Psykiskbloggen er en temablogg om psykisk helse.

Her er det mange bidragsytere. Meningen er at det skal være høyt under taket, her skal det være åpent for mange ulike syn, tankesett og meninger. Det betyr at det på denne siden kan være tekster som gjør at du nikker samtykkende, men det kan også være tekster som kan provosere deg med et annet ståsted enn ditt eget. Her kan både folk med egenerfaring, pårørende, fagfolk og andre generelt interesserte bidra. Vil du bidra med tekst? Send mail eller legg igjen kommentar her. Dersom du synes det er greit at Psykiskbloggen plukker relevante poster fra din blogg og legger ut her, så si også ifra.

Nå har arbeidet med domeneregistrering og nytt design startet og jeg gleder meg til jeg kan vise dere resultatet! Det skal bli bra å få Psykiskbloggen over i eget nytt og fint «hus»!

Det er bare å ta en sniktitt på http://psykiskbloggen.com/ – jeg er ikke ferdig med å fikse siden. Jeg har ikke bestemt meg for hvordan siden skal se ut, så det blir litt testing i tiden som kommer. Håper på å ha alt på plass i løpet av noen dager.

Det er altså bare å glede seg, jeg skal si skikkelig ifra når alt er klart!

Ny runde

Bidragsyter: Nerve

Så var det ny runde igjen. Har aldri mistet kontrollen så grundig før. Aldri vært så mange ganger på legevakten på så kort tid, aldri sydd så mange sting. Føler meg bedre nå, har snakket lenge med den ene pleieren på dps etter jeg kom tilbake. Snakket lenge med legen på legevakta. Har fått sagt mye, har sagt at jeg må begynne å ta meg sammen, for jeg kan ikke leve sånn som dette stort lengre.

Legen på legevakta var utrolig snål, men jeg likte han kjempegodt. Jeg ble tatt ut av den vanlige legevaktkøen denne gangen fordi jeg jo allerede er innlagt på sykehuset, bare på psykiatrisk. Det var utrolig deilig å slippe det venterommet. Legen var utrolig frampå og spurte meg masse nyttige spørsmål. Han må være den mest positive og fantastiske legen jeg har møtt på så langt.

Skuffa, sint og redd

Bidragsyter: Nerve

Jeg hadde avtalt at jeg ikke skulle på permisjon i helga, fordi jeg følte meg dårlig. Var jo på  legevakta på torsdag.

Men da jeg kom fra praksisen i går ettermiddag møtte jeg en av mine primærkontakter. Jeg sa at jeg hadde avtalt med en annen ansatt at jeg ikke skulle hjem. Svaret hennes var “Men vi hadde jo en avtale på at du skulle hjem…” Faen, nå blir det bråk tenkte jeg. Og det hadde jeg faen meg rett i. Videre sa hun ” Vi driver ikke med samtaler og behandling her på ettermiddagen og kvelden, så jeg forstår ikke helt hvorfor du har fått opphold her…” Tårene mine presset på, hva faen er det de mener? Svaret mitt ble “Så det er bare bortkastet at jeg er her, dere kan ikke hjelpe meg?” Hun svarte ja på det. Da svartna det for meg.

Drittdag

Bidragsyter: Nerve

Vi har en pensumbok som heter “Mellom makt og avmakt”, og det er veldig sånn jeg føler livet mitt er nå. På den ene siden skal jeg være en velfungerende sosionomstudent, møte brukere, hjelpe dem med livene sine. Jeg føler jeg gjør en god jobb og får skryt. Jeg føler meg mer og mer komfortabel i rollen som hjelper og støtteperson for andre mennesker som har problemer. Det føles godt.

På den andre siden er jeg psykiatrisk pasient, innlagt på sykehus på femte uka. Det er her avmakten kommer inn i bildet. Hadde en grusom opplevelse i går. Fikk en del angst og gråt alene på rommet på kvelden. Motet meg opp til å snakke med en av pleierne her, og spurte om jeg kunne få noe beroligende som ikke gjorde meg så sløv dagen derpå.

Medisinutdelingen på denne avdelingen er ekkel, den er et klassisk eksempel på hvordan man IKKE burde gjøre det. Det er et rom med to dører adskilt med en skranke. Du, den syke, står på den ene sida med lua i hånda og de, pleierne står med makta på den andre sida med alle medikamentene i hyller bak seg.

Skilsmissefest

Bidragsyter: nedoverbakke

Hun ler av ham, der han rødvinsustødig tripper brudegang over stuegolvet iført hennes gamle brudeslør. Plutselig hopper hun henrykt opp av sofaen.

– Jeg vet! Vi leier reversprest!

– Leier hvaforno?

– Prest som annullerer giftemålet.

– Finnes det?

– Finnes skilsmissefester?

Spørsmålet er ikke ment besvart, og ikke svarer hun heller der de faller leende omkull i sofaen. Greit nok er alkoholen medhjelper, men likevel, en slik latter har de ikke delt på årevis. Det kjennes godt. Nærheten har manglet på mange hold. Ikke bare fysisk.

Deres første ide, å trekke i full bryllupshabitt forkastes, de nøyer seg med brudeslør og dressjakke. Det viktigste i ritualet er likevel ringene. De skal høytidelig tas av i vitners påsyn etter at begge har lovet å ære hverandre til evig tid etter at ekteskapet er over.

Tanken rører dem. De tror på den. På at lovnaden vil holdes. Hun stryker han åndsfraværende over hånden, lar den bli liggende. Tommelen leker av gammel vane over den glatte ringen hans. Hun vil til å si noe, men tier. Han ser det.

 – Hva da, vennen?

 – Tenkte vi kanskje … nei, det blir for dumt.

 – Ikke vær sånn. Si det.

Våren gryr i vinterns trakter

Bidragsyter: Titta

Via Media

Jag bad en gång om glädje utan gränser,

jag bad en gång om sorg, som rymden ändlös.

Mon blygsamheten växer till med åren?

Skön, skön är glädjen, skön är också sorgen.

Men skönast är att stå på smärtans valplats

med stillad håg och se, att solen lyser.

Dette diktet publiserte Karin Boye i samlingen ’Moln’ som kom ut i 1922. Smerten overmannet henne likevel i 1941. Tynget blant annet av nazismens frammarsj i Europa, og av personlig sorg og savn fordi en kjær venninne var dødssyk av kreft, gikk hun ut på tur. Hun brakte med seg vann og sovepiller og la seg til å sove. Aprilnatten var kald, og hun ble funnet et par dager senere, ihjelfrosset.

I 1927 hadde hun publisert et dikt som gir uttrykk for at hun hadde funnet en slags fred med seg selv og verden

-Jeg har bare ditt ord for at du har angst

Bidragsyter: Nina E. Strand

Jeg har vært deltaker i et tiltak som heter Unikum. Det blir drevet av Kirkens Bymisjon i samarbeid med NAV og er rettet spesielt mot borgere med psykisk sykdom. Se presentasjon på unikum.no. Jeg var deltaker fra januar 2009 til juni 2010. Jeg velger å fortelle om forholdene slik at de som støtter Kirkens Bymisjon får vite hva pengene deres faktisk går til.

Jeg fikk tildelt en veileder da jeg begynte. Hun hadde en svært negativ og kritisk stil og kommentere ved flere anledninger at jeg kom for sent ute på fellesarealene. Jeg hadde ved oppstart opplyst om at det kunne hende jeg kom for sent og at dette var pga angst. Hun var kritisk til dette og ga uttrykk for at “jeg har bare ditt ord for at du har angst”. En hørte ofte stemmen hennes gjennom lokalet. Andre veiledere var tilstede men reagerte ikke. Dette pågikk fra jeg begynte til jeg konfronterte henne oktober 2009. Hun begrunnet sin negative stil med at det var “for å få deg til å prestere bedre”.

Jeg tok opp oppførselen hennes med avdelingsleder og verneombud, responsen var at «hun mente det ikke sånn». 

Veilederene viste ingen interesse for å snakke med deltakerene utenom arbeidsinstrukser men sosialiserte gjerne seg i mellom uten å inkludere oss. I lunchpausen satte de seg alltid ved et eget bord og de holdt seg for seg selv i de andre pausene. Jeg tok det opp og det bedret seg noe. Avdelingsleder fulgte i minimal grad opp driften og snakket aldri med deltakerene. Jeg tror de færrste visste hvem som var avdelingsleder. Vi ble heller ikke informert om hva som skjedde med produktene etter at de forlot avdelingen. 

10 år på stålseng

Bidragsyter: nedoverbakke

Hva jeg lenge ikke fikk. Som hun ikke ville gi. Vil jeg ikke lengre ha. Ikke i går, ikke i morgen, ikke i dag, på dagen, 10 år. Stålåret.

Svigermors skål. Når året er stål, er bruden gull. Feiring 10 dager til ende! Krystall kolliderer. Kyss bruden! Kald hud treffer byttingen.

10 års ringen rakk henne til knoken, tross giftering med som mål. Tom finger er ulykke, ta på den gamle! Sist jeg så den, starter jeg. Tier.

–  Slapp av. Ingen stjeler vel for faen en brukt giftering!

Slaget kommer ikke overraskende. Han bare orker ikke parere. Rekker endog å tenke at hun vil ha godt av det, godt av å angre. Dessuten, hvor vondt kan det egentlig gjøre?

Vondere enn han trodde. Ikke ser hun ut til å angre heller. De stirrer på hverandre. Nei, hun stirrer, han bare ser. Og det er nettopp hva hun stirrer på. Likegyldigheten hans. Finner den så stygg at hun smiler. Så, slik er det altså det ser ut, rekker han å tenke før hun snakker, når folk smiler infernalsk.

–  Tror du jeg er helt idiot eller?!

–  Som sagt, jeg henter den straks de åpner.

–  Nei, det gjør jeg selv! Skal nemlig bytte denne satans ringen! Fant du virkelig ikke noe styggere?

Hun dryler esken med 10 års ringen mot han. Idet den smeller i veggen bak ham, stikker svigermoren hodet ut av soverommet. Et kort blikk på sin datters fordreide ansikt, og døren trekkes stille igjen.

–  Tror du virkelig ikke jeg skjønner hva du egentlig sa?

Han svarer ikke. Bøyer seg for å plukke opp ringen som har falt ut av esken. Hun kommer ham i forkjøpet, sparker den vekk, inn i stuen. Hermer stemmen hans. Spytter ordene mot ham.

–  “Slapp av! Ingen stjeler vel for faen en brukt kjerring!” Well, I’ve got news for you honey; samme gjelder brukte mannfolk med ekskjerring og snørrunger på slep!

Han vet han absolutt ikke bør. Vet at tiden er inne for slokking. På den annen side, brannmann var aldri stillingen han hadde søkt på. Men hadde han sett barna der de stod, like bortenfor. I entreen, kun ikledd nattklær. Sett at søsteren for første gang på lenge, holdt lillegutt beskyttende i hånden. Hørt storesøster trøste lillebror. Hviske at ringen han hadde valgt var den fineste ringen i hele verden. At moren var en skikkelig dumming som ikke likte den. Vel, da ville han ikke gjort det. Men han så dem ikke, og ikke hørte ham dem heller.

–  Frankly, my dear, I don’t give a fucking damn.

Han strekker seg mot slag som hagler. Teller dem. Nyter dem. Kjenner ingen smerte. Ikke før to engler kommer løpende. I gråt.

Hva var det dere falt for hos hverandre?

Bidragsyter: nedoverbakke

Enhver samlivsterapeut burde vite bedre enn å starte med det spørsmålet.

 For alle vet vi at det vi falt for, enten er hva vi nå hater hos den andre, eller hater at den andre ikke lengre er eller har. Det finnes ikke et tredje alternativ!

Men jævelen han spurte, og han spurte meg først, og når jeg nektet å svare, begynte selvsagt moren til mine barn å gråte. Både fordi jeg titulerte henne som det, og fordi jeg ikke ville svare. Derfor sa jeg det likevel, selv om jeg visste at svaret ville resultere i mer gråt. Mest av alt svarte jeg kanskje fordi det irriterte meg at hun ikke selv skjønte at så ville skje, for visst faen har hun alltid visst hva jeg falt for først. Hun har endog elsket at det var nettopp dette, at jeg likte mellomrommet mellom lårene hennes! At jeg elsket at hun var så slank, at når hun stod oppreist eller gikk, kunne man se mellom lårene, at de ikke var så breie at de gnisset mot hverandre.

Herregud, er det takken, takken for at jeg har født deg to barn? Dem har du deg selv å takke for, tenkte jeg, men sa det selvsagt ikke. Men jeg burde kanskje gjort det, i det minste for at terapeuten skulle fått vite hva for kvinne han hadde foran seg. Fortalt ham at hun løy om at hun brukte p-piller den første gangen, og at det andre barnet kom fordi hun vekslet mellom å praktisere sextørke og det å gråte ukontrollert i tid og utide.