Skilsmissefest

Bidragsyter: nedoverbakke

Hun ler av ham, der han rødvinsustødig tripper brudegang over stuegolvet iført hennes gamle brudeslør. Plutselig hopper hun henrykt opp av sofaen.

– Jeg vet! Vi leier reversprest!

– Leier hvaforno?

– Prest som annullerer giftemålet.

– Finnes det?

– Finnes skilsmissefester?

Spørsmålet er ikke ment besvart, og ikke svarer hun heller der de faller leende omkull i sofaen. Greit nok er alkoholen medhjelper, men likevel, en slik latter har de ikke delt på årevis. Det kjennes godt. Nærheten har manglet på mange hold. Ikke bare fysisk.

Deres første ide, å trekke i full bryllupshabitt forkastes, de nøyer seg med brudeslør og dressjakke. Det viktigste i ritualet er likevel ringene. De skal høytidelig tas av i vitners påsyn etter at begge har lovet å ære hverandre til evig tid etter at ekteskapet er over.

Tanken rører dem. De tror på den. På at lovnaden vil holdes. Hun stryker han åndsfraværende over hånden, lar den bli liggende. Tommelen leker av gammel vane over den glatte ringen hans. Hun vil til å si noe, men tier. Han ser det.

 – Hva da, vennen?

 – Tenkte vi kanskje … nei, det blir for dumt.

 – Ikke vær sånn. Si det.

 – Hva om jeg, ja, eller du, avlutter med å gi ham min ring? Altså, din.

Han bruker noen sekunder på å fatte geografien rundt ringen og symbolikken i handlingen. Hun misforstår den plutselige konsentrasjonen.

 – Åh! Det tenkte jeg ikke på. Du har jo ingen jeg kan gi din til. Unnskyld, vi dropper det.

 – Nei, ikke for min del.  Men hva med han? Slett ikke sikkert han liker det, uansett hvor symbolsk ment.

Hun ler plutselig høyt.

 – Dette er ikke klokt! Sikkert ingenting som holder i dagslys.

Mens de skåler over egen idiotskap, spøker han om å gi ut et skilsmissemagasin. Type like jævlig glossy som alt av bryllupsmagasiner. Der skal han tilby råd, assistanse og oppskrifter på alt fra kirkelig skilsmisse, borgelig eplehageskilsmisse, tunnelskilsmisse og ikke minst…

 – Tunnelskilsmisse?!

 – Ja, folk gifter seg jo hvor faen det skal være om dagen. Er jo blitt en sabla konkurranse. Tunnelen er sikkert tatt for lengst.

 – Haha! 

 – Ja, bare du å le, men nå snakker vi stort hull i markedet. Folk er jo helt hjelpesløs. Finnes jo ingen allment godkjente ritualer. Hvem skal man foreksempel invitere?

 – Hvem tror du? Bryllupsgjestene selvsagt.

 – Ok, du er herved sparket fra redaksjonen. Ingen husker sånt.

 – Som om det trengs, enhver brud tar da vare på gjestelista.

Kort etter ligger både bordplassering og gjestelista fra eget bryllupet på bordet. Massiv strykning igangsettes. “Keep it small” er magasinredaktørens innsidetips til fallende brudgommer m.h.t. listens lengde. Eller for å være helt nøyaktig:

Keep it small – your wife gonna screw you anyway.

Å korte listen viser seg som en smal sak. Handler lite om å stryke, mest om å plukke ut de med humor nok til å komme. I tillegg tilføres venner som har kommet til i løpet av de 10 årene.

To personer får likevel fysiske pennestrøk – mødrene deres. De kan levende forestille seg hvordan begge straks vil kjempe om tittelen reddende barnevaktengel.  Fånyttes selvsagt, barna skal nemlig være med. Festen holdes på sett og vis, om ikke til ære for barna, så for å vise dem at alle er familie fremdeles, tross skilsmissen.

Er nesten så han ser fram til krangelen. Han inntar en av morens typiske jeg-vet-best positurer.

 – Hvorfor hos deg? Jeg-bor-nærmest argumentet kan du bare glemme. Lengst vekk er hva ungene skal fra dette sirkuset.

Hun er helt på G, etteraper straks sin egen mor.

 – Sirkus ja, og hvem tror du er opphavet til det? Din sønn! Ingen andre ville funnet på å holde et ugudelig retro-bryllup. Alt skal liksom være så 70-talls funky med den karen. Nei, ungene skal…

Han stopper opp, faller fullstendig ut av morsrollen.

 – Wow. Hørte du hva du sa, eller?

 – Ja, ja, vet hun ikke ville sagt funky, men det er jo sant, du skal jo alltid… 

 – Nei, retro! Det skal magasinet hete: RETRO BRYLLUP. Moren din er jo genial!

– Moren min? Var jo JEG som sa det! 

– Pappa … ?

De bråsnur seg. I døren inn til stua står ungene, lillegutt halvveis skjult bak storesøster. Begge storøyd og redde. Høylytt snakk og latter har vekket dem. De ser ikke moroa, tror de krangler. 

To timer senere er ungene i seng igjen, rolig og glade etter felles nattmat. Et måltid som uten tvil er det hyggeligste de har hatt sammen siden … nei, ikke siden, ever. De ligger i storsengen med barna til de har sovnet. Lister seg deretter ut i stuen.

Begge er så godt som edru, de overraskes derfor når nattens fyllsnakk fremdeles synes å holde vann. At det er mer enn en ide. At de faktisk tenker å gjennomføre.

Når de samler i hop brudeslør, gjestliste, bordplassering og andre bryllupsminner de har funnet fram, faller blikket hennes på den nye gjestelisten. På et kvinnenavn. Det eneste navnet skrevet med hans skrift.

 – Du. Hvem er dette?

Han trenger ikke engang se på navnet, vet hvem det er. Han svarer ikke. Bare ser på henne. Så nært, tenker ham, så nært og så skal dette velte alt. Men uansett hvor lenge han tier forsvinner ikke spørsmålet.

 – Er det … ja, henne?

Han snur seg vekk. Både for å finne luft og for å forbanne seg selv. Hadde han bare tenkt raskt nok kunne han løyet hva som helst. Sagt det var hvemsomhelst. Men kanskje nettopp fordi det er henne, så klarte han det ikke. Akkurat som han ikke hadde klart å skjule skuffelsen sin, da han den gang for lenge siden fortalte henne om henne. At ja, han var kommet tilbake, og at ja, han hadde møtt en annen mens de var fra hverandre, og at ja, det var ikke hans ønske at denne andre forsvant like fort som hun dukket opp.

 – Ja. Henne, ja.

Svaret hans kommer ut hardere enn beregnet.

 – Er du sint?

 – Sint? Du, hør. Her skal du, nei jeg, gi min ring til en annen mann, og jeg kan ikke engang…

Det er blikket hennes som får ham til å tie. Hun ser slett ikke sint ut, hun ser derimot både glad og trist ut på samme tid. Han vet derfor ikke hva han har i vente når hun lar seg falle tilbake i sofaen. All luft synes som slått ut av henne.

 – Jeg kjenner ingenting.

Og han skjønner overhodet ingenting av hva hun snakker om. Avventer.

 – Herregud, så deilig. Jeg er ikke redd lengre.

 – Redd …?

Først nå ser hun at han har null snøring på hva hun snakker om. Hun smiler, klapper på sofaen, ber han sette seg.

 – Men kjære deg, det visste du vel? 

 – Beklager men jeg skjønner virkelig ingenting. Redd for hva?

 – At hun skulle komme og stjele deg.

 – Stjele meg? Men hva … når da?

 – Hele tiden.

 – Men hva har jeg gjort som … og hallo? Hvorfor trodde du jeg skulle være så lett å stjele? Ingen andre har da klart det.

 – Men noen har altså prøvd?

 – Ja …

 – Men ikke hun?

 – Nei.

 – Vel, men hun ville klart det.

 – Hvorfor sier du det?

 – Måten du pratet om henne på.

 – Har da ikke pratet mye om henne. Ok, fortalte om oss da vi to ble sammen igjen. Så jo ingen grunn til å lyve.

 – Nei, men det handlet som sagt om måten du snakket på, så den ene gangen ville vært nok. Men det var jo faktisk et par ganger til.

 Han vet ikke hva han skal si, bare ser på henne.

 – OK, kanskje også litt på grunn av det brevet.

–  Brevet?

 – Ja, det med historien fra kirkegården.

 – I alle dager. Hvordan … si meg, har du lest det?

 – Det husker du vel? Var jo du som viste meg det.

 – Gjorde jeg?

 – Ja.

 – Hvorfor det?

 – Ja, si det. Hva du sa var at du ville høre om jeg likte historien. Noe jeg faktisk også gjorde.

 – Hmm.

De blir sittende i stillhet en stund. Lettelsen han føler er enorm. Varmen mellom dem er som mellom gamle venner. Et bedre utgangspunkt for en lykkelig skilsmisse kunne han ikke ønsket seg. Men at hun har vært redd hele ekteskapet på grunn av henne, plager ham.

 – Du, unnskyld. Det har overhodet aldri vært meningen at du …

 – Nå glemmer vi det. Fortelle meg heller hvordan dere to møttes igjen.

 – Vi har ikke møttes. Ikke siden da.

 – Ikke i det hele tatt?

 – Nei.

 – Men du har selvsagt snakket med henne?

 – Nei. Eller jo, en gang seint på 90-tallet. Før vi giftet oss, altså.

Situasjonen ikke bare overrasker, den morer henne. Hun prøver men klarer ikke la være å le.

 – Herregud da mann, dette må være verdens verste sjekketriks. Du har ikke sett henne siden da og nå, skilsmissegjest?! Hun kommer jo til å tro du er helt desperat.

Han deler ikke helt humoren. Får behov for å forsvare seg.

 – Vi er faktisk venner på facebook.

Hun forsøker gjøre det godt igjen ved å stille spørsmål. Spør om hun har barn, hva hun jobber med etc. Men dess mer hun spør, mer lattermild blir hun. Han vet jo ingenting. Ikke bare er nett-vennskapet en snau uke gammel, de har ikke engang utvekslet så mye som et lite, hei, hvordan går det? Alt han har å vise til, er at han tror de snakker til hverandre via musikken de poster på sin egen vegg. Han hører det selv også, jo mer han snakker om det, hvor patetisk det hele er. Svarer derfor nei når hun spør om å få se bilde av henne.

 – Kom igjen, la meg se. Dessuten, for alt jeg vet, er kanskje invitasjonen rene sjakktrekket. Ikke bare på film par finner hverandre i bryllup.

 – Godt mulig, Frk. Smart, men nå er ikke dette et bryllup.

Nå da den glade stemning er tilbake, lar han seg overtale. Rart hvilke vendinger livet tar, tenker han der han og kona sitter skuldertett i sofaen og henter fram facebook profilen til en gammel flamme.

Profilbildene av henne rekker så vidt å fylle skjermen, før frontlysene fra en bil sveiper over dem i sofaen. Begge vet det betyr at en bil akkurat har svingt inn oppkjørselen deres. Hun reiser seg, er overhodet ikke i form til å møte folk nå. Til det har natten vært for begivenhetsrik.  

– Kom, vi legger oss. Trenger ikke åpne, er jo midt på natta.

Han går bort til vinduet. En drosje står og går i oppkjørselen. Lyden av lystige stemmer fra en mann og en kvinne, når helt inn i stuen. Han står ved vinduet en lang stund før bakdøren endelig åpnes. Passasjeren som stiger ustødig ut er hans kone. Han snur seg. Kikker innover stuen. Via lyset fra pc’n ser han at bordet er ryddet for bryllups remedier. Alt som står igjen er et ensomt vinglass. Han senker pc-skjermen et hakk, i håp om at hun skal droppe veien innom stuen og heller gå rett til sengs.

Venninnekvelden på Litteraturhuset har tydeligvis vart lengre enn planlagt. En eller annen form for nachspiel, må dessuten være inkludert, ettersom klokken viser 05:15 Lydene idet hun ramler inn ytterdøren, vitner om at inntaket av alkohol har vært høyt. Rimelig høyt, skjønner han av gangen hennes når hun entrer stuen.   

 – Så romantisk. Du sitter og ser på månen.

Nå først ser han at skyvedørene ut mot altanen nærmest fungerer som rammen rundt et romantisk prospektkort.

 – Det ble seint.

 – Ja, møtte en kompis. Var han som kjørte meg hjem.

 – Ante ikke at du hadde en kompis som kjørte drosje.

 – Hehe. Har jeg vel ikke heller. Han kjørte meg hjem med drosjen. Ville ikke at jeg skulle ta den alene.

– Ok.

– Er du sjalu?

 – Overhodet ikke.

 – Mmm … det virker sånn.

Hun smiler forsøksvis kokett mot ham. Han angrer øyeblikkelig på at han ikke gikk å la seg straks han hørte drosjen. For selv om hun er så full at smilet mest av alt ligner et slags grin, kjenner han igjen blikket. Det er det blikket han stadig har lengtet etter, men ikke sett på årevis.  

 – Kom, vi legger oss.

 – Legg deg du, jeg sitter litt til.

Men hun lar seg slett ikke avspise. Setter seg ned i sofaen.  Smyger seg inntil ham. Hvisker han hest i øret.

Jeg kåt. Vil du skal knulle meg. Hardt!

Knulle. Hun har aldri villet bruke det ordet. Ikke pule heller, for den saks skyld, kun elske. Og i de siste årene, aldri villet gjøre det heller. Verken knulle, pule eller elske. Men nå altså, knulle. Og han, han føler ingenting. Hun legger derimot ikke merke til hans tilbakeholdenhet, opptatt som hun er på og nærmest krype inn i ham. Hun kysser han på halsen.

 – Du, jeg er trett, har jobbet.

Han nikker mot pc’n. Hun lener seg fram vil løfte opp skjermen, se hva han har jobbet med. Han smekker den igjen.  

 – Hemmelig altså?

 – Nei, men du vet hvordan det er. Det er et oppdrag. Konfidensielt.

 – Før hadde vi ikke hemmeligheter. Vi delte dem.

Hun forsøker nok engang å trekke ham ned mot seg i sofaen. Han vrir seg løs, sier han skal ut på altanen å røyke.

 – Du kan godt røyke her. Både før og etter …

 – Nei. Ungene.

Luften utenfor burde vært sommerlig, men for ham lukter det høst. Det er varmt men likevel grøsser han i kroppen. Det går ikke lang tid før hun står ved siden av ham. Idet hun løfter blikket mot månen, svaier hun nesten bakover. Han griper tak i henne. Hun smiler, lener seg takknemlig mot ham. Myser mot månen.

 – Vet du hva jeg synes er mest romantisk med månen?

Han svarer ikke. Orker nesten ikke se på den, lyset fra den kjennes påtrengende. Like påtrengende som henne.

 – At vi aldri ser baksiden. At den har en hemmelighet.

Hun smiler av sine egne visdomsord.

 – Jeg har også en hemmelighet. Vil du høre?

Egentlig ikke, tenker ham, men nikker likevel ja.

 – At jeg, på tross av alt du har gjort opp gjennom årene …

 – Hva har jeg egentlig gjort?

Hun veier vekk spørsmålet hans. Kommer nærmere. Han lukter fyll av pusten hennes. Vil vike unna men hun lar seg ikke flytte. Lener seg stadig nærmere. Han vil ha det overstått.

 – Ok, hemmeligheten. Kom med den.

 – At på tross av alt så elsker deg fremdeles.

Stillhet.

 – Din tur.

Stillhet.

 – Jeg har ingen.

 – Ingen hva?

 – Hemmelighet.

Stillhet.

 – Hvorfor ikke?

 – Jeg vet ikke.

Han ser at hun skjelver. At hun kunne trengt armen hans omkring seg. At hun mer enn noen gang kunne trenger et kjærtegn. Men han klarer ikke. Han har ikke lengre noen kjærtegn som er sann. Han kjenner ingenting. Han vet hun ser på ham, vet at hun leser ansiktet hans. At skinnet fra månen avslører det for henne, avdekker at hos ham finnes det ikke lengre noen magi.

Han vet ikke hvor lenge hun står ute på altanen sammen med ham. Hører ikke at hun går derfra. Smellet idet pc’n hans braker gjennom det ene altandøren, er derimot umulig ikke å høre. Hvorfor den nå ligger like ved siden av ham, overdynket i glasskår og blinker med det som godt mulig er dens siste stråler, trenger han ikke spørre henne om. Han vet godt hvorfor. Profilbildene.  

Hun kommer helt ut til ham på altanen. Helt opp i ansiktet på ham. Hveser.

 – Bare så du vet, om du går fra meg er ungene mine. Og det jævla firmaet ditt kan du bare glemme. Jeg tar det også. Og huset.

Idet hun snur på helene og går inn igjen, oppdager han barna. Hun derimot, ser ikke engang ut til å ense dem, går bare rett forbi dem der de står storøyde og redde i døren inn til stuen. De nærmest krymper og blir mindre når moren sekunder etter smeller soveromsdøren hardt igjen bak seg.

Ikke lenge etter er kjøkkenbordet benket med mat. Hun er ikke der, kun han og barna. Ingen av dem vil spise, sitter bare og stirrer i bordet.

 – Litt sultne er dere vel?

Lillegutt rister på hodet.

 – Nei, jeg er kvalm.

Han ser bort på datteren.

 – Jeg også.

 – Hva vil dere da? Om dere er trett kan vi kanskje legge oss sammen. I dobbelsenga, alle fire?

 – Jeg vil heller sove inne hos søster.

Han ser på lillegutt. Men lillegutt ser ikke på ham, han stirrer på søsteren inntil hun nikker ham et ja. Deretter ser barna spørrende på ham, ber seg selv fra bordet med blikket. Han nikker.

Ute på altanen er månen mest forsvunnet. Han kjemper mot gråten. Skulle han kanskje tatt imot selv om han ikke ville?  Har han akkurat satt nei til nøkkelen, den som kunne reparert ekteskapet? Han lar blikket gli mot morgengryet som hvisker forsiktig hei, langt der nede ved fjorden. Finner på et vis svaret i de svake strålene. Nei, han har gjort det som var riktig. For akkurat som det å knulle ikke er det samme som å elske, må ikke medynk forveksles med kjærlighet …

… det være seg i både måneskinn og ved høylys dag …

Reklamer

3 responses to “Skilsmissefest

  1. For en fantastisk historie. Humoristisk og melankolsk. Rett og slett nydelig

  2. Jeg likte også denne veldig godt!!

  3. Hei Nerve

    Takk for kommentar. Ikke sett dette før nå. Ja, livet har mange fantastiske historier å by på. Dog ikke alltid. Tok litt energi å gjøre teksten slik at du kunne skrive – «humoristisk og melankolsk». Når man står midt i det, synes liksom alt svart. Forsøkte finne en form som gjorde at leser, og ikke minst, jeg selv, kunne ane en flik av håp. Om du vil lese mer, og kanskje lytte til ”sluttmusikken” som er vedlagt i den originale bloggposten, så er det bare å trykke på mitt blåe navn.

    At du, Victoria har lest og likt, vet jeg jo. Er jo tross alt du som har plukket ut bloggposten. Og for det skal du ha takk.

    Mvh nedoverbakke

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s