Notis

Det kunne ha vært bra dersom Psykiskbloggen fikk anledning til å plukke poster om aktuelle temaer og publisere det her på nettsiden. Blir du med?

Slike plukkenettsteder finnes jo allerede, men ikke kun med psykisk helse som tema. Imidlertid tenker jeg at mange av de tingene folk skriver om psykisk helse ofte er litt mer av en privatsak enn blogger som tar for seg nyheter, politikk og sminke, for å nevne noe. Dette synes jeg gjelder selv om man har publisert et innlegg om  psykisk helse på sin egen blogg.

Derfor vil jeg at de som tenker det er ok at jeg plukker poster for å legge ut, kan sende meg en mail eller legge igjen en kommentar om at dette er greit. Det er jo også fullt mulig å avslutte dette, slik at man er med en stund og så gir beskjed til meg om at man ikke ønsker at jeg publiserer. Dessuten er det da lettere for meg å ha oversikt over hvem som ønsker å bli publisert anonymt og hvem som vil la innlegget stå med fullt navn.

Jeg håper selvsagt flest mulig blir med på dette, for på den måten vil Psykiskbloggen kunne bli oppdatert mange, mange ganger om dagen og flere poster betyr et mer levende nettsted – og det er dét jeg i aller høyeste grad ønsker at Psykiskbloggen skal være. Si gjerne ifra om dette til andre du tror kan være interesserte!

Med ønsker om en god dag,

Victoria

Notis

Ah, det var en lang tittel, en tittel som nok ikke får pris for årets oneliner!

Men, jeg vil svært gjerne ha historier fra ansatte i psykisk helsevern generelt, og spesielt ansatte som kan fortelle om egenerfaring med psykisk lidelse/psykiske problemer. Mitt inntrykk er at dette er noe som i svært stor grad forties, både i dialog med pasienten (fordi det ses på som uprofesjonelt?) og overfor kolleger (man kan jo da ses på som uegnet?). Alle former for tekstuttrykk er velkomne.

Jeg kommer til å lage en henvendelse om dette og sende ut til ulike behandlingsmiljøer. Når dette er gjort, legger jeg denne henvendelsen ut her på Psykiskbloggen.

Seil du, pappa.

Bidragsyteren av dette innlegget ønsker å være anonym

Du er min pappa. Du er den pappaen som aldri var der, jeg har aldri egentlig kjent deg. Helt siden du forsvant fra oss da jeg var liten, har du vært borte som i ekte borte. Du har aldri tatt kontakt med meg, brødrene mine eller mamma etter du dro. Jeg visste ikke så mye av hva du slet med da jeg var liten, jeg merket ikke noe særlig til det. Mamma var flink til å få alt til å fungere som vanlig, hun dro alltid alle lassene, har jeg skjønt. Hun har ikke sagt noe stygt om deg, men hun har fortalt litt om sinnet ditt, om depresjonene som kom og gikk. Du drakk en del i perioder, hvis jeg tenker tilbake på hvordan det var en del kvelder og helger, så husker jeg det. Spent stemning, negativt ladet spenning, lyden av ord som ikke ble sagt, du overdøvet mammas protester med musikk. Jeg husker den musikken, den var der, overalt. I bilen, på anlegget, og selv spilte du både gitar og piano. Det var som om musikken snakket for deg, som om musikken sa fine ting du ikke selv klarte å få frem til oss. Men, jeg husker egentlig ikke så mye. Du stakk av da jeg var sju og det er over tretti år siden nå. Du har gått glipp av alt. Barndommen min, skolegangen, forelskelser, gleder, skuffelser. Du valgte meg bort, men hva du faktisk valgte vet jeg ikke noe om. Du har aldri tatt kontakt og jeg har aldri lett etter deg.

For noen dager siden fikk jeg en telefon. Det var en gammel lærerkollega av deg som hadde sporet meg opp. Han fortalte at det gikk enormt dårlig med deg, du er visst inn og ut av sykehus, du selvskader, du drikker, du truer med å ta livet av deg hver gang ting går gærent for deg. Jobb har du visst ikke hatt på mange år. Du har vært gift en gang etter du dro fra oss, eller i alle fall vært samboer, kollegaen din visste ikke helt, men du hadde i alle fall dratt fra en famlie til. Din gamle kollega lurte på om jeg kanskje burde prøve å få tak i deg, han hadde hørt at det kunne hende jeg kunne hjelpe?

For tida har gått og jeg har blitt stor. Selv er jeg nå psykolog.

Jeg kommer ikke til å hjelpe deg.

Jeg lar deg seile

vekk

jeg, pappa

Ikke bare et VG-problem, men et folkeproblem!

Bidragsyter: Victoria

Det har allerede blitt behørig diskutert rundt om på blogger, Facebook og Twitter. Jeg snakker om VGs famøse oppslag i anledning Mortensrud-drapene: -Typisk for psykiske lidelser.

Jeg gjengir deler av teksten i oppslaget:

Handlingsmønsteret til familiemannen som er etterlyst for drapene på Mortensrud, forekommer ganske ofte hos folk med store psykiske lidelser.
Det sier Børre Husebø, som har 30 års erfaring som rettspsykiater.
– Du ser det ikke så sjeldent hos dypt deprimerte mennesker.
De har gjerne et sinnssykelig motiv, sier Husebø på generelt grunnlag.
Han forteller at det er få alternativer som forklarer utslettelse av egen familie, som oftest begås av familiens far og kulminerer med at han tar sitt eget liv.
– Et såkalt utvidet suicid, altså utvidet selvmord, er en av få muligheter i saker som dette. Som regel er det det eller sinnssykdom, forteller han.
– Gjerningspersonen er gjerne psykotisk og har fortapelsesideer som handler om at man går til grunne. Vedkommende er da dypt deprimert, og det dreier seg ofte om å skåne resten av familien, så da tar man med seg dem i døden.
Den erfarne psykiateren peker på at tap av borgerlig aktelse er en faktor som går
igjen i slike saker.

Egentlig hadde jeg tenkt til å skrive om dette samme dagen som oppslaget stod på trykk. Men jeg rakk ikke. Og selv om jeg en stund tenkte at det var dumt, ble jeg etterpå sikker på at dét igrunnen ikke spiller noen rolle. For dette er jo ikke noe som er unikt for VG akkurat denne dagen, det er heller ikke en engangshendelse i pressen. Dette er rett og slett slik Main Stream Media så og si alltid formulerer seg når det er snakk om slike situasjoner. Da er det en eller annen tikkende bombe som løper rundt, gjerne med kniv eller andre våpen. Det snakkes om psykiatridrap, det er bare så typisk psykisk syke.

Men, det er ikke det. Som generalsekretær i Rådet for psykisk helse skrev på organisasjonens blogg samme dag oppslaget stod:

Blogg: – Typisk VG

Slett journalistikk og overskrifter hinsides virkeligheten er langt mer typisk for VG, enn det er for psykisk syke å drepe.

Overskriften i dagens VG, i sak som omhandler det tragiske familiedrapet i Mortensrud er: – Typisk for psykiske lidelser.

Ekstremt få, nesten ingen psykisk syke er på noe vis farlige for sine omgivelser og enda færre begår drap. Drap er et svært sjeldent utfall av en psykisk lidelse.

Men det å drepe er et ekstremt uttrykk for mental ubalanse. Men derfra til å hevde at drap er typisk for psykisk lidelse er direkte absurd.

Det går ikke rundt flere hundre tusen tikkende drapsbomber i Norge i dag. 15 – 20 prosent lider til en hver tid av en psykisk lidelse. Tristhet og nedstemthet preger hverdagen til mange av dem. VG har ikke gjort dagen bedre for dem.

Marianne Røiseland

Odd Volden ( tidligere landsstyremedlem i Mental Helse Norge, skribent og brukeraktivist) snakket en gang om at han har en hypotese om at journalister ofte en eller annen gang i studietida (eller ved andre anledninger i ungdommen) har jobbet som ekstravakter ved en psykiatrisk avdeling. Dette kan kanskje være en del av grunnen til at mange journalister på helt feilaktig grunnlag innbiller seg at de er egnet til å skrive om dette. I tillegg til at det farger måten de beskriver kriser som den på Mortensrud, påvirker det også måten de omtaler psykisk helse til vanlig. På mange måter kan det minne om den ansatte på en akuttpost som ikke helt catcher poenger i at man må fokusere på lokalt psykisk helsearbeid. Det at man for det meste ser brukerne akkurat idet de har en veldig dårlig periode fører lett til et grunnsyn om at en del lidelser er kronisk kritiske, livsvarige og så videre.

Og, mediene er jo ikke bare fulle av kommentarer som er under enhver kritikk i slike alvorlige tilfeller som det på Mortensrud. Nei, det meste kan jo tydeligvis diagnostiseres. Man snakker om at ting er helt sinnssykt, at fotballdommeren var schizofren eller at et eller annet land har en schizofren utenrikspolitikk. Nylig leste jeg Hannah Helseths bok Generasjon Sex. Jeg undret meg over begrepsbruken hennes, for hun skrev blant annet at jenter og unge kvinner generaliseres inn i schizofrene kvinneroller, hvor man ofte vil flere motstridende ting samtidig, eller at det man sier og det man gjør ikke nødvendigvis er sammenfallende. Jeg tenker at dette har mer med ambivalens og refleksjon å gjøre, enn det handler om schizofreni. Og jeg skjønner jo at Helseth ikke snakker om schizofrene roller som i, eh – schizofreni – men hva er da poenget med å  bruke dette ordet?

Det er lett å legge skylda på VG når oppslag som det om Mortensrud står på trykk, og hadde det bare vært hos VG det var en jobb å gjøre, ville problemet lett ha vært løst. Men dette stikker dypere enn det. Psykiske lidelser omtales respektløst i mediene, rundt om i ulike behandlingsmiljøer og blant folk flest. Dette er det viktig å tenke på, for først når man er klar over at man trår feil selv, blir det kanskje mindre relevant å bruke spalteplass på å skylde på alle andre.


Invitasjon til alle bloggere og blogglesere!

Psykiskbloggen ble opprettet 6. oktober 2008. Opprinnelig var tanken å bruke blogosfæren til å skape og spre et massivt engasjement omkring psykisk helse som tema i anledning Verdensdagen for psykisk helse.

Verdensdagen arrangeres 10. oktober hvert år, og i ukene før og etter selve dagen er det en rekke arrangementer rundt om i landet. Men, der et arrangement gjerne inviterer til engasjement, forståelse og debatt der og da, er tekst varig.  

Psykiskbloggen ble dermed opprettet som en temablogg hvor alle som er opptatt av psykisk helse ble invitert inn til å skrive. Hvem som helst kan skrive! Vil du, så kan du – var budskapet som gikk ut i forkant av lanseringen. I løpet av de første dagene eksploderte det. Umiddelbart etter lansering hadde Psykiskbloggen mottatt over seksti tekster fra en rekke ulike bloggere og skribenter og hadde flere tusen unike brukere. Siden fortsatte det å strømme inn tekster, og det var lett å se at Psykiskbloggen måtte fortsette som et levende nettsted med nypublisering av tekster også etter Verdensdagen.

Det ble tidlig tydelig at det er behov for et nettsted hvor alle med tanker og meninger om temaet kan bidra inn, et sted hvor brukere av psykisk helsevern, pårørende, fagfolk og generelt interesserte kan få publisert tekster og hvor reell meningsbryting kan foregå i kommentarfeltene. Her er det et poeng at erfaringskompetanse skal telle på lik linje med fagkompetanse, her skal psykiatri, psykisk helsevern, tvang, medisiner, selvmord, overgrep, god praksis og dårlig praksis kunne diskuteres uten at noen nødvendigvis har rett og andre tar feil.

I mange fora hvor psykisk helse har plass på agendaen er det ofte gitt på forhånd hva resultatet av en diskusjon vil bli, for ulike organisasjoner og fagmiljøer lever og ånder med visse etablerte sannheter. Definisjonsmakten er ofte brutal. Et eksempel: flere med erfaring fra tvangsbehandling innen psykisk helsevern forteller at de har hatt liten – eller ingen! innvirkning på hvilken behandling de har fått. Protester i forhold til medisinering og mekanisk og skjult tvang har i mange tilfeller forsterket behandleres tro på at brukeren trenger tvangen (han protesterer, men han forstår jo ikke sitt eget beste!). På Psykiskbloggen kommer flere av disse historiene frem. Siden bloggen leses, bidras til og brukes av mange med ulikt ståsted, stimuleres dermed diskusjonene videre og det er sannsynlig at det fører til mer kunnskap og bedre forståelse.

Nå nærmer det seg 10. oktober igjen. Det hadde vært moro å få til det samme i år som det første året, jo flere som blir med og desto større variasjon det er i stemmene som snakker/skriver her, jo viktigere blir siden. Ønsker du å bidra med tekst er det bare å sende mail eller bruke kommentarfelt.

Håper du blir med! Tips gjerne andre du tror er interesserte i dette!

Hilsen Victoria

 

Svarte tanker midt på natten

Bidragsyter: Andrea L.

Om natten ligger jeg våken, eller jeg sitter ved kjøkkenbordet, eller jeg går rundt i leiligheten. Jeg er hvileløs, i alle fall virker det sånn og jeg går og jeg går mens tankene kverner rundt og rundt. Ofte er det svarte tanker det går i. Vanlige utfordringer, som oppvaskmaskinen som må erstattes med en ny, den lille vannlekkasjen på badet som sikkert blir større hvis jeg ikke får tak i en rørlegger, men jeg har ikke råd. Jeg tenker på at jeg er redd jeg skal bli slik jeg var før, da jeg ikke spiste noe og jeg er livredd for at jeg skal klikke helt og bli like desperat deprimert jeg var for halvannet år siden. Etter å ha gått slik i tankespinn i timesvis tenker jeg på at tankene inni huet mitt går ti tusen ganger raskere enn den crappy bredbåndshastigheten på nettet jeg stjeler fra naboen. Tenk hva jeg kunne ha utrettet hvis jeg hadde klart å bruke meg selv til noe positivt.

Kanskje jeg skal prøve i morgen?

Press fra Oven

Bidragsyter: Dystopisk Kaos

Dette innlegget tror jeg kan være nyttig lesning for alle, inkludert psykiatrisk helsepersonell – kanskje spesielt psykiatrisk helsepersonell. Hvis dere som leser dette ønsker å videreformidle det jeg skriver her – gjør gjerne det. Kopier, link, gjør hva dere vil med teksten.

Dette er et ganske langt innlegg der jeg blant annet fremlegger en påstand: Norsk Helsevesen (psykiatrisk helsevern) bidrar, kanskje til og med presser, psykisk syke til drastiske tiltak som for eksempel selvskading eller intox. Før jeg forklarer hva jeg mener med denne påstanden vil jeg imidlertid ta opp hva Norsk lov mener vi har rett på når det gjelder helsehjelp, da sett i lys av psykiatrisk helsevern.

Jeg vil også nevne – først som sist – at jeg ikke er ute etter innleggelse: Jeg føler ikke at jeg behøver det på nåværende tidspunkt.
Det jeg vil ha, er en utredning. Les videre

Angst & Sånn

Bidragsyter: Dystopisk Kaos

De kommer som lyn fra klar himmel, og er like forbanna irriterende og skremmende hver gang: Seinest i går kveld hadde jeg et par mindre angstanfall. Jeg sier “mindre” fordi de ikke var på langt nær så ekle som det jeg beskrev her, men til gjengeld var det to av dem, med en snau time eller så mellom dem.

Jeg har hatt en del slike mindre angstanfall siden Påska, noen større, andre nesten ikke merkbare (bare den der litt ekle følelsen av å være urolig for noe, uten å helt vite hva man er urolig for). Heldigvis har jeg funnet et par strategier som hjelper meg med å takle disse anfallene til en viss grad. Litt av problemet hos meg foreløpig er at jeg ikke har greid å sette fingeren på hva det er som trigger anfallene – de kommer fullstendig uanmeldt og veldig brått på. Les videre

Å mestre selvskadingstrangen

Bidragsyter: Nerve

Livet mitt har vært preget av selvskading siden jeg var i begynnelsen av tenårene. Det har vært en periode på 1 og et halvt år hvor jeg ikke skadet meg, og jeg vet at det er mulig å slutte helt. Nå har jeg vært inne i en periode med mye selvskading, men har bestemt meg for at nå skal jeg slutte. Jeg har derfor laget en liste over forskjellige strategier man kan bruke for å mestre selvskadingstankene. Noen av tipsene er fra mitt eget hode, andre er tips fra andre og noe har jeg funnet på det store internettet. Dette er like mye for meg selv som for alle andre der ute. Les videre

Emosjonell selvskading

Bidragsyter: Nerve

Emosjonell selvskading er et begrep jeg selv har kommet opp med. Har prøvd å søke på det på internett, men det nærmeste jeg kommer er begrepet ikke-direkte selvskading. Det vil si risikoatferd.

“Ikke-direkte selvskading viser til et vidt spekter av kroppspraksiser som er destruktive for liv og helse, som røyking, spiseforstyrrelser, rusmisbruk, risikoatferd og ødeleggende relasjoner.” (B Sommerfeldt   F Skårderud)

Jeg har kun i det siste innsett at jeg har drevet med en god del emosjonell selvskading. Det vil si at jeg har satt meg selv i visse situasjoner som har vært enten risikofylte eller svært emosjonelt belastende. Har prøvd å lese meg litt opp på det, men det finnes ikke så mye litteratur på området. Så hva mener jeg med mitt selvlanserte begrep? Jeg vil prøve å beskrive det med noen alt for virkelige eksempel fra mitt eget liv.

Eksempel 1

Jeg drikker meg full, alt for full. Så full at jeg ikke klarer å stå på beina, jeg må støtte meg. Det er en fremmed mann som snakker til meg på engelsk. Han vil bli med meg hjem. Jeg har allerede fått advarsel fra dørvakta og blitt nektet mer drikke i baren, så jeg tenker ikke noe mer over det. Kan ikke se ordentlig hvordan han ser ut, alt er bare tåke i synet mitt. På vei ut møter vi noen venner av meg, og jeg snubler, ler og blunker til dem. Han holder rundt armen min sånn at jeg klarer å stå. Når vi kommer i en mørk bakgate vil han at vi skal gjøre det der. Jeg ler og sier “Er du gal! Det går folk forbi her hele tiden.” Han åpner buksa si og prøver å dra meg nedover med makt. Jeg rister han av meg, snubler og ler. Ingen varsellampe går av i hodet mitt, eller gjør det det? “Bli med hjem til meg, så ordner det seg” snøvler jeg på engelsk. Les videre