-Jeg har bare ditt ord for at du har angst

Bidragsyter: Nina E. Strand

Jeg har vært deltaker i et tiltak som heter Unikum. Det blir drevet av Kirkens Bymisjon i samarbeid med NAV og er rettet spesielt mot borgere med psykisk sykdom. Se presentasjon på unikum.no. Jeg var deltaker fra januar 2009 til juni 2010. Jeg velger å fortelle om forholdene slik at de som støtter Kirkens Bymisjon får vite hva pengene deres faktisk går til.

Jeg fikk tildelt en veileder da jeg begynte. Hun hadde en svært negativ og kritisk stil og kommentere ved flere anledninger at jeg kom for sent ute på fellesarealene. Jeg hadde ved oppstart opplyst om at det kunne hende jeg kom for sent og at dette var pga angst. Hun var kritisk til dette og ga uttrykk for at “jeg har bare ditt ord for at du har angst”. En hørte ofte stemmen hennes gjennom lokalet. Andre veiledere var tilstede men reagerte ikke. Dette pågikk fra jeg begynte til jeg konfronterte henne oktober 2009. Hun begrunnet sin negative stil med at det var “for å få deg til å prestere bedre”.

Jeg tok opp oppførselen hennes med avdelingsleder og verneombud, responsen var at «hun mente det ikke sånn». 

Veilederene viste ingen interesse for å snakke med deltakerene utenom arbeidsinstrukser men sosialiserte gjerne seg i mellom uten å inkludere oss. I lunchpausen satte de seg alltid ved et eget bord og de holdt seg for seg selv i de andre pausene. Jeg tok det opp og det bedret seg noe. Avdelingsleder fulgte i minimal grad opp driften og snakket aldri med deltakerene. Jeg tror de færrste visste hvem som var avdelingsleder. Vi ble heller ikke informert om hva som skjedde med produktene etter at de forlot avdelingen.  Les videre

10 år på stålseng

Bidragsyter: nedoverbakke

Hva jeg lenge ikke fikk. Som hun ikke ville gi. Vil jeg ikke lengre ha. Ikke i går, ikke i morgen, ikke i dag, på dagen, 10 år. Stålåret.

Svigermors skål. Når året er stål, er bruden gull. Feiring 10 dager til ende! Krystall kolliderer. Kyss bruden! Kald hud treffer byttingen.

10 års ringen rakk henne til knoken, tross giftering med som mål. Tom finger er ulykke, ta på den gamle! Sist jeg så den, starter jeg. Tier.

–  Slapp av. Ingen stjeler vel for faen en brukt giftering!

Slaget kommer ikke overraskende. Han bare orker ikke parere. Rekker endog å tenke at hun vil ha godt av det, godt av å angre. Dessuten, hvor vondt kan det egentlig gjøre?

Vondere enn han trodde. Ikke ser hun ut til å angre heller. De stirrer på hverandre. Nei, hun stirrer, han bare ser. Og det er nettopp hva hun stirrer på. Likegyldigheten hans. Finner den så stygg at hun smiler. Så, slik er det altså det ser ut, rekker han å tenke før hun snakker, når folk smiler infernalsk.

–  Tror du jeg er helt idiot eller?!

–  Som sagt, jeg henter den straks de åpner.

–  Nei, det gjør jeg selv! Skal nemlig bytte denne satans ringen! Fant du virkelig ikke noe styggere?

Hun dryler esken med 10 års ringen mot han. Idet den smeller i veggen bak ham, stikker svigermoren hodet ut av soverommet. Et kort blikk på sin datters fordreide ansikt, og døren trekkes stille igjen.

–  Tror du virkelig ikke jeg skjønner hva du egentlig sa?

Han svarer ikke. Bøyer seg for å plukke opp ringen som har falt ut av esken. Hun kommer ham i forkjøpet, sparker den vekk, inn i stuen. Hermer stemmen hans. Spytter ordene mot ham.

–  “Slapp av! Ingen stjeler vel for faen en brukt kjerring!” Well, I’ve got news for you honey; samme gjelder brukte mannfolk med ekskjerring og snørrunger på slep!

Han vet han absolutt ikke bør. Vet at tiden er inne for slokking. På den annen side, brannmann var aldri stillingen han hadde søkt på. Men hadde han sett barna der de stod, like bortenfor. I entreen, kun ikledd nattklær. Sett at søsteren for første gang på lenge, holdt lillegutt beskyttende i hånden. Hørt storesøster trøste lillebror. Hviske at ringen han hadde valgt var den fineste ringen i hele verden. At moren var en skikkelig dumming som ikke likte den. Vel, da ville han ikke gjort det. Men han så dem ikke, og ikke hørte ham dem heller.

–  Frankly, my dear, I don’t give a fucking damn.

Han strekker seg mot slag som hagler. Teller dem. Nyter dem. Kjenner ingen smerte. Ikke før to engler kommer løpende. I gråt.

Hva var det dere falt for hos hverandre?

Bidragsyter: nedoverbakke

Enhver samlivsterapeut burde vite bedre enn å starte med det spørsmålet.

 For alle vet vi at det vi falt for, enten er hva vi nå hater hos den andre, eller hater at den andre ikke lengre er eller har. Det finnes ikke et tredje alternativ!

Men jævelen han spurte, og han spurte meg først, og når jeg nektet å svare, begynte selvsagt moren til mine barn å gråte. Både fordi jeg titulerte henne som det, og fordi jeg ikke ville svare. Derfor sa jeg det likevel, selv om jeg visste at svaret ville resultere i mer gråt. Mest av alt svarte jeg kanskje fordi det irriterte meg at hun ikke selv skjønte at så ville skje, for visst faen har hun alltid visst hva jeg falt for først. Hun har endog elsket at det var nettopp dette, at jeg likte mellomrommet mellom lårene hennes! At jeg elsket at hun var så slank, at når hun stod oppreist eller gikk, kunne man se mellom lårene, at de ikke var så breie at de gnisset mot hverandre.

Herregud, er det takken, takken for at jeg har født deg to barn? Dem har du deg selv å takke for, tenkte jeg, men sa det selvsagt ikke. Men jeg burde kanskje gjort det, i det minste for at terapeuten skulle fått vite hva for kvinne han hadde foran seg. Fortalt ham at hun løy om at hun brukte p-piller den første gangen, og at det andre barnet kom fordi hun vekslet mellom å praktisere sextørke og det å gråte ukontrollert i tid og utide. Les videre

Aside

Det kunne ha vært bra dersom Psykiskbloggen fikk anledning til å plukke poster om aktuelle temaer og publisere det her på nettsiden. Blir du med?

Slike plukkenettsteder finnes jo allerede, men ikke kun med psykisk helse som tema. Imidlertid tenker jeg at mange av de tingene folk skriver om psykisk helse ofte er litt mer av en privatsak enn blogger som tar for seg nyheter, politikk og sminke, for å nevne noe. Dette synes jeg gjelder selv om man har publisert et innlegg om  psykisk helse på sin egen blogg.

Derfor vil jeg at de som tenker det er ok at jeg plukker poster for å legge ut, kan sende meg en mail eller legge igjen en kommentar om at dette er greit. Det er jo også fullt mulig å avslutte dette, slik at man er med en stund og så gir beskjed til meg om at man ikke ønsker at jeg publiserer. Dessuten er det da lettere for meg å ha oversikt over hvem som ønsker å bli publisert anonymt og hvem som vil la innlegget stå med fullt navn.

Jeg håper selvsagt flest mulig blir med på dette, for på den måten vil Psykiskbloggen kunne bli oppdatert mange, mange ganger om dagen og flere poster betyr et mer levende nettsted – og det er dét jeg i aller høyeste grad ønsker at Psykiskbloggen skal være. Si gjerne ifra om dette til andre du tror kan være interesserte!

Med ønsker om en god dag,

Victoria

Aside

Ah, det var en lang tittel, en tittel som nok ikke får pris for årets oneliner!

Men, jeg vil svært gjerne ha historier fra ansatte i psykisk helsevern generelt, og spesielt ansatte som kan fortelle om egenerfaring med psykisk lidelse/psykiske problemer. Mitt inntrykk er at dette er noe som i svært stor grad forties, både i dialog med pasienten (fordi det ses på som uprofesjonelt?) og overfor kolleger (man kan jo da ses på som uegnet?). Alle former for tekstuttrykk er velkomne.

Jeg kommer til å lage en henvendelse om dette og sende ut til ulike behandlingsmiljøer. Når dette er gjort, legger jeg denne henvendelsen ut her på Psykiskbloggen.

Seil du, pappa.

Bidragsyteren av dette innlegget ønsker å være anonym

Du er min pappa. Du er den pappaen som aldri var der, jeg har aldri egentlig kjent deg. Helt siden du forsvant fra oss da jeg var liten, har du vært borte som i ekte borte. Du har aldri tatt kontakt med meg, brødrene mine eller mamma etter du dro. Jeg visste ikke så mye av hva du slet med da jeg var liten, jeg merket ikke noe særlig til det. Mamma var flink til å få alt til å fungere som vanlig, hun dro alltid alle lassene, har jeg skjønt. Hun har ikke sagt noe stygt om deg, men hun har fortalt litt om sinnet ditt, om depresjonene som kom og gikk. Du drakk en del i perioder, hvis jeg tenker tilbake på hvordan det var en del kvelder og helger, så husker jeg det. Spent stemning, negativt ladet spenning, lyden av ord som ikke ble sagt, du overdøvet mammas protester med musikk. Jeg husker den musikken, den var der, overalt. I bilen, på anlegget, og selv spilte du både gitar og piano. Det var som om musikken snakket for deg, som om musikken sa fine ting du ikke selv klarte å få frem til oss. Men, jeg husker egentlig ikke så mye. Du stakk av da jeg var sju og det er over tretti år siden nå. Du har gått glipp av alt. Barndommen min, skolegangen, forelskelser, gleder, skuffelser. Du valgte meg bort, men hva du faktisk valgte vet jeg ikke noe om. Du har aldri tatt kontakt og jeg har aldri lett etter deg.

For noen dager siden fikk jeg en telefon. Det var en gammel lærerkollega av deg som hadde sporet meg opp. Han fortalte at det gikk enormt dårlig med deg, du er visst inn og ut av sykehus, du selvskader, du drikker, du truer med å ta livet av deg hver gang ting går gærent for deg. Jobb har du visst ikke hatt på mange år. Du har vært gift en gang etter du dro fra oss, eller i alle fall vært samboer, kollegaen din visste ikke helt, men du hadde i alle fall dratt fra en famlie til. Din gamle kollega lurte på om jeg kanskje burde prøve å få tak i deg, han hadde hørt at det kunne hende jeg kunne hjelpe?

For tida har gått og jeg har blitt stor. Selv er jeg nå psykolog.

Jeg kommer ikke til å hjelpe deg.

Jeg lar deg seile

vekk

jeg, pappa

Ikke bare et VG-problem, men et folkeproblem!

Bidragsyter: Victoria

Det har allerede blitt behørig diskutert rundt om på blogger, Facebook og Twitter. Jeg snakker om VGs famøse oppslag i anledning Mortensrud-drapene: -Typisk for psykiske lidelser.

Jeg gjengir deler av teksten i oppslaget:

Handlingsmønsteret til familiemannen som er etterlyst for drapene på Mortensrud, forekommer ganske ofte hos folk med store psykiske lidelser.
Det sier Børre Husebø, som har 30 års erfaring som rettspsykiater.
– Du ser det ikke så sjeldent hos dypt deprimerte mennesker.
De har gjerne et sinnssykelig motiv, sier Husebø på generelt grunnlag.
Han forteller at det er få alternativer som forklarer utslettelse av egen familie, som oftest begås av familiens far og kulminerer med at han tar sitt eget liv.
– Et såkalt utvidet suicid, altså utvidet selvmord, er en av få muligheter i saker som dette. Som regel er det det eller sinnssykdom, forteller han.
– Gjerningspersonen er gjerne psykotisk og har fortapelsesideer som handler om at man går til grunne. Vedkommende er da dypt deprimert, og det dreier seg ofte om å skåne resten av familien, så da tar man med seg dem i døden.
Den erfarne psykiateren peker på at tap av borgerlig aktelse er en faktor som går
igjen i slike saker.

Egentlig hadde jeg tenkt til å skrive om dette samme dagen som oppslaget stod på trykk. Men jeg rakk ikke. Og selv om jeg en stund tenkte at det var dumt, ble jeg etterpå sikker på at dét igrunnen ikke spiller noen rolle. For dette er jo ikke noe som er unikt for VG akkurat denne dagen, det er heller ikke en engangshendelse i pressen. Dette er rett og slett slik Main Stream Media så og si alltid formulerer seg når det er snakk om slike situasjoner. Da er det en eller annen tikkende bombe som løper rundt, gjerne med kniv eller andre våpen. Det snakkes om psykiatridrap, det er bare så typisk psykisk syke.

Men, det er ikke det. Som generalsekretær i Rådet for psykisk helse skrev på organisasjonens blogg samme dag oppslaget stod:

Blogg: – Typisk VG

Slett journalistikk og overskrifter hinsides virkeligheten er langt mer typisk for VG, enn det er for psykisk syke å drepe.

Overskriften i dagens VG, i sak som omhandler det tragiske familiedrapet i Mortensrud er: – Typisk for psykiske lidelser.

Ekstremt få, nesten ingen psykisk syke er på noe vis farlige for sine omgivelser og enda færre begår drap. Drap er et svært sjeldent utfall av en psykisk lidelse.

Men det å drepe er et ekstremt uttrykk for mental ubalanse. Men derfra til å hevde at drap er typisk for psykisk lidelse er direkte absurd.

Det går ikke rundt flere hundre tusen tikkende drapsbomber i Norge i dag. 15 – 20 prosent lider til en hver tid av en psykisk lidelse. Tristhet og nedstemthet preger hverdagen til mange av dem. VG har ikke gjort dagen bedre for dem.

Marianne Røiseland

Odd Volden ( tidligere landsstyremedlem i Mental Helse Norge, skribent og brukeraktivist) snakket en gang om at han har en hypotese om at journalister ofte en eller annen gang i studietida (eller ved andre anledninger i ungdommen) har jobbet som ekstravakter ved en psykiatrisk avdeling. Dette kan kanskje være en del av grunnen til at mange journalister på helt feilaktig grunnlag innbiller seg at de er egnet til å skrive om dette. I tillegg til at det farger måten de beskriver kriser som den på Mortensrud, påvirker det også måten de omtaler psykisk helse til vanlig. På mange måter kan det minne om den ansatte på en akuttpost som ikke helt catcher poenger i at man må fokusere på lokalt psykisk helsearbeid. Det at man for det meste ser brukerne akkurat idet de har en veldig dårlig periode fører lett til et grunnsyn om at en del lidelser er kronisk kritiske, livsvarige og så videre.

Og, mediene er jo ikke bare fulle av kommentarer som er under enhver kritikk i slike alvorlige tilfeller som det på Mortensrud. Nei, det meste kan jo tydeligvis diagnostiseres. Man snakker om at ting er helt sinnssykt, at fotballdommeren var schizofren eller at et eller annet land har en schizofren utenrikspolitikk. Nylig leste jeg Hannah Helseths bok Generasjon Sex. Jeg undret meg over begrepsbruken hennes, for hun skrev blant annet at jenter og unge kvinner generaliseres inn i schizofrene kvinneroller, hvor man ofte vil flere motstridende ting samtidig, eller at det man sier og det man gjør ikke nødvendigvis er sammenfallende. Jeg tenker at dette har mer med ambivalens og refleksjon å gjøre, enn det handler om schizofreni. Og jeg skjønner jo at Helseth ikke snakker om schizofrene roller som i, eh – schizofreni – men hva er da poenget med å  bruke dette ordet?

Det er lett å legge skylda på VG når oppslag som det om Mortensrud står på trykk, og hadde det bare vært hos VG det var en jobb å gjøre, ville problemet lett ha vært løst. Men dette stikker dypere enn det. Psykiske lidelser omtales respektløst i mediene, rundt om i ulike behandlingsmiljøer og blant folk flest. Dette er det viktig å tenke på, for først når man er klar over at man trår feil selv, blir det kanskje mindre relevant å bruke spalteplass på å skylde på alle andre.