Bidragsyter: nedoverbakke
Enhver samlivsterapeut burde vite bedre enn å starte med det spørsmålet.
For alle vet vi at det vi falt for, enten er hva vi nå hater hos den andre, eller hater at den andre ikke lengre er eller har. Det finnes ikke et tredje alternativ!
Men jævelen han spurte, og han spurte meg først, og når jeg nektet å svare, begynte selvsagt moren til mine barn å gråte. Både fordi jeg titulerte henne som det, og fordi jeg ikke ville svare. Derfor sa jeg det likevel, selv om jeg visste at svaret ville resultere i mer gråt. Mest av alt svarte jeg kanskje fordi det irriterte meg at hun ikke selv skjønte at så ville skje, for visst faen har hun alltid visst hva jeg falt for først. Hun har endog elsket at det var nettopp dette, at jeg likte mellomrommet mellom lårene hennes! At jeg elsket at hun var så slank, at når hun stod oppreist eller gikk, kunne man se mellom lårene, at de ikke var så breie at de gnisset mot hverandre.
Herregud, er det takken, takken for at jeg har født deg to barn? Dem har du deg selv å takke for, tenkte jeg, men sa det selvsagt ikke. Men jeg burde kanskje gjort det, i det minste for at terapeuten skulle fått vite hva for kvinne han hadde foran seg. Fortalt ham at hun løy om at hun brukte p-piller den første gangen, og at det andre barnet kom fordi hun vekslet mellom å praktisere sextørke og det å gråte ukontrollert i tid og utide.
Men jeg sa det som sagt ikke, hva jeg derimot sa, var at nå var det hennes tur å si hva hun falt for. Hvilket hun selvsagt ikke gjorde, men jeg vet hva det var, og jeg vet at jeg fremdeles har det, og at hun hater at jeg har det, utferdstrang! Det var hva hun falt for, at jeg både ønsket og lovet at vi, straks vi var gift, skulle ut å reise, bo under andre himmelstrøk, i utenlandske, store, farlige og kontinentale byer, og det mens vi ennå var unge og barnløse, og uten vett til å bekymre oss for verken penger, huslån, jobb eller helse. Jo visst, slikt kan man gjøre selv om man har barn, mange gjør det også, ofte før ungene kommer i skolepliktig alder, men det fordrer en helt annen kone enn min. Hun lovet det selvsagt, at vi nok skulle komme oss av gårde, vi skulle bare ditt først, så datt først, og så var det plutselig for seint.
Men jeg vet det nok, det er aldri for seint å reise, men det blir ikke med min kone. Ikke den nåværende. Og nettopp derfor går jeg til disse timene, for å overbevise henne om at vi to ikke lengre er liv laga. Men jeg vet også at det er ikke derfor hun går dit, hun går dit fordi… ja, hva faen vet jeg, hun sier jo nesten ikke et eneste ord. Forhåpentligvis vet ikke terapeuten det heller, ennå, annet vil irritere meg. Jeg liker ham ikke.
Psykiskbloggen 