Taletrengt?

Dersom du ønsker å si noe, et eller annet som kanskje ikke passer inn noe annet sted – da er dette plassen! Her er det rom for spontane meningsytringer og diskusjoner av ymse slag.

Men vær greie. Det er ikke noe poeng i å være ufin. Uenighet tvinger tankene videre, ukvemsord og sjikane det motsatte.

Advertisements

155 responses to “Taletrengt?

  1. Et veldig bra tiltak dette, psykisk helse er fortsatt tabu for mange, og en slik blogg som dette bidrar til at psykisk helse blir mindre farlig å snakke om.

    Men et par ting skulle jeg virkelig ønsket var annerledes.
    – Kjøp et eget domene til denne bloggen, dette vil med ett gjøre at bloggen blir tatt enda mer seriøst.
    – Bruk et theme ikke så voldsomt mange andre bruker, prøvd å lag noe som er unikt for nettopp denne bloggen.

    Om ønskelig kan jeg veilede dere her.

  2. Takk for det Joakim! Men, det startet jo opp i går, så jeg tror i alle fall at jeg venter en liten stund før jeg gjør så veldig mye. Og akkurat nå tenker jeg det er best (for meg i alle fall) at det er noe jeg kjenner fra før, og som går kjapt – for jeg holder på med så enormt mange ting og rekker ikke gjøre *noe* når dersom jeg må lære noe helt nytt.

    Men om en stund vil det være aktuelt.

    For min del så spiller det sjelden noen rolle om det er andres domene jeg er innom, eller om de bruker en WP etc. Men det kan jo hende det er andre som tenker ulikt om det.

    Tar gjerne imot hjelp om en stund 🙂

  3. Jeg ble litt snytt da jeg klikket på enkelte bidragsytere – og så havnet i deres blogg, i stedet for, som jeg forventet, å få samlet innleggene her i bloggen.

    Sigrun har f.eks. publisert mange innlegg som krever tid og konsentrasjon, og jeg har ikke fått lest alle. Nå finner jeg ikke noen måte å få dem opp i rekke slik at jeg kan plukke ut hvilke jeg ikke har fått lest.

    Er den typen lenking oppnåelig – og interessant for andre enn meg?

  4. Nei, absolutt ikke – men da tror jeg at jeg lager en ny lenkeliste, men som kan hete noe sånt som «alle innleggene fra [den enkelte bidragsyteren] – og har den under. For det kan jo være ok med begge deler, både at folk får se de respektive bloggene, og at man har muligheten til å se en samleoversikt.

    Men det må i såfall bli i morgen ettermiddag/kveld.

    Takk for godt forslag!!

    Mvh Victoria

  5. Flere har lagt ut DIKT – kunne være kjekt å få dem søkbare som kategori!

    Jeg savner også HÅP som kategori. (Jeg ser du fikk ikke det med deg som tag til innlegget mitt om selvmord.) Og det er jo flere av innleggene som eksplisitt uderstreker håpet. ‘Så lenge det er håp er det liv’, for å snu på folkevisdommen…

    Blir det noe ekstra markedsføring av bloggen i morgen, forresten?

  6. Hei! Jeg satte opp en kategori som heter lyrikk da det første diktet kom inn, og har lagret alle som det, men kan endre det til dikt.

    Håper det blir oppmerksomhet, tror noen nettaviser vil ta med lenke, samt noen organisasjoner.

    Jeg skal se over tagger i kveld! Håp er helt klart noe av det viktigste vi kan formidle.

  7. Håp- og ikke minst HJELP!

    Diagnoser finnes, men likeså BEHANDLINGSMETODER.
    Dette må vi være langt tydeligere på.
    Jeg tenkte lenge: «Hvorfor være åpen om det, hvis det ikke er hjelp å få»? .. Hvor banalt det enn høres ut for dem som vet disse tingene.

    Jeg tror at grunnen til at så mange utsetter å fortelle åpent om psykiske problemer, er frykten for å ikke bli «forstått», og fordi man tror man er alene i hele verden om å ha det slik.
    For meg var det den største AHA- opplevelse å oppdage at det jeg sleit med, var en «vanlig» sak. Og jeg hadde gjemt problemet mitt vekk i årevis!! NÅr man ikke kan et fagspråk for det man sliter med, kan det være litt vanskelig å fortelle om slike saker også. Simpelthen fordi man er redd for å bli oppfatta som fullstendig «gal».

    Jeg har dermed forslag:
    1. RENE FAKTAOPPLYSNINGER OM VANLIGE PSYKISKE SYKDOMMER. ALLA OPPLYSNINGSFORM- VANLIGE BEHANDLINGSMETODER. FOlk vet gjerne hva de sliter med, men ikke hva som hjelper mot det. Kanskje litt i popularisert form som er lett å lese?

    2. EN type- RÅD side: SØK HJELP TIDLIG. Har selv slitt med tvangstanker og den type ting, og vet at jo tidligere man kommer med dette, jo lettere er det å bryte ned slike tankemønstre. Behandlingsmetoder finnes, men det blir en langt mer langvarig behandling for de som utsetter lenge.
    Og gjerne med mindre vellykket/tilbakevendende resultat.

  8. Det vesetnlige er uasnett at BEHANDLINGSMETODER kobles opp mot PSYKSIKE HELSETILSTANDER /SYKDOMMER. Dette formidler håp, og at det er råd og få.

  9. http://www.bt.no/lokallokal/asane/bussen/article641676.ece

    Litt markedsføring av Psykisk-bloggen. 🙂 Stå på!

  10. Flott innlegg på bt.no bussemann!!!

  11. Takk, Graylady! Har fått en del positiv respons på innlegget i avisen også, heldigvis. 🙂

    Kan ikke få understreket nok hvor viktig en side som denne vil være for folk. Vi trenger virkelig et sted hvor man kan få informasjon og erfaringer fra mennesker som står midt oppi dette, og ikke bare fra fagfolk som bruker store ord og vanskelige vendinger.

  12. Ja, jeg er taletrengt. Og kanskje kommer det til å bli mange innlegg her. Men da får dere bare slette dem så godt det lar seg gjøre.

    Jeg skriver fordi jeg har blitt utsatt for ting som jeg ikke ville bli utsatt for. Folk har ødelagt store deler av livet mitt. Og hvem er folk? Jo, det er ansatte i psykiatrien. Men jeg henger ikke ut folk ved navn og heller ikke på annen måte. Det er systemet jeg kritiserer. Naturligvis kunne jeg kritiserte de enkelte overlegene og psykologene som var ansvarlige for tvangen, og også sykepleiere, hjelpepleiere og miljøterapeuter og andre – som utøvde tvangen fra dag til dag. Men jeg gjør ikke det.

    Det undrer meg at temaet tvang ikke er mer fremme på denne bloggen her.

  13. Kanskje er skyldes det lave fokuset på tvang her inne på bloggen, at det faktisk er så få som har blitt utsatt for tvang. Det dreier seg om 10.000 vedtak i året. Det er svært få mennesker i en befolkning på 4.700.000. Faktisk bare 0,2 % av befolkningen hvert år. Og noen får flere enn et tvangsvedtak hvert år, så andelen er mindre enn 0,2 %. Men i tillegg kommer noen som har langvarige tvangsvedtak som strekker seg over flere år. Åhhh… det gjør meg så vondt å skrive det…. tvang over flere år… det er så grusomt at bare tanken på det får meg til å stoppe opp nå….

    Hva er det man driver med? Det er virkelig grusomt!! Jeg opplevde litt over et halvt år….. det var virkelig ille nok…. det skulle vært strengt forbudt!

    Ikke bare langvarig tvang skulle vært strengt forbudt, men også kortvarig tvang skulle vært forbudt!

    Men langvarig tvang er helt grusomt å tenke på…. Hva er det man tenker med?? Det er helt rått… Hvis behandlingen virker…. så skulle personen blitt «seg selv» igjen…. og kunne bestemt om behandlingen skulle avbrytes…. Og hvis ikke behandlingen fungerte…. vel…. hvor lenge skal man få lov til å pine en person?? Det går virkelig ikke an å utsette folk får ting i ukesvis, månedsvis og åresvis når det ikke bringer personen til «seg selv»….. Dersom personen ikke er «seg selv» verken uten behandling eller med tvangsbehandling… så skal de iallefall la være…. Det nytter ikke å bruke kriteriet om å unngå forverring…

    Dette er virkelig grusomt…. Skal lure på om psykiatere, psykologer og sykepleiere som er mest involvert i dette skjønner hvor dypt dette virkelig plager dem som utsettes for det? Svaret er nei. De har overhodet ikke snøring på hvor dypt det plager dem som utsettes for tvang.

  14. Og hva gjør egentlig en psykiater eller en psykolog bedre skikket enn andre mennesker til å forstå andre mennesker?

  15. Kunne vi ikke fått igang en skikkelig debatt om diverse tema innen psykisk helse her? Kunne ikke bare folk sluppet ut sine tanker her, slik at vi fikk igang en debatt hvor nye innlegg fra mange dukket opp? Kanskje er det hele for nytt til at det kommer igang en ordentlig debatt om ulike forhold i psykiatrien her? Finnes det andre steder hvor man diskuterer psykisk helse på nettet? Jeg vet om http://groups.google.com/group/tvangsinnleggelser – ellers vet jeg ikke om noen egne debattsider. Jeg lurer på hva det er som gjør at ikke flere folk skriver masse dagen lang om dette? Idag kom også riksrevisor Jørgen Kosmo med flengende kritikk i den andre enden av psykiatrien, om hvem som får plass og hvem som ikke får det. Det er ikke mitt tema. Jeg ser frem til Riksrevisjonen tar tak i tvangsproblematikken – og ikke bare det – men i hele det faglige grunnlaget for psykiatri. For det holder overhodet ikke mål.

  16. Og så skriver jeg det sjette innlegget nesten på rad. Da vil sikkert noen sier at jeg er manisk, men det er jeg altså ikke. Men hva om mange flere hadde skrevet, da ville ikke den ene personen skilt seg sånn ut. Såklart er det en fare for at folk ikke vil besøke bloggen når en person skriver så mye etterhverandre, men dersom mange hadde skrevet mye – så ville det gjort bloggen enda mer interessant. Og når flere hundre er innom bloggen hver dag, så burde det absolutt være mulig å få flere tanker ut her, tanker som kunne fått andre til å forstå mer av psykisk lidelse, mer om hva som svikter i behandlingen, mer om hva som fungerer, mer om forslag til hva som kunne fungere men som ikke brukes nå.

  17. Men sorry, bare slett alt jeg har skrevet. Bloggen får utvikle seg på den måten den gjør, uten at jeg skal påvirke for mye. Og nå forsvant kommentarene fra de andre bort fra førstesiden. Så bare slett det jeg har skrevet, eller la det stå dersom man ønsker å stimulere til debatt på denne bloggen. Men kanskje er det ikke man ønsker, kanskje ønsker man mer å bare presentere tekster. Helt flott det. Men er det noen som vet noe om et bra debattforum for psykisk helse på nettet? Så kan jeg flytte meg over dit, dersom det er mange som deltar der.

  18. Men dette var ingen kritikk av denne bloggen. Overhodet ikke. Jeg er bare kjempeglad for at den ble etablert. Det har hjulpet meg masse fremover! Tusen takk.

    Det jeg savner er et nettsted som debatterer psykisk helse. Men kanskje har ikke verden kommet lengre ennå. Bare det å opprette denne fellesbloggen var jo et steg i riktig retning.

    Men nettsteder innen dette feltet baserer seg fortsatt i hovedsak på publisering av informasjon – og ikke på utveksling av informasjon, som det en debattside kunne vært.

    Kunne ikke webmasterne bak http://www.lpp.no , http://www.mentalhelse.no , http://www.wso.no , http://www.psykiskhelse.no , http://www.psykol.no og http://www.norskpsykiatriskforening.no slått seg sammen og etablert en felles debattside – gjerne under http://www.psykiskhelse.no ettersom denne organisasjonen allerede er en paraplyorganisasjon for de nevnte organisasjonene.

    Hva med å etablere http://www.psykiskhelse.no/debatt ?

  19. Det jeg etterlyser er altså en mer aktiv debatt, en mer spontan debatt enn rene gjennomarbeidede tekster. Slike tekster må også til. Men jeg etterlyser vel en form for brainstorming omkring temaet psykisk helse. Da ville det kunne komme mange innlegg gjennom hele dagen når det er flere hundre som er innom her hver dag.

  20. Men for all del, folk må få gjøre som de vil! Mener ikke å presse noen til å skrive flere kommentarer. Jeg gjorde vel dette i håp om å få andre som kanskje har nølt med det samme, til å sette igang med å skrive på denne måten. Kanskje vil vi en diskusjon mellom flere komme videre på noen punkter, og kanskje kjenne oss igjen i andres situasjon. Det er forsåvidt det som man gjør under tekstene, forstår det.

    Men nå skal jeg forsøke å ikke skrive mer her ikveld. Beklager til dem som syns det ble for mye.

  21. Joacim:

    Jeg har satt opp et eget domene, og bruker et theme som ikke så voldsomt mange andre bruker.

    http://psykisk.velferd.net/

    mvh
    Terje

  22. Adam: Jeg skal lese nøye igjennom det du har skrevet og så skal jeg svare deg så godt jeg kan utfra det jeg tenker og mener.
    Beklager at du ikke har fått den responsen du fortjener, det skjer litt mye samtidig for meg nå for tiden..

    Vennlig hilsen
    Victoria

  23. Nytt svar til Joakim: Over jul skal jeg fikse opp denne bloggen, installere nytt theme og fikse på den. Jeg hadde et ønske om å få i stand et slikt sted, men kunne ikke så mye om dette med CSS og slike ting. Men har knotet en del med dette på min egen blogg nå, så da skal det gå bra.

    Men, enn så lenge håper jeg temabloggen har fylt en rolle – ved å være et slags sted folk kan møtes, og jeg skal ta ønsker om nytt design og flere funksjoner på alvor.

    Når det gjelder eget domene er jeg usikker på om nytten ved å bli tatt mer seriøst med et .net eller noe liknende overstiger nytten av å være inne i WP og dermed listes opp i oversiktene der.

    Det kommer mange treff derfra, og mange av de som publiserer på denne siden er jo bloggere.

  24. Jeg var inne på siden til Terje, og den virket så trist og grå. Skulle ønske at det hadde vært litt lysere farger der, men det er fordi jeg synes lyse farger gjør det så mye mer lettere å trives i.

    Flott at du har satt igang en slik side, Victoria 🙂 Utrolig flott gjort.

  25. Jeg hadde ikke vært inne der ennå, men klikket meg inn nå. Tiltaket hans er jo veldig flott, men jeg må innrømme at jeg liker blogg mye bedre enn forum – jeg synes en blogg åpner for en annen type tekstformat. Men et godt tiltak, og en dag jeg rekker det skal jeg lage en oversikt over de ulike sidene som finnes – for nå begynner det faktisk å bli en del.

    Forumet som tar for seg tvang er nevnt på bloggen her tidligere, og nå har R.BUP startet opp dette:

    http://www.r-bup.no/brukermedvirkning

    Det er sikkert mange flere også, kom gjerne med innspill 🙂

    Takk for kommentaren din, Liljefot! Jeg skal (som lovet flere ganger før) fikse på designet i løpet av julen. Da blir det mer oversikt her, tenker at et magazine theme kunne vært fint.

    Nå er også Sigrun tilbake, hun har vært uten pc en stund, men er online igjen nå, hurra!

  26. Faktisk, for å være ærlig, så synes jeg headerbildet var mer enn bra nok, jeg. Enkelt, ikke altfor mye dikkedarer. Enkelt, rent, sånn noenlunde lett å finne fram 😉 men bare nesten da, og jeg er litt usikker på hvordan magasin-themet kommer til å bli.

    Blir det lettere, tror du, eller altfor mange klikkesider? Hvis du skjønner hva jeg mener…..

    🙂

  27. Vet ikke helt om dette er riktig sted å legge dette innlegget, eller om det hører hjemme i denne bloggen i det hele tatt, men jeg prøver.
    Jeg savner mye når det kommer til pårørende… Informasjon og andre i samme situasjon.
    Jeg er gift med en som har fått diagnosen bipolar lidelse, og føler meg liksom litt hjelpesløs.
    Ellers må jeg si at dette virker som en veldig fin blogg.
    Har nettopp kommet over den, og skal virkelig lese mer her inne.

  28. Jeg skrev nettopp følgende innlegg på http://groups.google.com/group/tvangsinnleggelser :

    Hvorfor er det så få ansatte i psykiatrien som har deltatt i det som har blitt skrevet på dette forumet? Ser dere ikke noe av det gale som dere begår mot pasienter i psykiatrien? Det er først den dagen dere som arbeider med problemene, melder fra om det, at det vil skje endringer.

    Endringer vil iallefall skje mye fortere da.

    Eller er det slik at vi som klager over den tvangen vi har blitt utsatt for bare er noen ytterst få? Eller er vi toppen av et taust isfjell?

  29. Jeg tror for mange tause ‘ofre’ at det kan være snakk om en variant av ‘Stockholmsyndromet’, Adam:

    http://no.wikipedia.org/wiki/Stockholmsyndromet

    For mange andre er det nok blind ærbødig respekt for legestanden kombinert med mangelen på klare, håndterbare handlingsalternativer som gjelds. Noen av dem som jobber der ser at de tross alt har mye godt å bidra med, og vil ikke svikte de mest lidende pasientene.

    En kan også bli bragt til taushet av dem som mener at kritikk av systemet fører til at mennesker i nød ikke søker hjelp, eller søker den for sent – med fatale følger.

    Vi kan ikke bruke alle kreftene våre på å kjempe, heller. Men ved å holde fokus i riktig retning, og velge de kamper og slag en har sjanse til å – om ikke vinne, så i alle fall vinne litt fram med – så kan vi bidra til å få psykiatrien inn i et mer tjenlig spor. Vi må aldri miste håpet!

  30. Takk for tipset om Stockholmssyndromet, Titta. Det var en tankevekkende sammenligning.

  31. Det endrer ikke verden at jeg skriver det, men jeg skriver det likevel, for det hjelper meg.

    Psykiatrien skulle vært nedlagt. Det ville vært det beste for meg. Psykiatrien skulle vært nedlagt og strengt forbudt.

    Men så er jeg er klar over at noen har nytte av psykiatrien, derfor kan det ikke gjøres.

    Men tvangspsykiatrien skulle vært nedlagt og strengt forbudt.

    Selv om noen har nytte også av tvangspsykiatrien, så må den likevel legges ned, fordi den rammer uskyldige mennesker mot deres vilje. Den påfører folk problemer mot deres vilje

  32. Og så kan jeg egentlig skrive hva som helst, og det hjelper ikke noe. Men den hjelper meg, derfor skriver jeg.

    Og jeg ser frem til den dagen mange andre skriver like mye innimellom her, eller på et annet sted.

    Men sånn er ikke verden. Verden er som den er. Så får vi se hvordan verden blir.

    Jeg venter bare på at behandlingskriteriet i psykiatriloven skal bli opphevet. Jeg håper iallefall på det!

    Og nå er det mindre enn fem måneder til direktoratets arbeidsgruppe skal levere inn sin rapport.

    http://www.helsedirektoratet.no/psykisk/ny_arbeidsgruppe_om_tvang_247664

    Da er det innen rekkevidde.

    I sin nyttårstale henviste statsministeren til noen ord av Vaclac Havel:

    «Jeg er ikke optimist. Men jeg er heller ikke pessimist. Jeg er håpefull».

    Jeg håper virkelig arbeidsgruppen konkluderer med å oppheve behandlingskriteriet!

    Tenk om det skjer. Det ville jo være så godt, at ingen aner det. Da vil endelig livet mitt fortsette igjen. Da vil jeg endelig kunne begynne å leve igjen.

  33. Det betyr ikke at livet blir problemfritt. Det betyr bare at det største problemet i livet vil forsvinne, den dagen behandlingskriteriet oppheves.

    Den dagen vil jeg kunne begynne å møte alle andre problemer, som dagliglivet byr på for oss alle.

    Men det er tungt når en hel stat motarbeider en på det punktet som skadet meg aller mest, gjennom sin lovgivning.

    Dersom den paragrafen fjernes, skal det bli så godt, at ingen aner det.

  34. Ja, behandlingskriteriet må bort, enig, Adam.

    Er der noen handlingsdyktige brukere av dette forumet som kunne organisere en kampanje med det spesifikke målet, tro?

    Akutt-tvang, og eksistensen av psykiatriske sykehus vil det jo være høyst ulike meninger om. Men nei til behandlingskriteriet? Det tror jeg riktig mange kan slutte opp om!

    Hva om ‘Psykisk’ legger ut en kortfattet, men velbegrunnet underskriftsliste?

    Og skaffer seg presseommtale. Og fokus helt avgrenset på dette punktet hvor det faktisk er en åpning for å vinne fram. 5 måneder skulle være passe lang tid til å få spredd kampanjens krav, og å samle underskrifter.

    Avmakt er så fryktelig vondt å leve med. Jeg ville i alle fall synes det var godt å kunne få gjøre n o e konkret. Kanskje legge liste ut på ‘mitt’ DPS? Det kunne bli interessant…

    Håper noen tar utfordringen, organiserer og står fram som spydspisser i media!

  35. Titta: Både Mental Helse og andre bruker-/pårørendeorganisasjoner arbeider med dette. Også Psykologforeningen har uttalt at man bør se nærmere på dette kriteriet.

  36. Men hva gjør Psykologforening selv for å se på saken?Forholder de seg ikke egentlig veldig passive? Og når de uttaler seg, i allefall nå under den nye ledelsen, så syns jeg de forsvarer bruk av tvang, mer enn de forholder seg kritiske til det.

  37. Og underskriftsliste syns jeg var et veldig godt forslag! Kan dere ikke opprette en post eller en side her på bloggen hvor folk som vil ha opphevet behandlingskriteriet kan skrive under? Saken er jo veldig aktuell nå, ettersom det mindre enn fem måneder til direktoratets gruppe skal levere sin rapport.

  38. Jeg kunne tenke meg å få noen innspill på følgende:

    Hva kunne dere tenke dere at psykiatrien kunne gjøre bedre? Hva er det dere føler at psykiatrien mangler?

    Ingenting i denne verden er perfekt. For å gjøre psykiatrien bedre, hva kunne man da gjøre i tillegg til, eller istedet for ting, man gjør idag?

  39. Jeg syns nesten jeg var litt flink som klarte å spørre på denne litt mer positivt vridde måten, istedet for å bare hakke på systemet. Skjønt jeg angrer jo litt på at jeg spurte hva man kunne gjøre for å gjøre psykiatrien bedre, for i ordet bedre, ville jo mange kunne oppfatte at jeg opplever psykiatrien som god, men at jeg lurer på hva som kunne gjort den enda bedre. Uansett, tror hva dere vil.

    Jeg spør iallefall etter forslag til ting som kunne forbedret psykiatrien? Det er vel en positiv måte å spørre på, som alle må kunne svare på, både kritikere og tilhengere.

    Selv en bedrift som går med verdens største overskudd søker hele tiden etter ting som kan gjøre at den går enda bedre. Og enten man ser på psykiatrien som et slikt kjempeflott system, eller man ser på den som et system som går med et svært underskudd og er på konkursens rand, så vil det jo alltid være ting man kunne ønske seg for at ting kunne bli bedre.

  40. Eller er det slik at dere opplever psykiatrien som helt problemfri, som noe som ikke kan bli bedre på noen punkter?

  41. Jeg begynner snart å lure på hvordan dagene er til dere andre? Hva fyller dere dagene med? Jeg spør ikke fordi jeg har behov for å fylle dagene med noe annet den skriving som jeg gjør, men jeg spør fordi det undrer meg hvorfor andre ikke skriver like mye som meg.

    Er det bare meg som har blitt rammet av psykiatrien på den måten at det medførte at man skrev så mye i så mange år etterpå, og ikke bare skrev så mye, men på den måten som jeg gjør, altså ikke bare i en dagbok som man holder for seg selv, men at man hadde så sterkt behov for å få sine tanker ut til andre?

    Jeg skriver ikke dette for å kritisere andre. Overhodet ikke!!! Ikke misforstå. Vi har alle våre måter å komme videre på etter de overgrep som psykiatrien påførte oss.

    Men gjennom å prøve å forstå hvorfor andre tydeligvis har reagert på en annen måte enn det jeg selv gjorde, så vil jeg også selv komme videre på et vis, for kanskje vil jeg også kjenne meg igjen i dere andres reaksjonsmåter.

    For jeg begynne å skjønne at jeg faktisk er ganske alene i dette landet om det å skrive så mye som jeg gjør. Men kanskje tar jeg feil. For det aller meste av det jeg har skrevet har jeg skrevet til dedikerte mottakere – og det kan jo tenkes at mange andre har sine andre dedikerte mottakere.

    Men så har disse offentlige nettforumene kommet, og jeg opplever at ikke andre skriver så mye som det jeg gjør. Jeg tenker da spesielt på https://psykisk.wordpress.com/ og http://groups.google.com/group/tvangsinnleggelser . Men kanskje finnes det andre diskusjonsforum på nettet hvor dere andre som skriver kjempemye omkring psykiatri er?

    Dersom det skulle vise at jeg er ganske alene om å ha en slik reaksjonsform på tvangspsykiatri som det å skrive så mye er – og da tenker jeg ikke på dagboksskriving som man holder for seg selv – men det å ikke klare å skrive tingene uten å dele dem med andre – så er det helt greit, dersom jeg virkelig er så alene om det. Men det ville i såfall være rart om det skulle være slik. Vi mennesker er ikke så ulike at det ikke i det minste skulle være noen få flere med samme reaksjonsform. Jeg vet ikke om dere forstår hva jeg mener?

  42. Eller det handler ikke om hva man har behov for eller ikke behov for. Det handler om hvordan man reagere på den tvangspsykiatri man har blitt utsatt for. Noen reagerer slik, og andre slik.

    Jeg begynner vel å undre meg i større grad over om det er andre som reagerer slik som jeg har gjort, og eventuelt på hvilke nettsteder jeg finner disse?

  43. Jeg snakker da om en reaksjonsform hvor man prater og skriver veldig mye, gjerne dagen lang ofte – selvsagt med pauser innimellom , selvsagt, gjerne med flere timers varighet – og denne reaksjonsformen vedvarer hele veien – og den lar seg heller ikke stoppe av å bli utsatt for ny tvang, for når man mister sin penn, så fortsetter det hele ut gjennom munnen. Og ingen medisin klarer å stoppe det – annet enn når man får et stikk så man slukner. Men straks man våkner igjen, så prater man videre. Selvsagt dreier ikke dette seg om kontinuerlig strøm, den er selvsagt også oppbrutt i små pauser. Ikke misforstå.

  44. Og når jeg skrev stikk med medisin som gjør at man slukner, så mener jeg slukner – man mister sin bevissthet, akkurat som søvn.

    Det jeg prøver å si, er at det finnes ikke medisin som klarer å stoppe mitt engasjement for saken. Jeg har vært konstant opptatt av det jeg ble utsatt for i psykiatrien, siden første gang de krenket meg. Og min kritikk har bare blitt større for hver gang de har gjentatt det.

    Og – det viktige er at mens man går medisinert, så er man like engasjert i temaet som ellers. Jeg hadde minst like mange samtaler og skriverier mens jeg gikk medisinert som jeg har nå. Forskjellen var bare at de var rettet mot andre instanser og personer.

    Man klarer ikke å knekke dette. Da må man altså gi medisin som gjør at man mister bevisstheten – hvilket man altså har gjort ved enkelte anledninger, men da var det oftest i sammenheng med utageringer. For når ordene ikke blir forstått, og man er innesperret og tvangsmedisinert – så protesterer man til slutt på andre måter. Men etterhvert så oppgir man dette.

    Men ordene kommer likefullt, uansett om man er medisinert eller ikke. De kommer bare ut til andre mottakere enn de man vanligvis sender og skriver dem til.

  45. Nei, jeg har ikke skrevet i en slik strøm som dette og publisert det, noen gang, Adam. Men min talestrøm har ved flere anledninger blitt avbrutt av sprøytestikk, ved ett tilfelle måtte det 6 voksne personer til for å få meg i posisjon, og et døgn i belteseng, deretter, for å holde meg i sjakk – og jeg var en godt middelaldrende og ikke særlig atletisk dame på tidspunktet. Så jeg forstår godt din fortvilelse, og deler den.

    Jeg skrev ut min fortvilelse i dagbøker i årene 1988 til 2002. Da stoppet livet mitt helt opp i et par år, og i løpet av årene som har fulgt, har jeg gått igjennom dem, og komprimert (det betyr en del makulering!) slik at nå mange hundre sider er redusert til noen ‘smaksprøver’ som jeg kan legge fram for mennesker jeg har bruk for å bli forstått og respektert av. Det har vært nyttig. Ikke minst komprimeringen – ellers ble de overveldet og utmattet og klarte ikke forholde seg til det jeg formidlet. Min nåværende psykolog pådro seg en våkenatt etter å ha gått gjennom den ‘dosen’ jeg ga henne i innledningen av vår relasjon…

    Men det har tatt meg mange år å få den jobben gjort. Og enda gjenstår mye, pluss at jeg er i stadig fare for å bli ‘overopphetet’, og da kan jeg på et blunk bli ravende gal, og ende i akuttinnleggelse som jo påfører meg ny omgang tvang. For snart et år siden skjedde dette, men da hadde jeg så gode allianser rundt meg at både tvang og medisinering var mindre omfattende, og med en mindre jævlig mikstur enn tidligere. Pluss at jeg oppnådde nedtrappingsveilednig fra behandlende lege, og respektfull kontakt.

    Nå samarbeider jeg med min psykolog for å få til et journalnotat som kan gi håp om like skånsom behandling hvis det skulle gå galt igjen. Men slik de psykiatriske sykehusene er utstyrt og bemannet, er de helt avhengige av akuttmedisinering for å kunne håndtere sterkt agiterte pasienter. Jeg har funnet ut hva som ble gitt meg sist, og hvilken miks som til slutt ga meg en lang søvn som jeg faktisk våknet fra – ikke siklende og snøvlende, men klar og uthvilt. Dette vil jeg også få inn i journal som en anbefaling, og vil programmere mitt hode til å si ja takk til akkurat de preparatene. Så blir det en mulighet for at jeg ikke blir betraktet og møtt som en vanskelig, behandlingsvegrende pasient – og at jeg får den mest mulig skånsomme versjonen av psykofarmaka. Og faktisk en hardt tiltrengt hvile!

    Men jeg håper jo å slippe flere ‘turer’ – for en vet aldri hva slags lege som er på vakt, og om ønskene blir respektert, dersom vedkommende føler seg tråkket på sine faglige tær av min manglende respekt for den psykiatriske profesjonen… (I psykose har jeg alltid gjort ubarmhjertig narr av legene!).

    (Og hvis du lurer – så nei, jeg er ikke helt medisinfri, Kroppen min er blitt avhengig av et visst praparat og protesterer vilt og nekter meg søvn hvis jeg prøver å kutt ned på dosen. Så jeg har resignert og forsonet meg med en liten sovemiks, som jeg håper ikke skal slutte å virke, slik jeg har erfart med andre preparater).

    Jeg ønsker deg lykke til med din håndtering av dine plager, Adam, og håper du finner noen du kan få til et godt samarbeide med.

  46. Og selvsagt etterspør jeg ikke medisin. Det er jo ikke det jeg gjør. For det gjør jo saken verre. Det er jo nettopp tvang og medisin som har skapt problemer for meg.

    Nei, det trenger er forståelse og enighet på at bruk av tvang må forbys.

    Dette er en ren menneskeverdskamp. Verken mer, verken mindre.

    Det jeg skriver er mitt demonstrasjonstog mot systemet.

    At ikke ordene blir forstått av mange nok ennå, endrer ikke ved det.

    Dersom ordene hadde blitt forstått, så ville jo saken vært løst. Da ville jo behandlingskriteriet blir opphevet og tvangsmedisinering blitt forbudt.

    Og da ville saken vært løst. Og da ville jeg ikke hatt noe mer å skrive om. Iallefall ikke på denne måten.

  47. Takk for kommentaren din, Titta!

  48. Hva tror du er grunnen til at du klarte å skrive dagbøker i 14 år, mens jeg stort sett har måttet ha mottakere til mine psykiatrikritiske ord?

    Joda, jeg har også skrevet ting for meg selv, men jeg vil anslå at det er mindre enn 5 % av de totale ordene som andre har mottatt.

    Jeg bare tenker høyt, kan det tenkes at du aldri egentlig har hatt tro på at psykiatrisystemet lar seg endre vesentlig innen overskuelig tid, og at det å skrive dine ord til andre, ville opplevdes som å skrive ord som falt på stengrunn, fordi verden utenfor deg ikke ville endret seg en millimeter likevel? Jeg vet jo ikke hva du tenker om det, derfor spør jeg, ikke ta det jeg skrev personlig, dersom det er totalt feil…

  49. Ordene mine er jo i seg selv ikke noe problem.

    Det er jo følelsen av å være fullstendig tråkket på, skvist ned og bort, som er det som er ille.

    Og den følelsen blir jo bare enda verre når de som tråkker på meg, altså psykiatrien, gjentar det samme på nytt.

    Mye mer kunne vært sagt om det.

  50. Det er ikke noe annet å gjøre enn å vente på Helsedirektoratets arbeidsgruppe, som skal komme med sin rapport i slutten av mai.

    I ventetiden så får vi bare forsøke å være så tålmodige som mulig.

    Og jeg er jo forberedt på at ikke rapporten vil foreslå opphevelse av behandlingskriteriet. Selvsagt er jeg forberedt på det.

    Men dersom det skulle skje, at de faktisk foreslår fjerning av behandlingskriteriet….. Det kommer til å bli så godt, at ingen aner det…..

  51. Titta, kan du si litt mer om hvordan du skriver når du skriver dagbok? Jeg tenker ikke på de konkrete detaljene. Det jeg tenker på, er litt mer om hva som er hovedlinjene i det du skriver?

  52. Ikke noe ville jo vært bedre om jeg hadde klart å skrive dagbok, da kunne jeg jo gjort et utvalg av dette, som jeg kunne sendt til andre, dersom jeg skulle ønske det, dersom det overhodet hadde vært noen behov for det da.

  53. Men for å kunne klare å skrive for meg selv, så må jeg mens jeg skriver oppgi tanken på at verden (altså psykiatrien) kan bli endret av det jeg skriver. Og hvordan skal jeg klare det?

    Det handler ikke om at psykiatrien blir endret direkte av det jeg skriver. Selvsagt ikke!

    Det handler om at folk som leser det jeg skriver, får i seg små dråper, små, små dråper. Og alt som folk leser, blir de ørlite påvirket av på en eller annen måte.

    På den måten er man med på å forme verden utenfor seg – ikke på noen stor måte, men gjennom de ordene som folk faktisk leser.

    Det blir som en politiker som deler ut partiprogrammer i en valgkamp. De fleste arkene har ingen effekt, men noen ord kan kanskje gi iallefall en eneste person som leser det en eneste liten ny tanke.

    Og det jeg har blitt utsatt for, er for alvorlig til at jeg la være å slippe ut mine ord.

    Dersom bare et eneste menneske har fått en eneste ny kritisk tanke om tvangspsykiatri, gjennom alle de årene jeg har skrevet – så har det vært verdt det.

    Så alvorlig er det jeg har blitt utsatt for.

  54. Og jeg har fått mange tilbakemeldinger gjennom disse årene på at folk som har mottatt det jeg har skrevet faktisk har fått nye tanker om temaet.

    Men det er også en hel rekke andre årsaker til at man slipper ut sine ord, i stedet for å holde dem for seg selv.

    Man kan også stille seg spørsmålet motsatt vei. Hvorfor skal man ikke slippe ut sine ord til andre?

    Det er jo ytringsfrihet i dette landet.

    Og mange bekker små, kan gjøre en stor å, dersom vi blir mange nok. Men selv en enslig liten bekk, kan gjøre at et lite tre vokser opp i kanten av det, et tre som kanskje får et ørlite nytt argument mot tvangspsykiatrien gjennom det som ble skrevet – som i samtale med en annen person, endrer denne, også videre.

    En liten sommerfugl som gjør et vingeslag, kan starte en stor storm langt borte lang tid senere.

    Men ingen vet hvilken sommerfugl, og heller ikke hvilket slag som bidrog.

    Og spesielt ikke når det er mange sommerfugler, vet man hva som egentlig bidrog til at endringene kom.

    Men man vet iallefall at man bidrog. Men noen små dråper.

    Og så er det jo ikke bare derfor man slipper ut sine ord. Det er flere grunner.

  55. For selvsagt forstår jeg at mine ord ikke er så viktige at de er nødvendige for å endre psykiatri. Selvsagt. Jeg er bare en liten mann i gaten, som egentlig kan si og skriver hva som helst, og verden vil forbli presis den samme.

    Men egentlig er det ikke nødvendig å forklare hvorfor jeg skriver.

    Den som forstår det, forstår det.

    Jeg skriver fordi det er bedre for meg å skrive, enn å ikke gjøre det.

  56. Jeg skriver fordi den tvang jeg har blitt utsatt for i psykiatrien – er helt vanvittig, og skulle vært strengt forbudt.

    Jeg sier min mening. Og det er lov.

    Og dersom heller ikke dette forumet tåler min massive skriving, vel – så får jeg bare ta det til etterretning, da får jeg tidsnok beskjed om det. Og blir sikkert utestengt.

    Og så skjønner nok engang at heller ikke her forstod de meg.

    Men det er helt greit, eller det er jo ikke greit. Men da får jeg bare gå tilbake til der jeg var før.

    Men når jeg skriver her, så er det jo i håp om at noen flere vil forstå.

    Og jeg er takknemlig for at du svarte, Titta.

    Tusen takk.

  57. Det du skriver er ikke bortkastet, mener jeg. I alle fall ikke på meg, som gjennom dine ord får gyldiggjort mine krenkelseserfaringer, og min kritikk mot det biomedisinske psykiatriske behandlingsregimet. Selv om jeg nå omsider er så heldig at jeg også får den bekreftelsen fra aktuelle behandlere, kan jeg komme i tvil, og få stor angst noen ganger, og tenke at det er meg som tar feil, og at det ikke finnes gode alternative håndteringer av psykiske lidelser.

    Ellers: jeg skriver ikke dagbok lenger – siste dagboksnotat gjorde jeg i 2002. Senere har jeg skrevet en del brev og notater til leger og psykiatere, men ingen dagbok, hvis jeg ikke skal regne de personlig pregete innslagene i bloggen min som dagboksnotater, da.

    Da jeg skrev dagbok, var alltid en registrering av mine gjøremål, og ulike håndteringsmetoder overfor angst, smerter og somatiseringer en del av dagens notat. Noen ganger ispedd refleksjoner omkring min egen situasjon, situasjonen i helsevesenet, situasjonen i verden, frykt for mine nærmeste og hva jeg påførte dem av belastninger og mulige skader. Formaninger til meg selv om å holde ut, var også med i prosjektet – det var en overlevelsesdagbok. Så jeg arresterte meg selv hvis jeg begynte å argumentere for at det var best for alle om jeg tok livet av meg:

    «. Og jo flere ganger jeg sier høyt til meg selv (og noen andre) at jeg vil anrette mer ulykke for mine nærmeste ved å dø, enn ved å leve og ha det vondt, og ikke kunne legge skjul på det, eller eventuelt også ved å bryte sammen igjen, jo tryggere…

    Å herregud. Jeg må ikke fortsette dette. For jeg kjenner at min overbevisning slett ikke er trygg og fast. For hvis det eneste jeg har å vise fram er et smertefullt ikke-liv, at jeg blir tausere og enda mer handlingslammet fordi jeg i all kontakt med mennesker risikerer å slippe ut av meg het fortvilelse og håpløshet, er ikke det verre enn å dø? Nei, nei, nei! Det er ikke det. Det er ikke det!

    Det er bare å være i det uten å være sikker på om der er noen ”andre side” med sinnsro å finne.

    Og morgendagen er som en trussel, men det har jeg ikke lov til å la stå uimotsagt. Morgendagen: nye muligheter.»

    (Dagbok 28. januar 2002)

    Eller med andre ord: «Det er von i hangande snøre»!

  58. Takk for at du skrev dette.

    Du trenger jo ikke svare på det. Men opplevde du at dine problemer i de 14 årene i det alt vesentligste skyldtes det du hadde blitt påført i psykiatrien, eller var det ting i deg selv som ikke psykiatrien hadde påført deg som plaget deg i det alt vesentligste?

  59. Jeg skrev noe om at ingen medisiner klarte å stanse mine ord. Det ble feil. Selvsagt klarte noen medisiner å stanse mine ord! Og det var et sant h…… Det å ikke klarte å få uttrykt det man hadde på hjertet…..

    Og jeg skriver jo fordi jeg er frustrert pga det som psykiatrien gjorde.

    Men jeg trenger ikke å forsøke å forklare mine ytringer.

    Ytringene får holde for seg selv.

    Så får folk forstå det de vil ut fra det, og forsøke å forstå hvorfor jeg skriver.

    Takk for at du skrev den tilbakemeldingen som du gjorde, Titta.

  60. Ettersom ‘behandlingen’ skred frem, fikk jeg mer og mer mistanke om at mye av mine tiltakende problemer og store plager var forårsaket av behandlingen. Så begynte jeg å lete etter alternative tanker, og fant først en artikkel av en svensk psykiater (Mårtensson, tror jeg), og det var etter det at det trengtes 6 pleiere for å få i meg dritten (1995). Så fant jeg i 1997 ‘Toxic psychiatry’ av Peter Breggin. Det var som å komme hjem. Men jeg ble totalt avvist av legen jeg da hadde, og senere totalt overkjørt, som tidligere beskrevet, flere ganger av psykiaterne.

    Jeg blir stadig fastere overbevist om at min psykiske grunnlidelse ikke er en sykdom, men et resultat av at omstendigheter i min spedeste barndom gjorde at jeg ikke ‘ble sett’, og at jeg ble ‘skremt’ (ingen gjorde meg noe spesifikt vondt!) til å leve et halvt liv i barndommen. Et liv uten temperament. Som derfor skremte livskiten av både meg selv og omgivelsene da det plutselig meldte seg i puberteten. Jeg og enkelte mennesker kan bli ganske forskrekket den dag i dag. Etter kraftig selvhevdelse, følger gjerne en minst like kraftig depresjon…

    I 1968-69 hadde jeg min første jobb, som bibliotekspraktikant. En gang sa jeg ‘Jeg blir så sint’, og min kollega flirte og sa at ‘du kan jo ikke bli sint, du som er så snill, og så med den dialekten!’. Det hadde hun jo forsåvidt rett i, det var bare min stakkars, autoritære far som fikk raseriet mitt i fleisen. Og han var milevis borte det året. Men snill mot meg selv, det var jeg ikke.

    Og jærmodifisert Sandnesdialekt er ikke til å spøke med! Nå lenger.

  61. Adam: Nå går jeg ut av nett, så hvis du skriver mer, kan jeg ikke svare i dag.

  62. Tusen takk for at du møtte meg på den måten du gjorde her igår, Titta.

  63. Nedlegg psykiatrien. Og gi makten og budsjettet til noen andre enn dem som styrer idag. Hvem som helst andre. Bar gi budsjettet til noen som ikke har lisens som helsepersonell.

    Nedlegg psykiatrien. Og start opp noe helt annet.

  64. Makten, budsjettet – og ikke minst behandlingsansvaret. Bort fra helsepersonell. Og over til helt andre yrkesgrupper eller vanlige mennesker.

  65. Og kall det ikke behandling i det videre.

  66. Hvor mange bryr seg egentlig om tvangen i psykiatrien?

    Hvor mange psykologer, leger og psykiatere og sykepleiere leser egentlig det som skrives her?

    Bryr deg seg ikke? Tror de jeg er syk?

    Nei, jeg er ikke syk. Jeg protesterer bare. Hvert eneste ord er protest mot den tvang jeg ble utsatt for.

    Men hvorfor bryr ikke den verden seg om den tvang som begås?

    Det er bare noen ytterst få som egentlig bryr seg.

    Sånn er det nok med de fleste samfunnsproblemer.

    Det er bare så ille når man selv blir rammet og skjønner det selv, at denne verden er slik.

    Men heldigvis finnes det enkeltpersoner som ser meg innimellom, og noen ganske så ofte, som hjelper meg videre gjennom å se meg. Tusen takk til dere.

    Men hvorfor ser ikke samfunnet mer av den galskapen som psykiatrien utsetter oss for gjennom sin tvang?

  67. Og psykologenforeningen.no har opprettet et lukket diskusjonsforum – hvorfor kan man ikke la oss andre også få slippe til? Eller tror man ikke at vi har noe å bidra med til faget deres??

  68. Psykologforeningen.no skulle det være. De har opprettet nye nettsider, men nytt diskusjonsforum. Men ingen som ikke er medlemmer kommer seg inn der.

    Jeg forstår jo at de har enkelte saker som kun medlemmer skal diskutere, saker som angår foreningen i seg selv.

    Men hvorfor kan de ikke åpne opp forumet sitt for andre også? Rent teknisk så vet jeg jo ikke hvordan de har løst forumet sitt.

    Men de kunne jo bare opprettet en tilsvarende blogg som dette, som alle kunne skrevet på i starten.

  69. Men de kan organisere seg akkurat som de vil for meg.

    Det som teller for meg, er bare å bli kvitt tvangsbruken i psykiatrien.

    Hvorfor er det så mange psykologer som forsvarer psykiatriens tvangsbruk? Eller hvorfor er det ikke flere som er kritiske?

  70. Psykologene står jo i denne sammenheng ofte egentlig på sidelinjen, og verken utøver eller vedtar tvang selv i størst grad. Det er jo legene og sykepleierene som gjør det.

    Hvorfor ser dere ikke den galskapen som vi utsettes for under tvang?

    Ser dere bare våre reaksjoner på tvangen, og tror at det er sykdom? Ser dere ikke at det bare er reaksjoner på den tvang vi utsettes for , eller har blitt utsatt for, og at det ikke har noe som helst med sykdom å gjøre?

  71. Noen som vet om noe forum på nettet hvor det er litt mer aktive diskusjoner omkring tvang i psykiatrien?

    Føler ikke jeg har funnet noe sted hvor det er spesielt mye diskusjon.

  72. Det sies at tvang i psykiatrien er mye diskutert og omstridt – men jeg begynner sannelig å bli tvil. For i så fall skulle det jo vært mye mer diskutert på nettet.

    Men kanskje har jeg ikke funnet de riktige nettstedene ennå.

    Eller kanskje foregår diskusjonene i lukkede fora hvor ikke jeg er tilstede.

  73. Men jeg syns det skulle vært en åpen og levende debatt omkring et så viktig tema. Men jeg vet ikke hvor den foregår.

  74. Men nå har det kommet et tvangsforum under Møteplassen på sidetmedord.no – så da håper jeg at det er mange som vil skrive der etterhvert:

    http://www.sidetmedord.no/forum/bruk_av_tvang_i_psykiatrien

    Så det har jeg fått håp til nå!

  75. Tusen takk til Mental Helse som har opprettet den siden! Håper det kommer mange folk der etterhvert!

  76. Jeg har akkurat hørt på radioteateret – helt tilfeldig, fordi jeg somlet med å slå av radioen etter å ha hørt ‘Nytt på CD’ (fine programledere!), og jeg ble sittende, grepet og etter hvert gråtende. Det sendes på nytt i morgen klokka 21.30. Anbefales, altså!

    Litt info her:

    http://www.dramatiker.no/index.php?id=15579

  77. Psykiatere (og politikere) tør å si klart ifra:

    «Av andre, «ordentlige» leger, oppfattes psykiateren ofte med skepsis. Vi ses nok ofte på som om vi er temmelig «på viddene». Jeg tror de har rett, for psykiatrien er ikke først og fremst en naturvitenskapelig disiplin, skriver Dag Coucheron.»

    Resten av artikkelen her:

    http://www.dagensmedisin.no/kronikor/2009/01/30/en-humanistisk-disiplin/

  78. Jeg får forsøke å skrive her: http://pluto49.wordpress.com/

    I stedet for å skrive her på denne fellesbloggen. Men jeg skjønner at jeg trenger noe som ser det jeg skriver, ellers går det ikke på den samme måten.

    Sånn er det bare. Sånn er det sikkert for flere. Jeg vet ikke.

    Foreløpig vet jeg at Titta er der, men jeg trenger nok flere. Men jeg har vel ikke noe veldig spesielt bra å skrive, så da skjønner jeg jo at det ikke er så mange der. Skjønner jo det.

  79. Og nå virker det som om kommentarene mine blir stoppet uansett, så da spiller det jo ikke noen rolle. Jaja.

  80. Ånei, der kom plutselig kommentaren frem. Jeg hadde skrevet to kommentarer før det, men de kom aldri frem.

    Men det jeg skrev, var at jeg skal prøve å skrive her: http://pluto49.wordpress.com/

    Istedet for å skrive på felles-bloggen, for jeg kan jo ikke oversvømme felles-bloggen altfor mye. Har jo gjort det et par dager tidligere, men er jo en bedre løsning om jeg klarer å skrive på min egen side.

    Men det jeg skriver er jo ikke så interessant at så mange vil lese det. Forstår jo det. Forstår det veldig godt. Men Titta er i allefall der og leser, så det er jo veldig bra! Tusen takk.

    Men skjønner at jeg trenger flere som leser. Skjønner det. Men forstår jo veldig godt at ikke flere gjør det også. Forstår jo det. For det jeg skriver er ikke så spesielt interessant. Forstår jo det.

    Det er bare sånn det er.

  81. Hmm. Nå forsvant det forrige jeg skrev også, jaja: http://pluto49.wordpress.com/

  82. Veldig rart. Prøver på nytt, ser om kommentaren slipper ut nå: http://pluto49.wordpress.com/

  83. Jaja, vet ikke hvorfor kommentarene blir stoppet. Jeg har bare prøvd å legge ut link til bloggen: http://pluto49.wordpress.com/

  84. Ville bare si at jeg nå har byttet navn fra «Adam» til Pluto.

  85. Jeg har selv vært lagt inn på lukket avdeling, og jeg har ingenting positivt å si om det.

    Trodde jeg skulle få hjelp mot depresjonene og selvmordstankene min. Eneste som skjedde var at jeg ble dopet ned, og jeg gikk i koma den tiden jeg var der.
    Elektrosjokk ble prøvd flere ganger uten at det ble noen form for bedring.

    At Effexor skulle gjøre så jeg fikk enda kraftigere selvmordstanker var det ingen som sa til meg. At zyprexa skulle gjøre så jeg ikke brydde meg om noen ting lengre var det heller ingen som fortalte. At jeg skulle gå opp 40 kg i vekt var det heller ingen som fortalte.

    La meg inn frivillig for å redde livet mitt, men endte opp med å forsøke å ta livet mitt for første gang mens jeg var der.

    Hadde ventet meg samtale med en psykolog men den eneste som pratet med meg var en psykologi student som holdt på med første året av studien. Viste seg at jeg hadde lest mye mer og kunne mye mer ang. psykologi en det henne kunne. Og bli lagt i reimer og dopet ned med tvang har jeg også opplevd.

    Det finnes ikke noe medmenneskelighet der hvor jeg var.
    De behandlet meg ikke med respekt men som om jeg var et lavtstående vesen. Jeg sa til meg selv mens jeg var der, neste gang tar jeg heller livet av meg! Det står jeg ved den gang i dag!

    Nå har jeg blitt dårligere etter å ha gått til en psykolog og har det slik som jeg hadde det før jeg la meg inn.
    Leiter desperat på nettet etter en eller annen form for behandling som kan hjelpe, slik at jeg en gang for alle blir kvitt de negative tankene. Men jeg har ikke noe tro på det selv. Jeg har lest masse om psykologi og hvor sjelden det hjelper å gå til en psykolog. Så for meg så er det bare å prøve å holde ut så lenge jeg kan. Men hvor lenge…

    Psykiatrien og leger skriver gjerne ut masse medisiner uten å høre på hvordan man har det. Jeg prøver å finne en lege som vil høre på hvordan jeg har det, og ikke skrive ut legemidler helt uten videre.

    Spurte legen min om de kunne sjekke hvorfor jeg manglet B12 vitamin, men det gadd hun ikke, fikk isteden resept på B12 sprøyter. Men mangel på B12 kan bety at det er noe annet i kroppen som ikke fungerer, og det er dette jeg vil finne ut, men det er enklere for legen å skrive ut en resept en å ordne en henvisning til ekspert. 😦

    Så jeg har mistet all min tiltro til systemet….

  86. Takk for at du deler dine erfaringer med oss.

    Mine egne erfaringer med psykiatrien er også dårlige.

    Du skriver at du leter på nettet etter en eller annen form for behandling. Jeg vet ikke om det vil hjelpe, og det koster nok noen kroner, men har du forsøkt å prate med en filosofisk praktiker? Les mer her: http://nsfp.no/

    Eller har du forsøkt å prate med en prest eller en diakon i en kirke? For øvrig tilbyr kontoret til Kirkens SOS i Oslo også samtaler ved personlig frammøte. Se her for kontaktinformasjon: http://www.kirkens-sos.no/Om_Kirkens_SOS/Sentrene/Oslo/index.html

    Håper du ikke gir opp, og at du finner noen som kan hjelpe deg. Håper du skriver videre her på bloggen også om hvordan det går videre.

    Og takk igjen for at du delte erfaringene med oss, jeg håper at mange vil lese det du skrev.

  87. Hei Glenn og takk for kommentaren fra deg! Vil du at jeg skal legge ut dette som en egen post her på bloggen?

    Vennlig hilsen

    Victoria

  88. Samme for meg hvor du legger Victoria! 🙂

    Jeg ville bare lette litt på trykket i går… 🙂

    Mvh

    Glenn

  89. Hvor du legger det, mente jeg å skrive. 🙂

  90. Hei igjen Glenn! Da legger jeg det inn slik at det blir den første posten på forsiden (altså etter de to infopostene som alltid ligger øverst!)

    Takk for at du skrev til oss, noen ganger hjelper det litt å få ting ned!! En måte å sortere på.

  91. Hm, det var ingen tittel på det – skrev bare «Lukket avdeling» – du kan si ifra om du at den skal hete noe annet. Du finner den her:

    https://psykisk.wordpress.com/2009/03/31/lukket-avdeling/

    Vennlig hilsen
    Victoria

  92. Adam/Pluto: Du, jeg så nå at det lå en mengde kommentarer fra deg i spam. Ikke aner jeg hvorfor de havnet der – men nå la jeg bare ut alle sammen, jeg. Skal sørge for at dette ikke skjer igjen, jeg har vært for dårlig til å gå igjennom spam-kommentarer.

    Beklager!!

    Vennlig hilsen
    Victoria

  93. Da regner jeg med at dere har et par kommentarer fra meg også i spam, siden mine kommentarer og linker på «Bidra?» bare forsvinner når jeg prøver å legge dem inn.

  94. Bla. Bla. Absolutt null forstår dette samfunnet av tvangspsykiatrisaken. Absolutt null. Ikke null komma noe engang.

  95. Bla. Bla. Det var ikke til deg Jonathan. Det håper jeg at du forstod. Er bare takknemlig for at du skriver her, Jonathan.

    Det jeg skrev var rettet til hele samfunnet. For de forstår ikke noe som helst av tvangspsykiatrien. Ikke noe som helst forstår man.

    Man sover, man sover så dypt. Man ser ikke noe som helst.

  96. Jeg var selv en nevrotiker. Hvordan jeg klarte å bryte ut av dette mønsteret,har jeg skrevet om på http://www.nevrotikeren.net

    Psykiatrien er derfor noe jeg ser utenfra. Men kanskje slike synsvinkler også kan ha verdi. Det jeg synes er mest avgjørende,er å ta utgangspunkt i den enkeltes egenverdi,og i erkjennelsen av at den enkelte selv bærer med seg sannheten om sin situasjon. Det som trenges er hjelp til bevisstgjøring av denne kunnskapen.

    Det jeg lurer på,er hva alternativet til maktbruk er. Hvordan roe ned mennesker som holder på å miste kontrollen, uten å bruke fysisk og kjemisk makt?

    Mine tanker er slik:
    La dem få rase ut alle sine følelser og frustrasjoner overfor et mentalt trygt og sterkt menneske som de forstår at vil dem godt. Siden den andre er lønnet for denne jobben,slipper de å ha dårlig samvittighet overfor familie og venner. Når opprøret er over, skulle den andre bare holde dem inntil seg slik at de kunne være svake og gråte så lenge de måtte ha behov for det. De måtte erfare at uansett så blir de respektert og ivaretatt som personer.
    Deretter skulle de få hvile ut på et vakkert sted,få sunn mat og mye mosjon.
    Hva sier dere som er «eksperter» til dette? Eksperter er de som sitter inne med erfaringskunnskaper.

  97. Ja, Inger.

    Og da kunne de gjerne ha brukt fysisk makt for å bringe meg inn i den første situasjonen (som også kunne ha vært et vennlig, polstret rom med luke i døren, dersom det ikke var tilgjengelig trygt nok personale) – ikke i betydningen aggressiv vold, men omsorgsfull inngripning (terapeutisk mestring av vold – det er nydelig når det blir gjort riktig!).

    Jeg har opplevd det siste, og blitt rolig og tillitsfull på grunn av det – og så er tilliten blitt brutt med sprøytestikk og svært, svært ubehagelig, skremmende og ydmykende virkning av den giften som da slo meg ut. Og tvang til å fortsette å ta den i lengre tid etterpå.

    Å bli holdt, kanskje bare i hånden, skulle ha vært et tilbud, ja. Det forutsetter 100 % trygghet hos omsorgsgiveren, og en evne til å kunne gi fysisk omsorg samtidig som vurderingen av egne og andres trygghetsgrenser er finstilt. Slik trening burde være like viktig som terapeutisk mestring av vold for helsearbeiderne innenfor hele omsorgssektoren.

    Jeg mener jeg kan slå fast med sikkerhet at alle som blir psykotiske er dypt og inderlig slitne – så den rekreasjonen du ’tilbyr’ er av stor og viktig betydning. Hadde de store sentralinstitusjonene blitt ombygd og omorganisert til slikt formål, i stedet for å bli lagt ned, ville de egnet seg ypperlig. De jeg kjenner til ligger landlig og vakkert til.

    Takk for at du bryr deg!

  98. Titta. Kan du skjønne hvorfor psykiaterne absolutt må ødelegge tillitsskapende kommunikasjon med disse sprøytene? Alternativet til å roe ned pasientene med kjemikalier med store bivirkninger og med ydmykende reiming,er jo enkel. Et polstret rom med ei luke, ville –som du sier,gjort samme nytten. Det burde også ha vært et krav at det satt noen utenfor denne luken og kommuniserte med pasienten hele tiden i denne fasen.

    Kan årsaken til at psykiaterne i stedet velger psykofarmaka med fryktelige bivirkninger, være at de ellers selv ville miste autoritet? Mye av deres «ekspertise» går vel egentlig ut på å lage et system av båser, hvor hver bås inneholder en diagnose med et gitt utvalg av medisiner. Oppgaven deres blir å analysere pasientenes symptomer,og så plassere dem i rett bås.

    Politikerne bøyer nakken for denne «ekspertisen»,og intet skjer. Men kanskje kunne de godta et alternativt sykehus som et forskningsprosjekt? Forskere måtte undersøke den kortsiktige og langsiktige helsetilstander hos pasienter som i utgangspunktet har lignende problemer etter de forskjellige alternativene. De kunne også gjerne ta med de samfunnsøkonomiske konsekvensene.

    Det at det enkelte mennesket skal kunne gjøre frie valg,er et anerkjent mål ellers i samfunnet. Det samme burde være en kampsak når det gjelder psykiatriske sykehus. Da må det finnes reelle alternativer.

  99. Psykiaterne har hele sin faglige autoritet knyttet til biomedisinsk tolkning og derav følgende medisinering av psykisk lidende, så jeg har absolutt inntrykk av at de føler seg truet av alternativ tenkning, ja. Og dette er mennesker med høy intelligens og omfattende akademisk utdannelse, så det er egentlig ikke rart at politikerne bøyer nakken. Hva duger liksom en samling personer som faktisk har vært så ‘galne’ at atferden deres har gått helt av hengslene mot ‘forskningsbaserte’ sannheter?

    Heller enn egne sykehus skulle jeg ønske at det ble avsatt lokaler i de eksisterende – også i DPS-ene – til skjermingsavsnitt med ulike grader av skjerming – fra polstret ’celle’ (ja, med en person tilgjengelig utenfor!) så til normalt enerom, så til liten fellesskapsavdeling osv. – og hvor skjermingen var reell, også lydmessig.

    På det lokale DPS-et der jeg har vært innlagt de siste gangene, ble jeg flere ganger vekket om natten av stor uro fra min medpasient på ’skjerming’. Det var ubehagelig i seg selv, men faktisk enda vondere da jeg neste dag så hvilke konsekvenser uroen hadde hatt på min medpasient: ørsken, siklende, ute av stand til å snakke klart fordi tungen ikke lystret. Men absolutt fredeligere. Det er med stor fortvilelse jeg har møtt noen av disse igjen senere – kronifiserte, stive både i muskulatur og mimikk .

    Vel. Jeg må ikke åpne for en strøm av vonde minner, her.

    Men altså: Psykiaterne har faktisk grunn til å frykte at sånne som meg skal få rett. For da vil deres funksjon i psykiatriske institusjoner måtte vris fra det medisinsk faglige, til det mellommenneskelighets-dugende, og det meste av deres utdannelse og prestisje vil være fullstendig irrelevant. Distribuering av eventuelle B-preparater som korttidshjelp for å gi mulighet for søvn for et overtrøtt og overstimulert sinn, ville en hvilken som helst lege kunne ta hånd om.

  100. Jeg synes egentlig at psykiatrien bygger på et niftst menneskesyn. Et menneske er da vel mer enn kjemiske prosesser i hjernen. Hva med selvbevisstheten,behovet for fellesskap,behovet for å leve et meningsfullt liv osv.? Hvis en tenker konkret på det,blir det helt komisk f.eks.
    «Du ha for lite kjærlighet. Ta disse to pillene,så kommer du opp på korrekt nivå».

    Jeg er enig med deg i at det bør finnes en «psykologiavdeling» og en «kjemiavdeling» på hvert sykehus. Noen lidelser har også med kjemi å gjøre. Jeg tenker f.eks. på bipolar lidelse. Hvis medisiner kunne utjevne disse svigningene, hadde det vært fint. Men finnes slike medisiner? Kanskje tar jeg feil,men mitt inntrykk er at de medisinene som brukes,mer har som hensikt å døyve ned og sette ut av spill.

    Tanken min om et forsøkssykehus er egentlig en strategi overfor politikere. Hvis forskningsresultater viser at denne fremgangsmåten er til fordel både for de som trenger hjelp og for samfunnet, kunne det tenkes av de ble med på en forandring. Bare slike overbevisende resultater tror jeg kan vippe de høyt intelligente og godt beleste psykiaterne av tronen.

  101. Enig i at menneskesynet er nifst. Og jeg syns fremtidsutsiktene, hvis ikke medisinering av atferdsforstyrelser og mental smerte og fortvilelse blir forlatt som hovedstrategi for samfunnets håndtering av disse lidelsene – ja jeg syns de er skremmende.

    Grunnen til at jeg ikke ønsker egne sykehus, er at jeg ønsker å erobre de eksisterende sykehusene og DPS-ene innenfra ved hjelp av eksempelets makt – slik at både personalet og pasientene kan se at det faktisk går an å komme ut av ravende galskap uten kjemisk inngripning av noen annen art enn eventuell skånsom sedering – som et frivillig tilbud, innledningsvis. (Det forutsetter da at skånsom sedering virkelig er det, og ikke, som jeg opplevde på min ’jomfrutur’ i 1985, at jeg takknemlig sa ’ja takk’ til en vennlig dames tilbud om hjelp til å hvile, for så å våkne etter en stund til et mareritt – mye verre å være i enn den psykotiske agiteringen). En slik praksis kan gi en gradvis endring av retning, basert på frivillighet: pasienten kan velge rask nedroing med akuttmedisin, med de ettervirkningene som følger med, eller mer langtrukken, i den innerste skjermingen. Psykiatere og pleiepersonale kan få nye tanker og holdninger inn sammen med den nye erfaringen. Og de som blir skremt eller frastøtt av ’ekte følelser’, de vil eksponeres tydeligere når de ivrer for den etter hvert gammeldagse psykofarmaka-metoden for å kontrollere mennesker i nød.

    Men: Jeg har vel ikke gitt uttrykk for at jeg mener bipolar lidelse er en hjerneorganisk sykdom? For det mener jeg ikke.

    Jeg vet at mange med denne diagnosen er komfortable med stemningsstabiliserende medisinering – som ikke dreper evner og kreativitet, men for de som tåler medisinene, bare oppleves som en avdemping som de og deres pårørende syns er en liten pris å betale for å få mer ro og orden i tilværelsen. Det er et bevis på at medisinen har en virkning, ikke på at de som tar den har en biokjemisk forstyrrelse som denne medisinen er skreddersydd for å håndtere. Like lite som valium og lignende er skreddersydd for en sykdom som bærer navnet angst – selv om medisinen kan ha en fantastisk virkning. (Litium og lignende har ikke slik salig, straksinnsettende virkning, for all del! Og ingen markedsverdi blant narkomane…).

    Fra 1988 av har jeg i hovedsak hatt bipolar-diagnose (under sine vekslende navn), men jeg har også sveipet innom personlighetsforstyrrelse. I lengre perioder har jeg også akseptert stabiliserende medisinering. Og følt at det var helt feil – både diagnosen og medisineringen.

    Jeg har gjort rede for mine erfaringer i kommentarer flere steder, og er du interessert kan du klikke på disse lenkene:

    Mine tanker om egen diagnose
    https://psykisk.wordpress.com/taletrengt/#comment-598

    Piller uten skam – men med beklagelse
    https://psykisk.wordpress.com/2009/02/13/the-light-of-earendil/#comment-672

    Psykoseerfaring
    http://stomm-blog.blogspot.com/2009/04/snakke-pa-vegne-av-det-store-vi.html?showComment=1239868140000#c692548493310790970

    Mer om psykose-erfaring, piller og behandler-relasjoner
    https://psykisk.wordpress.com/taletrengt/#comment-583

    Mer erfaring – mestrings’teknikker’
    https://psykisk.wordpress.com/taletrengt/#comment-595

  102. Jeg postet nettopp et svar, men det blir sikkert forsinket p.g.a. lenkeinnhold.

  103. Titta: Da er det publisert. Det lå i spamkø, ja.

    Sigrun

  104. Du har ikke sagt at bipolar lidelse er en hjerneorganisk sykdom. Jeg kom inn på en slik tanke fordi «Virrvarr» skrev om kjemien i hjernen i denne forbindelsen, og fordi jeg har observert bipolar lidelse i nær familie. Du har langt bedre forutsetninger for å vite noe om dette enn jeg.

  105. Jeg kan heller ikke vite sikkert, men jeg har mye erfaring og kunnskap å underbygge standpunktet mitt med, ja. Mange bipolare – også de med mye erfaring og kunnskap – er imidlertid uenige med meg. Det blir en bit tro, og valg av hvem en skal stole på, til syvende og sist.

    Jeg er heller ikke fremmed for tanken om at vi som blir sterkt psykisk lidende i utgangspunktet er spesielt sårbare eksemplarer av arten menneske. Så kan vi bli syke av påkjenninger som andre rister lett av seg, eller mestrer uten å bli alvorlig rystet av dem. Men det å være sårbar er ikke i seg selv en sykdom, eller feil i hjernen.

  106. Ja, jeg er taletrengt. Bla, bla, bla. Jeg kan likegjerne skrive bla, bla, bla. For folk forstår ikke noe mer av det enn av det andre jeg skriver. Se videre på bloggen min – så slipper jeg å fylle hele psykisk-bloggen med kommentarer. Men hvis ingen kommer til bloggen min – så kommer jeg tilbake og skriver her. Så får dere bare sperre meg ute, om dere ikke vil ha meg her heller.

  107. Det sies at så mange prosent av befolkningen har en psykisk lidelse. Men det tror jeg ikke noe på. For da burde det vært kjempestor aktivitet her på denne psykisk-bloggen. Men det er det ikke. Folk burde jo skrevet side opp og side ned med sin frustrasjon her. Men det gjør de ikke. Det gjør vi ikke.

  108. Men så kan man si at folk har andre måter å få ut sin psykiske lidelse på enn bare gjennom ord – joda, jeg forstå det. Så jeg trekker tilbake det jeg krev i forrige innlegg.

    Folk får sikkert ut ting på helt andre måter enn å skrive. Og de som skriver, de fleste – skriver sikkert i dagbøker – og ikke her på nettet – eller de skriver på egne blogger. Vi sitter vel der på våre egne øyer, som også jeg gjør. Men noen av oss skriver også på en slik felles øy som dette. Men det er selvsagt fritt frem for hva folk vil gjøre.

    Vi har alle våre ulike måter å håndtere lidelsene på. Selvsagt har vi det.

    Men det forstår ikke det psykiatrisk systemet selv. De trer medisiner og psykoterapi ned over ørene på oss – som om det skulle være den eneste løsningen i denne verden.

    For noen folk. Tvinge slikt ned på folk. Hva er det de tenker med? Men de er vel bare utdannet på sine skoler – og har blitt blindet for at det at det alltid fins en annen vei.

    Så det jeg skriver er ingen kritikk av noen, verken av dem som har psykiske lidelser eller av dem som behandler dem. Jeg slipper bare ut noen ord. Verken mer, verken mindre.

  109. Skrev dette til min kone i dag da jeg begynner å bli ordentlig dårlig igjen. Har mistet alt tro på at jeg kommer til å bli frisk:

    Dessverre merker jeg at jeg begynner å bli dårligere igjen…
    Dette her blir en evig rundans som jeg snart ikke orker noe mer av…
    Jeg går på nåler og venter på den neste smellen, og jeg vet at den kommer, spørsmålet er når!!!

    Føler det urettferdig for både deg og barna at dere skal ha en halv ektemann/far. For det om jeg har vært bra i det siste, så har jeg forsatt hatt lyst til å avslutte livet mitt… Og nå vet jeg ikke hva jeg skal gjøre, føler at dere burde finne noen andre som kan ta seg av dere så kan jeg gjøre som jeg har tenkt i så alt for mange år…

    Jeg må bare beklage at jeg innledet et forhold med deg og trakk deg inn i min miserable verden, men jeg er ufattelig glad i deg/dere selv om jeg ikke alltid viser det…

  110. Håper hun svarer på det som du har skrevet. Kanskje kan dere kom inn i en dialog, som gjør at hun kan hjelpe deg videre? Kanskje hun faktisk liker deg som den du er? Skriver hun tilbake til deg, eller har hun andre måter å svare deg på?

  111. Hei Pluto!

    Vi bor sammen så hun svarer meg hun eller hun ringte meg…
    Vet selvsagt at hun vil ha meg, vi er jo gift og lever sammen. Men jeg orker ikke noe særlig mer, det er slitsomt å alltid være lei seg og deprimert.

    Føler at jeg ikke har noe gleder igjen, men akkurat det forandrer seg fra dag til dag. En dag kan alt være helt greit og den neste dagen er alt håpløst og trist.

    Gikk tur med hunden min i dag, og turen tok en time og jeg gråt hele veien. Ikke bare fordi jeg er lei meg men fordi jeg ikke vet hvordan jeg skal gjøre det best mulig for ungene og kona mi.
    Har ikke lyst til å leve, men sliter med tankene om at ungene mine kan få bivirkninger hvis jeg gjør noe. Og det siste jeg vil er at de skal slite som jeg har slitt i alle år.

    Å si at ting blir bedre hjelper ikke, for det har jeg sagt til meg selv i over 20 år, og for min del stemmer det ikke. Jeg fungerer greit i perioder. Stort sett føler jeg meg ensom og alene, selv om jeg bor sammen med kona mi og mine tre barn.

    Har time hos ny psykolog neste uke, jeg får se hva smart han kan komme opp med, men jeg er dårlig erfaring med psykologi. Medisiner holder jeg meg unna da jeg gikk opp masse i vekt og ble helt flat. Følte ikke glede eller sorg.

    Jeg har sagt til meg selv at vi får se ut august, har det ikke blitt bedre da, så må jeg gjøre noe…
    Jeg har sagt det til meg så mange ganger før at nå må du gjøre det, og hver gang jeg sier det til meg selv så blir det mer og mer en realitet.
    Vet at mange mener det er egoistisk å ta livet sitt, men det er også egoistisk av andre å forlange at jeg skal leve når jeg har hatt det vondt i så mange år.

    Vet ikke om noen her har en behandlingsmetode de kan anbefale, hypnose, tft eller et eller annet. Nå er jeg desperat….

  112. Jeg har ikke forsøkt det selv, men kanskje hun kan være noe å satse på? Bente Marcussen: http://www.bentemarcussen.info/. Eller kanskje Institutt Hougen, jeg har ikke forsøkt det heller selv, men her er det: http://www.sfs.as/. Eller kanskje en filosofisk praktiker? http://nsfp.no/. Har ingen erfaring med det altså, så skrev bare de tre første jeg kom på…. Og det må være forferdelig å ha det slik du har det. Håper du finner noen som kan hjelpe deg! Har du forsøkt å fotografere ting når du går rundt på tur med hunden din, og skrive litt rundt tanker du får av bildene når du er tilbake? Bare en tanke jeg fikk….. Sorry hvis det var bortkastede tips jeg kom med, tenkte at det var bedre å komme med tankene mine, enn å ikke gjøre det…

  113. Hei Glenn,
    Vil bare få si at jeg føler med deg.
    Hilsen Sigrun

  114. Du skriver at du vet at mange mener at det er egoistisk å ta livet sitt. Hvorfor tror du mange mener at det er egoistisk å ta livet sitt?

    Og så skriver du lenge oppe at du føler at du ikke har noen gleder igjen. Det er trist å høre. Kan du si noe om hva som gledet deg mest før i livet?

    Sorry hvis jeg spør dumt altså… jeg skriver bare de tankene jeg får….. Håper det er greit….

  115. Hei Pluto og Sigrun!

    Når jeg er ute å går med hunden så er som regel alltid fotoapparatet med meg. Så bortkastet tips var det ikke…

    Jeg har alltid hatt nok av empati for andre, og jeg har lagt merke til det at mennesker som har empati eller er følsomme er utsatt når det gjelder depresjon. Jeg har alltid vært flink til å hjelpe andre, og fått andre til å tenke positivt men meg selv klarer jeg ikke å hjelpe.

    Jeg er stort sett glad når jeg har mennesker rundt meg. Da tenker jeg ikke så mye, og prater med de som er rundt meg isteden. Men jeg kjenner mange men har ingen jeg pleier å være sammen med til daglig. Kona og ungene er jeg vant til å ha rundt meg så de hjelper jo ikke.

    Så gruer jeg meg til vinteren alt, og til at det blir mørkt og trist. Alt blir galt på en gang. Jeg som egentlig er glad i gå i naturen men nå ser jeg ingen glede med det. Vet ikke om jeg har brukt opp naturen her jeg bor, siden jeg har gått så masse i terrenget rundt her.

    Det er så masse som kan være årsaken til at jeg har blitt slik, men jeg var mye for meg selv som liten og leste masse blader og drømte meg bort. Så jeg nok en drømmer som ønsker at verden skulle vært anderledes. Jeg bekymrer meg også unødig for ting som ikke har skjedd, men kan skje. Typisk meg, og da får jeg alle følelsene som hadde kommet med de hendelsene. Så jeg setter meg inn i hvordan det hadde vært hvis det og det hadde skjedd….

    Jeg har alltid drevet med idrett slik som kampsport, og jeg har også likt å løpe i skogen og gå på ski om vinteren. Nå har jeg ikke lyst til noe av dette, men lukker meg inne.

    Ble bedt i bryllupet til en av mine beste venner, men dro ikke fordi jeg får svette anfall når jeg føler ting er ubehagelig. Og hadde det bare vært under armene og slik, men det renner fra ansiktet mitt så alle kan se det.

    Nei det er ikke enkelt….

    Jeg får prøve å sove å håpe at det blir bedre i morgen…..

    Tusen takk for at dere brukte tid og energi på å svare….!!

  116. Nå vet jeg snart ikke hva jeg gjør lengre.
    En ting er å være trist å lei seg i en liten periode i livet sitt, men å slite med depresjoner og selvmordstanker i flere år er for drøyt.
    Nå orker jeg snart ikke mer, for jeg ser at dette kommer til å forfølge meg til jeg dør.
    Og hvem orker å leve slik men negative tanker år etter år…..
    Jeg skal til behandling hos en psykolog som driver med metakognitiv terapi, men hvis jeg ikke ser at de timene jeg får hos ham hjelper så orker jeg ikke mer. Det blir mitt siste forsøk på å bli frisk….
    Det er så masse jeg angrer på i livet mitt, og det jeg kanskje angrer mest på er at jeg ikke avsluttet livet mitt når jeg var langt nede i 14-16 års alderen.
    Da hadde kona sluppet å møtt meg og hun hadde fått muligheten til å leve sammen med en normal fyr. Men vi har fått noen fine unger sammen, eneste jeg tenker på er om noen av de har arvet de dårlige genene mine. Sliter i meg når jeg tenker på det, tenke hvis jeg er skyld i at mine egne unger har det vondt.
    Angrer også på at jeg skaffet meg en hund som er så avhengig av meg, for hva skjer med henne når jeg er borte? Orker kona eller ungene å ta seg av henne og gi henne mosjon og treningen hun trenger? Så det er mye som kunne vært annerledes.
    Kristne prater om at man må be til gud så blir ting bedre.
    Jeg tror de skulle prøvd å vært meg i de dårlige periodene og følt hvordan jeg har det da og fått merke hvor mye jeg pleide å be om å bli frisk. Men ingen ting skjedde og jeg var fortsatt like dårlig.
    Hvorfor skal man tro da, når samme hvor mye man ber så skjer det ingen ting…..?
    Nei det er ikke enkelt for andre å sette seg inn i hvordan jeg har det….
    Og samtidig forstår jeg at de som står meg nær vil at jeg skal fortsett å prøve, men de vet ikke hvor sliten jeg er av å komme meg litt ovenpå for så å falle ned igjen.
    Jeg jobber ikke, ikke fordi jeg ikke vill men jeg vet aldri når jeg blir dårlig igjen. Det går i perioder.
    Tankene om at livet ikke er verdt å leve er der stort sett hele tiden, men de er sterkere de stundene hvor jeg ikke har noe særlig å gjøre eller når jeg føler at livet mitt er ensformig, og det er det stort sett hele tiden.
    Hver dag er jo lik, jeg står opp venter til alle har dratt, enten på jobb eller på skole.
    Så tar jeg hunden med ut for en luftetur på den samme kjedelige ruta, er vi heldige møter vi noen andre hunder. Så er det hjem igjen etter ca 1-2 timer ute. Da er det bare å sitte ved datamaskinen til ungene og kona kommer hjem. Prøve å finne på noe å spise og når vi er ferdige med å spise så går jeg ut med hunden igjen. Etter det så er det tilbake foran datamaskinen til klokken er rundt 20-21 og så en tur ut med hunden igjen. Og så er det foran datamaskinene helt til jeg skal legge meg.
    Dette gjentar seg hver dag, og det er sjelden jeg møter andre mennesker, jeg er stort sett alene hele tiden. Nå er jeg lei av det …..

  117. Jeg tror at det kommer til å hjelpe deg litt at du nå formidler tanker og følelser på bloggen. Kan det tenkes at din vonde livsopplevelse har å gjøre med følelser fra barndommen som er fortrengt og nå kommer frem i fordekt form gjennom dine sterke bekymringer for ting som skjer nå? Høres det sannsynlig ut for deg at de gamle følelsene kan «brenne ut» hvis du fullt ut får gjenoppleve dem sammen med et menneske som du føler deg trygg på? Det at du ikke vil ta medisiner fordi du ikke ønsker å bli «flat», får i hvert fall meg til å tro at du egentlig har stor livsvilje.

  118. Hei Inger!

    Når det gjelder barndommen min så mistet jeg bestefaren min som stod meg veldig nær dagen før jeg fylte 4 år. Jeg var dårlig i et helt år etter dette.

    Jeg har en stefar som jeg trodde var min biologiske far helt til jeg fikk vite sannheten av rektor på skolen i niende klasse.

    Jeg mistet alle vennene mine når jeg var 15-16 år fordi jeg ikke drakk men trente mye isteden. Dermed var jeg ikke noe spennende og de kuttet meg ut.

    Selvsagt kan alt dette ha en forklaring men jeg har også mangel på B12 og folinsyre. Jeg har tatt cøliaki test som jeg ikke har fått svar på enda. Jeg har også tatt en protein intoleranse test.
    Så jeg spiser kost som om jeg skulle ha begge disse lidelsene eller hva man skal kalle det.

    Grunnen til at jeg ikke vil tilbake på medisiner er at medisiner behandler symptomer ikke årsak. Og jeg tror ikke det er så enkelt som å ta en pille for å bli lykkelig. Det er noe mer…
    Jeg tror det er en eller annen mangel sykdom, og siden jeg har B12 og folinsyre mangel så tyder det på at noe er galt.

    Eneste grunnen til at jeg fortsatt er her nå er min datter. Hun er usikker og blir fort lei seg og gruer seg lett til ting. De to sønnene mine har ikke de problemene.

    Så jeg håper at enten jeg blir frisk og det raskt, eller så prøver jeg å finne noen som er flink på traumer hos barn. Og da er det ned til plata for å kjøpe 200mg dolcontin, så sover jeg pent og stille inn…

    (Hater det at jeg sitter og gråter når jeg skriver her, jeg gråter når jeg går tur med hunden, og må skjule det når ungene kommer inn, slitsomt å skjule hvem man er…)

  119. Gode traumebehandlere står ikke parat. Den beste støtte for din datter blir deg når du har holdt ut lenge nok til å bli frisk og rask.

    For holder du ut lenge nok, uten å ty til alvorlig fysisk eller psykisk selvdestruksjon, vil du bli frisk og rask.

    Helt sikkert.

    For det er virkelig sant at så lenge det er liv, er det håp.

    Og unger tåler godt foreldrenes tårer hvis de ikke blir gjort ansvarlige for dem, men får lov til å trøste med det de skulle ønske å tilby.

    Lykke til!

  120. Jeg forstår det Titta, men det er det at jeg har holdt ut veldig lenge nå. Var slik før jeg fikk barn, og har vært slik i over 20 år.

    Planen var å holde ut til ungene hadde flyttet ut hjemmefra men det er for langt fram. Datteren blir 13 år, og 5-8 år til slik jeg er nå orker jeg ikke.

    Men jeg skal til legen i morgen og hente stesolid eller valium, så har jeg det når det er på det tyngste. Har liggende stesolid men tør ikke ta det i fare for at jeg skal få en enda verre depresjon og ikke ha noe stesolid igjen.

    Vet at kona vil at jeg skal legge meg inn hvis jeg ikke blir noe bedre, men jeg ble ikke noe bedre siste jeg var lagt inn. Fikk elektrosjokk behandling og masse medisiner som gjorde at jeg gikk opp ca 40 kg i vekt.

  121. At jeg har slitt med gjentatte, langvarige og tunge depresjoner siden 1971, og at ingen av elektrosjokkene og kurene har hjulpet meg – men at langvarige innleggelser likevel var nyttige fordi jeg da ikke trengte bruke kreftene mine på noe annet enn å holde den fysiske kroppen ved like etter beste evne, mens jeg forbød meg selv å ta livet av meg. At jeg likevel prøvde, og ble mirakuløst reddet, og hatet det – i to år tryglet jeg om at jeg skule få fatalt hjerteatakk eller noe som kunne sette meg fri fra livet uten å bryte løftet jeg hadde gitt mine barn om at jeg aldri igjen skulle gjøre en aktiv drapshandling rettet mot meg selv. At jeg forteller deg dette – det virker kanskje mot sin hensikt. Men jeg skriver det likevel, for budskapet mitt er at jeg syns de oasene av livsglede jeg har opplevd innimellom ‘slagene’ – de har gjort opp for all lidelsen.

    Og en har ikke rett til å ta livet noen av sine barns foreldre!

    Min sønn skrev til meg i 2002:

    «Når du kan gjøre noe så stygt mot meg som er så glad i deg, syns jeg ikke synd på deg. Jeg klarer ikke treffe deg på en god stund. Men er fortsatt glad i deg mor!»

    Jeg føler inderlig med deg i din smerte. Men den trenger ikke å bli dødelig dersom du selv forbyr den å være det. Et liv med begrensninger, og hvor en ikke bruker energien til å hamre mot grensene, men heller til å overleve så godt en kan innenfor dem, gir muligheter for fremtidig livsglede.

    Hold ut, Glenn! Det er ikke uten grunn at din kone og dine barn er glad i deg. Men de trenger at du også blir det.

  122. Jeg gråt når jeg leste innlegget ditt Titta!

    Jeg er redd for å bruke medisiner for jeg føler de tar fra meg den jeg er, og det å legge på seg så mye gjorde noe med meg også.

    Så jeg vet ikke om jeg orker å legge meg inn for sist fikk jeg ikke noe form for samtaler men bare medisiner og elektrosjokk behandling.
    Jeg har prøvd å tatt livet av meg en gang før, men jeg ble mye dårligere når jeg var der så jeg forsøkte å ta livet av meg der også.

    Jeg møtte ikke mye empati eller omsorg, jeg var et nummer en av mange. Jeg følte de var mer interessert i å medisinere meg en å forstå hvorfor jeg er deprimert.

    Jeg har vel så lenge jeg kan huske følt at jeg var anderledes. For jeg kan bli lei med av den minste lille ting.

    Jeg merker også at venner lett blir borte når man har fortalt at man er dårlig. Men jeg er vel i en alder hvor man ikke er så mye sammen med vennene sine.

    Jeg har lett for å prøve å forstå hvorfor jeg er slik som jeg er. Livet mitt er kjedelig i mine øyne og alle andre ser ut til å ha et bedre liv en det jeg har. Jeg vet jo at dette ikke er tilfelle.

    Feilen med meg er at jeg tenker for mye, og det er vel kanskje feilen med oss som sliter, at vi tenker for mye.

    Men tusen takk igjen for innlegget ditt, utrolig bra skrevet og jeg ser jo hva du mener.

    Det eneste er at jeg synes de tunge stundene er så tunge at de gode stundene ikke veier opp mot de tunge….

  123. Nå er det jeg som gråter en skvett, Glenn.

    Ja, når de tunge stundene avløser hverandre tett i tett, kjennes det ikke ut som om lysglimtene oppveier dem. Men de gjør jo faktisk det. Fordi det er de som sørger for at vi ikke går under.

    Hold on, Glenn:

    *Klem*

  124. Titta.Du skriver at gode traumebehandlere ikke står parat. Jeg har ikke blitt utstatt for spesielle,traumatiserende opplevelser,så dette er et område jeg ikke har greie på. Jeg kan bare stille spørsmål.
    Hvis psykologen Ingeborg Greve har rett i at det gjelder å gjenoppleve de gamle følelsene fullt ut sammen med et menneske en stoler helt på slik at de kan avreageres og den skadede settes i frihet,er det da nødvendig med profesjonell hjelp? Hva skal alle teoriene være til? Er det ikke nok med et menneske som er trygt og sterkt i seg selv, og som derfor er i stand til å leve med i prosessen?

  125. Inger: Det er noe som kalles profesjonell nærhet, som mange av oss her inne tydeligvis setter stor pris på. Men det er også nødvendig med en viss grad av profesjonell avstand. Distanse til problemene. En venn eller et familiemedlem er per definisjon altfor involvert i «den skadde» til å kunne gi tilstrekkelig hjelp. En profesjonell er også trent i å være tålmodig, og fysisk, psykisk og mentalt tilstede under hele prosessen. Det kan føles vanskelig å legge byrden på ens nærmeste. Også det at man forventer støtte fra dem, gjør at den ikke blir så virkningsfull, det er min teori. Når man får hjelp fra et uventet hold, blir den mye mer effektiv. Kanskje fordi man kan tro på en person som står litt utenfor. Dine nærmeste «må» jo liksom si at de er glade i deg, men når en profesjonell sier at du er et menneske med ressurser, så «biter» det litt bedre.

  126. Det jeg synes er leit med psykologer er at de aldri har gitt meg noe svar. De er der og lytter men det blir jobben deres. De er der ikke for meg men for pengene. De ser på klokka og venter på når neste person skal komme.

    For meg blir det for upersonlig.
    Men jeg forstår personer som synes det er greit.

    Jeg var fin i 3-4 år, hadde litt opp og ned men ikke så ille at det gjorde noe særlig. Så ville NAV at jeg skulle gå til psykolog for å se om jeg kunne komme ut i arbeid. Og jeg fikk time hos psykolog etter 6 mnd på venteliste.

    Når jeg møtte psykologen første gangen så sa jeg ifra at jeg var interessert i å tenke positivt og se muligheter isteden for å se tilbake på alt som var/er negativt. Men hun måtte grave, og masse kom til overflaten. Etter et par mnd så var jeg tilbake der hvor jeg var før jeg ble lagt inn.
    Selvmordstankene kom tilbake og jeg bare gråt. Jeg gråter fordi jeg ikke kan gå fra barna mine uten å påføre de smerte.

    Psykologen forsto at hun hadde åpnet for litt for mye følelser og ville ha meg lagt inn. Noe jeg nektet. Så det ble til at jeg hadde helt jævlig i fra desember til april. Da fikk jeg et tips av en jente om at jeg kanskje hadde cøliaki og at dette kunne føre til depresjoner.

    Jeg kom i kontakt med en lege som er utrolig dyktig innen feltet og jeg fikk tatt diverse blodprøver. Samtidig var jeg så dårlig at jeg helst ville slippe alt… hadde noen prøvd å rane meg kunne de godt ha skutt meg, jeg hadde bare takket dem.

    Så jeg startet med kosthold samme dag som blod og urin prøvene. Og merket at jeg faktisk gradvis ble bedre. Men skeptikeren i meg tviler jo på om det er kosten eller om jeg uansett hadde fått en periode hvor jeg hadde vært bra.

    Og jeg har vært litt lei meg til tider men ikke slik at jeg gråter uten videre. Men så spiste jeg chilli nøtter på lørdag uten å tenke over at de inneholdt hvete. Og på søndag begynte jeg å bli dårligere og dårligere. Og nå er jeg ordentlig nede igjen….

    Jeg våknet opp i dag tidlig av panikk depresjon eller hva man ville kalt det. Ropte på kona da jeg sover på stua for å se på tv til jeg sovner.
    Når hun kom inn så bare gråt jeg for ønsket mitt er å få dø, men over alt jeg leter så står det at barn blir alvorlig traumatisert av selvmord.

    Livet mitt har gitt meg mange gode og fine minner men jeg bekymrer meg for noe hver eneste dag, og det orker jeg ikke lenger. Jeg tenker hvor deilig det hadde vært bare å fått lov til å sovne inn, aldri mer kunne tenkt…

    Kona vil at jeg skal dra til psykolog timen jeg har på tirsdag og hvis ikke det å gå til denne psykologen hjelper, legge meg inn.

    Jeg vet snart ikke selv hva jeg vil…
    Skal jeg begynne med medisiner og gå på det resten av livet…. Ikke noe ønske jeg har det heller… men har jeg noe valg… når alternativet er…….

  127. Kjære Glenn, jeg synes det er vondt at du har det så leit. Hvordan maten påvirker oss, har jeg bare en viss peiling på, så jeg kan ikke hjelpe deg med det. Men jeg har erfaring med hva slags samtaler og samvær som hjelper – ihvertfall hjelper meg.

    Jeg har prøvd å snakke med mine nærmeste ogm personlige problemer, men de vet ikke nok til å kunne hjelpe skikkelig. De orker ikke å høre på meg i det uendelige heller. Jeg har også prøvd psykologer, men det blir for upersonlig, helt enig! Kanskje kan man finne en psykolog som er innstilt på å dekke ens behov, men jeg blir mer og mer overbevist om at det ligger til profesjonen å holde avstand for at pasienten ikke skal bli «avhengig» av terapeuten. Men en traumatisert pasient trenger noen å knytte seg til! Derfor er jeg så vannvittig takknemlig for at jeg har oppdaget sosionomen min, som riktignok forventer at jeg går når timen er over, men som er der for meg under hele samtalen, og som jeg kan kontakte utenom, hvis det er noe. Det vil da bare være i arbeidstiden, men det at han er tilgjengelig, gjør meg roligere. Og samtalene er så langt fra upersonlig som man kan komme. Vi kan snakke om hva som helst jeg føler behov for.

    Jeg har latt meg selv åpne for følelser hos psykolog, og blitt sittende der alene med smerten. Og skammen. Sosionomen tar del, han er sammen med meg mens jeg gråter, selv om han ikke gråter sammen med meg.

    Jeg mener ikke å virke ovenpå, men jeg betegner meg selv som veldig heldig. Det jeg mener å si, er at du kanskje må lete litt før du finner en profesjonell som kan gi deg den hjelpen du trenger. Det kan ta tid, men jeg tror det er vel verdt det.

  128. Jeg har ingen personer jeg føler jeg kan prate slik med frk.Pollen.

    Jeg har heller aldri pratet slik med min kone heller.
    Det blir til at jeg holder det inne i meg selv, og jeg har jo sagt en del til psykologen jeg gikk til. Der var jeg helt åpen og jeg føler at det er henne som fikk meg dårlig. Hun kom ikke med løsninger for hvordan jeg kunne tenke anderledes. Hun gjorde bare så jeg tenkte mer negativt.

    Å tenke negativt er jeg ekspert på så det hadde jeg ikke trengt hjelp til. Men å se det positive i de fleste situasjoner hadde vært fint å lært seg.

    Nå skal jeg innrømme at jeg er flink i å få andre til å se positivt og kona mi sier det at hadde hun klart å prate med meg som jeg prater med andre som sliter så hadde jeg vært fin mesteparten av tiden. Men jeg klarer ikke å si de tingene til meg selv som jeg sier til andre.

    Livet er helt greit nå, vil fortsatt avslutte dette møkka livet, men jeg sitter ikke å gråter hver dag. Har kanskje et par dager i uka hvor det er ille, men det er heldigvis ikke hver dag.
    Jeg vet at det kommer en smell til og gruer meg til den kommer. Og vinteren liker jeg ikke lenger, det blir ekstra trist når det er mørkt og kaldt. Og slik var det ikke for 1 år siden for da kunne jeg overnatte ute under åpen himmel om vinteren i skogen. Men nå har jeg mest lyst til å flytte fra Norge. Men det vil ikke kona.

    Føler at jeg er mellom barken og veden. Samme hva jeg ønsker eller vil så blir det galt.
    Har faktisk ikke orket å lage middag eller vasket klær fast på mange måneder. Synes synd på kona mi som må alt dette i tillegg til å jobbe. Føler meg virkelig ikke mye verdt nå…. men er konstant sliten, og har ikke ork til noen ting…

  129. Har vært hos psykiateren i dag, han tror jeg kanskje er Bipolar, og vil kanskje prøve ut lithium på meg. Jeg er som alltid skeptisk til medisiner. Samtidig er jeg så utrolig sliten nå, har ikke lyst til å fortsette, dette blir bare negativt, gå på medisiner resten av livet for å fungere. Hadde vært mer humant å fått slippe.

    Jeg vet ikke hvorfor det har blitt slik nå men jeg føler ikke at jeg hører hjemme her, den evig søvn hadde vært deilig, ikke føle noen ting bare ro. Er redd for å sovne, våkner av panikk, vet ikke hvorfor, føler meg helt borte…

    Har ikke brukt stesolid på noen år, men i denne uken har jeg tatt det to ganger. Nok et nederlag for meg selv…. Vil gjerne være sterk men vet jeg ikke er det… Har sviktet meg selv på så mange områder, jeg er ikke fornøyd med meg selv har aldri vært det heller, har lurt meg selv til å tro at jeg er bra nok noen ganger, men jeg vet bedre….

    Gråter over hva jeg kommer til å påføre ungene av psykisk skade ved å avslutte dette alt for lange kapittelet. Ingen far som kan trøste dem denne gangen…. hvis jeg bare kunne sende dem en tanke, men det virker ikke nok….

    Det river i meg, skal skal ikke, argh…..
    Misunnelig på mennesker som har fått en dødelig sykdom hvor sykt er ikke det…
    Skulle ønske det var meg for da kan ikke ungene bebreide meg for at jeg gjorde det mot meg selv….

    Føler at jeg har alt og ingen ting….
    Jeg har unger leilighet, kone, hund og bil. Men likevel så er jeg ensom og forlatt. Ingen hører meg her jeg sitter å gråter….
    Livet passerer meg som i en revy, jeg vil av vil ikke se mer… minnene er vonde, selv om jeg ikke føler jeg har opplevd noe vondt.

    Hjernene er merkelig, at den skal få bestemme hvordan jeg har det er noe jeg hater…
    Vil jeg noen gang bli frisk, nei jeg tror ikke det, har lest for mye om psykiatrien til å tro at det er noe som hjelper meg. Medisiner liker jeg ikke allikevel skal jeg ta min tredje stesolid denne uken, det er tre for mye, men skal jeg unngå å gjøre noe galt så må jeg roe meg ned med noe….

    Alt blir kaos, skrev brev til kona og ungene i dag, har ikke tenkt å gjøre noe nå, men brevet er skrevet, fikk ned tankene mine om hva de har betydd for meg…. tanken på at jeg er så syk er tung å bære, hvorfor meg hva har jeg gjort for å fortjene dette. Jeg har alltid hjulpet andre men blir glemt av de jeg har hjulpet når jeg sliter selv. Er blitt brukt og spyttet ut, men jeg fortsetter å hjelpe…. så dum det går an å være…

    Nå merker jeg virkningen av stesoliden, endelig blir kroppen og hodet roligere. Da får jeg sove i natt også….

  130. Hei Glenn, jeg fikk ikke svart på ditt forrige innlegg. Jeg synes du virker mer nedfor nå? Har det skjedd noe i løpet av de tre siste dagene? Noe annet enn besøk hos psykiater?

    Hva synes du om psykiaterens diagnose? Kjenner du deg igjen?

    Jeg synes ikke du skal ha dårlig samvittighet for å bruke medisiner. Men jeg skjønner at du ikke liker å være nødt til det. Selv har jeg en boks med Truxal i medisinskapet, og jeg tar en tablett kun i ytterste nødsfall. Man vil vel ikke forgifte kroppen sin mer enn høyst nødvendig.

    Det er ikke noe rart at du er misunnelig på mennesker som har en dødelig sykdom. De har ikke noe valg. Valg kan være skremmende. Av og til føler man at det blir feil uansett hva man velger. Men samtidig må man velge noe. Det blir umulig.

    Man kan bli sliten av å føle seg fremmedgjort. Jeg tror vi alle trenger å kjenne at vi er med i et fellesskap.

    Du sier at du ikke synes at du er sterk. Det at du har følelser gjør deg ikke svak, snarere tvert imot. Det gjør deg til et helt menneske. Man kan ikke bestemme over følelsene sine. Du har lov til å føle det du føler. Du er også nødt til å ta hensyn til deg selv. Det i seg selv kan være uvant!

  131. Hei frk. Pollen!

    Det har vel ikke skjedd så mye mer siden sist det er vel derfor det er tungt nå. Jeg føler ikke at jeg blir bedre. Jeg kan ha en bra stund i løpet av en dag hvor jeg er sammen med andre og så når jeg er alene igjen så går jeg i kjelleren. Livet virker helt meningsløst.

    Psykiateren er forsker og det på bipolar lidelser, og han spurte meg hva jeg følte kunne være diagnosen min siden jeg har lest så masse om psykiatri. Og jeg har selv vært inne på bipolar som det mest sannsynlige. Og han hadde hatt den tanken om meg selv, men det kreves flere samtaler før han kan stille den diagnosen. Så er han villig til å prøve lithium på meg hvis jeg vil.

    Nå skal jeg si at jeg er skeptisk til alt når det kommer til faget psykiatri. Legemiddelindustrien er det alt for mye penger i og de er selvsagt avhengig at vi bruker pillene deres. Og hvem vet langtidsskadene. Ikke det at det gjør meg noe om jeg får alvorlige skader slik jeg er nå. Men det hender til og med jeg har bra dager…

    Tanken på at jeg må gå på medisiner resten av livet er tungt. Jeg vet ikke om jeg orker å være avhengig av det. Husker hvor slitsomt det var å være avhengig av lykkepiller. Glemte jeg å ta dem så var helvete løs. Og jeg leste at hvis jeg glemmer å ta lithium så blir maniske perioden ganget med 20. Da løper vel jeg til trysil og tilbake…. Er veldig hyper til tider og skal gjøre alt på en gang. Trener som bare av det og gjerne flere ganger om dagen. Men andre perioder kan jeg sitte flere mnd i stolen min og se på tv, og drive med datamaskinen. Finnes ingen mellomting.

    Huff og tankene på selvmord er ikke skremmende, blir som å komme hjem etter en lang ferie. Men tankene om at jeg påfører ungene mine livsvarige skader er det som sliter i meg. Det er det siste jeg vil, men samtidig må jeg tenke på meg selv og hva jeg ønsker også.

    Det at jeg er ensom eller føler meg ensom er også noe som sliter i meg. At jeg føler alle andre er mer verdt og har et mer spennende liv en meg. Selv om jeg har opplevd nok av spennende ting. Men det er liksom ikke nok. Jeg vet nok ikke helt hva jeg ønsker selv. Er sliten av å tenke. Det er min største feil, at jeg tenker for mye. Verden er et negativt sted, det er så mye smerte og elendighet men jeg kan ikke gjøre noe med det.

    Er lei av at alle mine nærmeste sier at det går over. Hva vet vel de….
    Har de slitt i godt over 20 år? Har de hatt tanker om å tatt sitt eget liv flere hundre ganger i løpet av et år. Vet ikke hvor ofte de tankene kverner i hodet mitt, men tankene om å avslutte dette livet er der rimelig konstant, bortsett fra når jeg er sammen med andre.

    Ingen ting skal til for å få meg utafor….
    Jeg lever ikke lenger, jeg bare er….
    Har ikke lyst til å dra på ferie, men har heller ikke lyst til å bli hjemme, har egentlig ikke lyst til noen ting. Ønsker bare å sove, og sove.
    Men jeg legger meg 01-02 tiden og er oppe før 07:00, får ikke sove lenger. Tankene begynner å komme med en gang jeg har våknet.

    Det er fristende å ta løpefart med hode først rett i murveggen i stua, da kanskje jeg slokner noen timer og slipper et par timer med negative tanker.

    Jeg føler meg virkelig ikke sterk….
    Enda jeg har vært med på ting som ville skremt mange andre. Allikevel gråter jeg mye om dagen…. Rart at jeg har så mye tårer igjen, virker som et utømmelig lager…

    Nå skal jeg legge meg, håper jeg ikke våkner, men vet at det ønske ikke vil bli oppfylt. Det kommer en dag i morgen som kanskje blir bedre men har mine tvil. Ønsker å løpe langt ut i skogen til et tjern hvor jeg kan legge meg ned og vente på solnedgangen og sovne inn helt for meg selv.

    Skulle ønske at Dignitas kunne ta imot slike som meg. Er dette alt livet har å tilby meg, er det ikke noe mer? Er det ikke en mening med livet?
    Slik det er nå så er livet mitt meningsløst.

    Nei nå legger jeg meg, er sliten etter nok en tung dag! Har gått opp og ned i dag, stort sett har nok dagen vært grei, men man har lett for å huske det negative selv om det bare var en liten del.

    Natta….

  132. Innsikt er bra uansett. Så jeg synes det fint at du og legen sammen har kommet fram til noe du mener passer på deg. Da er det sikkert lettere å gjøre noe med det. Jeg liker å høre at legen ikke vil tvinge på deg medisiner, det virker på meg som han hører på deg og tar litt vare på deg?

    Tårer er merkelige… man skulle tro de ville ta slutt en gang, men de gjør jo ikke det. Slutter vi å føle, så dør vi – enten fysisk eller psykisk, eller begge deler. Tankene tumler rundt i hodet, de vil heller ikke stoppe. Ikke så lenge man ikke føler seg trygg! Man er i konstant alarmberedskap. På toppen av det kommer skyldfølelsen over at man ikke får til det man ”burde” få til – det som alle andre tilsynelatende får til. Men så er det det å sammenligne seg med andre – på hvilket grunnlag gjør man det? Det er ikke alle som har det like vanskelig, og alt er lettere å gjennomføre når man har det godt med seg selv.

    Jeg ble litt nysgjerrig, kan du fortelle litt om noen av de tingene du har vært med på?

  133. Hei igjen frk. Pollen!

    Orker ikke gå igjennom alt hva jeg har opplevd her…

    I dag har startet jeg dagen med en løpetur, det blir den andre løpeturen i denne uken, og kondisjonen er ikke så verst. Ellers har jeg sittet i stolen min foran datamaskinen resten av dagen bortsett fra en times tur med hunden på ettermiddagen. Trist liv…

    Lisa Nilsson har en fin sang som jeg liker når jeg er slik som jeg er nå… egentlig ikke slik musikk jeg hører på men hun har en utrolig fin stemme.

    Jag vet inte för vem jag skriver,
    det är bara ord. Är det i handen
    det börjar, eller huvudet eller utanför
    mig själv? Jag vet inte för vem jag sjunger,
    och vem bryr sig om sånt? Det är bara toner
    som flyger genom luften, till något öra någonstans.

    Ref: Det är bara toner, toner som lever,
    det är bara ord som redan finns.
    Det är bara toner, toner som jag lånat.
    Det är bara ord, bara ord

    Kanske såg jag min tanke flyga, lite ovanligt högt.
    Kanske den hade väntat länge, eller kanske föddes
    den just nu. Någonting i dina ögon, något i det du sa,
    eller var det i sättet som handen, på min axel, vilade
    så tungt.

    Ref: Det är bara toner, toner som lever,
    det är bara ord som redan finns.
    Det är bara toner, toner jag lånat.
    Det är bara ord, bara ord.

    Dina steg är ljust, det långsamt driver en dörr
    som slog igen och så, plödsligt satt jag här med
    pennan i min hand….
    Jag vet inte för vem jag lever, men jag
    lever ändå. Kanske är det för ljustet i tunneln
    eller kanske, bara för mig själv.

    Ref: Det är bara toner, toner som lever,
    det är bara ord som redan finns.
    Det är bara toner, toner som jag lånat.
    Det är bara ord, bara ord
    Det är bara toner, toner som lever
    det är bara ord som redan finns.
    Det är bara toner, toner som jag lånat.
    Det är bara ord, bara ord

  134. Løpetur, en times tur med hunden, sitting foran datamaskinen og evne til å oppleve Lisa Nilssons stemme som utrolig fin: det er mye godt på en dag, det!

    I et tidligere innlegg skrev du dette:

    «den evig søvn hadde vært deilig, ikke føle noen ting bare ro»

    -men tror du virkelig at du ville føle noen ro, da, etterpå? Hvis du tror på et liv etterpå, hvordan kan du være sikker på at det ikke er en evig pine?

    Jeg tror faktisk den dypeste meningen med livet ligger i å overleve, uansett. Med det som startpunkt, er hver overlevd dag en seier. Med det som minstemål for et liv verd å leve, blir hver minste glede en stor skatt.

    Du har seiret i dag – du har funnet flere skatter i dag: Gratulerer, Glenn, og lykke til videre!

  135. Tankene på døden er frihet, frihet til å slippe negative tanker, frihet til å slippe bekymringer, frihet fra å ikke strekke til.
    Selvsagt vet jeg ikke hva som skjer etter døden, er jeg heldig så er det ikke noe mer….

    Men jeg har to venner som begge har prøvd å ta livet av seg og var klinisk døde i en periode, og begge følte en veldig ro. Han ene så også en fin opplyst vei, og en kronglete mørk sti. Han valgte den mørke kronglete stien og våknet opp.
    Så det kan være noe mer eller det kan være hjernene som lurte ha, ikke vet jeg.

    Jeg tror ikke på noe gud som de kristne prater om, han er alt for ond. For de kristne sier at gud er allmektig og god, men det ene utelukker det andre. Hadde han vært god hadde han gjort noe med elendigheten i verden, når han ikke gjør det er han enten ikke god eller så er han ikke allmektig.

    Å leve i sorg i lange perioder av gangen ser ikke jeg på som noe poeng. Jeg var faktisk selvskader før, så jeg forstår de jentene som gjør det, selv om jeg synes synd på dem når jeg ser de store arrene på armene. Fysisk smerte er bedre en psykisk smerte. Så hva er poenget med at vi skal holde ut….

    Men jeg må innrømme at jeg er utrolig feig, som fortsatt er her. Jeg bryr meg alt for mye om ungene mine, noe jeg vet at ikke er negativt men jeg føler at jeg er en negativ person i livet deres.
    Humøret mitt er opp og ned, vet aldri hvordan jeg er når jeg våkner……

    Når det gjelder musikk er det en del av livet mitt men jeg merker at jeg spiller veldig ofte trist musikk som får meg tristere… Merkelig hvordan jeg oppsøker det å bli dårligere… er som om jeg synes jeg ikke fortjener bedre.

    Jeg vet jo også at hvis man har hatt en kjempefin uke og f.eks søndagen er en ordentlig møkka dag så oppleves hele den uka som en møkka uke. Merkelig men slik er det med meg når jeg er dårlig men jeg er klar over det og prøver å skrive positive ting når jeg orker det…

  136. Jeg skulle ønske at jeg hadde hatt kondis til én løpetur! Tidligere har jeg vært med på Aktiv på Dagtid – kanskje kunne det vært noe for deg også? Det er trening for 250kr/år for «mennesker som er helt eller delvis utenfor arbeidslivet».

    Det slo meg nå at det ikke er nødvendig å objektivt sett ha det trist, det er opplevelsen av hvordan man har det, som avgjør om man skal være trist eller ikke. Skikkelig dypt, ja jeg vet det… 😉

    Men det betyr at INGEN kan egentlig forstå hvordan man har det, ihvertfall bare sett utenfra.

    Lurer på om du bare blir nødt til å venne deg til tanken på at det går opp og ned, for deg litt ekstra mye opp og ned…

  137. Psykiatrien i Norge er bare uendelig dårlig…

  138. Psykiatrien er ikke en eksakt vitenskap, og det er dette som gjør meg skeptisk.
    Jeg vet ikke om noen som har blitt bedre etter å ha gått til psykolog, men psykolog og medisiner samtidig så kan man bli bedre blir det sagt. Men er det da medisinene eller er det psykologen som har gjort at man føler seg bedre.

    Har hatt noen uker hvor alt har vært helt greit. Ikke på topp og ikke på bunn men helt greit. Men nå begynner jeg å gå mer og mer nedover igjen…. at det aldri skal blir bra, er så utrolig sliten.

    Skrev adjø brev til ungene mine og kona mi her i slutten av juni. Ting da føltes håpløst, og jeg begynner å få igjen den følelsen. Psykiateren som jeg går til har ferie, og jeg skal ikke til ham før i midten av august. Virker som en evighet….

    Her er brevet jeg skrev til dem, har byttet ut navnene deres….

    Det er ikke enkelt å fortelle dere jeg er glad i at jeg ikke ønsker å leve lenger!
    Tyngst er det å forsøke å forklare dette til de tre jeg elsker over alt her i verden, Kristin, Sebastian og Daniel. Det var aldri meningen at det skulle ende på denne måten.
    Men jeg har slitt mesteparten av livet mitt, og nå er jeg så sliten så jeg orker ikke mer…

    Vi har hatt mange fine stunder i familien, vært sammen på ferier og opplevd litt av vært.

    Jeg må si jeg er imponert over hvordan dere har blitt alle sammen.
    Finere unger kunne jeg aldri fått, dere har så mange gode sider som jeg håper dere tar med dere videre i liver. Daniel du er utadvent og snill. Du har glimt i øyet og du er en lett fyr å like. Av og til litt lat men du gjør stort sett det du blir bedt om. Jeg beklager at jeg til tider har vært sur og gretten mot deg og litt vel over hissig. Det er ikke du som hadde gjort noe galt det er jeg som er syk….
    Ingen unnskyldning uansett men jeg håper ikke du bærer nag til meg for du skal vite at jeg er utrolig glad i deg!

    Sebastian du er en ordentlig god gutt, husker deg så godt når du var liten, alltid hengende etter mamma og stort sett alltid blid.  Du er mer sjenert en Daniel men du har blitt mer trygg på deg selv i løpet av det siste året og det er godt å se. Du er en gutt man også er nødt til å bli glad i.
    Mennesker som møter deg forstår fort at du er en gutt med godt hjerte som ikke vil noen noe vondt.
    Du har også så utrolig mange gode egenskaper og jeg vet at du kommer til å nå de målene du setter deg. Husk at du bestemmer selv hva du vil være med på, og ikke la andre styre deg så går det veldig bra.  Jeg har også hatt mine krangler med deg og det er jeg veldig lei meg for, det er nok en gang min skyld ikke din! Det må du aldri tvile på!!! Jeg er utrolig glad i deg!

    Kristin lille dukken min, du som trollbinder alle du møter…
    Har ikke møtte noen som kan trollbinde en forsamling mer en det du kan.
    Du har masse talent som jeg håper ikke går til spille for de du ikke tør…
    Du er veldig forsiktig, skoleflink og du har masse empati med andre mennesker, og det er en god egenskap å ha omsorg for andre, men ikke glem deg selv oppi alt dette. For det er viktig å lytte til hva man selv vil også! Ungdomskolen kommer til å gå kjempefint og jeg vet at du kommer til å få nye venner og dere kommer til å ha det morsomt. Aldri har jeg sett noen som kan lese så raskt som deg og i tillegg huske det de har skrevet. Håper du fortsetter å jobbe like bra på skolen for da står alle muligheter åpne for deg. Jeg er utrolig glad i deg jenta mi!

    Håper ikke dere bærer nag til meg for hva jeg har gjort mot dere, men dere skal vite at dette er noe jeg har tenkt på i mange mange år, og jeg begynner å bli sliten av å ha det vondt.
    Det er ikke få ganger jeg har grått meg selv i søvn eller grått mine tårer etter at dere har dratt på skolen. Jeg har en tom følelse i meg som jeg ikke kan forklare. Det at jeg har gjort dette betyr ikke at jeg ikke er glad i dere, og jeg vet jeg har såret dere veldig masse nå, og det beklager jeg og kan egentlig ikke si nok hvor lei meg jeg er for det.

    Livet er ikke ment til å være en kamp, livet skal leves og man skal få oppleve oppturer og nedturer.
    Men hos meg så føles det ut som om det er overflod av nedturer. Jeg føler at jeg ikke strekker til med noe.

    Kona mi du har stått ved siden av meg i tykt og tynt, og jeg håper du finner roen med hva som har skjedd til slutt. Jeg vet at du er utrolig sterk, og du har aldri slutt å forbause meg.

    Du har vært klippen i livet mitt som har støttet meg opp når jeg har trengt det og du har gjort dit beste for å trøste meg når alt har vært håpløst. Jeg vet at du tror at det ikke hjalp, men jeg skal love deg at det å ha deg ved min side når jeg har slitt har gjort livet enklere i perioder.
    Og det er ikke noe du kunne ha gjort for at dette ikke skulle ha skjedd….
    Dette var noe som hadde skjedd før eller siden uansett, men det finnes vel aldri noe bra tidspunkt for noe slikt. Håper du med tid og stund kommer til å tilgi meg, men jeg forstår godt hvis både du og ungene er sinte og skuffet over meg…. Vet ikke hva jeg kan si for å gjøre det bedre….
    Ord blir fattig trøst i en slik stund….

    Jeg har tenkt masse gjennom årenes løpe hvorfor jeg har hatt det slik, og det eneste jeg kan komme på er da jeg mistet min bestefar, for han var en person som var viktig i livet mitt.
    Mange som sikkert synes det er merkelig at en 3 nesten 4 år gammel gutt kan få et savn av å miste noen i den alderen men det er tilfelle. Jeg husker selv at jeg ofte om sommeren satt og drømte meg bort på loftet med donald blader. Det var sikkert 40 grader der opp men jeg var der i timesvis.

    Jeg føler at jeg har vært alt for negativ og har preget deg og ungene med det i tiden vi hadde sammen, og for det beklager jeg. Håper du finner noen som vil ta seg av deg og elske deg og barna våre. Dere fortjener det! Du har fortsatt mange gode år igjen som du kan tilbringe sammen med en stabil mann som kan tilføre familien vår noe positivt. Jeg unner deg det! 

    Jeg regner med at både din side av familien og min side av familien stiller opp og støtter deg og ungene i denne tiden som kommer. Når det gjelder venner så har vel verken du eller jeg så mange av dem som har mulighet til å hjelpe til. Merkelig hvordan livet er, man stiller opp for mennesker men når man trenger hjelp og støtte selv så er de borte….

    Hvis det er noe liv etter døden så vil jeg våke over dere å se at dere har det bra!
    Jeg vil aldri glemme noen av dere men bære dere med meg i hjerte til evig tid…
    Livet er bare et øyeblikk mens universet er en evighet…. Vi møtes igjen….. 

  139. Hva har du gjort siden sist, Glenn?

    Og hvor er alle andre?

    Det burde jo vært stor aktivitet her – spesielt siden det er sommer!

  140. Har vært på ferie med familien, men orket ikke å være på Sørlandet like lenge som dem så jeg tok toget hjem.

    Så var det to uker alene hjemme før resten av gjengen kom hjem. Har ikke vært helt nede i kjelleren men har blitt gradvis litt og litt dårligere.
    Kan jo hende at det har med at jeg sover dårlig her hjemme.

    Når jeg var på Sørlandet så sov jeg 9-10 timer hver kveld mens når jeg er hjemme sover jeg maks 4-6 timer. Klarer ikke får sove noe lenger.

    Slik som i dag så våknet jeg av noe som nærmest kan forklares med panikk angst. Pleier å få det hvis jeg sovner midt på dagen. Da våkner jeg og er kjempe trist og vet ikke hvor jeg skal gjøre av meg. Ganske håpløs følelse, for det er ikke noe jeg kan gjøre som gjøre at det blir bedre.

    Har jo stesolid som jeg kan bruke men jeg vil helst ikke bruke det i tilfelle jeg blir dårligere en annen dag. 🙂 Typisk meg…

    Mvh
    Glenn

  141. Sliten….
    Lei….
    Trist….
    Oppgitt….
    Klar for å hvile….

    Fikk en trist nyhet for en uke siden, en venn av meg hadde tatt livet sitt.
    Vet ikke hvor mange ganger jeg har pratet med ham når han var så langt nede at han hadde tenkt å gjøre det. Han ringte alltid meg først. Viste at jeg også slet med de samme tankene.

    Det å vite at jeg ikke fikk den siste muligheten til å prate ham fra det er tung. Angrer på at jeg ikke ringte før for å høre hvordan det stod til….

    Har grått mye over ham, han betydde mye for meg, mer en han selv var klar over. Vet at det siste jeg sa til ham siste gang jeg pratet med ham var at jeg var glad i ham. Hvem kan unngå å bli glad i en person som har så masse empati for andre. Men livet ble for tøft for ham. Og jeg forstår ham så godt. Det er for tøft for meg også, nå oftere en ellers.

    Vinteren kommer og det har blitt mørkere. Jeg orker i mørke, det gjenspeiler sinnet mitt….
    Jeg vil ikke fortsette men jeg må…. men hvor lenge orker man dette. Jeg vet at min venn hadde det slik i ca 10 år. Urettferdig at han skulle slite på den måten. Han gråt hver dag, ba til gud om å få dø hver eneste dag.

    Skammer meg selv for jeg er misunnelig på at han har gjort det. Skulle ønske det var meg. Vet at han har det bedre nå, bedre en han har hatt det på mange år.

    Han sa ofte til meg at desto oftere han hadde tankene om å avslutte desto mer ble det en virkelighet at han måtte gjøre det. Nå har han altså gjort det….

    Gleder meg til den dagen jeg kan møte ham igjen…. 😦

  142. Begravelsen er over, en god venn er lagt til hvile.
    Han har det ikke vondt lenger.
    Ikke trenger han å gråte mer, ikke trenger han å bekymre seg, ikke trenger han å spise piller for å klare å stå opp av senga.

    Han var et godt menneske, bedre en de fleste jeg kjenner. Preget de fleste menneskene som var rundt ham, alltid et smil på lur. Han var et spesielt menneske…..

    Man sier det tar et minutt å møte et spesielt menneske,
    en time å sette pris på det, en dag å elske det, men et HELT liv å glemme
    det.

  143. Eg ser at du e trøtt
    men eg kan ikkje gå
    alle skrittå for deg
    Du må gå de sjøl
    men eg vil gå de med deg
    Eg vil gå de med deg

    Eg ser du har det vondt
    Men eg kan ikkje grina
    Alle tårene for deg
    Du må grina de sjøl
    Men eg vil grina med deg
    Eg vil grina med deg

    Eg ser du vil gi opp
    Men eg kan ikkje leva
    livet for deg
    Du må leva det sjøl
    Men eg vil leva med deg
    Eg vil leva med deg

    Eg ser at du er redd
    Men eg kan ikkje gå
    i døden for deg
    Du må smaka han sjøl
    Men eg gjer død til liv, for deg
    Eg gjer død til liv for deg
    Eg e død til liv for deg
    Eg har gjort død til liv for deg

  144. Ja, jeg er taletrengt, og jeg har vært taletrengt i mer enn elleve år nå. Men ingen forstår.

  145. Ja, jeg er fortsatt taletrengt!

  146. Hanne Tangenes

    Ble lansert på tirsdag:

    Personlighetspsykiatri (Karterud, Wilberg & Urnes 2010) er den første fagboken innenfor dette nye fagfeltet. Boken sammenfatter nyere kunnskap og teorier om personlighetsutvikling og personlighetsproblemer. Dette i lys av evolusjon, temperament, tilknytning, selvutvikling, mentalisering, sosialisering og selvbiologi.

  147. Hanne Tangenes

    http://bit.ly/personlighet

    Hanne Tangenes :
    Ble lansert på tirsdag:
    Personlighetspsykiatri (Karterud, Wilberg & Urnes 2010) er den første fagboken innenfor dette nye fagfeltet. Boken sammenfatter nyere kunnskap og teorier om personlighetsutvikling og personlighetsproblemer. Dette i lys av evolusjon, temperament, tilknytning, selvutvikling, mentalisering, sosialisering og selvbiologi.

    Lenke http://bit.ly/personlighet

  148. Den katolske kirke får ekstremt mye pepper fordi den ikke har rapportert om overgrep mot barn. Det påfallende er at sekulære institusjoner som jobber med barn, slipper slik oppmerksomhet.
    Psykiatrien slipper oppmerksomhet om overgrep:
    http://www.vl.no/samfunn/article21778.zrm

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s