Hva var det dere falt for hos hverandre?

Bidragsyter: nedoverbakke

Enhver samlivsterapeut burde vite bedre enn å starte med det spørsmålet.

 For alle vet vi at det vi falt for, enten er hva vi nå hater hos den andre, eller hater at den andre ikke lengre er eller har. Det finnes ikke et tredje alternativ!

Men jævelen han spurte, og han spurte meg først, og når jeg nektet å svare, begynte selvsagt moren til mine barn å gråte. Både fordi jeg titulerte henne som det, og fordi jeg ikke ville svare. Derfor sa jeg det likevel, selv om jeg visste at svaret ville resultere i mer gråt. Mest av alt svarte jeg kanskje fordi det irriterte meg at hun ikke selv skjønte at så ville skje, for visst faen har hun alltid visst hva jeg falt for først. Hun har endog elsket at det var nettopp dette, at jeg likte mellomrommet mellom lårene hennes! At jeg elsket at hun var så slank, at når hun stod oppreist eller gikk, kunne man se mellom lårene, at de ikke var så breie at de gnisset mot hverandre.

Herregud, er det takken, takken for at jeg har født deg to barn? Dem har du deg selv å takke for, tenkte jeg, men sa det selvsagt ikke. Men jeg burde kanskje gjort det, i det minste for at terapeuten skulle fått vite hva for kvinne han hadde foran seg. Fortalt ham at hun løy om at hun brukte p-piller den første gangen, og at det andre barnet kom fordi hun vekslet mellom å praktisere sextørke og det å gråte ukontrollert i tid og utide.

Reklame

Svakheter i dagens psykiatri

Bidragsyter: Caroline fra Psykisk Hverdag

En eller gang må man vel ha noe negativt og si om psykiatrien i Norge, og i dag er min dag. Jeg skal sette et kritisk søkelys mot BUP. Jeg gikk nærmere to år hos BUP, og innimellom her byttet jeg behandler. Byttet av behandler var fordi jeg likte denne behandleren bedre de få gangene jeg hadde vært der når min behandler var syk. I begynnelsen var alt bare fryd og jeg likte virkelig den nye behandleren, og jeg likte h*n ganske godt. Nå når jeg ser tilbake ser jeg ikke at jeg lot h*n behandle meg slik som h*n gjorde.

I løpet av et-to år kritiserte h*n mye av det jeg sa, og jeg følte alltid at jeg tok feil og han hadde rett. Han kalte meg svak og for nærtagende fordi jeg grein så mye. Jeg skal lett innrømme at jeg griner mye, men det betyr vel ikke at jeg er svak av den grunn? Etterhvert følte jeg meg dårligere hver gang jeg skulle dit, for det er bare syyyyke personer som går til psykolog, eller? Nå mener jeg nei. Gjennom tiden når dette skjedde fikk jeg ofte høre av mine medforfattere at jeg burde bytte behandler, men jeg ville ikke. Det at førsteinntrykket mitt var godt, gjorde at jeg holdt ut lengre enn jeg burde.

Da jeg fikk psykologfobi

Bidragsyter: Sigrun

Jeg fikk meg et slags sjokk da jeg leste et innlegg om manipulering på dinevibber.no. Det var nemlig alt for mye å kjenne seg igjen i fra en terapi jeg gikk i. Jeg har vegret meg for å «diagnostisere» psykologen – jeg er ikke glad i å sette merkelapper på folk – og ikke vet jeg hva som er hans personlige måte å være på og hva som er «akseptable» manipulative terapiteknikker heller.

Psykologer og vold

Bidragyter: Sigrun

Tove Smaadahl mener det er svært uheldig at psykolog Kristin Spitznogle sier at en kvinne kan tilgi det første slaget fra en mann.

– Jeg reagerte veldig sterkt på at en psykolog sier noe sånt, understreker hun.

Da tror jeg ikke hun helt vet hva psykologer kan tenke om vold.

Bok til å bli litt klokere av

Bidragsyter: Sigrun

Det er kanskje umulig å forstå hva ofre for ekstreme tragedier opplever. En god fagbok kan imidlertid gi en viss innsikt i utfordringer, men også muligheter, etter traumer.

Den amerikanske psykiatriprofessoren, traumeforskeren og feministen Judith Lewis Herman har i flere tiår arbeidet med mennesker som har opplevd traumer. Hun engasjerte seg tidlig i overgrep begått i den private sfære, før disse ble definert som et samfunnsproblem, og er i dag en framtredende spesialist på feltet.