Category Archives: Dikt

Våren gryr i vinterns trakter

Bidragsyter: Titta

Via Media

Jag bad en gång om glädje utan gränser,
jag bad en gång om sorg, som rymden ändlös.
Mon blygsamheten växer till med åren?
Skön, skön är glädjen, skön är också sorgen.
Men skönast är att stå på smärtans valplats
med stillad håg och se, att solen lyser.
Dette diktet publiserte Karin Boye i samlingen ’Moln’ som kom ut i 1922. Smerten overmannet henne likevel i 1941. Tynget blant annet av nazismens frammarsj i Europa, og av personlig sorg og savn fordi en kjær venninne var dødssyk av kreft, gikk hun ut på tur. Hun brakte med seg vann og sovepiller og la seg til å sove. Aprilnatten var kald, og hun ble funnet et par dager senere, ihjelfrosset.
I 1927 hadde hun publisert et dikt som gir uttrykk for at hun hadde funnet en slags fred med seg selv og verden Les videre

«Depresjon er størknede tårer»

Bidragsyter:  Titta

Tittelen er sitat fra en av mine medpasienter i skjermingsavsnittet på Dale psykiatriske sykehus i 1985.
Hun var svært emosjonelt ustabil og hadde akkurat kommet seg ut av en ekstraskjermet periode hvor hun hadde hatt fastvakt sittende ved sengen i et døgns tid.
Hun, jeg og en eldre mann satt ved matbordet på kjøkkenet, og det hadde vært meg og mannen som hadde stått for pratingen inntil hun kom med den betydningstunge replikken. Les videre

Kniven

Bidragsyter: You never knew me

Jeg hater familien som har gitt meg 3 kniver de siste årene.
Jeg hater at ingen syns det er rart at det ligger en kniv under sengen min.
Jeg hater at jeg kan slipe kniven min, så den alltid er skarp.
Jeg hater at jeg ikke klarer å holde meg unna.
Jeg hater at jeg hater alt og alle fordi alt er egentlig min skyld.
Jeg hater den lille skarpe speider kniven min.
Jeg hater kuttene.
Jeg jeg hater meg selv fordi at jeg ikke klarer å holde meg unna.

Mørk skygge

Bidragsyter: You never knew me

Det er som en mørk skygge.
Som henger over meg.
Ligger der og sniker.
Klar til å angripe.
Den nærmer seg.
«konsentrer,pust»
Den holder meg fast.
Panikken stømmer på.
Jeg rister for å komme meg løs.
Jeg er svimmel, klarer ikke å fokusere.
Den slipper ikke taket og jeg kan ikke bedre enn å puste.
Jeg begynner å tenke.
«Du klarer dette, bare pust»
Den slipper taket.
«Du lever»

Leve?

Bidragsyteren av diktet ønsker å være anonym

Leve?

Liten

Trengt sammen

Desperat

Etter luft

Villig til å fly

Uvillig til å lande

/

Sett av mange

Hørt av få

Pustet liv i

Av noen

som ikke kan forstå

/

På egne bein

Uten å fly

Uten å kveles

Begynner å forstå

At liv må leves

Bipolar

Bidragsyteren av diktet ønsker å være anonym

Bipolar

/

Det sprenges

Jeg revner

Spjæres opp

Noe vokser ut av meg

En energi

Så fargefull

Fengende

 

Blomstrende

Fantastisk

Som en blomst

Som kan snakke med Gud

Og hele universet.

/

Så er blomsten død

Jeg tørker inn

Visner

Faller om

Blir liggende

I en gråhet

Som omslutter alt.

Fargene er borte

Livløshet

tomhet

/

Det svinger

Fra det ene

Til det andre

De kaller det sykdom

Jeg kaller det meg.

Fotfølge

Bidragsyteren av diktet ønsker å være anonym

Fotfølge

 

Uro i kroppen

I tankene

I sjela

Redd for det ukjente

For døden

For skyggene

Redd for fortiden

Og fremtiden

For regnet og for skyene

Redd for hva som kommer nå

Sitt hos meg

Se på meg

Redd meg fra meg selv

Så jeg ikke dør.