Category Archives: Famlie

Skilsmissefest

Bidragsyter: nedoverbakke

Hun ler av ham, der han rødvinsustødig tripper brudegang over stuegolvet iført hennes gamle brudeslør. Plutselig hopper hun henrykt opp av sofaen.

– Jeg vet! Vi leier reversprest!

– Leier hvaforno?

– Prest som annullerer giftemålet.

– Finnes det?

– Finnes skilsmissefester?

Spørsmålet er ikke ment besvart, og ikke svarer hun heller der de faller leende omkull i sofaen. Greit nok er alkoholen medhjelper, men likevel, en slik latter har de ikke delt på årevis. Det kjennes godt. Nærheten har manglet på mange hold. Ikke bare fysisk.

Deres første ide, å trekke i full bryllupshabitt forkastes, de nøyer seg med brudeslør og dressjakke. Det viktigste i ritualet er likevel ringene. De skal høytidelig tas av i vitners påsyn etter at begge har lovet å ære hverandre til evig tid etter at ekteskapet er over.

Tanken rører dem. De tror på den. På at lovnaden vil holdes. Hun stryker han åndsfraværende over hånden, lar den bli liggende. Tommelen leker av gammel vane over den glatte ringen hans. Hun vil til å si noe, men tier. Han ser det.

 – Hva da, vennen?

 – Tenkte vi kanskje … nei, det blir for dumt.

 – Ikke vær sånn. Si det. Les videre

10 år på stålseng

Bidragsyter: nedoverbakke

Hva jeg lenge ikke fikk. Som hun ikke ville gi. Vil jeg ikke lengre ha. Ikke i går, ikke i morgen, ikke i dag, på dagen, 10 år. Stålåret.

Svigermors skål. Når året er stål, er bruden gull. Feiring 10 dager til ende! Krystall kolliderer. Kyss bruden! Kald hud treffer byttingen.

10 års ringen rakk henne til knoken, tross giftering med som mål. Tom finger er ulykke, ta på den gamle! Sist jeg så den, starter jeg. Tier.

–  Slapp av. Ingen stjeler vel for faen en brukt giftering!

Slaget kommer ikke overraskende. Han bare orker ikke parere. Rekker endog å tenke at hun vil ha godt av det, godt av å angre. Dessuten, hvor vondt kan det egentlig gjøre?

Vondere enn han trodde. Ikke ser hun ut til å angre heller. De stirrer på hverandre. Nei, hun stirrer, han bare ser. Og det er nettopp hva hun stirrer på. Likegyldigheten hans. Finner den så stygg at hun smiler. Så, slik er det altså det ser ut, rekker han å tenke før hun snakker, når folk smiler infernalsk.

–  Tror du jeg er helt idiot eller?!

–  Som sagt, jeg henter den straks de åpner.

–  Nei, det gjør jeg selv! Skal nemlig bytte denne satans ringen! Fant du virkelig ikke noe styggere?

Hun dryler esken med 10 års ringen mot han. Idet den smeller i veggen bak ham, stikker svigermoren hodet ut av soverommet. Et kort blikk på sin datters fordreide ansikt, og døren trekkes stille igjen.

–  Tror du virkelig ikke jeg skjønner hva du egentlig sa?

Han svarer ikke. Bøyer seg for å plukke opp ringen som har falt ut av esken. Hun kommer ham i forkjøpet, sparker den vekk, inn i stuen. Hermer stemmen hans. Spytter ordene mot ham.

–  “Slapp av! Ingen stjeler vel for faen en brukt kjerring!” Well, I’ve got news for you honey; samme gjelder brukte mannfolk med ekskjerring og snørrunger på slep!

Han vet han absolutt ikke bør. Vet at tiden er inne for slokking. På den annen side, brannmann var aldri stillingen han hadde søkt på. Men hadde han sett barna der de stod, like bortenfor. I entreen, kun ikledd nattklær. Sett at søsteren for første gang på lenge, holdt lillegutt beskyttende i hånden. Hørt storesøster trøste lillebror. Hviske at ringen han hadde valgt var den fineste ringen i hele verden. At moren var en skikkelig dumming som ikke likte den. Vel, da ville han ikke gjort det. Men han så dem ikke, og ikke hørte ham dem heller.

–  Frankly, my dear, I don’t give a fucking damn.

Han strekker seg mot slag som hagler. Teller dem. Nyter dem. Kjenner ingen smerte. Ikke før to engler kommer løpende. I gråt.

Hva var det dere falt for hos hverandre?

Bidragsyter: nedoverbakke

Enhver samlivsterapeut burde vite bedre enn å starte med det spørsmålet.

 For alle vet vi at det vi falt for, enten er hva vi nå hater hos den andre, eller hater at den andre ikke lengre er eller har. Det finnes ikke et tredje alternativ!

Men jævelen han spurte, og han spurte meg først, og når jeg nektet å svare, begynte selvsagt moren til mine barn å gråte. Både fordi jeg titulerte henne som det, og fordi jeg ikke ville svare. Derfor sa jeg det likevel, selv om jeg visste at svaret ville resultere i mer gråt. Mest av alt svarte jeg kanskje fordi det irriterte meg at hun ikke selv skjønte at så ville skje, for visst faen har hun alltid visst hva jeg falt for først. Hun har endog elsket at det var nettopp dette, at jeg likte mellomrommet mellom lårene hennes! At jeg elsket at hun var så slank, at når hun stod oppreist eller gikk, kunne man se mellom lårene, at de ikke var så breie at de gnisset mot hverandre.

Herregud, er det takken, takken for at jeg har født deg to barn? Dem har du deg selv å takke for, tenkte jeg, men sa det selvsagt ikke. Men jeg burde kanskje gjort det, i det minste for at terapeuten skulle fått vite hva for kvinne han hadde foran seg. Fortalt ham at hun løy om at hun brukte p-piller den første gangen, og at det andre barnet kom fordi hun vekslet mellom å praktisere sextørke og det å gråte ukontrollert i tid og utide. Les videre

Seil du, pappa.

Bidragsyteren av dette innlegget ønsker å være anonym

Du er min pappa. Du er den pappaen som aldri var der, jeg har aldri egentlig kjent deg. Helt siden du forsvant fra oss da jeg var liten, har du vært borte som i ekte borte. Du har aldri tatt kontakt med meg, brødrene mine eller mamma etter du dro. Jeg visste ikke så mye av hva du slet med da jeg var liten, jeg merket ikke noe særlig til det. Mamma var flink til å få alt til å fungere som vanlig, hun dro alltid alle lassene, har jeg skjønt. Hun har ikke sagt noe stygt om deg, men hun har fortalt litt om sinnet ditt, om depresjonene som kom og gikk. Du drakk en del i perioder, hvis jeg tenker tilbake på hvordan det var en del kvelder og helger, så husker jeg det. Spent stemning, negativt ladet spenning, lyden av ord som ikke ble sagt, du overdøvet mammas protester med musikk. Jeg husker den musikken, den var der, overalt. I bilen, på anlegget, og selv spilte du både gitar og piano. Det var som om musikken snakket for deg, som om musikken sa fine ting du ikke selv klarte å få frem til oss. Men, jeg husker egentlig ikke så mye. Du stakk av da jeg var sju og det er over tretti år siden nå. Du har gått glipp av alt. Barndommen min, skolegangen, forelskelser, gleder, skuffelser. Du valgte meg bort, men hva du faktisk valgte vet jeg ikke noe om. Du har aldri tatt kontakt og jeg har aldri lett etter deg.

For noen dager siden fikk jeg en telefon. Det var en gammel lærerkollega av deg som hadde sporet meg opp. Han fortalte at det gikk enormt dårlig med deg, du er visst inn og ut av sykehus, du selvskader, du drikker, du truer med å ta livet av deg hver gang ting går gærent for deg. Jobb har du visst ikke hatt på mange år. Du har vært gift en gang etter du dro fra oss, eller i alle fall vært samboer, kollegaen din visste ikke helt, men du hadde i alle fall dratt fra en famlie til. Din gamle kollega lurte på om jeg kanskje burde prøve å få tak i deg, han hadde hørt at det kunne hende jeg kunne hjelpe?

For tida har gått og jeg har blitt stor. Selv er jeg nå psykolog.

Jeg kommer ikke til å hjelpe deg.

Jeg lar deg seile

vekk

jeg, pappa