- En liste over alle som har bidratt med ett eller flere innlegg på bloggen. Denne siden er ikke helt oppdatert, jeg skal få ordnet det veldig snart!
- Finanskrisa = dårligere psykisk helse?
- Nei til aktiv dødshjelp, – Ja til lindrende behandling!
- Sats mer på psykisk helse!
- Vi trenger psykesøstre!
Anne Marie
Anne Sofie
Bodil Nordgaard Søpstad
- Når livet går i to spor – En depresjonsbeskrivelse
- Om skam, depresjon og åpenhet
- Om å starte på medisinbehandling…
- Å være her hvor depresjonen er
Inger
Ingunn Ø.
Kjerstin Kjeverud
- Alkoholfri jul for barnas skyld!
- Helsepersonell og menneskerettigheter
- Min hemmelighet
- Oss mennesker…
- Da jeg stjal for å stille sulten
- En deprimert skriver om depresjon
- En forstyrret skriver om personlighetsforstyrrelser
- Hvordan er det å leve med angst
- Mobbing – og hvordan jeg opplevde det
M
Mali
- Bare et tastetrykk…
- Barn har også en psykisk helse
- Bedre hjelp til fysisk syke!
- Bilde av den psykiatriske pasient
- Blogging som antidepressivum
- Bok til å bli litt klokere av
- Da jeg fikk psykologfobi
- “Deres” og “våre” overgrep – og språket
- – Dessverre er De ikke schizofren, fru Hansen
- Det kan komme noe godt ut av stress…
- Diagnose: Fattigdom
- Diagnose og demonisering
- Dobbel fortrengning
- Elektronisk journal en utfordring
- En glipp
- En klient er ikke bare en klient
- Enkelthendelser
- Er det greit å kalle noen gale?
- Er selvmord en sykdom?
- Farlig medisin
- Har du paraskevidekatriafobi?
- Helsevesen og menneskerettigheter
- Hijab-bruk og profesjonalitet
- Hovedfokuset i psykiatrien må være hjelp
- Hull i hodet
- Hvem er “psykisk syk”?
- Hvorfor akkurat Scientologikirken?
- I anledning TV-aksjonen
- Innspill til Helsedirektoratets arbeidsgruppe
- IPLOS:Kritikk mot avviksregistrering
- Jeg er slem
- Kan overgrep glemmes?
- Klienttilpasset terapi
- Krisesentre for barn!
- – Media sverter foreldre
- Menneskerettigheter og psykiatrisk tvang
- Mobbing
- Nissetro i psykiatrisk forskning
- Nytt om tvang i helsevesenet
- Nå gjorde du meg sint, Hanssen!
- Når mødre ikke vet
- Om ny barnevernlov – og åpen adopsjon
- Om psykologers profesjonalitet
- Oppfordring til brukerorganisasjonene
- Overgrep i lukkede rom
- Pinlig undersøkelse
- Presse og psykiatri
- Prostitusjon og helse
- Psykiatri og menneskerettigheter
- Psykisk helse er ingen sykdom
- “Psykisk syke” i kommunale boliger
- Psykologer og vold
- Skam deg!
- Staten som overgriper
- Stemmer og farlighet
- Sårbare barn og barnehage
- Tankemønstre
- Taushetsplikt i barne- og ungdomspsykiatrien
- Terapi for livets høst
- Traumatisering av guttebarn bør forbys
- Tre gode artikler om maktperspektiv
- Tvang i norsk psykiatri
- Vrangforestillinger
- Ytringsfrihet og psykiatrisering
- Ytringsfrihetspris!
- Blondinbella-bølgen
- Du er kjempeflink
- Emosjonelt uvær
- Noen trenger mer medisiner..
- Å se livet passere uten deltagelse
- En del av et liv i en liten eske
- Fagforum for psykisk helsearbeid
- Har du en “post secret” du vil dele?
- Livet er lettere i retrospektiv
- NAV: Bare det gjelder mange nok kan vi snakke butikk.
- Om livsfarlige menn, knivmenn og tikkende bomber
- Om å ønske å dø, selv om man har barn
- Relativ fattigdom, akademisering, sunn fornuft og nødvendig empati
Psykiskbloggen 
H V A
G J Ø R V I
N E S T E
G A N G ?
– 1 –
Rapporten bygger på mine dagboknotater. Et år er gått siden jeg ble sykemeldt p.g.a. depresjon fra min stilling som arkivar i Etaten. Mitt håp er at rapporten kan bidra til å skape et rausere og mer inkluderende arbeidsliv for mennesker med psykiske lidelser. Rapporten er anonymisert da planen er å bruke den i undervisning under Helsedager på arbeidsplasser og skoler.
En viktig grunn til at folk med psykiske lidelser faller utenfor arbeidslivet er mangel på kunnskaper, usikkerhet og fordommer hos mange arbeidsgivere. Tre viktige stikkord er : Toleranse, åpenhet og kunnskap.
Hvert år blir 90 000 sykemeldt p.g.a. psykiske lidelser. Men ni av ti ledere vet lite om temaet viser en undersøkelse fra Rådet for Psykisk Helse. Hver fjerde uførepensjonering har psykiske årsaker. Jeg skriver ikke om hva du og jeg burde eller skulle ha gjort. Men om HVA VI GJØR NESTE GANG. Jeg ønsker å bane veien for nestemann, og nestemann kan bli deg eller det kan bli meg.
Historikk – Min opplevelse av Etaten
Jeg begynte som arkivar i Etaten april 2005. Første året gikk greit. Ved påsketider 2006 startet ballen langsomt å rulle utfor bakken. Jeg følte meg aldri hjemme i Etaten. Ble ikke inkludert i familien og følte meg ikke velkommen. I kantina var folka som hadde vært der i mange år lite interessert i å bli kjent med nye slik jeg opplevde det. En sammenligning : Du kommer ny på et dansested som har eksistert i mange år. Gjengen er sammensveiset og danser kun med hverandre. De nye blir sittende som veggpryd. På tidligere arbeidsplasser har inkluderingen i fellesskapet gått greit. Det store flertallet jeg har møtt på livets vei oppfatter meg som fredelig, kreativ, raus og inkluderende overfor andre. Vil også nevne at jeg jevnlig holder kontakt med mange tidligere arbeidskolleger.
HVA GIKK GALT HER ? Jeg har ingen entydige svar. Hvorfor gled andre inn i miljøet og ikke jeg ? Kan forklaringen være god/dårlig personkjemi eller har de andre en bedre integreringsevne som i mitt tilfelle ble svekket p.g.a. en begynnende depresjon ? Dette utdypes senere.
Hvordan jeg opplevde teamet i Arkivseksjonen
Vi var fire medarbeidere i arkivet. Den ene var leder med personalansvar. Jeg opplevde vedkommende som Konge på Haugen og som streng og autoritær. Autoritet og strenghet var i arbeidslivet svært vanlig på bestemors tid. De to andre var greie å forholde seg til og var det jeg kaller gode kolleger.
– 2-
Oppgavene i arkivet i korte trekk : Henting av post, poståpning, registrering og scanning av innkomne saker, avskrivning, frankering, postmottaket mail og arkivering.
Videre opplevde jeg kommunikasjonen i teamet som vanskelig og følte utrygghet. Lagånden manglet helt. Latter, humor og den uformelle kosepraten over kaffekoppen manglet også. Arbeidspresset var til tider stort, men vi taklet det og var nesten hele tiden à jour. På arkivmøtene fikk vi tre andre ros fra leder og fikk høre at vi gjorde en kjempeinnsats. Ofte spurte jeg meg selv: ”Er det nødvendig å være streng og autoritær når medarbeiderne jobber godt ” ? Jeg jobbet utover kveldene i forsøk på å oppnå større frihet og likeverd i arbeidssituasjonen. Selvstendighet og frihet under ansvar betyr mye for svært mange.
Medarbeidersamtale en gang i året
Fikk alltid ros for innsatsen, engasjementet og kvalifikasjonene. Spesielt satte leder pris på mine gode engelskkunnskaper. Under samtalene foreslo jeg at vi i teamet burde snakke mere sammen. Hva med å starte arbeidsdagen med en kaffekopp, en liten prat om løst og fast, om dagens planer og fordeling av arbeidsoppgaver? I et så lite team er man ekstra sårbare hvis noen er borte. Da er åpenhet og kommunikasjon ekstra viktig. Mange arbeidsplasser har morgenkaffen som en god start på dagen og som en oppmykning av miljøet. Videre foreslo jeg jevnlige møter med andre seksjoner og spesielt klageseksjonen da arkivet fungerte som en serviceinstans for dem.
Ingen respons.
Hva gjør jeg neste gang ?
Neste gang spør jeg om hensikten med å vise strenghet og autoritet når medarbeiderne er så flinke og stabile. Hvorfor blir vi aldri sendt på kurs og arrangementer/lunsjer utenfor huset ? Hvorfor har vi ikke større frihet og selvstendighet ?
Vernerundene
En gang i året var det møte om arbeidsmiljøet med verneombudet, leder og arbeidstaker (en og en av gangen). Også her foreslo jeg jevnlige møter med de andre seksjonene og morgenmøter i arkivseksjonen. Fredagskaffe for alle i
– 3 –
femte etasje foreslo jeg også. Jeg stilte meg også villig til å være ansvarlig for dette. Av erfaring vet jeg at fredagskaffen er sunt for arbeidsmiljøet.
Ingen ting skjedde.
Hva gjør jeg neste gang ?
Neste gang forteller jeg at jeg føler meg isolert i miljøet og savner kontakt med andre medarbeidere. Møtevirksomhet med andre avdelinger/seksjoner kan bryte isolasjonen.
MINE FORSØK PÅ Å BIDRA TIL MILJØET
Har en medarbeider problemer med å få innpass i det sosiale fellesskapet, er det obligatorisk å stille spørsmålet : Hva har medarbeideren selv bidratt med ?
Innsamlinger til kolleger i Etaten
Alltid når folk fra andre avdelinger og egen avdeling gikk rundt på kontorene og samlet inn penger til kolleger som rundet år og lignende var jeg med og ga. Jeg ga også til folk jeg ikke visste hvem var. Da lederen i arkivseksjonen fikk barn, gikk jeg rundt i alle avdelingene og samlet inn penger til presang. Jeg brukte også fritiden til å kjøpe gaver.
Markeringer før jul og påske
Noen uttrykte at de savnet markeringer før høytidene. Jeg kjøpte inn frukt, kaker og av og til is og samlet alle i femte til en koselig markering.
Kveldsturene på onsdagene
Høsten 2006 startet jeg kveldsturer åpent for alle i Etaten. Dette startet jeg etter en inspirerende undervisningstime om kosthold og mosjon. Etter et halvt år sluttet jeg p.g.a. manglende oppslutning. I hvert fall var det forsøket verdt.
Sang til julebordet 2007
Alle etasjene fikk i oppdrag å lage to vers til en sang. På vegne av femte diktet jeg versene og fikk god respons fra HMS-konsulenten.
– 4 –
Kom deg iform-aksjonen våren 2007 for hele Etaten
Seksjonsvis fikk arkivseksjonen fikk første plassen. Individuelt : Lederen i arkivet fikk andre plassen, en kollega sjette plassen og jeg fikk femte plassen.
HVA GÅR GALT ?
Allerede i 2006 begynte å føle tristhet og nedstemthet. Begynte å grue meg for å gå på jobben. At dette var symptomer på en begynnende depresjon hadde jeg ingen anelse om. Under dette punktet vil jeg også føye til at på daværende tidspunkt visste hverken mine kolleger, leder og HMS-konsulenten at jeg hadde en psykisk lidelse. Og jeg skjønte og visste heller ikke selv at jeg gjennomgikk maniske og depressive perioder. Begge disse forholdene var med på å gjøre situasjonen vanskelig både for omgivelsene og meg. I ettertid har jeg fått diagnosen Bipolar lidelse. Så i fremtiden vet jeg hva jeg har å forholde meg til.
Hva gjør jeg neste gang ?
Neste gang venter jeg ikke på at dette går over av seg selv. Neste gang gjenkjenner jeg symptomene på et tidlig stadium. (Jo tidligere man kommer til behandling jo bedre blir prognosene). Jeg kontakter fastlegen, bedriftshelsetjenesten og fagforeningen og ber om igangsetting av tiltak før sykemelding blir aktuelt.
Desember 2007 – Kontakter HMS-konsulenten
HMS betyr Helse-miljø og sikkerhet. Da HMS-konsulenten har miljø og trivsel som sitt arbeidsfelt, falt det naturlig å kontakte henne. Jeg fortalte følgende : ”Jeg mistrivdes, følte meg oversett og at folk unngikk meg. Derfor trakk jeg meg unna kantina og spiste lunsjen på kontoret. Jeg oppdaget at det var lettere å være ensom alene enn blant andre.
Noen dager etter samtalen med HMS-konsulenten forteller hun ivrig. – Jeg har løsningen. Grunnen til folks negative holdninger er at det lukter av deg. Får du gjort noe med dette vil hele Etaten komme til deg. Da vil de se hvem du er, og den flotte jenta du er med mange fine kvaliteter og som er en god lytter. Jeg var sjokkert da jeg aldri i mitt 56-årige liv hadde mottatt slike tilbakemeldinger. Samme kveld møtte jeg ti venner på bowlingen, og de var like sjokkerte som meg. Neste dag fortalte jeg dette til mine kolleger i arkivet. De skjønte vel ikke
-5-
dette. Vi ble enige om at de skulle fortelle meg umiddelbart om de merket dårlig lukt. Da ville jeg med en gang ta en dusj. Det ble ikke mer snakk om dette.
Jeg fulgte HMS-konsulenten sitt råd. Sluttet å spise hvitløk og dusjet to ganger daglig istedenfor en. I den tro at nå kommer vel om ikke hele, så kanskje halve etaten til meg. Men. Nei. Ingen kom.
Hva gjør HMS-konsulenten neste gang ?
Neste gang spør hun først seg selv. Hva kan jeg gjøre for å hjelpe” Gunn” før sykemelding blir aktuelt ?
Forslag til tiltak
1. Rringer Arbeidslivstelefonen tlf. 81 54 45 44. Legger frem problemet. – Vi har en medarbeider som ikke finner seg til rette her i Etaten. Hun virker trist og deprimert og trekker seg tilbake. Hva kan vi gjøre for å hjelpe henne? Vi er bekymret for henne. Der får hun garantert gode råd. Mange arbeidsgivere og arbeidstakere har fått god hjelp der.
2. Kontakter Bedriftshelsetjenesten. Legger frem problemet. Bedre før en etter snar.
3. Kontakter Rådet for Psykisk Helse, tlf. 23 10 38 80. Gjennom dem kan hun få kjennskap til arbeidsgivere som har taklet medarbeidere med psykiske lidelser. Som en digresjon kan jeg fortelle at Rådet for Psykisk Helse har brukeransatte i egen organisasjon og sitter på flere solskinnshistorier om hvor godt folk med psykiske helseplager kan fungere i arbeidslivet. Deres hjemmeside er http://www.psykiskhelse.no
4. Fadderordning. Prøve å finne en fadder for” Gunn”. Fadderen fungerer som en inkluderingslos som loser meg inn i miljøet. Mange med psykiske sykdommer har i sykdomsfasen dårlig integreringsevne. Med dårlig integreringsevne mener jeg nedsatt evne til å markedsføre seg som menneske, synliggjøre sine sterke sider og å inkludere seg selv i nye miljøer.
Hva gjør jeg neste gang ?
Her er vi flere som har sovet i timen, og innrømmer at heller ikke jeg har vært våken.
-6-
Neste gang skriver jeg brev til Bedriftshelsetjenesten med kopi til leder, tillitsvalgte og HMS-konsulenten. Legger frem problemet som nevnt under forrige punkt.
Våren 2008 – Helsedag i Etaten
Hele Etaten var samlet. Overlegen i Bedriftshelsetjenesten holdt et glimrende innlegg om somatiske sykdommer og forebygging av disse.
Hva gjør Etaten neste gang ?
Neste gang starter foredraget en time før og da får også psykiske sykommer plass på dagsorden.
Hva gjør jeg neste gang ?
Neste gang ber jeg om ordet og holder et innlegg om psykiske helseproblemer.
Fredag 20. juni 2008 – Siste dag på jobb før sykemelding
Denne dagen hadde jeg planlagt å få lagt på plass en bunke arkivsaker. Bunken hadde hopet seg opp da en i teamet var sykemeldt, og jeg hadde mistet energien til å sitte utover kveldene. Den dagen var jeg alene i arkivet da den tredje avspaserte fra kl. 12. Derfor ble bunken liggende.
Mandag 23. juni 2008 – Sykemelding
Leder ringer for å høre hvordan det går. Bra.
Hva gjør leder neste gang ?
Neste gang spør han. Hva kan vi gjøre for å få ”Gunn” raskt tilbake ? Han får de samme rådene som HMS-konsulenten på side 6.
-7-
Hva gjør jeg neste gang ?
Neste gang sjekker jeg om arbeidsplassen er tilrettelagt før jeg prøver delvis friskmelding.
Mandag 20. juli 2008 – Friskmelding 50 %
Kommer på jobb. Leder hilser kort og virker tydelig irritert og litt sur slik jeg opplevde det. Han mente at jeg burde ha lagt på plass sakene og ryddet kontoret. Det var veldig irriterende at kollegene måtte løpe inn og ut av kontoret mitt for å finne saker.
Hva gjør leder neste gang ?
Neste gang legger han på plass sakene for meg. Setter en blomst på bordet med et kort hvor han skriver ”Velkommen tilbake ”Gunn”. Vi er glade for å ha deg tilbake.” Han skaffer seg informasjon slik beskrevet ovenfor. Han samler alle fire i seksjonen til et møte hvor vi drøfter fordeling av arbeidsoppgaver som gavner alle. Viktig at tilretteleggingen for den som skal tilbakeføres ikke skjer på kollegenes bekostning. De må også bi ivaretatt og sett.
Hva gjør jeg neste gang ?
Neste gang bærer jeg bunken inn på leders kontor. Sier følgende : Værsogod, denne legger du på plass for meg. Alltid når du har vært borte på ferie og lignende har jeg tatt dine arbeidsoppgaver. På dette har jeg ofret flere kvelder. Nå er det min tur til å få avlastning. Hvor er blomsten ? Begge gangene du fikk barn samlet jeg inn penger og brukte fritiden til å kjøpe gaver. Nå er det min tur til å få en oppmerksomhet. Møter jeg motstand kontakter jeg tillitsvalgte. Dette handler om kommunikasjon. Jeg må bli tydeligere, sette grenser og ikke være for snill med folk.
Hva gjør kollegene neste gang ?
Neste gang søker også de info. (Jeg følte meg veldig alene og følte også at de gjorde lite for å støtte meg). De samler seg til et møte og spør hva kan vi gjøre for å hjelpe ”Gunn” over kneika. De oppsøker henne og spør hvordan hun har det. De viser at de bryr seg. Kanskje de spleiser på en blomst.
– 8 –
Tirsdag 5. august 2008 – Oppfølgingssamtale med leder
Etter 6 ukers sykefravær skal leder lage en oppfølgingsplan i samarbeid med arbeidstaker. Planen skal beskrive hva som skal til for at den sykemeldte kan være helt eller delvis i arbeid.
– En vurdering av arbeidstakerens arbeidsoppgaver og arbeidsevne
– Tiltak som vil gjøre det mulig/enklere for arbeidstakeren å vende tilbake til arbeidet
– Eventuelle behov for tiltak med bistand fra NAV
– Videre plan for oppfølging
Jeg gjengir oppfølgingssamtalen ordrett fra kopien jeg fikk. Skrevet av leder.
Gunn Pound ble invitert til en kort samtale med meg. Hun ville ikke snakke med noen, hun begynte å gråte. Jeg rådet henne til å ta en kaffepause. Etter pausen kom hun til meg og fortalte at hun sliter med depresjon og at hun har kanskje ventet for lenge med å få hjelp. Hun føler seg veldig isolert på jobben, prøver å få noen venner her med å spandere kaffe og is på dem. Hun sier hun trenger hjelp, men både hennes lege og sykepleier er på ferie. Hun sier hun skal prøve å søke om å få akutt hjelp for å få medisin. Hun ringte til legesenteret og ble rådet til å ringe i morgen 6. august kl. 8.00 for å få time. Gunn Pound ble sykemeldt 100% fra 23.06.08 til 18.07.08. Fra 21.07.08. er hun sykemeldt 50%.
Hva gjør leder neste gang ?
Neste gang søker han bistand hos NAV og Bedriftshelsetjenesten og ber om et møte hvor også ”Gunn” er tilstede. Han forbereder henne på oppfølgingsmøte litt tid i forveien da hun gjerne skulle hatt med tillitsvalgte på dette møte.
Hva gjør jeg neste gang ?
Neste gang nekter jeg å ha en samtale med han på tomannshånd. Jeg forlanger å få ha med tillitsvalgt og en profesjonell person for eksempel Bedriftssykepleieren eller Bedriftslegen. Jeg ber også om et fellesmøte med kollegene hvor de blir informert om sykdommen. På møtet har vi også med en psykiatrisk sykepleier el. En annen med tilsvarende kompetanse og som kan informere uten å skremme. (Åpenhet skaper trygghet. En liten digresjon. For mange år siden jobbet jeg sammen med en diabetiker. Rett før lunsjen ble hun ofte amper og irritert. Hun var åpen om sykdommen og fortalte at når hun fikk
– 9 –
føling ble hun irritabel. Nå visste vi grunnen til at hun var slik. Og ingen reagerte mer på dette). Neste gang deler jeg ut informasjonshefte om Bipolar lidelse og Depresjon og legger i posthyllene til leder og kolleger.
Onsdag 6. august – Sykemeldt 100%
Tirsdag 5. august 2008 ble min siste arbeidsdag i Etaten.
AVSLUTNING
Mye godt og flott er skjedd i livet mitt etter arbeidslivet. Kan nevne at jeg har fått kjempeflott støtte fra flere i Etaten og Bedriftslegen og ikke minst fra gode venner i privatlivet mitt. Dette og mye mer får du vite om i min neste rapport som skal hete LIVET ETTER ARBEIDSLIVET.
Hilsen
Gunn Pound
Oslo 29. juli 2009