Category Archives: medisiner

Drittdag

Bidragsyter: Nerve

Vi har en pensumbok som heter “Mellom makt og avmakt”, og det er veldig sånn jeg føler livet mitt er nå. På den ene siden skal jeg være en velfungerende sosionomstudent, møte brukere, hjelpe dem med livene sine. Jeg føler jeg gjør en god jobb og får skryt. Jeg føler meg mer og mer komfortabel i rollen som hjelper og støtteperson for andre mennesker som har problemer. Det føles godt.

På den andre siden er jeg psykiatrisk pasient, innlagt på sykehus på femte uka. Det er her avmakten kommer inn i bildet. Hadde en grusom opplevelse i går. Fikk en del angst og gråt alene på rommet på kvelden. Motet meg opp til å snakke med en av pleierne her, og spurte om jeg kunne få noe beroligende som ikke gjorde meg så sløv dagen derpå.

Medisinutdelingen på denne avdelingen er ekkel, den er et klassisk eksempel på hvordan man IKKE burde gjøre det. Det er et rom med to dører adskilt med en skranke. Du, den syke, står på den ene sida med lua i hånda og de, pleierne står med makta på den andre sida med alle medikamentene i hyller bak seg. Les videre

Advertisements

Medisiner

Bidragsyter: Nerve

Sliten nå. Lei av å hele tiden kjenne påminnelsene om sykdommen min på kroppen. Særlig siden jeg føler at jeg i utgangspunktet har det bra nå. Jeg er ikke deprimert bare en del flyktige tanker som gir meg depressive impulser innimellom, og det skal jeg vel klare.

Alikevel så blir jeg så sliten av å måtte se på klokke for å vite om jeg burde bli sulten å spise litt snart før kroppen streiker. Som regel har skjelvingene blitt til risting før jeg kommer på å spise. Dårlige vaner og rutiner. Jeg skjelver hele tiden og plages med å få utført ting som krever litt detaljstyring. Sånn som å få nøkkelen i låsen, skrive for hånd og andre små dagligdagse ting. Det er vanskelig å stå opp og hodet mitt føles som bomull de 4 første timene etter jeg klarer å dra meg ut av sengen. Les videre

Hver på sin måte

Bidragsyter: Victoria

For noen dager siden fikk jeg en mail til psykiskbloggens mail: psykisk@yahoo.no. Dette er en mail alle kan bruke for å sende inn tekster som skal legges ut på bloggen, og mailen fungerer også som en kommunikasjonskanal, det kommer innspill fra lesere og brukere av siden.

Mailen jeg fikk inneholdt det siste innlegget som ble publisert her, Når mat gjør deg frisk. I etterkant har det kommet nye mailer med reaksjoner på det innlegget, og kommentarfeltet viser noe av uenigheten som er kommet frem.

Helt siden oppstarten av denne bloggen, har intensjonen vært at dette skulle være et nettsted hvor det er høyt under taket. Det har vært et poeng, og er et poeng fremdeles, at dette skal være et sted på nettet hvor ulike meninger kan ytres, hvor ulike måter å se verden på kan møtes og hvor det ikke skal være ett rådende paradigme som gjelder, teller og har mest definisjonsmakt.

Og, slik har det stort sett fungert. Noen ganger har ulike innlegg provosert, andre ganger har de inspirert. Kommentarfeltene er da blitt benyttet som diskusjonsarena, noe jeg tenker er glimrende. Flere av de som kommenterer her har gjort det lenge, og jeg må innrømme at jeg ofte ser ganske blygt ned i gulvet og tenker ydmykt at det er godt å lese kommentarer som gjør at jeg lærer så mye. Det er så mye kunnskap, det er så mange erfaringer, det er så mange opplevelser fra levd liv.

Noen ganger settes det hele litt på prøve. For, selv om det er slik at meningene er differensierte, så sitter jeg med en opplevelse av at denne bloggen i stor grad bidrar til å skape en egen subkultur – eller, om den ikke direkte bidrar til å skape det, så er det et sted hvor mye av diskusjonen dreier seg om bruk av medisiner eller ikke, om bruk av tvang eller ikke. Og, dette er ganske greit å forholde seg til. Noen har opplevd at medisiner har gjort tilværelsen enklere og bedre. Andre har stikk motsatt erfaring. Mange har store sår skapt av tvangsbruk, atter andre mener at de ikke ville ha vært i live i dag dersom de ikke hadde blitt tvangsinnlagt og/eller tvangsbehandlet. Andre igjen mener at det er farlig at folk hevder de har hatt god nytte av tvang (i alle fall sett retrospektivt), fordi det lett kan bidra til at det bare brukes mer tvang siden dette argumentet kan virke legitimerende.

Misforstå meg ikke. Jeg mener ikke at verken medisiner eller tvang er ukomplisert. Det er, i mangel av et bedre ord en sen nattestime i beste sendetid i ammetåka, kjempekomplisert. Men, dette er temaer vi er blitt så vant til å diskutere i en psykisk helse-setting. Jeg tenker at Eneris innlegg om at mat kan gjøre en frisk griper inn i noe som er mer kontroversielt, det er en helt annen måte å gripe an problematikken på, det er alternativt. For mange, meg selv inklusive, er alternativt ofte likt med forenkling, noe som ikke virker, noe useriøst. Jeg vet ikke hvorfor jeg tenker slik, men jeg satt med den følelsen en gang jeg hørte et foredrag om dette temaet. Det var en mann som snakket om at han hadde vært psykotisk ganske store deler av sitt voksne liv. Han var sterkt selvmordstruet og hadde prøvd en hel del ulike behandlingsopplegg – og han hadde ikke nytte av det. Etter mange år fikk han høre om at problemene hans kunne ha en sammenheng med matvareintoleranse, og han prøvde. Og det virket. For ham. Jeg satt med hevede øyebryn. Innimellom knep jeg det ene øyet hardt igjen, jeg gjør ofte dét når følelsen av skepsis tar over kontrollen over ansiktsmimikken min. Dette hørtes da altfor enkelt ut til å være sant? Da han senere i foredraget sa at han hadde fått tilbakefall da han spiste en pizzabit, måtte jeg nesten kvele en latter. Seriøst? Én bit pizza og rett i psykose? No way.

Poenget er at for ham var det ikke no way, det var way. Han hadde helt åpenbart slitt og etter å ha endret på kostholdet følte han seg bedre. For ham var det en helt klar kausal sammenheng mellom mat og psyke. Gluten var psykose. Glutenfritt var en hverdag uten stemmer og tankespinn.

Betyr det at det nødvendigvis er kausalitet? Jeg aner ikke. Hvordan kunne jeg det?

For, jeg har hørt så mange historier. Om hva som virker og hva som ikke virker. Jeg har sittet i en foredragssal og hørt en innleder snakke om noe hun hadde opplevd som en grov krenkelse av hennes tilstand; hun hadde nemlig blitt tilbudt å ta et fotbad en gang hun var innlagt på psykiatrisk. Hun snakket om denne hendelsen med en forakt hun tenkte det ville være underforstått at tilhørerne delte med henne. Kan hende var det en del folk i salen som var enig med henne, kan hende var det en hel haug som tenkte som henne at «hallo, jeg kommer hit fordi livet mitt ligger i grus, hvordan i helvete kan et fotbad hjelpe?». Selv satt jeg litt overrasket, fordi jeg har fått det samme spørsmålet på psykiatrisk avdeling selv. Omtrent slik:

– Du, har du lyst til å ta et fotbad eller noe?

– Ja! Hurra, endelig litt normalitet!

Så da satt jeg der, da. På Aker post to, med føttene i vann med lavendel. Oppi vannet strødde jeg noen blomsterkronblad fra hagen jeg hadde sittet i en halvdøs halve dagen. Jeg hadde fotbad med lavendel og Radka Toneff på øret. Jeg savnet bare noen stearinlys, og jeg tenkte på hvor uendelig godt det var med en pause. En pause fra alt som var alvor og skummelt og trist og håpløst. En liten stund satt jeg og bare var, akkurat som om jeg var hjemme hos meg selv, akkurat som om ikke noe av alt det fæle fantes.

En annen dag ble jeg, fullstendig samtykkende, innesperret på røykerommet av en mann som ville jeg skulle sitte der inne for å høre en sang. Det var denne:

Og jeg liker denne. Jeg liker denne versjonen fordi jeg likte mannen som sperret meg inne, eller egentlig sperret han personalet ute, selv om jeg egentlig liker Kate Bush/Peter Gabriel-versjonen bedre. Mannen lagde en sperre av stoler og bord og TV-stativet slik at jeg skulle rekke å høre ferdig sangen før personlet skulle storme rommet og sjekke hva som skjedde, han var en Willie Nelson-type mann og han skrev et kort til meg om at jeg ikke måtte gi opp, for livet mitt var nesten helt på begynnelsen og jeg måtte bare komme meg igjennom denne vanskelige perioden. For du har venner, skrev han. Og signerte From your lovin’ grandpa. Og det var ikke noe annet jeg trengte denne kvelden  enn å sitte og se på røyken virvle, høre Willie og Sinead synge om at man ikke må gi opp og jeg kunne godt like å ha en lovin’ grandpa også.

Og bevares, jeg skjønner at det er lett å snakke om fotbad og musikk. Så jeg tar en liten historie til.

Da jeg først møtte han som senere ble mannen jeg giftet meg med, var jeg ganske dårlig. Jeg var sikkert for et utrenet øye spik spenne hakke gæren. Jeg spiste en pille for alt. Jeg måtte legge meg klokken 18:00 fordi jeg ikke orket å være oppe lenger. Jeg var så trist at 38-bussen en kveld ikke svingte til venstre og inn mot Uelandsgate, men fortsatte litt til videre i Storgata slik at bussjåføren kunne slippe meg av ved legevakten, for du trenger det, som han sa. Det var ikke noe ovenfraogned, det var omsorg. Jeg ble innlagt på nytt. Såklart, jeg var jo helt ute av meg, til og med bussjåføren så det og jeg trodde jo det var innleggelse jeg trengte. Han jeg nå er gift med kom på besøk. Han virket litt utilpass og aller mest var han overrasket. For han kunne jo ha passet på meg! Han kunne jo ha gitt med et varmt bad, en seng å sove i – ville ikke det ha vært bedre?

Jeg trodde ikke det da. For jeg trodde ikke på enkelheten utenfor, selv om den hadde hjulpet meg på innsiden flere ganger (type fotbad og Don’ give up-seansen). Jeg trodde at veldig syk betyr sykehus. Jeg smilte oppgitt de gangene folk, og især han, sa at jeg trengte å sove, at det kanskje er bedre når du våkner i morgen. Jeg tenkte at de som sa slike ting ikke skjønner noenting om hvor alvorlig dette er, ikke hån meg med den slags enkeltheter. Men, han hadde jo rett. Jeg ble ikke så veldig mye bedre av all verdens medisiner og lange sykehusopphold, eller av DPSer og uendelige samtaler. Jeg ble bedre i det øyeblikket jeg startet å leve et trygt og godt liv sammen med folk som betyr alt som meg. Jeg ble bedre av å spise middag, av å spille backgammon, av å snakke med familien, av å ha rutiner og trygghet. Jeg ble bedre fordi det etter hvert stod klart for meg at jeg var verdig en fremtid, at jeg kom til å klare meg.

For et års tid siden var jeg på en konferanse med Alain Topor. Han snakket om studier som viser at hjelp hjelper. Kort og godt. Han viste til forskning på at SSRI hjelper, at kognitiv terapi hjelper, at placebo hjelper. Han trakk frem flere eksempler også, og felles for dem var at de alle virket omtrent like bra. Skummelt og lettende på samme tid! For noen hjelper Cipramil og Zyprexa, noen justerer tankemønstre og får det bedre, andre spiser seg bedre på sukkerpiller. Jeg ble bedre av å tørre å leve et hverdagsliv.

Og på grunn av at folk er så ulike og at forskjellige ting hjelper, så valgte jeg å legge ut Når mat gjør deg frisk-innlegget, selv om jeg ikke tenker at jeg ville ha blitt kvitt problemene mine ved å spise annerledes. For jeg aner jo ikke! Jeg anbefaler ikke folk å gjøre verken det ene eller det andre, men jeg vil gjerne tenke slik at det er lurt å holde de aller fleste dører åpne. For noen år siden var jeg med i en gruppe som søkte om midler til et brukerforskningsprosjekt. SINTEF skulle stå for selve gjennomføringen, men brukere skulle inkluderes i forskningsprosessen, ja – vi skulle være forskere, ved hjelp av brukererfaringer skulle vi vise frem nye vinklinger på hva som hjelper og bidrar til bedring. Vi fikk ikke midler, visstnok fordi søknaden ikke var spisset nok, men det var rett og slett fordi det var såpass nytt at det ikke var sikkert at dette ville virke. Forskerne får forske i fred, for da blir det valid og reliabelt så kan brukerne være kakepynt, liksom. Nå, bare noen få år etterpå, er ikke denne forskningsmåten uvanlig lenger.

Verden går jo bare fremover dersom vi prøver ut nye ting. Viktigst, tenker jeg, er at man ikke blir påståelig i forhold til at det er én måte å løse problemer på som er uovertruffent bedre enn alle andre. Jeg kan sitte her og være skeptisk til glutensammenhengene, men jeg er jammen meg ganske så skeptisk til nevroleptika også, selv om det finnes drøssevis av forskning som viser at medisiner hjelper, for hvem eier forskningen? Hvilke studier som publiseres i de ulike tidsskriftene er ikke akkurat tilfeldig. Men noen tenker at å kutte ut gluten hjelper, og noen mener at Zyprexa hjelper.

Jeg tror de har rett alle sammen. Hver på sin måte.

Farlig medisin

dscn4535

Bidragsyter: Sigrun

Røykere trenger dobbel dose av antipsykotiske medikamenter for å få samme virkning som det en ikke-røyker gjør, melder NRK.

Ja, dette har jo pasientene visst lenge.

Professor i psykofarmakologi Helge Refsum har sammen med medarbeidere på Diakonhjemmet i Oslo gjort en studie som viste at personer som ikke røykte, hadde dobbelt så høyt innhold av medikamentet i blodet som røykere. Les videre

Den skammelige pillen

Bidragsyter Margrethe

Virrvarr skriver her om hennes følelser rundt det å gå på antipsykotika. Blogsniker som jeg er, har jeg lest alle hennes “gale damen”-innlegg, og tenkt en del rundt dem. Men mest har jeg kommet tilbake til dette innlegget, om det å være på medisiner og føle at det er “galt”.

Hun beskriver pillene som en guilty pleasure, noe som er bra men ikke burde være det, for de får henne ikke til å føle slik man hører piller for psykiske problemer skal få en til å føle, eller kjenne seg. Jeg har det på samme måte. Tidligere har jeg skrevet at jeg hadde problemer med å gråte da jeg gikk på Cipralex, og det samme begynner å gjøre seg gjeldende med Wellbutrin, tror jeg. Men jeg føler meg ikke som en zombie, slik den gjengse antidepressivabrukeren beskriver seg selv som. Les videre

Virrvarr tester: psykofarmaka

Bidragsyter: Virrvarr

Noe av det mest slitsomme med å ha en psykisk lidelse, er at alle skal legge seg opp i hva slags piller du spiser eller eventuelt ikke spiser. Når jeg forteller folk at jeg er epileptiker, begynner de aldri med detaljerte spørsmål rundt hva slags medisiner jeg står på, om jeg føler meg nedsløvet eller om jeg er for eller mot medisinering av epileptikere.

De spør gjerne om jeg kjører berg og dalbane, og om anfallene plager meg i hverdagen. Og vet du? Jeg er en umedisinert epileptiker. Legen min synes jeg har anfall for sjelden til at medisiner er noe vits. Les videre

Åpent brev til motkur.no

Bidragsyteren av denne posten har valgt å være anonym

Åpent brev til motkur.no

Hei “motkur”

Jeg fant nettopp hjemmesiden deres, etter et google-søk på “skader seroxat”. Det var interessant lesing. Jeg hører med til de “mislykkede” SSRI pasientene, som opplevde et sant helvete under “behandling” og et vedvarende helvete etter seponering. Jeg har ikke orket å face situasjonen før, selv om det er 4 år siden jeg var kjemisk giftfri fra SSRI. Les videre