Drittdag

Bidragsyter: Nerve

Vi har en pensumbok som heter “Mellom makt og avmakt”, og det er veldig sånn jeg føler livet mitt er nå. På den ene siden skal jeg være en velfungerende sosionomstudent, møte brukere, hjelpe dem med livene sine. Jeg føler jeg gjør en god jobb og får skryt. Jeg føler meg mer og mer komfortabel i rollen som hjelper og støtteperson for andre mennesker som har problemer. Det føles godt.

På den andre siden er jeg psykiatrisk pasient, innlagt på sykehus på femte uka. Det er her avmakten kommer inn i bildet. Hadde en grusom opplevelse i går. Fikk en del angst og gråt alene på rommet på kvelden. Motet meg opp til å snakke med en av pleierne her, og spurte om jeg kunne få noe beroligende som ikke gjorde meg så sløv dagen derpå.

Medisinutdelingen på denne avdelingen er ekkel, den er et klassisk eksempel på hvordan man IKKE burde gjøre det. Det er et rom med to dører adskilt med en skranke. Du, den syke, står på den ene sida med lua i hånda og de, pleierne står med makta på den andre sida med alle medikamentene i hyller bak seg.

Reklame

Ønske om en guttekropp ga meg spiseforstyrrelser

Bidragsyter: Jenta som trodde hun var gutt

Det er vondt når du føler du ikke er slik som du ønsker å være. Når du er fanget inni en kropp som ikke tilhører deg. Da jeg var lita gikk jeg for det meste i gutteklær, og følte meg som en av gutta, men da jeg kom i puberteten var jo helvete løs. Jeg gikk i store gensere for å skjule at jeg fikk kvinnelige former, og gikk rundt å skammet meg over meg selv. Jeg følte meg ekkel og skitten. 

Alle de dagene jeg brukte

Bidragsyter: Victoria

– på å være så forferdelig skuffet over meg selv var bortkastet.

Alle de dagene jeg brukte på “I hate my self and I want to die” var tid jeg kunne ha brukt til andre ting.

Alle de dagene jeg så meg i speilet og hatet det jeg så, alle de dagene jeg var glad for å spise mat fordi jeg visste at jeg kunne kaste opp – de var bortkastet.

Alle de dagene jeg spiste sammen med andre og fikk panikk fordi sosialt samvær gjorde det vanskeligere å kvitte seg med maten, slik at jeg måtte ta med meg plastposer og kaste opp i inne i boden, vel – de var bortkastet.

Jeg har dratt han igjennom så mye dritt

Bidragsyter: Ingunn

Jeg.

Det gjør vondt å skrive det ordet.

Men dette skal vel handle om meg.

Kan ikke vri meg unna ordet JEG da.

Mens jeg trykker på tastaturet prøver jeg å unngå ordet, noe som gjør at det er det eneste jeg kan tenke på.

Jeg grein fordi jeg ikke klarte noe annet

Bidragsyter: Kathleen

En gang jeg var 16 og skulle på butikken med handlevogn, satte det ene hjulet seg fast i en liten sprekk i asfalten. Å rette på handlevognen hadde ikke trengt noen anstrengelse og tatt toppen to sekund, i stedet begynte jeg å grine.

Jeg hadde mareritt hvor jeg drømte at jeg spiste sjokoladekake, chips, hamburgere og pizza, som jeg våknet fra med kaldsvette og panikk. Å, det var bare en drøm!

Jeg er sliten

Bidragsyter: Kari

Innrømmelser

Jeg er sliten. Jeg finner alltid på nye unnskyldninger for å være sliten. Sannheten er at jeg er psykisk sliten, og har vært det så lenge jeg kan huske. Hodet mitt er fullt av nedverdigende tanker som sliter i meg. Hjertet mitt banker altfor fort. Jeg trodde ikke at jeg hadde problemer. Jeg trodde jeg bare var for emosjonell. Jeg tror jeg har problemer.