Bidragsyter: nedoverbakke
Hva jeg lenge ikke fikk. Som hun ikke ville gi. Vil jeg ikke lengre ha. Ikke i går, ikke i morgen, ikke i dag, på dagen, 10 år. Stålåret.
Svigermors skål. Når året er stål, er bruden gull. Feiring 10 dager til ende! Krystall kolliderer. Kyss bruden! Kald hud treffer byttingen.
10 års ringen rakk henne til knoken, tross giftering med som mål. Tom finger er ulykke, ta på den gamle! Sist jeg så den, starter jeg. Tier.
– Slapp av. Ingen stjeler vel for faen en brukt giftering!
Slaget kommer ikke overraskende. Han bare orker ikke parere. Rekker endog å tenke at hun vil ha godt av det, godt av å angre. Dessuten, hvor vondt kan det egentlig gjøre?
Vondere enn han trodde. Ikke ser hun ut til å angre heller. De stirrer på hverandre. Nei, hun stirrer, han bare ser. Og det er nettopp hva hun stirrer på. Likegyldigheten hans. Finner den så stygg at hun smiler. Så, slik er det altså det ser ut, rekker han å tenke før hun snakker, når folk smiler infernalsk.
– Tror du jeg er helt idiot eller?!
– Som sagt, jeg henter den straks de åpner.
– Nei, det gjør jeg selv! Skal nemlig bytte denne satans ringen! Fant du virkelig ikke noe styggere?
Hun dryler esken med 10 års ringen mot han. Idet den smeller i veggen bak ham, stikker svigermoren hodet ut av soverommet. Et kort blikk på sin datters fordreide ansikt, og døren trekkes stille igjen.
– Tror du virkelig ikke jeg skjønner hva du egentlig sa?
Han svarer ikke. Bøyer seg for å plukke opp ringen som har falt ut av esken. Hun kommer ham i forkjøpet, sparker den vekk, inn i stuen. Hermer stemmen hans. Spytter ordene mot ham.
– “Slapp av! Ingen stjeler vel for faen en brukt kjerring!” Well, I’ve got news for you honey; samme gjelder brukte mannfolk med ekskjerring og snørrunger på slep!
Han vet han absolutt ikke bør. Vet at tiden er inne for slokking. På den annen side, brannmann var aldri stillingen han hadde søkt på. Men hadde han sett barna der de stod, like bortenfor. I entreen, kun ikledd nattklær. Sett at søsteren for første gang på lenge, holdt lillegutt beskyttende i hånden. Hørt storesøster trøste lillebror. Hviske at ringen han hadde valgt var den fineste ringen i hele verden. At moren var en skikkelig dumming som ikke likte den. Vel, da ville han ikke gjort det. Men han så dem ikke, og ikke hørte ham dem heller.
– Frankly, my dear, I don’t give a fucking damn.
Han strekker seg mot slag som hagler. Teller dem. Nyter dem. Kjenner ingen smerte. Ikke før to engler kommer løpende. I gråt.
Psykiskbloggen 