Bidragsyter: nedoverbakke
Hun ler av ham, der han rødvinsustødig tripper brudegang over stuegolvet iført hennes gamle brudeslør. Plutselig hopper hun henrykt opp av sofaen.
– Jeg vet! Vi leier reversprest!
– Leier hvaforno?
– Prest som annullerer giftemålet.
– Finnes det?
– Finnes skilsmissefester?
Spørsmålet er ikke ment besvart, og ikke svarer hun heller der de faller leende omkull i sofaen. Greit nok er alkoholen medhjelper, men likevel, en slik latter har de ikke delt på årevis. Det kjennes godt. Nærheten har manglet på mange hold. Ikke bare fysisk.
Deres første ide, å trekke i full bryllupshabitt forkastes, de nøyer seg med brudeslør og dressjakke. Det viktigste i ritualet er likevel ringene. De skal høytidelig tas av i vitners påsyn etter at begge har lovet å ære hverandre til evig tid etter at ekteskapet er over.
Tanken rører dem. De tror på den. På at lovnaden vil holdes. Hun stryker han åndsfraværende over hånden, lar den bli liggende. Tommelen leker av gammel vane over den glatte ringen hans. Hun vil til å si noe, men tier. Han ser det.
– Hva da, vennen?
– Tenkte vi kanskje … nei, det blir for dumt.
– Ikke vær sånn. Si det. Les videre
Psykiskbloggen 