En deprimert skriver om depresjon

Bidragsyter: Lars Martin Poverud

Jeg har tidligere skrevet artikler om både “Hvordan er det å leve med angst” og “En forstyrret skriver om personlighetsforstyrrelser”. Diss er begge to, veldig viktige aspekter av mine psykiske lidelser. Men.. det er et stort men, det som ødelegger livet mitt (Ja, jeg skriver “ødelegger livet mitt”), er depresjonen. Eller dystemi, som det pent heter. Jeg vender meg til google, og det er faktisk skremmende lite informasjon om denne lidelsen. Helsenett.no opplyser om at dystemi utarter seg med “Kronisk nedstemthet. Mindre intens tilstand av depresjon.”, mens engelske wikipedia gir et noe bedre svar:

“The symptoms of dysthymia are similar to those of major depression, though they tend to be less intense. In both conditions, a person can have a low or irritable mood, lack of interest in things most people find enjoyable, and a loss of energy. Appetite and weight can be increased or decreased. The person may sleep too much or have trouble sleeping. He or she may have difficulty concentrating. The person may be indecisive and pessimistic and have a poor self-image. The symptoms can grow into a full blown episode of major depression. This situation is sometimes called “double depression”[2] because the intense episode exists with the usual feelings of low mood. ”

Så ifølge dette så har jeg en “mindre intens” depresjon, selv om jeg mest sannsynlig befinner meg i grenseland, og min diagnose er et par år gammel. Dette er nå uansett den faglige definisjonen.

De viktigste faktorene er uansett det faktum at dystemi er (relativt) varig. Jeg har et varig nedsatt stemningsleie. Det høres jo nesten fint ut. Det er det ikke.

Det å være deprimert er som å være i sterk (alt etter hvor kraftig man er rammet) sorg 24/7. Logisk nok er ikke dette videre ålreit. Man er lei seg, tom for energi, tom for innsatsvilje og av og til får man ikke til en ting. Det å stå opp om morgenen er litt som å klatre K2, i den verste vintersesongen. Men i motsetning til det å klare å komme til toppen av K2, er det egentlig ikke noe ålreit som venter deg. Det er en kamp. Vær dag er en kamp.

Depresjon, eller dystemi om du vil, har også en annen morsom faktor som følger mange av oss gjennom dagen. Vi lever i en verden som ikke har så mye ålreit å by på, så av og til (eller hele tiden) presser selvmordstankene seg på. Man lever i en tilstand hvor døden virker mer tiltalende enn livet. Og la meg bare påpeke at dette er svært vanskelig å skrive. Men av og til.. ønsker jeg å dø.

Av og til er alt så tungt, så tungt at jeg føler at jeg ikke orker mer. Noe som dessverre, fra tid til annen, blir uttalt høyt og tydelig. Og da kommer vi til de såkalt “alvorlig depressive episodene”. Disse episodene er det absolutt verste. De involverer sinne, mye sinne… og frykt. Ikke min frykt, men menneskene jeg er sammen med sin frykt. En frykt de ikke kan gjøre noe med.

Antideppresiva

Jeg har av og til lurt litt på om jeg har vært et kjemisk prøveprosjekt. Jeg har spist meg gjennom Felleskatalogen. Jeg har prøvd medisin på medisin. Cipralex, Seroquel, Zoloft, Nozinan, Vival, Apodorm, Effexor og masse andre som jeg rett og slett ikke husker navnet på. Noen har gjort dagen litt lettere, noen har gitt meg hallusinasjoner (kraftige sådan), noen har tatt fra meg matlysten, sexlysten, og andre har gjort meg til bløder. Dette er åpenbart strålende greier å stappe inn i en allerede ødelagt person. Det jeg har hatt mest hell med har vært Cipralex, et tveegget sverd. Dagene mine ble kanskje noe jevnere, men som en kjip bismak tok det også fra meg alt som kunne ligne på sexlyst. Og som de fleste andre er jeg veldig glad i sex, men plutselig har man ikke lyst på det lenger. Man er avvisende da kjæresten gjør fremstøt i senga, og man når til slutt et nivå hvor hun ikke orker å prøve mer. Og som sagt jeg er glad i sex.

Et annet problem med antidepressiva, som jeg også til dels vil gå inn på i neste avsnitt, er avhengighet. De fleste vet at medisiner som sovetabletter, beroligende og liknende kan skap avhengighet. Det folk ikke vet, og som man sjelden får vite, er at man faktisk blir avhengig av antidepressiva. Og da ikke bare det man blir syk uten. Når man slutter på en del antidepressiva får man abstinenser, kjipe abstinenser. Ved tilfeller hvor jeg rett og slett har vært blakk, og ikke har hatt råd til å kjøpe mer piller (på tross av blå resept), har jeg opplevd symptomer som svimmelhet, konsentrasjonssvikt, kvalme, mageproblemer osv. Dette er ikke behagelig, og ved kontrollert seponering er ikke dette noe som forekommer veldig ofte.  Det er fortsatt en del av det å ta antidepressiva, man er avhengig. Og for all del, jeg bytter gjerne sykdommene bort mot avhengighet, problemet er dog det at antidepressiva ikke er normaliserende. Det gjør meg nummen. Det gjør at jeg ikke føler så mye, av hverken glede eller depresjon, og dette er ingen tilstand jeg ønsker å tilbringe resten av livet i. De små korte øyeblikkene av lykke er faktisk verdt alt det helvete man lever i til normalt.

Rusmilder

Når man lever i en tilstand hvor man er i “konstant sorg” er det veldig lett å ta et par ekstra Vival, eller få et litt i overkant høyt forbruk av alkohol eller andre rusmidler. Grunnet dette er jeg av typen som gjerne gir tiggerne på gaten en ekstra slant. Veldig mange av disse er folk som har levd med smerter, på et eller annet vis, enten fysiske eller psykiske. Mot dette har de fått utdelt medikamenter som medfører avhengighet. Droger som Valium, Dolcontin, Apodorm, Sobril, Rohypnol og liknende gir deg en rus, en rus som tar vekk smertene, enten fysiske eller psykiske. Og det er deilig, kjempedeilig.

Jobben min (og misforstå meg rett), er på en måte å være deprimert. Jobben min er å kjempe mot meg selv, for å takle hverdagen. Forskjellen fra en vanlig jobb er dog det at min aldri slutter, jeg får ikke lunsjpauser, og jeg har det fortsatt vondt etter klokken fire. Det disse drogene gjør, enten legale eller illegale, er at det gir meg min berettigede fritid.  Derfor er det kanskje lett å ta et par vival ekstra, kjøpe litt i overkant mye øl, eller kanskje bare stikke en tur til Akerselva å kjøpe seg en bit cannabis. Slik jeg ser det, er det kanskje ikke så galt å gjøre akkurat dette. Men det er lett for at ting fort går over styr, det er veldig lett å la alle disse tingene blir en vane. Jeg skal love deg at det er mange vonde vonde fortider du kan finne blant folket du kanskje ignorer vær dag, når du er på vei til jobben. De har neppe valgt det de har endt opp som. Og faktisk.. jeg kunne godt vært der selv, men jeg har kanskje hatt flaks.

Selvtillit

Når man er deprimert er ikke akkurat selvbildet noe som er til din fordel. Man føler seg ofte som en byrde, og for all del, man er en byrde. Har man en pike/gutt man bor med må de leve gjennom sinneutbrudd, manglende sexlyst, likegyldighet osv. Dette er ikke lett for noen av de involverte parter, og jeg har mange ganger tenkt at det hadde vært helt greit hvis min samboer forlot meg. Det er ikke enkelt å bo med meg, man vet liksom aldri. Av og til må jeg avstå fra familieselskaper, eller foreldre som bare stikker innom. Det blir rett og slett for mye. Og av og til blir jeg transformert til et egoistisk rasshøl som ikke klarer å bry seg om andre enn meg selv. Det er ikke pent, det skal jeg love deg.

Men uansett, selvtillit.  Man har masse negative tanker, og da gjerne om seg selv. Man føler seg mislykka, man bidrar ikke, man sover hele dagen, man drikker for mye osv osv osv. I tillegg har man samfunnet som konstant minner deg på at du er en snylter. Mange av oss er tvunget til å leve på trygd, noe nordmenn flest, ser på som snylting. Dette er vondt, fryktelig vondt. Jeg har fått et par kommentarer på bloggen, angående dette. Og vi snakker alt fra ren drittslenging til forslag om å plassere oss “snyltere” på en eller annen øy, sammen med “svartinger og narkomane”. Og for all del, kanskje er det mange av oss som ikke tilfører samfunnet så mye i ren pengeverdi. Men noen av oss prøver i det minste å kunne bidra med å fortelle hvordan dette oppleves, for kanskje å få til noe som likner på folkeopplysning. Jeg har selv fått kommentarer fra folk som sliter og folk som jobber i psykiatrien, om at mine skildringer øker deres forståelse og at de ikke føler seg så alene. Det å være psykisk syk i Norge er…

Tabu

..fryktelig tabu. Vi har tross alt ingenting å klage over. Jeg har faktisk vært tvangsinnlagt… på lukka avdeling…. Smak litt på det. Dæven så gal jeg må være. Til opplysning så er folka jeg traff der akkurat som folk flest, bortsett fra at de sliter. Det å åpne kjeften om psykiske problemer i Norge kan være skummelt. La meg ta et eksempel. Min onkel har slitt hele livet, vi snakker psykiske problemer, rusmisbruk, angst, deperesjon … Full pakke! Ved flere tilfeller har NAV foreslått uføretrygd. Men som han sier “Jeg er før, ikke ufør”. Han har sendt inn søknad på søknad på søknad på søkna.. (jeg kunne fortsatt i all evighet). Han er godt utdannet (sykepleier, dramapedagog +++). Ergo har han havnet på mange intervjuer, så spør intervjueren om hullene i CVen. Han ønsker ikke å juge, han ønsker å være åpen om problemene han har hatt. Så han forteller at han har plundra, at han har vært rusmisbruker osv. Plutselig tar intervjuet en helt ny retning, og han hører aldri noe mer. Selv i bransjer hvor “brukererfaring” er etterlyst. Etter mange år har min onkel endelig fått en hjelp, i en av tilbudene han benyttet seg av da han hadde det som verst: Kirkens Nødhjelp (kudos til dem)

Poenget her, som allerede bør være ganske klart er det at vi som er eller har vært syke, har en ballast som mange arbeidsgivere finner skremmende. De er redd for å ansette oss, i frykt for at vi plutselig ikke møter på jobb en dag. Faktum er dog det at mange av oss har umåtelig mye å bidra med. Det er kanskje noe av det jeg prøver på, med denne bloggen.

Konklusjon

Dette har vært et vanskelig innlegg å skrive, og jeg har brukt lang tid på det. Lurt på om jeg i det hele tatt skal poste det, men nå gjør jeg visst det. Teksten er noget oppstykket, holder seg ikke hele tiden til poenget men den gir kanskje et lite bilde av den virkeligheten jeg og mange andre lever i.

Reklame