Skuffa, sint og redd

Bidragsyter: Nerve

Jeg hadde avtalt at jeg ikke skulle på permisjon i helga, fordi jeg følte meg dårlig. Var jo på  legevakta på torsdag.

Men da jeg kom fra praksisen i går ettermiddag møtte jeg en av mine primærkontakter. Jeg sa at jeg hadde avtalt med en annen ansatt at jeg ikke skulle hjem. Svaret hennes var “Men vi hadde jo en avtale på at du skulle hjem…” Faen, nå blir det bråk tenkte jeg. Og det hadde jeg faen meg rett i. Videre sa hun ” Vi driver ikke med samtaler og behandling her på ettermiddagen og kvelden, så jeg forstår ikke helt hvorfor du har fått opphold her…” Tårene mine presset på, hva faen er det de mener? Svaret mitt ble “Så det er bare bortkastet at jeg er her, dere kan ikke hjelpe meg?” Hun svarte ja på det. Da svartna det for meg.

Smalt igjen døra og gikk på rommet mitt. Raseriet mitt kokte. De kan ikke hjelpe meg, de vil ikke hjelpe meg, de vil ikke ha meg her engang. Begynte å pakke sammen sakene mine. Til helvette med dem! Vet de ikke at jeg kutta meg i går? Vet de ikke at jeg er suicidal? Begynte å gråte, virkelig strigråte og hulke. Så kom den andre primærkontakten min inn og jeg sa at hun andre hadde sagt at det ikke var vits i at jeg var her, at de ikke kunne hjelpe meg. Så brølte jeg med all min sykdom og all min redsel “Er det virkelig sånn at dere ikke VIL hjelpe meg, at man bare kan få hjelp mellom 08-15.30?!” Jeg ble skremt av min egen stemme, jeg hadde mistet kontrollen fullstendig.

“Vi vil at du skal dra hjem på permisjon. Kjøp deg noe godt, ring en venn eller se på TV i kveld. Vi vil at du skal lære deg å være hjemme” Jeg har ikke penger, jeg har lagt på meg 7 kilo, jeg har ingen venner. Hva faen er det dere tror som kommer til å skje når jeg drar hjem? Tror dere det blir å gå bra? Jeg har ikke engang kontroll over meg selv.

Så ble det masse krangling, masse grining og masse krøll. Det endte med at jeg dro hjem, gråtende. Brølende. Skuffa, avvist og sint. Min første tanke var, “Nå er det nok, nå er jeg kommet til det punktet hvor jeg ikke klarer mer. Nå er det slutt”. Dro innom butikken og kjøpte meg mat for de siste kronene mine. Virkelig god mat, mitt siste måltid. Så dro jeg hjem og begynte å planlegge slutten. Kom så langt at jeg satt med et fjell av piller i hånda og vannglasset i den andre hånden og tenkte “Farvell”. Vet ikke hva som stoppa meg, aner ikke hvorfor jeg ikke gjorde det. Men det endte med at jeg la alle pillene i en zip-lock pose, satt fra meg vannglasset og la meg i sengen. Sovnet med skalpellen i hånda, uten å gjøre meg noe som helst. Og sov i 20 timer, uten å ha tatt en eneste pille.

Nå er jeg våken. Vet ikke hva jeg føler og hva jeg skal gjøre. Er så utrolig skuffa og sint på DPS, på de jævla pleierne som leker med livet mitt. Snakket med mamma på telefonen og fortalte henne hele historien. Begynte bare å gråte. Føler at det ikke finnes noen hjelp for meg, at ingen vil eller kan hjelpe meg…Men jeg må bare holde fast. Må bare bite tennene sammen og kjempe videre alene. Ingen fleksibilitet, ingen sympati, ingen empati, ingen omsorg. Jeg forventer ingenting lengre, fra og med i dag så har jeg insett at jeg kun har meg selv å stole på. Skal snakke med behandleren min på mandag, og hvis han ikke har noen forsikringer å komme med, så vet jeg ikke hva jeg skal gjøre for å bli bedre, da har jeg prøvd alt. Jeg er vred!

Reklame