Bidragsyter: Nerve
Vi har en pensumbok som heter “Mellom makt og avmakt”, og det er veldig sånn jeg føler livet mitt er nå. På den ene siden skal jeg være en velfungerende sosionomstudent, møte brukere, hjelpe dem med livene sine. Jeg føler jeg gjør en god jobb og får skryt. Jeg føler meg mer og mer komfortabel i rollen som hjelper og støtteperson for andre mennesker som har problemer. Det føles godt.
På den andre siden er jeg psykiatrisk pasient, innlagt på sykehus på femte uka. Det er her avmakten kommer inn i bildet. Hadde en grusom opplevelse i går. Fikk en del angst og gråt alene på rommet på kvelden. Motet meg opp til å snakke med en av pleierne her, og spurte om jeg kunne få noe beroligende som ikke gjorde meg så sløv dagen derpå.
Medisinutdelingen på denne avdelingen er ekkel, den er et klassisk eksempel på hvordan man IKKE burde gjøre det. Det er et rom med to dører adskilt med en skranke. Du, den syke, står på den ene sida med lua i hånda og de, pleierne står med makta på den andre sida med alle medikamentene i hyller bak seg. Du kan se tabelettene som du ville tatt om du var hjemme, tabelettene som du med 100% sikkerhet vil hjelpe deg ut av angsten. Men du får de ikke. Fordi det har de på den andre siden bestemt. Ble sovemedisin, som ikke ga noen særlig effekt annet enn at jeg ikke husker de siste timene jeg var våken. Det er tungt å miste den stoltheten man har som et fritt-tenkende menneske, som tar egne valg og styrer sitt eget liv. Innlagt på psykiatrisk sykehus må du godta å bli fratatt muligheten til å velge, fratatt valgmulighetene og der forsvinner også en del av selvrespekten og integriteten din.
Forsov meg til praksisen. Kom meg ikke på jobb før 10.30. Fikk litt kjeft av veilederen min som sa at jeg i det miste kunne møte opp tidsnok de dagene det var meningen at jeg skulle være der. Har ikke vært der på to dager på grunn av flyttingen til DPS og at jeg gikk på en Vallergan smell. Så det føltes ikke så veldig kult. Har noia for å forsove meg i morgen også.
Over til noe annet: I dag har jeg følt meg feit. Skikkelig bælfeit. Får vondt i magen og blir kvalm hver gang jeg spiser, men er sulten hele tiden. Det føles ut som det konstant er noe galt med magen min. Klarer å resonnere såpass at jeg skjønner at det bare ligger psykisk. At psyken min vil nekte meg mat fordi jeg reagerer dårlig på å gå opp i vekt igjen. Er redd for å bli sånn som jeg var.
Kjenner på klærne at de ikke passer lengre. Buksene er bitt for små…Det er surt, surt som magesyre.
Føler meg ikke god i hodet. Har bare lyst til å gråte, men finner ikke tårene. Føler selvskadingstrang, føler en trang til å slutte å spise, sulte meg selv som en straff for at jeg har lagt på meg. Vil straffe kroppen min for at den oppfører seg på et så ufint vis. Føler en trang til å trykke på “self-destruct” knappen. Men heldigvis er jeg innlagt og kan prøve å prate med noen om det. Tror jeg skal prøve det. Hvis ikke det funker så har jeg vært på biblioteket og lånt meg masse ” Lucifer” og “Hellblazer-John Constantine” tegneserier på biblioteket. De er fantastiske, og er herved anbefalt.
Psykiskbloggen 