Bidragsyter: Nina E. Strand
Jeg har vært deltaker i et tiltak som heter Unikum. Det blir drevet av Kirkens Bymisjon i samarbeid med NAV og er rettet spesielt mot borgere med psykisk sykdom. Se presentasjon på unikum.no. Jeg var deltaker fra januar 2009 til juni 2010. Jeg velger å fortelle om forholdene slik at de som støtter Kirkens Bymisjon får vite hva pengene deres faktisk går til.
Jeg fikk tildelt en veileder da jeg begynte. Hun hadde en svært negativ og kritisk stil og kommentere ved flere anledninger at jeg kom for sent ute på fellesarealene. Jeg hadde ved oppstart opplyst om at det kunne hende jeg kom for sent og at dette var pga angst. Hun var kritisk til dette og ga uttrykk for at “jeg har bare ditt ord for at du har angst”. En hørte ofte stemmen hennes gjennom lokalet. Andre veiledere var tilstede men reagerte ikke. Dette pågikk fra jeg begynte til jeg konfronterte henne oktober 2009. Hun begrunnet sin negative stil med at det var “for å få deg til å prestere bedre”.
Jeg tok opp oppførselen hennes med avdelingsleder og verneombud, responsen var at «hun mente det ikke sånn».
Veilederene viste ingen interesse for å snakke med deltakerene utenom arbeidsinstrukser men sosialiserte gjerne seg i mellom uten å inkludere oss. I lunchpausen satte de seg alltid ved et eget bord og de holdt seg for seg selv i de andre pausene. Jeg tok det opp og det bedret seg noe. Avdelingsleder fulgte i minimal grad opp driften og snakket aldri med deltakerene. Jeg tror de færrste visste hvem som var avdelingsleder. Vi ble heller ikke informert om hva som skjedde med produktene etter at de forlot avdelingen.
En av av veilederene viste “fingeren” til meg. Jeg tok det opp med avdelingsleder og verneombud men de tok det ikke alvorlig. Ved en tilfeldighet hadde jeg bilde av hendelsen og det var først da jeg etter møtet viste bildet til avdelingsleder at hun reagerte og gikk med på å snakke med den det gjaldt. Hun brukte imidlertid svært lang tid på dette, da jeg tok det opp med henne var responsen at “jeg har ikke glemt det”. Åpenbart en kultur for å glemme slikt på Unikum. Det var først en måned senere, ved advarsel om at hendelsen ville bli anmeldt dersom det ikke fikk noen konsekvenser at hun kalte inn veilederen til samtale. Jeg ble ikke informert om forløpet og måtte selv ta kontakt for å få informasjon.
Veilederen tok ikke initiativ til samtale, jeg måtte også her selv ta kontakt. Den samme veilederen minnet hele tiden deltakerene (voksne mennesker!) på at det var pause, at det var på tide å rydde, etc. Jeg ga sa i fra om at dette var unødvendig gjennom min veilder men hun valgte å ignorere tilbakemeldingen. Da jeg konfronterte henne begrunnet hun det med at “det er så mange som sitter i sin egen verden”.
Ved en anledning hadde jeg en konflikt med en deltaker, etter gjentatt trakassering fra denne. Hverken veileder eller verneombudet viste interesse for å ta tak i deltakerens trakassering og hevdet at “det har ikke jeg lagt merke til” og “folk oppfatter forskjellig”. Den samme holdningen ble jeg møtt med når jeg tok opp trakassering og aggresjon fra andre deltakere.
Etter denne hendelsen endret verneombudet sin væremøte i forhold til meg og gikk over til en svært fiendtlig og passivt aggressiv holdning. Hun så ofte bort når jeg var i nærheten, sa sjelden hei, kom med fiendtlige blikk og hadde et aggressivt kroppspråk, f.eks strammet musklene når jeg var i nærheten. Jeg opplevde det som svært ubehagelig. Dette forekom i en periode på over flere måneder, fra januar 2010 til jeg tok det opp med i april, i møte med henne og avdelingsleder. Avdelingsleder oppfordret oss til å snakke sammen. Verneombudet har ikke tatt kontakt med meg.
Jeg har ikke fått noen referater fra møtene jeg har vært i med avdelingsleder og verneombud eller blitt informert om eventuelt etterspill. Da min veileder dro på ferie og var borte hele april fikk jeg først tildelt ny veileder etter at hun hadde reist bort, til tross for henvendelser om å få vikar.
Fraværet var svært høyt, andre deltakere jeg snakket med ga uttrykk for at de synes det var slitsomt å være der og så frem til å slutte. Når jeg oppfordret dem til å si fra var responsen at “det er ikke så viktig”. De fleste deltakerene lot ikke til å få den oppfølgingen de trengte, noen burde etter mitt skjønn ikke vært i en arbeidstreningssituasjon i det hele tatt.
Min veileder har i rapport til NAV hevdet at jeg «blander rollene» når det gjelder veilederenes utfrysing av deltakerene og at jeg forventet vennskap. Hun hevdet også at jeg opplevde negative ting der det ikke var tilfelle. Ingen av påstandende har hun konfrontert meg med, hun ga tvert imot uttrykk for at det var «kjempeviktig» at jeg tok opp ting som ikke var bra. Den samme tilbakemeldingen ga både verneombudet og avdelingsleder i klagemøte.
På nettsiden oppgir Unikum å ha følgende verdier: Verdighet, fellesskap, rettferdighet, solidaritet, barmhjertighet, håp og tro. Deres visjon er: Vi virkeliggjør muligheter. Ingen av disse ble utført i praksis og fungerte utelukkende som sovepute for de ansatte. Å være deltaker på Unikum har vært svært helseskadelig. Det jeg har skrevet om her er langtfra alt, skulle jeg tatt for meg alle uakseptable forhold ville det ikke vært et innlegg men en roman.
Jeg har meldt fra om forholdende både til NAV og ledelsen i Kirkens Bymisjon men fikk ingen respons. Jeg varslet også arbeidstilsynet men de kunne ikke gjøre noe da jeg måtte være ansatt og kontaktet dem etter at jeg hadde sluttet. Jeg tok derfor kontakt med politiet for å høre om mine rettigheter og mulig anmeldelse. I følge politijuristen er mange av hendelsene på grensen til en straffesak. I samråd med dem er derfor navn på min tidligere veilder, verneombudet og avdelingsleder registrert i politidatabasen, samt beskrivelse av hendelsene. Navn på bedriften og avdeling er også registrert og jeg står oppført som vitne.
Dersom tidligere eller nåværende Unikum-deltakere leser dette vil jeg oppfordre dere til å melde fra til politiet om uakseptable forhold. Unikum er allerede i databasen deres og jo mer som blir registrert jo bedre er mulighetene for å få kjørt straffesak.
Psykiskbloggen 