Category Archives: depresjon

Ny runde

Bidragsyter: Nerve

Så var det ny runde igjen. Har aldri mistet kontrollen så grundig før. Aldri vært så mange ganger på legevakten på så kort tid, aldri sydd så mange sting. Føler meg bedre nå, har snakket lenge med den ene pleieren på dps etter jeg kom tilbake. Snakket lenge med legen på legevakta. Har fått sagt mye, har sagt at jeg må begynne å ta meg sammen, for jeg kan ikke leve sånn som dette stort lengre.

Legen på legevakta var utrolig snål, men jeg likte han kjempegodt. Jeg ble tatt ut av den vanlige legevaktkøen denne gangen fordi jeg jo allerede er innlagt på sykehuset, bare på psykiatrisk. Det var utrolig deilig å slippe det venterommet. Legen var utrolig frampå og spurte meg masse nyttige spørsmål. Han må være den mest positive og fantastiske legen jeg har møtt på så langt. Les videre

Skuffa, sint og redd

Bidragsyter: Nerve

Jeg hadde avtalt at jeg ikke skulle på permisjon i helga, fordi jeg følte meg dårlig. Var jo på  legevakta på torsdag.

Men da jeg kom fra praksisen i går ettermiddag møtte jeg en av mine primærkontakter. Jeg sa at jeg hadde avtalt med en annen ansatt at jeg ikke skulle hjem. Svaret hennes var “Men vi hadde jo en avtale på at du skulle hjem…” Faen, nå blir det bråk tenkte jeg. Og det hadde jeg faen meg rett i. Videre sa hun ” Vi driver ikke med samtaler og behandling her på ettermiddagen og kvelden, så jeg forstår ikke helt hvorfor du har fått opphold her…” Tårene mine presset på, hva faen er det de mener? Svaret mitt ble “Så det er bare bortkastet at jeg er her, dere kan ikke hjelpe meg?” Hun svarte ja på det. Da svartna det for meg. Les videre

Drittdag

Bidragsyter: Nerve

Vi har en pensumbok som heter “Mellom makt og avmakt”, og det er veldig sånn jeg føler livet mitt er nå. På den ene siden skal jeg være en velfungerende sosionomstudent, møte brukere, hjelpe dem med livene sine. Jeg føler jeg gjør en god jobb og får skryt. Jeg føler meg mer og mer komfortabel i rollen som hjelper og støtteperson for andre mennesker som har problemer. Det føles godt.

På den andre siden er jeg psykiatrisk pasient, innlagt på sykehus på femte uka. Det er her avmakten kommer inn i bildet. Hadde en grusom opplevelse i går. Fikk en del angst og gråt alene på rommet på kvelden. Motet meg opp til å snakke med en av pleierne her, og spurte om jeg kunne få noe beroligende som ikke gjorde meg så sløv dagen derpå.

Medisinutdelingen på denne avdelingen er ekkel, den er et klassisk eksempel på hvordan man IKKE burde gjøre det. Det er et rom med to dører adskilt med en skranke. Du, den syke, står på den ene sida med lua i hånda og de, pleierne står med makta på den andre sida med alle medikamentene i hyller bak seg. Les videre

Vekk meg

Bidragsyter: Muriel

Ta tak i skuldrene mine og rist meg. Ta et skikkelig hardt grep, klyp meg, grav neglene dine inn i huden slik at det blir merker, og rist meg. Rist meg så hodet mitt dingler og jeg ikke klarer å fokusere.

Lugg meg. Ta tak i en stor del av håret mitt og riv, lenge, så store fjoner rykkes ut av hårbunnen min.

Slå meg i ansiktet. Først med flat hånd på kinnet så det svir. Slå med knyttneven etterpå, hardt, like under øyet, sånn at det svimler for meg og huden blir blå, lilla, svart.

Spark meg i ryggen. Gjør det uten forvarsel, kom innpå meg bakfra og spark i korsryggen. Spark en gang til i det jeg faller, slik at hodet treffer bakken først og asfalten river opp ei stor flenge nedover kinnet mitt.

Jeg trenger å våkne. Jeg må ut av dvalen nå. Og jeg tror ikke iskaldt vann hjelper. Les videre

Å få hjelp

Bidragsyter: Muriel

Da jeg nærmest måtte trygle meg til å bli innlagt var noen av motargumentene til psykiateren jeg snakka med at det kunne bli ei hvilepute for meg, at det ville isolere meg fra samfunnet og hindre meg i å utfordre meg selv. Sannheten var at jeg var så ødelagt inni meg at jeg så ikke noe annet alternativ der og da. Jeg ville bli passa på, og få bort det helvetet som foregikk i hodet mitt så fort som mulig.

Og jeg tenkte faktisk det. At det skulle gå fort. Jeg så for meg at det å bli lagt inn var et tryllemiddel som skulle rense ut alt det vonde i løpet av ei uke eller to. Så jeg pakka ikke med meg mye. Jeg skulle jo ikke flytte dit, skulle bare få ut dritten og dra hjem igjen.

Det første som slo meg da jeg kom til DPS var at det var utrolig flott der. Jeg fikk ikke institusjonsfølelsen, det var nytt og åpent og det var brukt mye sterke farger på interiøret, sånn som jeg liker. En sykepleier tok meg med til rommet mitt. Enkeltrom, heldigvis, jeg hadde frykta dobbeltrom. Og det var stort og fint, herlig bad, nesten som et hotellrom. Høyt under taket.

Les videre

Er jeg sykdommen?

Bidragsyter: Muriel

Hva er det som er meg og hva er det som er sykdommen?

Mellomsøster og mamma har ofte nevnt at en må passe seg for å tilskrive alt jeg gjør og tenker sykdommen. Hvilke av egenskapene mine er min personlighet og hvilke tilhører sykdommen?

Bare for å ta noen av egenskapene mine som eksempler.

  • Jeg leser veldig fort og kan ta inn veldig mye info og kunnskap på kort tid
  • Jeg har stort sett dårlig selvtillit når det gjelder utseendet mitt, synes selv at jeg er mindre pen
  • Jeg legger meg seint og står opp seint
  • Jeg er en jævel på å multitaske
  • Jeg jobber raskt og får gjort mye på kort tid – i perioder. I andre perioder får jeg ikke gjort en dritt.
  • Jeg er veldig impulsiv, og hvis jeg bestemmer meg for noe så MÅ jeg gjennomføre det
  • Jeg er fullstendig ubrukelig med penger, klarer ikke å spare i det hele tatt

Det er ingen tvil om at flere av disse egenskapene også kan kalles kjennetegn ved en bipolar person. Tror nok de fleste alternativene her var inkludert i skjemaene jeg måtte fylle ut da jeg skulle få diagnosen. Les videre

Maska

Bidragsyter: Muriel

Da jeg gikk på videregående skreiv jeg en gang ei nynorsk novelle som het “Maska”.  Det tok meg mange år før jeg skjønte at det var meg selv jeg hadde skrevet om. Novella handla om ei dame som var avhengig av store mengder sminke for å bevege seg utendørs. Dette var selvsagt en metafor for den maska mange av oss (de fleste?) tar på oss hver eneste dag før vi går ut blant folk.

For noen år siden ble jeg bevisst maska mi, og begynte å styre selv når jeg ville bruke den. Jeg tar den på ved forskjellige anledninger, det er ikke alltid jeg har bruk for den. Den har særlig blitt flittig brukt når jeg har holdt kurs og foredrag. Ofte har folk sagt til meg at de ikke kan skjønne hvordan jeg tør sånne ting. Jeg hadde aldri tort det uten maska! Maska lar meg late som jeg er ei selvsikker og flink dame. Når jeg tar den av meg igjen er jeg alltid helt utslitt.

I perioden da jeg var på vei inn i en alvorlig depresjon (som til slutt førte til at jeg ble lagt inn), var maska på meg nesten konstant. Og det var ikke nok med ansiktsmaske, jeg måtte spille skuespill med hele kroppen.

Hvis noen spurte meg hvordan det gikk, svarte jeg “Bra!”. Og så et bredt glis. Hvis det bare rykka såvidt i munnvika, så kunne demningen briste. Derfor måtte maska holdes på for enhver pris. Ikke faen om noen skulle få se demningen briste. Les videre