Category Archives: angst

Skuffa, sint og redd

Bidragsyter: Nerve

Jeg hadde avtalt at jeg ikke skulle på permisjon i helga, fordi jeg følte meg dårlig. Var jo på  legevakta på torsdag.

Men da jeg kom fra praksisen i går ettermiddag møtte jeg en av mine primærkontakter. Jeg sa at jeg hadde avtalt med en annen ansatt at jeg ikke skulle hjem. Svaret hennes var “Men vi hadde jo en avtale på at du skulle hjem…” Faen, nå blir det bråk tenkte jeg. Og det hadde jeg faen meg rett i. Videre sa hun ” Vi driver ikke med samtaler og behandling her på ettermiddagen og kvelden, så jeg forstår ikke helt hvorfor du har fått opphold her…” Tårene mine presset på, hva faen er det de mener? Svaret mitt ble “Så det er bare bortkastet at jeg er her, dere kan ikke hjelpe meg?” Hun svarte ja på det. Da svartna det for meg. Les videre

Reklamer

Drittdag

Bidragsyter: Nerve

Vi har en pensumbok som heter “Mellom makt og avmakt”, og det er veldig sånn jeg føler livet mitt er nå. På den ene siden skal jeg være en velfungerende sosionomstudent, møte brukere, hjelpe dem med livene sine. Jeg føler jeg gjør en god jobb og får skryt. Jeg føler meg mer og mer komfortabel i rollen som hjelper og støtteperson for andre mennesker som har problemer. Det føles godt.

På den andre siden er jeg psykiatrisk pasient, innlagt på sykehus på femte uka. Det er her avmakten kommer inn i bildet. Hadde en grusom opplevelse i går. Fikk en del angst og gråt alene på rommet på kvelden. Motet meg opp til å snakke med en av pleierne her, og spurte om jeg kunne få noe beroligende som ikke gjorde meg så sløv dagen derpå.

Medisinutdelingen på denne avdelingen er ekkel, den er et klassisk eksempel på hvordan man IKKE burde gjøre det. Det er et rom med to dører adskilt med en skranke. Du, den syke, står på den ene sida med lua i hånda og de, pleierne står med makta på den andre sida med alle medikamentene i hyller bak seg. Les videre

-Jeg har bare ditt ord for at du har angst

Bidragsyter: Nina E. Strand

Jeg har vært deltaker i et tiltak som heter Unikum. Det blir drevet av Kirkens Bymisjon i samarbeid med NAV og er rettet spesielt mot borgere med psykisk sykdom. Se presentasjon på unikum.no. Jeg var deltaker fra januar 2009 til juni 2010. Jeg velger å fortelle om forholdene slik at de som støtter Kirkens Bymisjon får vite hva pengene deres faktisk går til.

Jeg fikk tildelt en veileder da jeg begynte. Hun hadde en svært negativ og kritisk stil og kommentere ved flere anledninger at jeg kom for sent ute på fellesarealene. Jeg hadde ved oppstart opplyst om at det kunne hende jeg kom for sent og at dette var pga angst. Hun var kritisk til dette og ga uttrykk for at “jeg har bare ditt ord for at du har angst”. En hørte ofte stemmen hennes gjennom lokalet. Andre veiledere var tilstede men reagerte ikke. Dette pågikk fra jeg begynte til jeg konfronterte henne oktober 2009. Hun begrunnet sin negative stil med at det var “for å få deg til å prestere bedre”.

Jeg tok opp oppførselen hennes med avdelingsleder og verneombud, responsen var at «hun mente det ikke sånn». 

Veilederene viste ingen interesse for å snakke med deltakerene utenom arbeidsinstrukser men sosialiserte gjerne seg i mellom uten å inkludere oss. I lunchpausen satte de seg alltid ved et eget bord og de holdt seg for seg selv i de andre pausene. Jeg tok det opp og det bedret seg noe. Avdelingsleder fulgte i minimal grad opp driften og snakket aldri med deltakerene. Jeg tror de færrste visste hvem som var avdelingsleder. Vi ble heller ikke informert om hva som skjedde med produktene etter at de forlot avdelingen.  Les videre

Angst & Sånn

Bidragsyter: Dystopisk Kaos

De kommer som lyn fra klar himmel, og er like forbanna irriterende og skremmende hver gang: Seinest i går kveld hadde jeg et par mindre angstanfall. Jeg sier “mindre” fordi de ikke var på langt nær så ekle som det jeg beskrev her, men til gjengeld var det to av dem, med en snau time eller så mellom dem.

Jeg har hatt en del slike mindre angstanfall siden Påska, noen større, andre nesten ikke merkbare (bare den der litt ekle følelsen av å være urolig for noe, uten å helt vite hva man er urolig for). Heldigvis har jeg funnet et par strategier som hjelper meg med å takle disse anfallene til en viss grad. Litt av problemet hos meg foreløpig er at jeg ikke har greid å sette fingeren på hva det er som trigger anfallene – de kommer fullstendig uanmeldt og veldig brått på. Les videre

Angst del 2 – Krampeangstfall – Bli med!

Bidragsyter: Jenta som trodde hun var gutt

Jeg tror noen av dere har ventet på dette innlegget – og jeg må si at jeg ikke har vært klar for å skrive det. Fordi jeg har følt at jeg ikke har klart å håndtert min egen angst slik jeg ønsket, og slik jeg ber andre om å gjøre det. Men la oss gå litt nærmere inn på hva angst kan gjøre med et menneske. 

I det siste har jeg ikke vært utenfor dørene på sykehuset – fordi jeg er så redd for å få krampeanfall – som jeg nå kaller for krampeangstfall. Dette er noe jeg aldri har opplevd før, før to uker siden. Jeg husker at jeg ble veldig forvirret en kveld, og plutselig visste jeg ikke hvor jeg var eller hvem jeg var, og litt etter det igjen våknet jeg opp på gulvet. Jeg hadde fråde neover genseren og klarte så vidt å stå på beina. For to dager siden skjedde det igjen – bare hjemme i stua. Les videre

Angst? Tips!

Bidagsyter Jenta som trodde hun var gutt

Jeg er så ufattelig trøtt. Jeg har hjertebank og er kvalm. Jeg vet hva det er. Det er frykten for å kaste opp. Det er frykten for å ikke komme meg ut av situasjoner. Det er frykten for at mennesker skal se på meg, og det er frykten for å miste kontrollen over meg selv. 

Jeg skjønner ikke det. Har aldri kastet opp offentlig. Men det er fortsatt min største frykt. Det med kontroll er veldig viktig for meg. Jeg kan aldri sitte med ryggen til noen på restaurant, og jeg må alltid vite hvor nødutgangene er, og hvordan jeg kommer meg ut på lettest mulig måte. Jeg har alltid forberedt en plan på hvordan jeg skal oppføre meg, og hvordan jeg skal unngå situasjonen hvis det blir for ille. 
En farlig situasjon for meg kan være:
* Jeg har spist mat – og skal ta T-bane, buss eller trikk
* Jeg er kvalm og er rundt mennesker.
* Kjøpesentre, jeg kommer meg ikke ut, eller finner et toalett fort nok.
* Spise ute blant folk Les videre

Mestring av monsteret

Bidragsyter Muriel

Å ha angst kan være et helvete. Legg merke til at jeg sier kan være. Det er ikke nødvendigvis et helvete. Alt handler om hvordan du takler angsten, hvor mye du lar den styre deg.

Da jeg fikk alvorlig angst gikk det første lyset opp for meg da jeg skjønte at det var min arbeidsoppgave å lære å leve med den. Psykiateren min kunne gi meg råd, men angsten var min. Angsten levde i meg hele tida. Det gjør den på mange måter fortsatt. Forskjellen er at jeg har lært meg å leve med den uten å la meg påvirke noe særlig av den.

Det er særlig fire tenkemåter som gjør at jeg i dag ikke plages av angsten. Les videre