Press fra Oven

Bidragsyter: Dystopisk Kaos

Dette innlegget tror jeg kan være nyttig lesning for alle, inkludert psykiatrisk helsepersonell – kanskje spesielt psykiatrisk helsepersonell. Hvis dere som leser dette ønsker å videreformidle det jeg skriver her – gjør gjerne det. Kopier, link, gjør hva dere vil med teksten.

Dette er et ganske langt innlegg der jeg blant annet fremlegger en påstand: Norsk Helsevesen (psykiatrisk helsevern) bidrar, kanskje til og med presser, psykisk syke til drastiske tiltak som for eksempel selvskading eller intox. Før jeg forklarer hva jeg mener med denne påstanden vil jeg imidlertid ta opp hva Norsk lov mener vi har rett på når det gjelder helsehjelp, da sett i lys av psykiatrisk helsevern.

Jeg vil også nevne – først som sist – at jeg ikke er ute etter innleggelse: Jeg føler ikke at jeg behøver det på nåværende tidspunkt.
Det jeg vil ha, er en utredning.
Jeg har mistanker, og disse er – etter hva jeg har forstått – noe også psykologen min er enig i at bør utredes. Derfor skal psykologen min skrive et brev som jeg skal ta med til fastlegen min når jeg ber om utredning. Brevet blir forhåpentligvis forfattet i løpet av neste uke.

Det vil være gunstig for meg å bli utredet for disse mistankene, og dermed få svar, og muligheten til å takle hverdagen best mulig i samråd med psykolog eller andre helsepersonell. Jeg tar tak i det hele tidlig, slik at jeg kan unngå at det påvirker min hverdag i negativ forstand, såfremt søknaden om utredning blir godkjent og jeg får svarene, da.
Jeg er kommet et lite stykke på vei, og jeg er forberedt på lang ventetid og mange lag med smøring av tolmodighet fra min side. Likevel vet jeg veldig godt at sannsynligheten for at også denne søknaden om utredning blir avslått, men inntil det skjer lever jeg i håpet.

Følgende står skrevet i Pasientrettighetsloven, når det gjelder rett til nødvendig helsehjelp (hentet fra http://www.lovdata.no):

§ 2-1. Rett til nødvendig helsehjelp

Pasienten har rett til øyeblikkelig hjelp. Pasienten har rett til nødvendig helsehjelp fra kommunehelsetjenesten.

Pasienten har rett til nødvendig helsehjelp fra spesialisthelsetjenesten. Retten gjelder bare dersom pasienten kan ha forventet nytte av helsehjelpen, og kostnadene står i rimelig forhold til tiltakets effekt. Spesialisthelsetjenesten skal fastsette en frist for når faglig forsvarlighet krever at en pasient som har en slik rettighet, senest skal få nødvendig helsehjelp.

Helsetjenesten skal gi den som søker eller trenger helsehjelp, de helse- og behandlingsmessige opplysninger vedkommende trenger for å ivareta sin rett.

Dersom det regionale helseforetaket ikke har sørget for at en pasient som har en rett til nødvendig helsehjelp fra spesialisthelsetjenesten, får den nødvendige helsehjelpen innen det tidspunktet som er fastsatt i medhold av annet ledd, har pasienten rett til å motta nødvendig helsehjelp uten opphold, om nødvendig fra privat tjenesteyter eller tjenesteyter utenfor riket.

Dersom det regionale helseforetaket ikke kan yte helsehjelp til en pasient som har rett til nødvendig helsehjelp, fordi det ikke finnes et adekvat tilbud i riket, har pasienten rett til nødvendig helsehjelp fra tjenesteyter utenfor riket innen den frist som er fastsatt etter annet ledd.

Kongen kan gi forskrifter om hva som skal anses som helsehjelp som pasienten kan ha rett til.

Departementet kan i forskrift gi nærmere bestemmelser om fastsettelse av og informasjon om tidsfristen for å yte helsehjelp som nevnt i annet ledd, herunder en frist for når barn og unge under 23 år med psykiske lidelser eller rusmiddelavhengighet senest skal motta nødvendig helsehjelp. Departementet kan i forskrift også gi nærmere bestemmelser om organiseringen av og oppgjøret for tjenester pasienten har rett til å motta fra privat tjenesteyter eller tjenesteyter utenfor riket etter fjerde ledd.

Endret ved lover 15 juni 2001 nr. 93 (i kraft 1 jan 2002 iflg. res. 14 des 2001 nr. 1417), 12 des 2003 nr. 110 (i kraft 1 sep 2004 iflg. res. 19 mars 2004 nr. 540), 21 des 2007 nr. 123 (i kraft 1 jan 2008 iflg. res. 21 des 2007 nr. 1574).

Andre punkt i denne paragrafen (indikert med rød skrift) belyser rett til spesialisthelsetjenesten, hvilket – etter min forståelse i alle fall – psykiatrien er en del av, da psykiatri er en spesialisert utdannelse innen legeyrket (dette omfatter da ikke nødvendigvis psykologiutdannelsen, som sjeldent har mye med legeutdannelsen å gjøre, men er en parallell praksisrettet utdannelse). Det er en del ting i dette punktet jeg på en side godt forstår, men som på en annen side er direkte skremmende:

1) “Pasienten har rett til nødvendig helsehjelp fra spesialisthelsetjenesten.”

Hva menes egentlig med “nødvendig” her? Er det strengt tatt nødvendig å foreta en utredning av en mistenkt psykisk lidelse dersom pasienten selv fungerer tilnærmet normalt i dagliglivet? Jeg er tilbøyelig til å mene at helsevesenet fort kan sette slike saker på vent fordi pasienten tross alt ikke viser til nevneverdige problemer i sitt daglige liv og virke. Og hvem er det som skal avgjøre hvorvidt helsehjelpen pasienten ber om er nødvendig eller ikke? Er det fastlegen, med relativt manglende innsikt i psykisk helse? Er det psykologen pasienten har funnet på egenhånd, med relativt høy innsikt i psykisk helse (om enn på noe generell basis sammenlignet med spesialistene/psykiaterne)? Jeg forstår at det ikke er snakk om pasienten at selv skal foreta den vurderingen, selv om pasienten kan mene at det er nødvendig – det trengs faglig bakgrunn for å iverksette tiltak, jeg forstår det.

2) “Retten gjelder bare dersom pasienten kan ha forventet nytte av helsehjelpen.”

Der igjen – hva er “forventet nytte” i denne sammenheng? Vi kan jo ikke forvente å bli kurert over natta for hva det nå er som plager oss, men jeg vil likevel påstå at det er en stor nytteverdi i det å få svar, i det å få en diagnose i de tilfeller en diagnose kan og skal stilles. Det må da være en “forventet nytte” for pasienten å vite hva det er som plager ham/henne. Og her også – hvem er det som skal avgjøre hva som er “forventet nytte”? Det som er forventet nytte for meg kan være noe helt annet for andre, og jeg mistenker at også her kan mange saker skrinlegges på ubestemt tid fordi Helsevesenet ikke ser noen klar “forventet nytte” av for eksempel en utredning. En veldig klar variant av “forventet nytte” for alle og enhver må jo være at hvis pasienten blir utredet på et tidlig tidspunkt i sykdomsforløpet, vil man kanskje greie å unngå at pasienten blir innlagt på psykiatrisk sykehus. Har sagt det før, og jeg sier det igjen – og igjen.

3) “Spesialisthelsetjenesten skal fastsette en frist for når faglig forsvarlighet krever at en pasient som har en slik rettighet, senest skal få nødvendig helsehjelp.”

Dette er jo vel og bra, og også et punkt det ikke er så mye å si på, men det er det punktet som bringer meg til det virkelig skremmende: Norsk Helsevesen presser psykisk syke over grensen, og til selvskading i en eller annen forstand. (Min påstand, og jeg skal begrunne den litt senere.) Jeg er helt enig i at de som kommer til legekontoret med alvorlige psykotiske symptomer og opprevne armer skal få hjelp så snart som overhodet – og faglig forsvarlig – mulig. Ingen som kan påstå noe annet, mener jeg.

Men, sett nå at en person på randen, som har bedt om hjelp – om utredning av en mistenkt psykisk lidelse, fordi det begynner å tære kraftig på psyken til vedkommende å gå rundt i uvissheten – får til svar at man ikke er syk nok til å få rett på “nødvendig helsehjelp”, eller at det ikke vil ha noen “forventet nytte” for pasienten (eller Helsevesenet?), eller at vedkommende har fått en tidsramme å forholde seg til, som er skremmende langvarig. OK, så du klarer det fint i det daglige, og du har ennå ikke sykemeldt deg fra jobben grunnet kraftig depresjon, eller tullete innfall som nå gjør at du sitter værfast i Burma etter en spennende oppdagelsestur til fjerne himmelstrøk. Du er utslitt og går på autopilot, du makter såvidt å holde ut hverdagene på jobb, resten av tida går med til å sove, eller gjøre absolutt minst mulig – og du har fått et brev fra din lokale DPS som sier at du skal få hjelp og svar …om ca et års tid. Vil du overleve enda et år i dette kaoset?

Og her kommer min påstand inn i bildet – Norsk Helsevesen presser psykisk syke stadig nærmere grensa, i noen tilfeller over, og til selvskading i en eller annen forstand. Problemet gjør seg til kjenne i de tilfeller der pasienter gang på gang får høre at de ikke er syke nok, over lenger og lenger tid. Pasienten sliter allerede psykisk, og stadig mer motstand fra de som skal være hjelpere kan umulig være sunt. Fordi pasienten ikke tropper opp på nærmeste legevakt med blodstrømmer nedover armene, eller magen full av piller, blir pasienten fort sett på som oppegående nok til å klare seg fint selv. Psykisk syke – selv de uten en diagnose – vil etter all sannsynlighet før eller siden kunne bli såpass desperate etter å få hjelp at de foretar en del uheldige valg, som for eksempel selvskading.

Som nevnt tidligere får vi høre hele tiden at vi skal søke hjelp så tidlig som mulig, slik at vi får hjelpen vi trenger og har rett på så tidlig som mulig. Så når man da merker at noe er galt, at man bør søke hjelp, og gjør dette – slik Helsevesenet anbefaler – så er det vel også naturlig å tro at man skal få hjelp innen rimelighetens grenser? Veldig mange av oss vegrer oss mot å søke hjelp tidlig av et utall årsaker, og det er kanskje litt av problemet også – Helsevesenet ser ikke mange nok av de som søker hjelp før de skader seg selv eller andre, og dermed blir det lettere for Helsevesenet å dytte disse nedover ventelistene. Vi har en lei tendens til å søke hjelp først etter at skaden allerede er skjedd.

Jeg vil påstå at mange akuttinnleggelser kunne ha vært unngått hvis Helsevesenet hadde vært flinkere til å imøtekomme de som søker hjelp tidlig. Hadde flere fått hjelp tidligere, framfor standardiserte brev som tilsier at de ikke er syke nok til å få hjelp, så ville vel flere også ha sluppet å gjøre seg bekjent med den stygge sannheten i alt dette: Du får hjelp hvis du har gjort noe “dumt” og kan vise til synlige bevis. Og det Helsevesenet ser ut til å glemme i forbifarten er nettopp dette: Hadde man fått hjelp, utredning, behandling og svar tidlig, så hadde man også vært langt bedre rustet til å takle hverdagen som psykisk syk i viten om at det er det det er.

Selv forbereder jeg meg på en langvarig og slitsom kamp jeg står i fare for å måtte kjempe, bare for å få svar – en utredning – for å få kunnskap og muligens den videre hjelpen jeg kanskje vil ha behov for på sikt. Det jeg ber om er ikke veldig ressurskrevende, jeg behøver ikke innleggelse på nåværende tidspunkt, og det jeg ber om er fullt mulig å gjennomføre i løpet av relativt kort tid. Jeg er forberedt – og klar over – at det kan være lang ventetid, men det er forsåvidt greit; da veit jeg at jeg i det minste vil få utredninga en eller annen gang i fremtiden. Men det er meg – det gjelder slettes ikke alle – ikke alle tåler å vente litt lenger på hjelp, de trenger hjelp .

Det som er skummelt er alle historiene om de som trenger – eller vil ha – innleggelse og ikke får det. De som i ren desperasjon tyr til drastiske tiltak for at helsepersonell skal få øynene opp og innse alvoret i det de forteller om sin egen sinnstilstand. Det er noe veldig baklengs med logikken i det hele. De som ber om hjelp tidlig, får avslag på avslag, fordi de virker jo så friske, de fungerer bortimot normalt i dagliglivet, og de holder maska – men skjønner ikke Helsevesenet da at de faktisk kan være en av grunnene til at folk skader seg selv? Forstår de ikke at folk som trenger hjelp, og som utelukkende mottar negativ respons, kan bli vippa av pinnen – dytta mot grensa – dytta over grensa – og ser ingen annen utvei enn å bokstavelig talt stå med kniven på strupen på legekontoret med trusler om å male veggene blodrøde?

Det desidert mest hårreisende med dette er at mange selvskadere, som allerede har gått over den grensa, må ty til slike ekstreme tiltak for å bli tatt på alvor. Hvis det skal så mye til for at selvskadere skal bli hørt, hva trengs for oss andre!?

Jeg tror Helsevesenet er smertelig klar over dette. Jeg liker å tro at de ønsker å hjelpe alle som ber om hjelp, men at ressursene ikke strekker til, og når slikt er tilfelle – blir de ekstreme tilfellene, der det står om liv og helse til pasienten, prioritert. Og dette skal jeg ikke krangle på, jeg er veldig for at de i livsfare skal få hjelp først.

Jeg sier bare at måten Helsevesenet til tider håndterer saker på kan være en medvirkende faktor til at stadig flere psykiatriske sykehus og avdelinger sliter med plassmangel: Folk som i utgangspunktet ikke behøvde innleggelse, men som bare ville ha svar og forståelse for hva det er som plager dem, blir fortalt i for lang tid at de ikke er syke nok – så de blir syke nok til å måtte akuttinnlegges. De ble dyttet over grensa – ei grense de ikke engang kunne skimte før kampen og avslagene – ei grense de ikke var klar over eksisterte før de selv stod ovenfor den, stod ovenfor valget.

Bottom line:
Kjære Norges Helsevesen,
Vær så snill og hør på oss alle, og ta oss på alvor – også de av oss som ikke bærer arr på utsiden, de av oss som virker oppegående og friske ved første øyekast. Vi har det vondt vi også, vi sliter vi også. Mange av oss er bare ute etter svar og kunnskap; vi krever ikke mye, vi vil ikke legges inn, vi vil bare vite hvorfor vi har det forjævlig, og kanskje – med tiden – vil vi kunne trenge hjelp til å takle hverdagen. Noen av oss tåler ventetid og vi forstår at vi ikke kan betraktes som akuttilfeller, men jo lenger ned på ventelista vi blir dytta, jo nærmere grensa havner vi: Vi er allerede utslitte av vår egen psyke, vi vil helst ikke gjøre noe dumt, men du – Kjære Helsevesen – gir oss inntrykk av at vi det for at du skal høre på oss, og ta oss på alvor.
Med vennlig hilsen,
Ei som håper hun vil få godkjent søknad om utredning.

Advertisements

18 responses to “Press fra Oven

  1. Helt enig i, at det er uholdbart, at man ikke kan få hjælp, når man har brug for den. Helt uenig er jeg i, at udredning skulle kunne give svar på, «hvorfor vi har det for jævlig», eller at det skulle være ønskværdigt, at blive «bedre rustet til å takle hverdagen som psykisk syg». Jeg foretrækker, at blive bedre rustet til at takle hverdagen – uden at jeg derfor skal sættes i en eller anden kasse, som «psykisk syg» for eksempel.

    Forstår såmænd godt ønsket efter, at få sin lidelse anerkendt. Kommer bare aldrig til at forstå, hvordan det, at få at vide, man er helt galt på den, syg i hovedet, skal kunne forestille, at være virkelig anerkendelse af ens lidelse. I min verden er et ønske om at få den slags kastet i hovedet, i sig selv en form for selvskadning.

  2. Jeg brukte meg selv som eksempel; for meg vil det være lettere å takle hverdagen hvis jeg blir utredet, og får svar. Det å gå rundt og ikke vite hva som er galt, men likevel føle at NOE er galt, er slitsomt (synes jeg).

    Jeg kjenner også flere som mener det samme. De føler at noe er galt, men vet ikke hva – så når de får svar, via en utredning/hjelp eller en diagnose, blir det lettere for dem å takle hverdagen fordi de _veit_ hva som er på gang.

    Artikkelen er ikke ment å «sette noen i bås» – den er ment å belyse vanskelighetene med å få hjelp, få utredning, få svar, for de som ønsker å få dette. Sier heller ikke at det gjelder alle – men det gjelder -meg-
    🙂

  3. Spørgsmålet er for mig, om en diagnose er et svar. Eller om den måske rykker én længere bort fra et virkeligt svar, end man nogensinde før har været. Faktum er jo, at de fleste holder op med at søge efter svar, når de er blevet udredt og har fået stillet en diagnose. Men er en psykdiagnose så det endegyldige svar?…

  4. P.S.: «Jeg er ked af det, fordi jeg er depressiv.» Hvilket kan «oversættes» til: «Jeg er ked af det, fordi jeg er ked af det.» Hm. Ikke meget af et svar, hvis du spørger mig.

  5. Igjen.
    Jeg brukte meg selv som eksempel.
    For meg vil en eventuell diagnose være et svar, og vil få _meg_ til å ville lære mer om hva den diagnosen betyr for meg og hvordan den eventuelt kan påvirke min hverdag. Hvis jeg vet det, kan jeg også kanskje gjøre det beste ut av situasjonen når/hvis jeg er i en deprimert periode igjen, og jeg vil også vite hva som foregår når/hvis jeg er i en oppstemt periode.

    Og jeg kjenner flere som tenker på samme måte. De får vite HVA som er «galt» og dermed kan de bruke den informasjonen til å takle livet bedre fordi de får muligheten til å lære mer om hva den diagnosen vil bety for dem i det lange løp. Om de vil kalle seg psykisk syke eller ikke basert på en psykisk diagnose – er deres valg.

    …og ja – jeg veit at diagnoser ikke er et evigvarende svar: Diagnoser kan endre seg. Psyken endrer seg over tid. Men for en viss tid kan en diagnose hjelpe de som søker svar – de som føler at noe er «galt» og ikke veit hva – de som er som meg, og vil bruke informasjonen for det den er verdt.

    Jeg skrev artikkelen for å gjøre oppmerksom på vanskelighetene med å få hjelp, utredning, svar, behandling hvis man _ikke_ er selvskader. Jeg kjenner flere tilfeller av dette; folk som ikke får hjelpen de trenger fordi de «ikke er syke nok» sett med helsevesenets øyne.

    Det er DET jeg prøver å få fram, her.
    Å bruke meg selv som eksempel er praktisk: Jeg har ingen arr. Jeg har allerede fått ett avslag om utredning. Jeg er ikke «syk nok» ifølge Helsevesenet. Det er vanskelig å få hjelp – jeg prøver å gjøre oppmerksom på det.

    Det å belyse slike mangler i et Helsevesen som samtidig sier at vi skal søke hjelp så tidlig som mulig, er viktig – tror jeg.

  6. Ved man ikke allerede, hvad der er «galt»? Psykdiagnoser er sammenfattende begreber for en masse adfærd/følelser/tanker, man fortæller om til de professionelle. Og på grundlag af det fortalte, finder de professionelle så det passende klistremærke. Ja, så kan man så gå hen og grave en masse «information» frem, om netop det klistremærke, man har fået. Chancerne er ret store, at man så vil gøre en vis indsats for, at leve op til det. Hvilket så, selvsagt, kan komme godt og grundigt i vejen for forandring. Viser erfaringerne. Mens man ikke vil være kommet årsagen til sine problemer det mindste nærmere.

    Jeg kender også mange, der synes, det er alletiders, at få et sådant klistremærke. Så ved man da endeligt, hvem og hvad man er. Lidt sært i mine øjne, at folk er så vilde med, at lade sig sådan begrænse – og bedrage – af andre. Og sært også, at der bruges så megen tid og energi på at udrede og stille diagnoser. I stedet for at ressourcerne bruges til at hjælpe, hér og nu.

  7. Folk er forskjellige.

    Jeg vet ikke hva som er «galt» med meg, men jeg har en viss mistanke til hva det KAN være. Hvis jeg får den mistanken bekreftet, så veit jeg i det minste hva det er, og kan til dels forklare en del ting jeg sier og gjør på bakgrunn av det.

    For å få mistanken i første omgang, måtte jeg igjennom flere år med depresjon – til tider så kraftig at jeg ikke orka noen ting, så ingen framtid, tenkte at det ville vært veldig fint å bare dø, osv. Og en periode der jeg gjorde forferdelig mye dumt; Jeg var ikke meg selv, jeg var… ekstrem-varianten av meg selv.

    Psykologen min ba meg forklare og fortelle om livet, og oppvekst, og generelle ting… årsaken til mine problemer er ganske innlysende, men det er kombinasjonen av dem som gjør at jeg faktisk sliter.

    Det var det som skjedde hos meg.
    Trenger ikke å ha skjedd med andre, selv om de hadde lik oppvekst.
    Noe i hodet _MITT_ gjorde at jeg nå sitter her og ønsker utredning, fordi jeg sliter.

    Det største problemet her i Norge er at staten sier vi skal søke hjelp tidlig, sånn som jeg gjør nå, slik at vi kan få behandling tidlig – hjelp – før det går kraftig utover hverdagen, og vi ender opp på psykiatrisk sykehus fordi vi ikke orka mer; og når vi søker hjelp tidlig, som staten sier vi skal, får vi avslag.

    Vi som følger reglene staten har satt, får høre vi ikke er syke nok. Vi fortjener ikke hjelp, vi fungerer jo.

    Det er DETTE artikkelen handler om.
    At Helsevesenet og Staten sier én ting – og gjør noe helt annet. Brutte løfter, tomme ord. Og vi veit stort sett ikke om det, med mindre vi har vært i situasjonen selv. Vi tror jo, at når vi ber om hjelp, så skal vi FÅ det, i et velferdsland.

    Når det gjelder -meg- vil jeg nok ikke bli begrensa eller bedratt hvis jeg får diagnosen. Det vil gjøre meg mer oppmerksom på hvordan jeg har det i perioder, ja – men jeg er da vitterligen smart nok til å vite at psyken endrer seg over tid. Hvis jeg får diagnosen nå, trenger jeg ikke å ha den om ti år. Jeg veit det – jeg er ikke dum.

  8. «Word» til Dystopia 🙂 Man har forskjellige oppfatninger og erfaringer om hva det innebærer å ha en psykisk lidelse. Det er noe pasienter og helsepersonell burde huske. Jeg synes det er bra å ha en diagnose, fordi da vet jeg mer om «biologien» bak sykdommen, jeg kan få et vist innblikk i hva jeg kan forvente meg. Det å ha en viss mulighet til forutsigbarhet er til stor hjelp for min det. Jeg føler meg ikke som en sau i en flokk eller en ku i en bås av den grunn.

  9. @D.K. – Hvordan ved du, at en person, der ser ud til at have oplevet det samme som du har, virkeligt har oplevet det samme? Du generaliserer. Der er ikke to mennesker i denne verden, der har helt nøjagtigt den samme opvækst/de samme erfaringer. Ergo er der heller ikke to mennesker, der reagerer helt nøjagtigt på samme måde. Folk er forskellige, netop. Fordi de har forskellig baggrund. Så, der er ingen grund til at sammenligne sig med folk, der reagerer anderledes, end én selv. De har haft et anderledes liv. Der er vel ingen grund til at dyrke offertilværelsen yderligere, og mene, der må være noget galt i dit hoved, bare fordi du reagerer som du gør. – For resten så har du lige beskrevet, hvad der er «galt» med dig. Så, du ved det jo godt. Psykdiagnoser forklarer ikke nogen årsag-virkning-sammenhæng, men beskriver alene virkningen, reaktionen. Og den kender du. Hvad mere er, er at du også kender årsagerne. Det er mere, end du nogensinde vil få at vide via et psykstempel.

    Hvad ligger der bag et ønske om, at få et eller andet fancy pseudomedicinsk stempel sat på virkningen og få bekræftet, at det er den, og ikke årsagen til virkningen, der er problemet? At det er dig, der er problemet? Hvad er fordelen ved at se din reaktion på årsagerne som noget sygt og dysfunktionelt, som noget, der ikke burde være, hvis du kan vælge at se den som helt velbegrundet, faktisk som en styrke, en overlevelsesstrategi? Hvordan ville du bedømme en person, der fortalte dig, hvad du har fortalt din terapeut om din opvækst? Ville du sige til vedkommende, at, hold da op!, h*n var da godt nok noget forskruet oven i hovedet, at h*n kunne finde på, at reagere så ekstremt på sådanne trivialiteter, som andre bare lige rystet af sig jo? Og nu måtte vedkommende altså tage sig sammen, holde op med at jamre, og se at komme videre med sit liv? Eller ville du måske beundre vedkommende for overhovedet at have holdt ud i al den tid, oveni de erfaringer?

    Det er jo noget sludder, at indbilde folk med en baggrund, som de fleste (om ikke alle) psykiatriserede mennesker har, at de skulle være syge og svage. Når man når så langt, at man havner i psykiatrien, så er det tegn på, at man har en ukuelig overlevelsesvilje (selvmordstanker og -forsøg, eller ej), en større indre styrke, end de fleste «normale» mennesker. Hvorfor ønsker man, at få denne styrke, denne overlevelsesvilje sygeliggjort og dermed underkendt og omdefineret til en svaghed?

    Systemet blev ikke skabt for at hjælpe folk i emotionelle vanskeligheder. Det blev skabt for at hjælpe samfundet af med disse folk. Det indebærer også, at man ikke skal regne med noget som helst fra systemets side, med mindre man er til tilstrækkelig stor gene for samfundet. Og det er man altså ikke, så længe man kan slæbe sig afsted til sit arbejde, og, uanset hvor elendigt man måtte have det, ikke på nogen måde irriterer andre med sin elendighed.

  10. @Nerve – Biologien bag «sygdommen»? Oj, da ved du i så fald jo mere, end «eksperterne» selv! De aner nemlig ikke noget som helst om biologien bag «sygdommen».

  11. Jeg, personlig, vil heller ha et stempel som «syk og svak», og så gjøre noe for å bedre situasjonen, enn å famle rundt i mørket sånn som jeg gjør nå.

    Og jeg ser her at du har misforstått store deler av det jeg prøver å få fram, så jeg gir opp…

  12. Diagnoser er kategorier som er laget av mennesker – ofte med bindinger til legemiddelindustrien: http://bit.ly/axTNxc Diagnosene sier intet om årsak (med unntak av de få traumerelaterte). De kan heller ikke forklare noe bak, eller under, symptomene. Det illustrerer en psykiater godt her: http://bit.ly/aqzqLo

    Dette med at det skal være så bra å å søke tidlig hjelp, stemmer slett ikke alltid. For om du får en hjelp du ikke vil ha, så kan den gjøre vondt verre.

  13. @Sigrun – Ja, det er sant. Diagnoser i seg selv sier ingenting om årsak, de er ingen forklaring på hvorfor man har symptomer eller oppfører seg som man gjør. I mitt tilfelle, dog, er det snakk om å finne puslespillbrikker som «mangler» …hvis jeg får en diagnose, vil det være en forklaring på hvorfor jeg har gjort som jeg har gjort og grunnlag for videre ‘etterforskning’ fra min side når det gjelder årsakene til symptomene, som igjen kan kategoriseres innunder en diagnose.

    Det jeg forsøkte å få fram i artikkelen var vanskelighetene man kan møte på når man forsøker å søke hjelp. Som nevnt har jeg en viss mistanke til hva det kan være som plager meg, og jeg vil helst bli utredet for mistanken og dermed få (for meg, igjen) et slags svar som jeg igjen kan bruke til å nøste opp i årsaker og bakenforliggende ting. Og grunnen til at søker hjelp tidlig er egentlig ganske simpel: Jeg prøver å unngå at kaoset i hodet mitt, som gjør meg vanvittig sliten, skal gå utover hverdagen med tanke på jobb og diverse. Litt kjedelig å sykmelde seg fra jobb uten grunn eller «bevis» på at det faktisk er noe galt, jeg håper å unngå at jeg havner der.

    Jeg ser vel det hele fra en litt annen vinkel, fordi jeg er så utslitt av ting i hodet mitt for tida. Jeg håper på utredning, slik at jeg kan vite HVA det er, slik at jeg kan finne ut og bearbeide HVORFOR. Diagnosen blir som en plattform å jobbe ut i fra – hvis jeg får en, da. Jeg greier ikke å takle rotet i hodet mitt på egenhånd lenger, så jeg søker hjelp. Og ja – det er tidlig, men der igjen, når vi blir tuta ørene fulle av «søk hjelp tidlig!» fra helsevesenet, så gjør man jo det?

    For ordens skyld, symptomer og reaksjonsmønster har ført meg til følgende mistanker: bipolar 2 lidelse, noe psykologen min er enig i at jeg viser tegn til, og angst (jeg ville ha gjetta på panikkangst, men der er jeg usikker.) Forøvrig mener psykologen min at jeg bør utredes for angstlidelser også, i tillegg til bipolar, sånn i og med at det har begynt å trøble til hverdagen min.

    Og jeg er fullstendig klar over at en eventuell diagnose stilt på meg nå – i år – ikke nødvendigvis trenger å være gjeldende om 5-10 års tid.

    Veldig kjapt oppsummert er hjelpen jeg vil ha så mye som: Utredning (NOE er ikke helt som det skal være i hodet mitt, og jeg vil gjerne vite hva det er – hvis noe – slik at jeg kan gi tankekaoset LITT ro i viten). Og – hvis jeg føler behov, samtaleterapi i en eller annen variant, mer kjent som: hjelp til å nøste opp i rotet og kanskje finne ut hva årsakene er, og evt hvordan jeg skal takle nye «anfall» (herunder: angst, oppturer og tilhørende dumme ting jeg gjør som jeg ikke greier å kontrollere, og nedturer der jeg ikke makter å stå opp om mårran engang.)

  14. D.K.: Altså ligesom ikke: «Jeg oplever det og det mht. følelser, tanker, m.v., fordi der er sket mig det og det i livet», men: «Jeg oplever det og det mht. følelser, tanker, m.v., fordi jeg er bipolar»? Undskyld, men jeg fatter altså ikke en dyt af, hvordan det skulle være en hjælp. Eller tror/håber du, at «bipolar» på en eller anden måde, og ligesom med et magisk trylleslag afslører alt, hvad der er sket dig i livet, der har ført til de tanker, følelser, m.v. som du oplever? Hm. I så fald, frygter jeg, du bliver skuffet.

  15. Det vil være en hjelp for meg, og jeg kan ikke forklare det bedre for deg enn hva jeg allerede har gjort.

    Du er tydelig innstilt på at diagnose ikke er en hjelp i det hele tatt, og det er greit.

    For meg er det annerledes.

  16. Ja, folk har ulike erfaringer med diagnoser. Vi som har opplevd overgrep f.eks. nektes hjelp til å bearbeide traumene om vi får en ikke-traumerelatert diagnose. Dette må være i strid med Kvinnekonvensjonen.
    Skal man ha brukermedvirkning, må enten
    – La pasienten få velge om hun ønsker seg psykiatrisk(e) diagnose(r) eller ikke, eller
    – Diagnosen(e) må settes ved konsensus.

  17. Vil tilføje til Sigruns kommentar, at alle psykdiagnoser er mere eller mindre ikke-traumerelaterede. Selv ved PTSD går man i dag ud fra, at der foreligger en eller anden genetisk prædisposition. Altså: hvis du ikke var genetisk prædisponeret til at overreagere, så ville de par latterlige overgreb, du har været udsat for, ikke have forårsaget dig den lidelse, du oplever nu.

  18. Jeg synes det bildet du bruker om at du mangler ei brikke i puslespillet, er godt. Men jeg tror at ei slik brikke bare kan hentes inn gjennom nye erfaringer. Det gjelder å oppdage at en i seg selv har alt som skal til for å fungere ut fra sitt indre liv som et fritt og helhetlig enkeltindivid. Jeg er redd du ikke kan oppnå noe annet gjennom diagnosen enn å få et bilde av hvordan puslespillet ser ut uten brikken.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s