Å mestre selvskadingstrangen

Bidragsyter: Nerve

Livet mitt har vært preget av selvskading siden jeg var i begynnelsen av tenårene. Det har vært en periode på 1 og et halvt år hvor jeg ikke skadet meg, og jeg vet at det er mulig å slutte helt. Nå har jeg vært inne i en periode med mye selvskading, men har bestemt meg for at nå skal jeg slutte. Jeg har derfor laget en liste over forskjellige strategier man kan bruke for å mestre selvskadingstankene. Noen av tipsene er fra mitt eget hode, andre er tips fra andre og noe har jeg funnet på det store internettet. Dette er like mye for meg selv som for alle andre der ute.

arklister

  • Skriv ned en liste over de tingene som motiverer deg til å slutte med selvskadingen. Noen velger å skrive det ned pådekorative kort eller post-it lapper som de kan henge på en korktavle eller lignende. Vær kreativ. Jeg har skrevet det ned på et ark.
  • Skriv en liste over de negative konsekvensene av selvskading.
  • Ha bilder av famile på veggen. Jeg synes det hjelper å ha bilder av familien min på veggen, fordi det minner meg på at de er glade i meg, og får vondt når jeg har det vondt.
  • Lag deg et motiverings armbånd. Dette er et tips jeg fant på internett og selv har begynt å ta i bruk. Kjøp tråd og perler i forskjellige farger. Eksempel: 30 sorte perler for å representere hver dag i måneden. For hver dag du ikke skader deg selv legger du på en orange perle og tar bort en sort perle. Når du har klart en måned begynner du med et armbånd som er helt orange og setter på en gullperle for hver måned uten selvskading. Det finnes mange forskjellige måter å gjøre det på.
    armbånd1Armbånd

“An orange ribbon or orange-and-white ribbon is an awareness ribbon for Self Injury Awareness Day (SIAD)

(March 1). SIAD promotes awareness and support of those people who self harm. They were formerly colored red, blue and black.”

  • Dersom du ikke allerede er inne i psykiatrien eller har god kontakt med en fastlege om selvskadingen anbefaler jeg å forsøke å gjøre det. Det kan være vanskelig å starte opp en samtale med en lege om selvskading, men
    perlerorange perler

    det er mye bedre å ha en fagperson du kan betro deg til. Dersom du ikke stoler på den legen du har, så skaff deg en ny! Du kan bytte fastlege 3 ganger i året, noe som kan gjøres her.

  • Finn gode avledningsmanøvre. Hvilke ting er det som får deg til å tenke på noe annet? Det kan være å se på TV, strikke, ringe en venn, gå en tur eller hva som helst, så lenge det ikke omhandler smerte.
  • For meg hjelper det  å skrive ned følelsene mine. Mental Helse har en internett-tjeneste som heter sidetmedord.no. Her kan du skrive ned hva som helst og sende inn. Det er taushetsbelagt og du får svar innen 3 dager. Et annet tips er å opprette en blogg eller skrive dagbok.
  • Er du kreativ eller har en hobby av noe slag, så bruk den for det den er verdt. Gjør hjernen opptatt med noe annet, noe skapende. Ta bilder, sy, skrive, male, tegne osv. Få ut de negative tankene på en ny måte gjennom å være kreativ.
  • Kast barberhøvelen. Det har jeg gjort. Du trenger ikke å gå rundt som en huleboer av den grunn du kan enten vokse leggene, noe jeg synes er veldig greit og lite smertefult, eller du kan kjøpe hårfjerningskrem. Veet har mange fine produkter, her er en oversikt.
    veetHårfjerningsprodukter

  • Dersom ingen av disse tingene hjelper prøv å hold en isbit i hånden til den smelter, riv i stykker papir og krøll det sammen, slå i en madrass eller pute. Ikke gi deg hen til selvskadingen.

Har du andre tips/strategier? Skriv en kommentar!

Reklamer

4 responses to “Å mestre selvskadingstrangen

  1. Den amerikanske terapeut Ron Unger postede fornyligt et indlæg med titlen «What works best in coping with voices & other intrusive experiences?» (Hvad virker bedst mht. mestring af stemmehøring & andre forstyrrende oplevelser? – med trangen til selvskadning værende en «anden forstyrrende oplevelse») på sin blog. Udover kamp/flugt reaktionerne, der også nævnes i indlægget her, nævner Rons indlæt med de sidste to reaktionsmuligheder, mindfulness og «selective integration», et par muligheder, der ikke på samme måde som kamp/flugt reaktionerne styrker «modstanderen», siden «modstanderen», trangen til selvskadning her, ikke defineres fuldt ud som «modstander».

    Min personlige erfaring er, at «selective integration», dvs. at anerkende, at selv de mest destruktive oplevelser også altid indeholder nogle meningsfulde aspekter, der kan bruges konstruktivt, giver de bedste resultater på lang sigt. Man kan flygte fra sig selv, og man kan føre krig mod sig selv, men sandsynligheden for, at man så vil være nødt til at flygte respektive kæmpe resten af livet, er stor i disse tilfælde.

    Jeg har et – kæmpestort! – problem med en «mestringsstrategi», der bygger på skyld og skam, som den, at få sig til at tænke på, hvor megen sorg man forårsager andre med sine problemer. Jeg mener ikke, det er rimeligt, at pålægge en person i en emotionel krise, at vedkommende skal tage ansvar for andres følelser, end sine egne. Andres følelser er deres ansvar. Ligesom mine følelser (og dermed også en eventuel trang til selvskadning) er mit ansvar.

    Hvilket leder mig til anbefalingen om at søge hjælp i psykiatrien: jeg kan ikke anbefale det, da man her med stor sikkerhed vil blive frataget ansvaret for sig selv. Hvilket er den logiske konsekvens af psykiatriens sygeliggørelse af menneskelige reaktioner (uden at der tages højde for, hvilke erfaringer disse reaktioner er reaktion på). Sygeliggørelse af tanker, følelser og adfærd medfører, at individet, hvis tanker, følelser og adfærd der er tale om, gøres til offer. Ingen er tjent med, at blive defineret og identificere sig selv som offer. Men det kan være en stor hjælp, at finde et menneske, en terapeut f.eks., der, i stedet for at krydse «symptomer» af på checklisten, og konkludere med en diagnose, med hvad der altsammens er galt med dig, fokusserer på den styrke, den overlevelsesvilje, der kommer til udtryk i, at du overhovedet har reageret, om det er nok så meget på en destruktiv, selvskadende, måde, på dine erfaringer i livet, og der hjælper dig med at blive dig bevidst om denne styrke og kunne bruge den konstruktivt.

    Og angående kemiske hårfjerningsprodukter skal man være obs på, at ikke alle tåler disse. De kan forårsage ret grimme, smertefulde, allergiske reaktioner.

  2. Jeg har ingen negative erfaringer med å søke hjelp fra psykiatrien når det gjelder selvskading. Har vært innlagt 2 ganger på grunn av det, og ingen av gangene ble jeg fratatt annet enn ledningen til ipoden min. Jeg fikk komme å gå som jeg ville, og det var alltid mennesker der som kunne høre på meg hvis jeg hadde det vanskelig. Har vært i kontakt med psykiatrien siden jeg var 14 og hatt problemer med selvskading siden den gang. Ikke før jeg selv sa at jeg ville bli innlagt da jeg var 21 år, ble dette aktuelt.

    Dersom du er så syk og trangen til selvskading er så stor at du ikke klarer å kontrollere deg selv burde man bli innlagt og kanskje til og med på lukket avdeling. Det er i allefall slik jeg vil bli behandlet. Jeg vil heller ha noen helvettesuker på sykehus enn å gå rundt med forfærdelige arr og minner resten av livet. For ikke å snakke om den påkjenningen det er for pårørende. Jeg vil heller ha døgnvakt enn å ved et uhell ta livet av meg selv.

    Gjennom flere år med terapi har jeg lært at selvskading er et utrykk for en psykisk smerte, og jeg mener også at det er forsvarlig å prøve å uttrykke den psykiske smerten på en kreativ måte gjennom foto, dikt, maling o.l. Eller gjennom fysisk aktivitet, istedet for via skalpellen eller barberbladet.

    Alle må finne «sin rytme» og sine «mestringsstrategier» jeg vil ikke presse noe ned over hodet til folk, dette er bare en liste over hva jeg personlig mener er hjelpsomt, og jeg la det ut fordi kanskje noen andre ville plukke opp et tips eller to. Ingen kan bestemme hva som er rett og galt i sånne situasjoner, men mitt synspunkt er at alt annet enn å påføre seg selv eller andre fysisk eller psykisk smerte er målet.

    Jeg mener også at jeg har ansvar for mine medmennesker og hva jeg utsetter dem for, uansett hvilken tilstand jeg er i. Jeg har prøvd å nekte for dette lenge, men hvis man ikke tar på seg ansvar for sine medmenneskers følelser vil man raskt miste det nettverket man har. Det er min erfaring, jeg har mistet utallige venner på grunn av selvskading, det er trist men en realitet, og derfor noe jeg alltid har i bakhodet.

    Det er nå to uker siden jeg skadet meg selv sist, det har ikke vært enkelt, men jeg har planer om å fortsette den gode trenden. Om så legger jeg meg inn.

  3. Ja, man risikerer, at miste sit netværk, når man giver umisforståeligt udtryk for psykisk smerte. I hvert fald den del af det, der ikke klarer, at se smerten i øjnene.

    Smerte kommer ikke ud af den blå luft. Når man bliver/er blevet påført smerte, er det så éns ansvar, at bide smerten i sig, tie stille om den, så de personer, der har påført/påfører én smerten, ikke behøves at føle sig ansvarlige for deres handlinger overfor én, eller er det éns ansvar, at gøre opmærksom på den, så de personer, der har påført/påfører én smerten, kan få chancen til at tage ansvar for deres handlinger overfor én? Eller, sagt på en anden måde: er overgrebsofre selv skyld i overgrebene?

  4. Min mor har aldri påført meg noen smerte, men alikevel vet jeg at det er hun som får mest vondt når jeg skader meg selv. Fordi hun er glad i meg. Jeg får vondt igjen av henne fordi hun er så redd for meg. Det er en vond sirkel.

    Og nei, overgrepsofre er ikke selv skyld i overgrepene, det er overhodet ikke det jeg mener.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s