Verdiløs? Den vanskelige psykiatrihistorien

Jeg fikk en mail om åpning av Nasjonalt medisinsk museum 23. mars klokken 14:00. Museet holder til på Teknisk museum i Oslo. Jeg sakser fra mailen og oppfordrer leserne av psykiskbloggen til å ta seg en tur:

Tingene som forteller psykiatriens historie i Norge forfaller og forsvinner. Det som kunne gitt oss kunnskap om de mange menneskene som har levd, arbeidet, lidd, gitt eller fått hjelp og behandling innefor psykiatrien, blir skrot som bør kastes. Ny utstilling åpner på Nasjonalt medisinsk museum 23. mars.

 Jeg har sett på nettet at det ligger rapporter og journaler slengt utover gulvene der. Hva faen er det for slags oppførsel! Det sier sitt om hva slags menneskesyn som har fått lov til å herske. Uverdighet avsluttes med uverdighet

sier Ingvar Ambjørnsen, som skrev sin debutroman, 23-salen (1981), om erfaringene fra sin tid som ufaglært pleiemedhjelper på Lier i 1974 og -75.

Problemstillinger
Hvordan skal norsk psykiatrihistorie bevares og fortelles? Hvordan skal kildene til kunnskap velges ut? Hvem skal avgjøre hva som er de viktige historiene?

 

Case
Med utgangspunkt i Lier Sykehus, graver denne utstillingen fram noen av de fortellingene og stemmene som finnes i de psykiatriske institusjonenes historie.

 Kilder
Vi møter bl.a. en pasient, en klinikksjef, tidligere pleiemedhjelper og forfatter Ingvar Ambjørnsen, som skrev sin debutroman 23-salen om erfaringene som pleier fra Lier sykehus, en tidligere ansatt gjennom 40 år, og folk som tar seg ulovlig inn i de folketomme bygningene på sykehusområdet. De forskjellige aktørene er på ulikt vis involvert, ikke bare i psykiatrihistorien, men også i diskusjonen om vern av den psykiatrihistoriske kulturarven.

 Psykiatriutredningen
Statens senter for arkiv-, bibliotek og museumsutvikling (ABM-u) og Nasjonalt medisinsk museum har satt i gang en utredning av psykiatrihistoriske museer, samlinger og arkiv i Norge. Arbeidet hittil tyder på at psykiatrihistorien er et underprioritert felt, preget av forfall og mangler. Ingen har fått midler til å ta oppgaven. Situasjonen på Lier synes symptomatisk. Utvalget av gjenstander er tilfeldig og samlet i uegnete lokaler; de rom og etasjer som viste seg ledige. Tingene er mangelfullt eller ikke registrert, og kunnskapen om dem finnes hos enkeltpersoner.

 En fortelling fra Lier
En gang midt på 70-tallet ble en mann innskrevet på Lier sykehus. Han var opp i årene og hadde begynt å surre. Han var pent kledd, for sønnen hadde sagt at de skulle på søndagstur. Ta seg en kaffe og et stykke kake. I stedet kjørte de til Lier og 23-salen, avdelingen for kroniske pleiepasienter. Han ble møtt av en ung pleier som forlangte at han skulle ta av seg alle klærne. Han nektet, men det hjalp ikke. Han tilbrakte resten av sitt liv på avdelingen. I likhet med en rekke andre pasienter.

De fleste av disse pasientene vet vi ingenting om. Også mannen som skulle på søndagstur ville blitt historieløs, hadde det ikke vært for at den unge pleieren var Ingvar Ambjørnsen.

Klærne den gamle mannen hadde på seg da han ble innlagt, ble oppbevart på loftet. Fortsatt finnes det private eiendeler i skap i de avstengte bygningene. Skapene er merket med pasientnavn og avdelingsnummer. Lier hadde i noen år et museum, men det måtte vike for plass til pasientbehandling. Nå er gjenstandene stuet sammen i et garasjeliknende lokale. Hvem spør etter hvilke historier de kan fortelle? Hvem verdsetter minnet til mannen som skulle på søndagstur?

 Allmenn interesse
I like stor grad som psykiatrihistorien er mangelfullt ivaretatt, er interessen for den, og overbevisningen om at den er viktig og nødvendig, stor. 

For eksempel utforsker en rekke mennesker de avstengte bygningene. Mange av dem publiserer filmer, bilder og skriftlige skildringer og deltar i debatter på nettet. De diskuterer elektrosjokk, lobotomi og andre behandlingsformer, hvorvidt det er riktig å ta med seg og tilgjengeliggjøre ting og arkivmateriale, og om det i så fall er mest respektfullt å anonymisere eller ikke. De diskuterer altså sentrale psykiatrihistoriske og museale tema og om og hvordan selve forfallet i seg selv kan bevares og stilles ut. Aktiviteten og mangfoldet i diskusjonen vitner om et paradoks: Feltet møtes med stor likegyldighet fra myndighetene og stor interesse fra folk flest.

 

Alle er velkommen til utstillingsåpning 23. mars kl 14.00 

 Fra programmet:

”En gaselle, en kjøttetende idiot og et forelsket par – om mennesker på Lier sykehus 1964-1998”

ved tidligere pleier

 ”Med et kristent punkrock-band inne i hodet”

ved stemmehører og tidligere pasient

”Sannheten i en søppelsekk – bruk og kast av kilder i psykiatrihistorien”

ved historiker Per Haave.


Fakta om Lier
Lierasylet ble bygget for 600 pasienter i 1926 og var sentralinstitusjonen for psykiatri i Buskerud og Vestfold. Sykehuset skiftet navn til Lier sykehus etter krigen. Fra 1985 har det vært psykiatrisk avdeling under Sykehuset Buskerud, med et belegg for 90 pasienter og rundt 1250 innleggelser i året.

Tre av de seks opprinnelige sykehusbygningene har stått tomme siden 1985. I denne perioden har bygningene vært gjort til gjenstand for stor interesse fra mange hold. Mens sykehusledelsen ønsker å rive dem fordi de ikke har ressurser til å sette dem i stand, ønsker fortidsminneforeningen i Lier å verne dem, fordi de opplever dem som kulturminner av generell og ikke minst lokalhistorisk verdi.

 ——————————————————-

For mer informasjon om utstillingen, intervjuobjekter og høyoppløselige bilder:

Ellen Lange, prosjektleder: 22 79 60 21/ 48 25 81 83 ellen.lange@tekniskmuseum.no

Kathrine Daniloff, kommunikasjonssjef: 22 79 60 12/ 90 05 71 92

Reklamer

6 responses to “Verdiløs? Den vanskelige psykiatrihistorien

  1. Historien skrives ikke før krigen er slutt. Krigen er IKKE slutt.

  2. En utstilling jeg allerede har satt på kalenderen i påsken 🙂
    Trist historie, men nødvendig historie å vise fram.

  3. Det er ingen historie ennå, det undertrykkende systemet pågår fortsatt, i verste illegående. Historien skrives ikke før krigen er slutt. Krigen er IKKE slutt.

  4. Jeg kunne også tenke meg å ta turen dit for å se! Jeg synes helt fint det går an å vise slike ting selv om overgrep fremdeles finner sted i stor skala. Slik jeg tenker er jo alt som *har vært* historie, så jeg synes det er helt fint at de viser dette nå.

  5. Hvorfor kan man ikke heller vise en utstilling over det som faktisk foregår i psykiatrien i dag?

  6. psykiatri eller for å bruke et annet utrykk
    det norske samfunn

    fra helsenett

    I.
    psykose er et ord som ofte brukes om mennesker som har mistet kontakt med
    virkeligheten. Det er dermed ikke én bestemt sykdom
    På dagligspråket kalles det ofte for sinnsykdom
    Det kan være å høre stemmer eller se ting andre mennesker ikke hører eller ser
    da kaller vi det hallusinasjoner

    videre

    II.
    Det kan også være å bygge seg opp forestillinger om at andre er ute etter og vil skade en eller å føle seg truet av mystiske krefter
    Da kaller vi det gjerne vrangforestillinger

    På dette viset stokker røvern kortene for å angripe sine offer
    med sin psykiatri. Der røvern tilhører begge gruppene
    og driv sin sinnsykdom mot normale folk som da fremmer sitt sant
    gruppe nummer II.
    Og driv så begge gruppene mot offeret

    røverns verste forbrytelse
    mot menneskeheten idag

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s