Svakheter i dagens psykiatri

Bidragsyter: Caroline fra Psykisk Hverdag

En eller gang må man vel ha noe negativt og si om psykiatrien i Norge, og i dag er min dag. Jeg skal sette et kritisk søkelys mot BUP. Jeg gikk nærmere to år hos BUP, og innimellom her byttet jeg behandler. Byttet av behandler var fordi jeg likte denne behandleren bedre de få gangene jeg hadde vært der når min behandler var syk. I begynnelsen var alt bare fryd og jeg likte virkelig den nye behandleren, og jeg likte h*n ganske godt. Nå når jeg ser tilbake ser jeg ikke at jeg lot h*n behandle meg slik som h*n gjorde.

I løpet av et-to år kritiserte h*n mye av det jeg sa, og jeg følte alltid at jeg tok feil og han hadde rett. Han kalte meg svak og for nærtagende fordi jeg grein så mye. Jeg skal lett innrømme at jeg griner mye, men det betyr vel ikke at jeg er svak av den grunn? Etterhvert følte jeg meg dårligere hver gang jeg skulle dit, for det er bare syyyyke personer som går til psykolog, eller? Nå mener jeg nei. Gjennom tiden når dette skjedde fikk jeg ofte høre av mine medforfattere at jeg burde bytte behandler, men jeg ville ikke. Det at førsteinntrykket mitt var godt, gjorde at jeg holdt ut lengre enn jeg burde.

Så var det på tide å komme seg ut av behandling, i alle fall om du spurte behandleren. H*n satte en dato i November, og innen den dato skulle jeg ut av systemet. Ingen diskusjon, bare et punktum fra behandlerens side. I den siste ordinære timen fikk jeg diagnosen jeg fremdeles har i dag, bipolar, og det var ikke snakk om å få noe mer hjelp hos h*n. Eneste begrunnelsen h*n hadde for å sette denne diagnosen var at vi hadde prøvd ut lamictal, som brukes i behandling for bipolar lidelse. Greit nok at mistanken hadde vært der, men de trodde de kunne hjelpe meg med samtaleterapi, og de fleste symptomene mine minnet om depresjon. Den aller siste timen fikk jeg beskjed om å dobble dosen med Lamictal. Så var det slutt. Punktum.

Så sto jeg der, uten noen form for hjelp lengre. Med en uke gammel diagnose, som jeg enda var redd for. Hva kom til å skje i fremtiden, kom jeg til å måtte gi opp min fremtidsdrøm? Menutrolig nok jeg klarte til slutt å finne en løsning, og en måte jeg kunne leve med min diagnose. Jeg er enda redd for fremtiden, men jeg kommer til å klare meg, det er jeg helt sikker på.

Når jeg ser tilbake nå skjønner jeg ikke at jeg lot meg behandle på denne måten. Jeg føler at jeg ble sett ned på av behandleren min. Men det er likevel viktig og si at jeg fikk hjelp, og jeg fikk behandler etter eget ønske. Dersom jeg trengte en akuttime fikk jeg det ganske raskt. Men jeg skulle ønske at jeg såg hva han fikk meg til å føle meg som. Men jeg vil også si at i begynnelsen likte jeg behandleren godt, og at det var etterhvert jeg begynte å føle meg psyk og dum. Det kan jo være fordi han kjente meg bedre og trodde jeg ikke tok meg nær av ting. Men jeg mener at en psykolog skal være forsiktig med slike ting likevel.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s