Og en gang var hun det barnet du har på fanget

Bidragsyter: Victoria

2010 er året hvor Opptrappingsplanen for rusfeltet går inn i sin siste fase. Nettopp; sluttfasen er i gang, samtidig som det på flere måter kan virke som om feltet ikke har rukket å komme seg ut av startgropen ennå. Det er derfor det er så viktig å ta tak i dette nå, på starten av året. Før det er for sent. Det er viktig at det nå fokuseres mer på handling enn på handlingsplaner.

 I 2009 ble det henvist flere til tverrfaglig spesialisert behandling av rusmiddelbruk (TSB) enn i 2007 og 2008. Siden antallet henviste øker raskere enn antallet som kommer inn til behandling, blir det flere i kø. Gjennomsnittlig ventetid for å komme til behandling eller utredning har i følge Norsk pasientregister for 2. tertial 2009 økt fra 71 til 79 dager. Virkeligheten er enda dystrere, for det er mørketall i forbindelse med registreringen; før 2006 skulle TSB-behandlingen ved rusteam ved psykisk helsevernenheter registreres med fagområde 320 ”Psykisk helsevern for voksne”.  Fra og med 2006 skulle disse registreres under fagområde 360 ”Rus”. Fremdeles er det mange som egenlig skulle ha vært registrert som 320 som registreres som 360, hvilket betyr at ventelistene viser færre henviste til TSB enn det som er reelt. De regionale forskjellene på ventetid er enorme, verstingen er Helse Nord hvor gjennomsnittlig ventetid var 139 dager 2.tertial 2009.

Men, selv om telling av antallet ventende er interessant nok: de viktigste problemstillingene kan ikke utelukkende diskuteres med et tellekantperspektiv. Innimellom må vi stanse helt opp for å granske egen persepsjon og kikke litt på egne reaksjonsmønstre.

Noen mennesker er så vakre at de blir syke av det.

 Det er filmskaperen Margreth Olins ord. Når jeg ser den setningen hører jeg hennes stemme glassklart. Det var slik hun innledet spillefilmen Engelen, filmen om den heroinavhengige Lea. Lea, som en gang var det barnet du har på fanget.

En klok dame jeg kjenner, jobbet en gang som lærer på en barneskole. Hun sa en dag, mens hun kikket vekselvis ned i bordplata og rett inn i øynene mine, at det statistisk er flere barn i hver eneste klasse som utsettes for vold og overgrep hjemme. I virkeligheten varierer det selvsagt, i noen klasser vil det kanskje være ett barn. I en annen klasse kan det være fire. I enkelte ingen, i andre tre. ”Tenk så mange av dem som glipper for oss, fordi vi ikke ser, fordi vi ikke har tid til å se etter, virkelig se etter”. Sa hun.

Lea i Engelen glapp. Og Margreth formulerte det slik:

Når mennesker er så vakre at de blir syke av det. Og samfunnet ikke kan eller vet å forstå at noen barn er der for sine foreldre på en måte de aldri skulle. Men som de måtte fordi de ikke kunne velge det bort. Kjærlighet kan ikke velges bort. Og barn legger sitt kinn til sine mødres dager. Bærer sin mor før hun selv kan gå. Slik burde det ikke være. Men slik er det. Og samfunnet, det er vi, må vite, vi vet så lite om det å være syk. Har du noen gang vært syk? Har du noen gang endevendt en leilighet fordi du trodde at det var medisiner der, som du kanskje hadde glemt? Har du noen gang vært så syk at du ville gjort alt for å få de medisinene du trengte? Medisiner som noen ikke lar deg få fordi det passer seg liksom ikke. Jeg mener; du har brukket beinet, men får ikke gips. Du har sukkersyke, men får ikke insulin. Du har kreft, men får ikke cellegift. Nei, kom tilbake om noen år, når du har vært syk lenge nok, like før du dør, da får du medisiner, kanskje, så hjertet ditt slutter å blø. Men først skal du gjennom et helvete. Du skal sulte og fryse og tigge og stjele, ligge med menn som ikke vet verken hvem du er eller hvem de selv er, og så skal du angre for at du stod i det. Livet.

Heldigvis er filmen sett på kino av 100 000 mennesker. For dette er kloke tanker. Og, det er jo slik det er. For mange. Arild Knutsen, leder av Foreningen for human narkotikapolitikk er inne på det samme i sin artikkel i dette nummeret av TPH. Han sier at ”ingen hadde barndomsdrømmer om rusavhengighet”. Ofte er det kanskje slik at de mest selvsagte tingene er de det er vanskeligst å forholde seg til, at det er de tingene det er mest komplisert å ta inn. Ingen hadde planlagt at det skulle bli så ille, det var jo ikke dét man ville, men så skjedde det noe, eller det skjedde for lite og så en dag var det dette som var livet. Ingen ville at det skulle bli slik. Noen som kunne ha sett noe, noen som kunne ha gjort noe, de lot være.

Og samfunnet er oss. Samfunnet er ikke bare infrastruktur, bygningsmasse og institusjonelle ordninger. Samfunnet er oss, man skal ikke tro at omsorg utelukkende skal være et offentlig anliggende. Det er ikke bare stat og kommune som skal rydde opp. Vi kan skylde på at spesialisthelsetjeneste og kommunalt psykisk helsearbeid ikke samhandler, at det er lange ventetider, profesjonskamper og dårlig fungerende ettervern etter endt behandling, men til syvende og sist bør vi skylde litt mer på oss selv. For det er vi som ikke ser ungene. Det er vi som klager dersom det skal bygges boliger for mennesker som sliter med rus, eller psykisk lidelse eller begge deler, midt i vårt villastrøk. Det er vi som ikke ansetter folk som sliter eller har slitt og det er vi som har den iboende trangen til å utdefinere mennesker som svake når de egentlig er av de sterkeste blant oss.

Kanskje handler det ikke egentlig om manglende interesse og vilje til å dele, inkludere og gi. Kan hende handler det aller mest om mangel på mot, at vi burde tørre mer. At vi tør for lite. For, hvorfor skulle det ellers være så vanskelig å spørre en kollega om han sliter siden han ofte virker så trøtt og lukter av whisky og tungsinn. Hvorfor er det vanskelig å gå forbi en som sitter på gata med et pappkrus fra 7-11?

Det kan godt hende det er fordi det egentlig ville ha vært så enkelt å gjøre mer.

[Teksten til Margreth Olin stod på trykk i Dagbladet 25.mars 2006. Les hele: PDF-versjon av Olins tekst Engelen]

Blogginnlegget du nettopp har lest er (med små endringer) den samme teksten som lederartikkelen i siste utgave av Tidsskrift for psykisk helsearbeid, nummer 1-2010.

Kort om TPH:

Tidsskrift for psykisk helsearbeid retter seg mot kunnskapsformidling og formidler teori, forskning, fagutvikling, klinisk erfaring og debatt innen psykisk helsearbeid. Tidsskriftet er Nordens eneste tidsskrift innen sitt felt og gir uttelling på nivå 1 i universitet og høyskolesystemet for publisering.Tidsskriftets bidragsytere er brukere, fagpersoner, klinikere, myndighetspersoner, lærere og forskere fra ulike tradisjoner og med ulike perspektiver på psykisk helse.

Tidsskriftets formål er å være representativt for ulike tradisjoner og perspektiver på psykisk helse og bidra til debatt innen fagfeltet. Artikler kan publiseres på norsk, svensk og dansk.

Tidsskrift for psykisk helsearbeid retter seg mot studenter og ansatte innen høyere utdanning i psykisk helsearbeid, politikere og helsemyndigheter, fagutviklingsansvarlige i helseforetak, og mot fagpersoner og brukere som samarbeider om psykisk helse.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s