Er jeg sykdommen?

Bidragsyter: Muriel

Hva er det som er meg og hva er det som er sykdommen?

Mellomsøster og mamma har ofte nevnt at en må passe seg for å tilskrive alt jeg gjør og tenker sykdommen. Hvilke av egenskapene mine er min personlighet og hvilke tilhører sykdommen?

Bare for å ta noen av egenskapene mine som eksempler.

  • Jeg leser veldig fort og kan ta inn veldig mye info og kunnskap på kort tid
  • Jeg har stort sett dårlig selvtillit når det gjelder utseendet mitt, synes selv at jeg er mindre pen
  • Jeg legger meg seint og står opp seint
  • Jeg er en jævel på å multitaske
  • Jeg jobber raskt og får gjort mye på kort tid – i perioder. I andre perioder får jeg ikke gjort en dritt.
  • Jeg er veldig impulsiv, og hvis jeg bestemmer meg for noe så MÅ jeg gjennomføre det
  • Jeg er fullstendig ubrukelig med penger, klarer ikke å spare i det hele tatt

Det er ingen tvil om at flere av disse egenskapene også kan kalles kjennetegn ved en bipolar person. Tror nok de fleste alternativene her var inkludert i skjemaene jeg måtte fylle ut da jeg skulle få diagnosen.

Hvis jeg skal være ærlig, så har jeg en tendens til å skylde på at jeg er depressiv hvis jeg glemmer noe, mislykkes med noe eller generelt har en dårlig dag. Men om jeg utretter noe bra, så er det fordi jeg er … flink? Snill? Ihvertfall ikke fordi jeg er bipolar/psyk.

Da mamma fikk vite at jeg var bipolar ble hun veldig forundra, mye på grunn av at hun trodde bipolar betydde manisk-depressiv, men også fordi det er kun nedturene mine hun har sett på som sykelige. “Skal ikke Muriel få ha oppturene sine i fred engang, nå da? Skal de også være uttrykk for sykdom?”, sa hun fortvila til mellomste søstra mi. Akkurat som om sykdommen er noe annet enn meg.

Jeg merker at jeg er veldig inkonsekvent på om jeg selv ser på sykdommen som meg, eller som noe eget, utenfor meg. Sånn i det store og hele er det ikke så nøye heller. Jeg er bipolar, sånn er det, og jeg har visse egenskaper og utfører visse handlinger, uansett hva det er som styrer dem. Det er vanskelig å lage et skille i hjernen min som peker ut sykdomstanker imellom de friske tankene som tilhører personligheten (selv om jeg av og til i retrospekt kan fastslå at da jeg tenkte at venninna mi som brukte litt lang tid på å svare på en SMS sikkert hater meg, da var jeg nok en smule depressiv).

Jeg er et ansvarlig menneske med fri vilje. Vel har jeg litt kjemisk ubalanse i hjernen, men tanken om at den skal være fullstendig styrende for mine egenskaper og handlinger, er egentlig ganske ydmykende. Selv om depresjonen av og til kan være så lammende at jeg bruker en hel dag på å stirre ut i lufta, så vil jeg gjerne ha følelsen av at dette faktisk er mitt eget valg. Og om jeg i en hypomanisk periode går fullstendig amok på ebay, ja… så er det nå faktisk jeg som gjør det. Den dårlige samvittigheten jeg får etter å ha gjort noe sånt er i hvertfall så reell at den er min egen.

Og gleden jeg føler når jeg er hypomanisk kjennes like ekte som andre typer gleder. Selv om den på mange måter kjennes annerledes ut, mer som en rus, setter jeg faktisk like mye pris på den gleden.

va er det som er meg og hva er det som er sykdommen?

Mellomsøster og mamma har ofte nevnt at en må passe seg for å tilskrive alt jeg gjør og tenker sykdommen. Hvilke av egenskapene mine er min personlighet og hvilke tilhører sykdommen?

Bare for å ta noen av egenskapene mine som eksempler.

  • Jeg leser veldig fort og kan ta inn veldig mye info og kunnskap på kort tid
  • Jeg har stort sett dårlig selvtillit når det gjelder utseendet mitt, synes selv at jeg er mindre pen
  • Jeg legger meg seint og står opp seint
  • Jeg er en jævel på å multitaske
  • Jeg jobber raskt og får gjort mye på kort tid – i perioder. I andre perioder får jeg ikke gjort en dritt.
  • Jeg er veldig impulsiv, og hvis jeg bestemmer meg for noe så MÅ jeg gjennomføre det
  • Jeg er fullstendig ubrukelig med penger, klarer ikke å spare i det hele tatt

Det er ingen tvil om at flere av disse egenskapene også kan kalles kjennetegn ved en bipolar person. Tror nok de fleste alternativene her var inkludert i skjemaene jeg måtte fylle ut da jeg skulle få diagnosen.

Hvis jeg skal være ærlig, så har jeg en tendens til å skylde på at jeg er depressiv hvis jeg glemmer noe, mislykkes med noe eller generelt har en dårlig dag. Men om jeg utretter noe bra, så er det fordi jeg er … flink? Snill? Ihvertfall ikke fordi jeg er bipolar/psyk.

Da mamma fikk vite at jeg var bipolar ble hun veldig forundra, mye på grunn av at hun trodde bipolar betydde manisk-depressiv, men også fordi det er kun nedturene mine hun har sett på som sykelige. “Skal ikke Muriel få ha oppturene sine i fred engang, nå da? Skal de også være uttrykk for sykdom?”, sa hun fortvila til mellomste søstra mi. Akkurat som om sykdommen er noe annet enn meg.

Jeg merker at jeg er veldig inkonsekvent på om jeg selv ser på sykdommen som meg, eller som noe eget, utenfor meg. Sånn i det store og hele er det ikke så nøye heller. Jeg er bipolar, sånn er det, og jeg har visse egenskaper og utfører visse handlinger, uansett hva det er som styrer dem. Det er vanskelig å lage et skille i hjernen min som peker ut sykdomstanker imellom de friske tankene som tilhører personligheten (selv om jeg av og til i retrospekt kan fastslå at da jeg tenkte at venninna mi som brukte litt lang tid på å svare på en SMS sikkert hater meg, da var jeg nok en smule depressiv).

Jeg er et ansvarlig menneske med fri vilje. Vel har jeg litt kjemisk ubalanse i hjernen, men tanken om at den skal være fullstendig styrende for mine egenskaper og handlinger, er egentlig ganske ydmykende. Selv om depresjonen av og til kan være så lammende at jeg bruker en hel dag på å stirre ut i lufta, så vil jeg gjerne ha følelsen av at dette faktisk er mitt eget valg. Og om jeg i en hypomanisk periode går fullstendig amok på ebay, ja… så er det nå faktisk jeg som gjør det. Den dårlige samvittigheten jeg får etter å ha gjort noe sånt er i hvertfall så reell at den er min egen.

Og gleden jeg føler når jeg er hypomanisk kjennes like ekte som andre typer gleder. Selv om den på mange måter kjennes annerledes ut, mer som en rus, setter jeg faktisk like mye pris på den gleden.

Reklamer

3 responses to “Er jeg sykdommen?

  1. Disse «diagnosene» er kun fellesbetegnelser på flere egenskaper som går igjen. Egentskaper som er _en del av_ deg, egenskaper som _er_ deg, egenskaper som utgjør deg som _person_. Diagnoser eksisterer ikke i min verden, folk er forskjellige, folk har forskjellig tankegang, forskjellige egenskaper og forskjellig livssyn. Det må ikke være et tegn på sjukdom (!), bare fordi man er lenger unna gjennomsnittet/normalen enn folk flest. Det er _kun_ egenskaper, egenskaper er en variabel hos alle mennesker. Diagnoser er forresten et jævla lite kreativt ord. Legene kan legge opp, fyfaen jeg blir så kvalm av verden rundt meg… You’re all wrong!!!

  2. Diagnosen er en sekkebetegelse som leger bruker seg imellom og selfølgelig trenger NAV et holdepunkt for å putte deg i rette box.
    Det er viktig å huske at du ER ikke diagnosen din. Essensen av deg som menneske,er ikke diagnosen.
    Symptomer er tegn på at det er noe i livet ditt som er i ubalanse. Når ubalansen blir bearbeidet/fjernet så forsvinner også symptomene.
    I min verden er derfor heller ikke alle disse diagnosene som fagfolkene kaller kroniske dermed reelle.

    I dag har fagfolk en tykk «bibel» som de bruker som mal på hvilke diagnoser som pasienten har. Jo flere punkter hos pasienten de kan krysse av under et avsnitt, så vil det være den diagnosen du får. Denne «bibelen» vokser for vært år som går.

    Et antall psykiatere verden over fikk et enkelt spørsmål…
    Hvordan måle kjemisk ubelanse i hjernen?
    Samtlige var enige om en ting -DEN KAN IKKE MÅLES.

    I USA finnes det en egen klinikk hvor pasieneter med alle de betegnelsene vi kaller kroniske, blir utskrevet uten symptomer.
    Bla.a legger de om kosten. Mineral og vitamin innhold i kroppen blir balansert.

    Du er hva du tenker…
    Går du rundt å identifiserer deg med diagnosen din og de symptomene som ligger i betegnelsen, så vil du etterhvert også få flere symptomer.
    Så ikke glem, du ER ikke diagnosen din.

  3. Siden bedømmelsen af adfærd og personlighed alene afhænger af subjektivt, kulturelt fastlagte, moralske værdier – og ikke af objektivt målbare, som ved somatiske lidelser – så stiller du egentligt et spørgsmål i dit indlæg, der ikke kan besvares, før du har svaret på spørgsmålet i hvilken udstrækning du identificerer dig med nævnte, moralske værdier.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s