De løp etter en fire år gammel jente

Bidragsyter: Victoria

Noen barn opplever så mye vondt at livet aldri riktig faller på plass, for enkelte verken helt eller delvis. For noen barn fungerer oppveksten som en serie av så alvorlige overgrep at hjelpeapparatet ikke tror dem når de forteller om det de har opplevd. Hjelpeapparatet mangler en forståelse for hvilken uhyrlig ondskap enkelte foreldre utsetter barna sine for. Ikke alle familier egner seg for familie – og nettverksterapi.

Dette er en historie om en venninne.

En forsommer for noen år siden fikk jeg låne en bok. Omslaget var blått. Boken var tynn, men allikevel føltes den tung i hånden. Vannliljen, het den. Vannliljen – historien om et barn. Forfatteren hadde skrevet under pseudonymet Hanne Dahl.

Denne boka kan fortelle litt om det jeg sliter med, sa min venninne til meg. – Så slipper jeg å si alt sammen selv. Jeg har egentlig hatt det ganske likt som hovedpersonen i denne boka. Det var nok bare en del verre.

Etter hun hadde reist hjem igjen den dagen satt jeg på terrassen. Sola varmet på terrasse- plankene. Boken lå i fanget mitt og jeg klarte ikke åpne den. Jeg ville ikke lese. Jeg orket ikke, jeg hadde så vidt lest bakpå omslaget og visste at det ville være helt jævlig. Til slutt måtte jeg sparke meg selv i skinnleggen, jeg sa hardt til meg selv at når min venninne hadde overlevd verre overgrep enn de det står skrevet om i boken, da skulle i alle fall jeg klare å lese om det.

Etter fjorten dager begynte jeg å lese.

Boken var sjokkerende. Jeg leste den raskt. Jeg orket ikke tanken på å legge meg før jeg var ferdig med å lese. Før jeg i det hele tatt kunne legge meg måtte jeg både ha lest ferdig og hatt tid til å fordøye det jeg hadde lest. Nå sitter jeg her, flere år etterpå, og er i grunnen ennå ikke ferdig med å la innholdet synke inn.

Den var kanskje ingen skjønnlitterær perle, den boken. Men, for én gangs skyld var dét irrelevant. Den var lettlest. Få sider, store fonter. Tungt og beksvart innhold om det styggeste av det stygge. Boken var et hjerteskjærende manifest over hvor grusom voksnes ondskap mot barn kan være.

Hanne Dahl skriver om en oppvekst på en gård. Barndommen var fylt av overgrep, for det meste utført av faren og farmoren og de to lagde et bordell på låven. Der misbrukte de Hanne på det groveste, innimellom deltok både naboer, kjente og til og med hundene på gården i misbruket. Utenfor lekte de andre søsknene, intetanende om det som foregikk. Moren visste, men snudde seg bort. Hun hjalp aldri Hanne.
Hanne utviklet allerede som barn flere ulike identiteter, boken gir et innsyn i et liv preget av diagnosen dissosiativ identitetsforstyrrelse. For i det hele tatt å kvalifisere til diagnosen må man ha opplevd ekstreme påkjenninger før femårsalder. Eksempelvis grove og gjentatte overgrep. Som de på Hannes gård. Som de min venninne opplevde.

Min venninne fortalte meg litt etter litt om hva hun hadde opplevd. Bruddstykker husket hun selv, noe hadde hun fått vite gjennom terapi hos psykiater. En gang satt jeg og så på henne, jeg var så sint at jeg holdt på å sprekke. Jeg var så rasende på de som hadde gjort dette mot henne. Hun satt der, rett overfor meg i sofaen, hun så på meg og sa at hun ved å få meg til å lese Vannliljen ville forklare meg hvordan hennes sykdomssymptomer ikke var galskap, men en slags mestringsstrategi.

Du vet, det virker jo unektelig som om jeg er spik spenne gæren. Men jeg er ikke gal. Det er ikke meg det er noe galt med. Hvordan skulle jeg ellers ha reagert på det jeg har opplevd? Kan man reagere, på en såkalt normal måte, på så ekstreme hendelser?

Hun sa at hun forstod at jeg var opprørt, at jeg var sint. Selv hadde hun brukt hele livet på å forsøke å forstå hvordan de hadde kunnet utsette henne for dette. Og, det var mange av dem. Hva skal de gjøre, de små barna, som opplever at hele nettverket deres av voksenpersoner enten misbruker dem eller later som om de ikke skjønner hva som foregår?

Du har ikke visst dette så lenge, jeg skjønner det godt at det tar litt tid å fordøye dette.

Hun snakket med rolig stemme og fortalte meg at når man som bitteliten utsettes for så alvorlig omsorgssvikt, så kan ikke én person bære alt sammen. Når smerten blir så stor, så må den deles. Den må deles inn i biter, i stykker, og fordeles på ulike identiteter. Bare slik kan man overleve. Hun fortalte at hun trodde det første overgrepet hadde skjedd før hun var ett år gammel. Hun snakket om følelsen av å bli kvalt av sæd. Hun fortalte at overgriperne løp etter henne i skogen. Hun løp i sikksakk over røtter og kvister, hun skled i løvet, hun hadde bare på seg en truse, hun var kald, de skjøt etter henne med jaktvåpen, ikke for å drepe, men for å skremme.

De løp etter en fire år gammel jente i skogen. Bare for å skremme.

Det jeg virkelig ikke skjønte, er hvordan en slik smerte kan leves med, uansett hvor mange man deler den på. Eller med.

Hjernen er finurlig og hjelper innimellom mennesker til å glemme, fortrenge, det som ikke kan bæres. Men, det kan da altså komme frem i terapirommet, og da faller med ett biter på plass. Men, da starter jo et nytt helvete. Hvordan skal man forholde seg til vissheten om hva man har opplevd?

Jeg opplevde min venninne i dissosiativ tilstand flere ganger. Noen ganger ringte hun. Da snakket jeg med helt ulike identiteter, det var bittesmå barn, det var tenåringer, det var gutter, det var eldre. Alle hadde de historier om smerte, om savn, om svik, om de mest grusomme ting. En av identitetene var en liten gutt, han snakket mye om en rød lekebil. Han hadde en lekebil, sa han, og den kunne min sønn få låne, bare han leverte den tilbake igjen. Han var veldig redd for å miste den bilen.

Min venninne ønsket seg veldig en lekebil da hun var liten. Hun fikk ingen.

[denne teksten har stått på trykk i Tidsskrift for psykisk helsearbeid 4-2009]

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s