Si

Bidragsyter: Ennah

Hvorfor er behovet for å kutte opp huden så sterkt hos meg, hva får meg til å ville ha arr og sår på kroppen. Hvorfor har jeg et ønske om å fylle alle områder med dype, rosa, hvite arr? Hva med dette gir meg glede. Hvorfor vil jeg merke kroppen på denne måten, for andre er det kvalmende, sjokkerende og blir sett på som direkte avskylig med disse merkene.  Tankegangen min er så annerledes enn andres. Hvorfor ser ikke jeg det stygge og forferdelige med det. Hvorfor misunner jeg andres merker og ser opp til de med mange. ”Se så flink hun har vært”. ”Se så vondt hun har det”.  ”Sånn vil jeg være”. Hvorfor har jeg dette groteske og barnslige ønsket om å være sykest. Hva får meg til å ha dette behovet. Hva får meg til å frykte det å bli frisk, jeg vokter og passer på det syke og uvanlige. Koser med følelsen av galskap, og søker etter mer. Jeg vil ha mer av det vonde, mer, mer, mer. Se meg, men ikke se meg. Bry deg, men ikke for mye. Syns synd på meg, men ikke så jeg ser det. Pass på meg, la meg være liten, vær snill mot meg. Skjønn deg på meg, Se på meg at jeg har det vondt. Gi meg mer, jeg tar det du sier jeg skal ta. Et håndfast bevis, se så syk jeg er, se så mange piller jeg må ta.

Du må være forsiktig rundt meg, noen ganger føler jeg at jeg må behandles som glass, en hard kommentar, blikk eller bare en følelse av andres misnøye, irritasjon eller sinne kan få meg til å slå sprekker. ”Hvorfor har du ikke trent i dag?” En sprekk, ”Du vasker ikke bra nok” En sprekk, ”Jeg trenger litt tid alene” enda en sprekk. Glasset tåler ikke så mange sprekker før det knuses i hundrevis av biter. Plutselig knuser det av en krangel eller en følelse av å ikke bli forstått. Da ligger jeg der, uten anelse om hvordan jeg skal lappe meg sammen igjen. Hvordan få bitene til å passe, hvordan kan jeg få kontroll på dette kaoset. Det blir for mye, overbelastning, håpløsheten skyller over meg. Hva skal jeg gjøre nå?!! Pulsen øker, tankene går fort over på ”nå vil jeg dø, det er ingen vits å leve lenger” ”jeg hater meg selv..”, frustrasjonen når et høydepunkt, hjernen min ligger der knust på gulvet, tankene overlapper hverandre og går i ett, brystet snører seg. Jeg har mange ganger tenkt at jeg skulle hatt en slik tang som kirurgene bruker for og åpnebrystkassa, knekke opp alle bena så jeg får luft. Gi meg luft. Hvorfor er det ingen som hjelper meg å samle sammen bitene, hvorfor må jeg gjøre dette alene, jeg får det ikke til. For å lette tankene og den forferdelige uroen er det bare hjelpemidler som blir sett på som destruktive som hjelper, som regel blir det til at jeg kaster meg over horder av mat, kjører det inn i munnen og fortviler over hvor grotesk jeg er, deretter står røyken for tur, massiv røyking. Men det som hjelper best er å finne frem kniven, kjenne roen som senker seg og pulsen som normaliseres. Tankene samler seg og fokuserer på en ting og det er kuttingen som ligger foran meg. Prosessen med å studere armen eller beinet for å finne stedet som skal få smake kniven i dag er god, nå har jeg ro, jeg kjærtegner huden, alt går sakte rundt meg, jeg er i en boble av velbehag. Jeg drar kniven fjærlett over huden, kjenner det kalde stålet, så presser jeg, hardt. Og i en rask bevegelse drar jeg kniven over huden. Den korte sviende smerten er god, men det er når blodet renner den ordentlige gleden kommer. Jeg pleier meg selv godt, tørker vekk blodet som pipler frem, sakte og kjærlig. Ser nytt blod komme frem, og tørker det bort igjen. Ser på den hvite servietten som farges rød av blod, og er fornøyd med meg selv. Men en gang er ikke nok, mer må til, nå går denne første totale roen over i en fase av mer sinne og avsky. Jeg drar kniven hardt og hurtig over huden gang, på gang, på gang. Jeg biter tennene sammen, tankene raser rundt mitt selvhat. Etter hvert klarer jeg å stoppe meg selv, om jeg kunne hadde jeg ikke stoppet før hele kroppen var fylt av de røde strekene i forskjellig lengde og bredde. Noen tynne som hår, andre gapende og dype. Igjen faller roen seg og jeg tørker vekk blodet. Studere de nye vennene mine og skjuler de så ingen kan se. Etter en time eller to kan jeg ha glemt hva jeg akkurat har gjort, det er så vanlig og normalt for meg, at det ikke er mer unormalt eller noe mer å tenke på enn å gå på toalettet. Livet går videre, med nye begynnende arr under klærne. Glassbitene har funnet sammen igjen, og beviset på hva som har skjedd et skjult for de rundt. Det er rart at ved å ødelegge huden, kan jeg lappe meg selv sammen igjen. I hvert fall for en periode. Helt til neste gang det raser rundt meg igjen av enten store eller små ting.

‘Insanity is knowing that what you’re doing is completely idiotic, but still, somehow, you just can’t stop it.’ – Elizabeth Wurtzel.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s