Me

Bidragsyter: Ennah

Hun vandret alene i den varme mai ettermiddagen. Hvor enn hun så var det grupperinger av venner og kjærestepar som grillet og drakk. Samtalene boblet av glede og våryrhet. Ansiktene var fulle av smil og latter. Men hun var alene, studerte alle rundt seg, tristheten kjentes i magen. Hun var alene, så fryktelig alene, ensomheten var vond. Det er mye prat om vinterdepresjoner, og hvordan mennesker lider seg gjennom den lange, norske mørketiden. Men for henne var denne våren verre enn noen vinter noen gang hadde vært. Den ensomheten hun følte når alle var ute, lykkelige og sammen med menneskene som sto de nære var ubegripelig vond. Dagene ble lenger og kveldene lysere. Alltid var det noen som lo, alltid var det noen som hygget seg. I lyset kunne hun ikke gjemme seg, i lyset kunne alle se. Se den stakkarslige, patetiske personen hun hadde blitt. Hun lurte på hva de tenkte da de så henne, alene. Alene på en benk, med bare en sigarett til å holde henne med selskap. Så de hvor ensom hun var, så de ned på henne og tenkte hvor stakkarslig hun var eller syntes de synd på henne. Mest sannsynlig la ingen merke til henne. Hun var usynlig. Tenk om alle de smilende ansiktene visste, visste om alle arrene under klærne. Hvordan hun svettet i alt for mye klær for å unngå blikkene og for å slippe å vise frem den kroppen hun så på som forferdelig frastøtende. Tenk om de visste at hun pleide å samle piller for å skylle de ned med alkohol. Tenk om de visste at hun var lei livet, at livet var for vondt å leve, men døden for skummel. Visste de hvordan det var å leve i en slik tilstand. Når man ikke vil leve, men heller ikke dø er det forferdelig ensomt å leve.  Hun var fanget i denne tilstanden, hun klarte ikke å ville leve uansett hvor hardt hun prøvde og tanken på endeligheten med døden var så alt for ja, endelig. Hun ville ta et valg, hun ville være enten eller, men det gikk ikke. Derfor vandret hun rundt i denne forferdelige halvlevende halvdøde tilstanden uten mulighet til å slippe unna. Mobilen var med og lå i veska, men hun hadde ingen å ringe. Venner hadde hun kuttet ut, det var for vanskelig å forholde seg til, og hun hadde pause med kjæresten, han trengte rom, fred, han trengte å ta vare på seg selv, han var sliten av å ta vare på henne. Foreldrene kunne hun alltids ringe, men å være ærlig mot dem var vanskelig, det greide hun ikke. De måtte beskyttes, ville ikke bekymre dem mer enn hun måtte. Så der gikk hun alene. Trærne var fulle av små grønne spirer, luften var fylt med den velkjente duften av grillkull og tennvæske. Solen varmet alt for mye, hun satt seg alene i skyggen, bortgjemt så ingen så henne. Nok en sigarett ble påtent, hun røyket den sakte mens hun så på klokken. En halvtime til utgangen ikke ut. Hun reiste seg for å gå tilbake, unngikk nå den store folkemengden, orket ikke følelsen hun fikk da hun så de. En rask tur innom matbutikken og hamstret røyk, brus og diverse godteri. Noen gleder i livet måtte jo hun også ha. Kaloriene og nikotinen var hennes venner. En røyk til ble fortært på veien tilbake til det midlertidige bostedet. Akutt psykiatrisk avdeling. Hun ringte på dørcallingen, ble sluppet inn den første døren, ringte på en ny dør og gikk inn på avdelingen. Posene ble gjennomsøkt av personalet så hun ikke kunne smugle inn noen kniver, piller eller noe hun kunne skade seg selv eller andre med. Noen ganger ble det gjennomsøkt andre ikke. Og ville hun var det ingen problem og smugle inn noe. Hun hadde gjort det tidligere, smuglet inn noen øyebrynskniver hun hadde gjemt i skoen. Planen var å respektere avdelingen å ikke selvskade mens hun var der, men trangen ble for stor. Hun hadde det så vondt og ingen å prate med. Personalet på avdelingen var tilgjenglige men hun klarte ikke å betro seg til dem, det var som regel en ny kontaktperson hver dag, dermed ble ingen tillit opparbeidet til noen av personalet. De spurte stadig om hun ville prate, men svaret var alltid nei, det går greit. Alltid greit. Greit er et veldig avvæpnende ord hadde hun funnet ut. Om svaret var bra eller dårlig ville de som regel spørre mer, men ved å bruke greit, ble hun forlatt til seg selv og senga. Hun tilbrakte det meste av tiden i sykehussengen med plastikkmadrass som knirket og skrek hver gang hun beveget på seg. Hun røyket, spiste, leste eller sov. Hun sov mye og leste enda mer. Den eneste måten hun kunne unnslippe seg selv på var å forsvinne inn i en bok. Det var ikke alltid det virket, hun kunne lese side etter side, men plutselig innså hun at hun hadde falt bort i tanker for flere sider siden. Tankene kvernet mye de lange ensomme dagene hun hadde på sykehuset. Hun kunne ikke forstå hvordan hun hadde havnet her, hvor gikk det så galt? Den lille jenta hun en gang var, hvor var det blitt av henne. Hvor hadde tiden blitt av? Hvordan kunne hun 25 år gammel ligge her, helt alene.

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s