Ronja og Birk

Bidragsyter: Estelita

Etter å ha vært litt ’flue på veggen’ i ”schizofreni og bedring” debatten, fikk jeg lyst til å skrive et innlegg med noen tanker. Nevnte debatt har kanskje flatet ut nå, folk har sagt sitt osv. Men etter å ha fulgt litt med på den og lest/skummet igjennom alle innleggene (og sjekket ut iallfall noen av linkene), klarer jeg ikke la være å si noen ord. Jeg tror ikke det trenger være nødvendig å lese igjennom debatten (for de som ikke har det) for å følge denne tråden. Jeg ønsker med dette å innlede en ny tråd.

Tema i debatten var schizofreni, som jeg selvfølgelig er opptatt av, men har lite erfaring med direkte. En annen ting debatten handler mye om, er ’mainstream’ psykiatrisk innfallsvinkel på psykiske lidelser (særlig medisinering) versus alternative innfallsvinkler og behandling.

I debatten syns jeg det virker (forståelig nok) som partene har en veldig sterk personlig opplevelse knyttet til ene eller andre behandlingsform/vinkel. Det er jo et ideal i debatter å skille person, mening og sak, slik at når man kritiserer meningen til noen, innebærer det nødvendigvis ikke å kritisere/angripe den andre som person. Men jeg skjønner godt at med temaet behandlingsform, der partene har ulike erfaringer selv, kan stemningen bli oppildet… Er man noenlunde forankret i én av disse vinklene, og kanskje til og med har søkt og hatt nytte av hjelp fra en type behandling, vil jeg tro kritikk mot behandlingen kan kjennes som den andre ikke tror på ens opplevelse, ikke ser og anerkjenner ens historie og fundament i livet. Og det er høyst personlig. ( I denne debatten tror jeg kanskje begge parter opplevde noe lignende dette jeg beskriver, begge veier, og at de kanskje forsvarte seg så sterkt, at forsvaret kunne ligne angrep og avvisning).

At den debatten vekket min interesse, har med min personlige situasjon å gjøre. Jeg har vokst opp med mange alternative impulser, og har en veldig spørsmålsstillende holdning til samfunnet, til systemene vi har skapt, til hensikten med de, og til hva som motiverer til å skape eller opprettholde antakelser vi ‘tar for gitt’ eller forsvarer i rasjonalitetens navn.

Samtidig er jeg på vei til å bli psykolog, ferdigutdannet om 2,5 år.  Jeg har et blikk fra ‘innsiden av systemet’ også, eller iallfall psykologiens innside (som jeg vil oppfordre til å ikke sidestile med psykiatriens innside).

Dere kan tenke dere selv at det er en litt spesiell posisjon å være i, og at denne debatten tar opp mange ting som jeg opptar meg med, fra både min alternative vinkel, og min psykolog-spire vinkel.

Så.. hvilken ‘vinner’? Og er jeg en skikkelig splitta person, som verken kan være sann ovenfor den ene eller andre vinkelen, fordi jeg ikke tilhører noen av de? Hvordan kan jeg forsvare for meg selv, at jeg med min psykologiske innsikt, evne til kritisk vurdering av kilder og innsyn i vitenskap og fundamenter for innstillingen til personer med psykiske vanskeligheter, samtidig har en så åpen holdning for alternative vinkler, og til og med er åpen for at healing er en naturlig side ved virkeligheten? Og hvordan kan jeg forsvare for meg selv at jeg har plassert en så solid fot innenfor ‘systemet’ som jeg gjør med denne utdannelsen, når jeg alltid har vært en rebell i hjertet med sensitiv reaksjon på kulde, umenneskelighet og mangel på empati i samfunnsstrukturene vi har bygget oss?

Ja, det kjennes til tider ut som jeg er splitta. Ja, jeg kjenner til ulike tider både flauhet og stolthet på vegne av hver side av meg, i møte med tanker fra den andre siden. Men aller mest kjenner jeg dette når jeg er i kontakt med ytterligheter innenfor hvert felt, eller folk i hver ’leir’ som ikke har kunnskap om den andre, har stereotypiske oppfatninger om den andre vinkelen, eller rett og slett insisterer på å opprettholde en avstand som aldri lærer en å se både gode og dårlige aspekter ved begge sider. Å se etter menneskene oppi det hele. Se etter felles trekk, felles motivasjon, felles frustrasjon osv. 

Jeg kjenner nemlig at i stedet for en drakamp, finner jeg stadig oftere et møtepunkt i hvordan jeg tenker og føler om samfunnet og menneskene i det, hvor det eneste som skiller psykologi-forankret vinkel fra alternativ, er begrepsbruken (noen ganger ikke det engang). Hvor de er så nære, så nære… begge søkende etter idealer som går litt på tvers av samfunnet slik det er bygget, begge fremhevende av empati som grunnsteinen for hvordan vi best kan bygge hverandre opp, begge undrende til hva som vil skje framover idet vi oppdager tettere og tettere forbindelser mellom kropp, følelsesliv og sinn hvor splittelsen mellom de i hvordan vi ser på mennesker blir mer irrelevant for hvert tiår.

Jeg blir interessert og engasjert i slike debatter som den overnevnte, som eksemplifiserer flere sider av hvordan jeg betrakter verden, der mennesker får frem sine historier om positive eller negative erfaringer fra begge ’leire’. Men det gjør meg også sørgmodig på sett og vis å merke hvordan ulike innfallsvinkler skaper større avstand til hverandre hele tiden, framfor å finne et felles språk, anerkjenne ulike opplevelser med begge vinkler, og styrke båndene mellom folk som egentlig har felles orientering, felles ønske om forandringer… fremfor å oppdage at kløften mellom de som nærmer seg balansepunktet i midten, knapt eksisterer. Kanskje på tide å hoppe litt fram og tilbake, som Ronja og Birk, framfor å bare høre på foreldrenes vås om hvor ille den andre familien er?

Advertisements

5 responses to “Ronja og Birk

  1. Jeg gik egentligt ind i debatten bare for at bidrage med lidt mere nuancering, lidt flere fakta, tal, etc., som jeg tænkte, måske kunne være interessant for bloggens læsere. Det var bestemt ikke min hensigt, at provokere eller nedgøre, eller whatever, nogen, overhovedet, og det kom fuldstændigt bag på mig, at det blev opfattet sådan. Jeg har lært noget af reaktionen: jeg vil i fremtiden undlade, at svare direkte til en bestemt persons udtalelser, når jeg ikke ønsker en direkte diskussion med vedkommende.

    Nu skal det ikke forstås sådan, at jeg tror, jeg er en engel. Det er jeg bestemt ikke. Jeg har mine holdninger, der baserer på både personlig erfaring, men også faglig viden, og jeg står ved dem og forsvarer dem, når det skal være. Og ja, jeg kan også stadigt blive «emotionel». Men jeg siger ikke, at sådan er/gør jeg nu engang bare. Jeg er godt klar over, at jeg kan og skal arbejde med det. Der er jo ikke noget, der er så drænende for energien og samtidigt meningsløst, som når diskussioner går hen og bliver til personlige ego-mod-ego-slåskampe.

  2. Estelita. Du snakker om Ronja og Birk,om tradisjonell og alternativ psykologi. Hva med et tredje alternativ? Jeg ville sette pris på om du kommenterte min grunnoppfatning.
    Først: Hvordan kan en vite om noe er sant? Alt som er sant må følge en logisk og rasjonell tankegang, for vår virkelighet må være logisk og rasjonell– eller kunne den ikke ha fungert. Alt som er sant må også fungere i praksis,for vår virkelighet fungerer i praksis. Jeg vil gjerne «arresteres» hvis det finnes noe i mine synspunkter som ikke stemmer med denne grunnoppfatningen.

    Jeg mener at grunnlaget for nevroser– gjerne også psykoser, er meget enkelt. Årsaken er at en aldri har oppdaget at en kan tilfredsstille grunnleggende sjelelige behov på en ekte måte, og derfor må ty til nødløsninger. Disse nødløsningene bryter en selv ned,og er også til skade for andre. Straks mennesker oppdager at ekte løsninger er mulige, vil de kvitte seg med de ødeleggende nøsløsningene, og livskreftene i dem vil bygge dem opp igjen. Dette vet jeg av egen arfaring.
    Nødløsningene kan fjernes på to måter. Min vei var gjennom en hensynsløs vilje til sannhet å gjennomskue dem, slik at de ble ubrukelige. Men dette er å kjøre gjennom tilværelsens absolutte nullpunkt, for en kan ikke på forhånd vite om det finnes noe alternativ. En kan ikke selge friheten for å kjøpe seg nødløsninger samtidig som en har den friheten som skal til for å oppnå virkelige løsninger.
    Et bedre alternativ er å gjøre nye erfaringer med et sunt menneskes reaksjonsmønster. Da vil mennesker oppdage at de har egenverdi i kraft av seg selv som personer, og at det er unødvendig å kjøpe seg bruksverdi ved å selge friheten. Dere som psykologer vet jo også at kjærlighet kan skape «spontanhelbredelse».

    Et menneske som oppnår indre frihet, blir sjelelig sunt. Det får gjøre de erfaringene med drivkreftene i seg selv og i sin natur i samspill med omgivelsen som selvbevisstheten er avhengig av. Selvbevisstheten utgjør grunnlaget for de sjelelige funksjonene.

    Det dere psykologer gjør feil, er at dere konsentrerer dere om virkninger i stedet for om årsaker. Årsaken er manglende indre frihet. Når et menneske oppnår indre frihet, gjør livskreftene resten av arbeidet.
    Det å beskjeftige seg med virkninger, er som å tro at en kan fjerne influensa ved å kartlegge alle virkningene i de mange milliarder celler i kroppen. Virkninger har bare interesse i den grad de bidrar til å finne årsaken. Det å sette i gang behandling på grunnlag av kunnskaper om virkninger, er fullstendig uforsvarlig.

  3. Inger: Her bare nogle tanker om «sandhed» og «virkelighed», jeg havde, da jeg læste din kommentar, og jeg vil understrege, at jeg ikke er sikker på, om jeg har forstået dig ret! Så, det følgende skal mere ses som et forsøg på at forstå, end en kritik.

    Udgående fra den opfattelse, at menneskets reaktioner på den virkelighed, det er omgivet af, altid er logiske og rationelle, og udgående fra den observation, at vores virkelighed får nogle mennesker til at reagere «sindssygt», dysfunktionelt, på den, tvivler nogle på, at vores virkelighed fungerer i praksis. R.D. Laing og Derrick Jensen f.eks. Så, spørgsmålet er, om man kan tage «vår virkelighet fungerer i praksis» som et postulat at gå ud fra, eller om man måske snarere bør betragte udsagnet som en teori, der følgeligt også, ligesom alt andet, kan og bør undersøges nærmere for sit sandhedsindhold.

    Når man nu går ud fra, at vores virkelighed ikke fungerer, så bliver «neurotiske» og «psykotiske» reaktionsmønstre fra at være (ulogiske og irrationelle, «sindssyge») nødløsninger, udtænkt af mennesker, der ikke har opdaget, at de kan tilfredsstille grundlæggende sjælelige behov, til logiske og rationelle løsninger, udtænkt af mennesker, der ikke er blevet givet muligheden for at tilfredsstille grundlæggende sjælelige behov. En måske ikke specielt påfaldende, men markant forskel. Dysfunktionalitet («psykisk sygdom») i funktionaliteten bliver til funktionalitet i dysfunktionaliteten. Mens det er ganske logisk, at noget, der fungerer i en dysfunktionel sammenhæng, i sig selv må være dysfunktionelt og nedbrydende. Men altså her ikke dysfunktionelt som modsat vores virkelighed, men helt og holdent på linie med den.

    Det er i dette, jeg ser behandlerne – psykologer og andre – fejle. Vejen til friheden, eller bevidstheden, om du vil, går igennem anerkendelsen af funktionaliteten i menneskets reaktionsmønstre. Eller: igennem anerkendelsen af individets virkelighed som ubetinget sandt. Som jeg ser det, er det kun en sådan ubetinget anerkendelse, der kan afdække årsagerne til «neuroser» respektive «psykoser». Alt andet er nærmest på forhånd dømt til at blive hængende i et forsøg på opdragelse med fokus på virkninger snarere end på årsagerne til dem. Og opdragelse ser jeg som den diametrale modsætning til frigørelse.

    Er ikke det at definere den normalitet, vi lever i, som sand og fungerende virkelighed, og de individer, der reagerer på den, som dysfunktionelle, «psykisk syge», der bør opdrages il ikke længere at reagere, netop hvad normalitetens institutioner gør?

  4. Med at virkeligheten fungerer i praksis, tenker jeg rett og slett på at gravitasjonskreftene får klodene til å bevege seg i sine baner, at livskreftene får et lite,tørt frø til å vokse frem til en vakker blomst osv. Alt har en indre logikk. Var det ikke slik,ville vitenskapelig forskning bli en umulighet.

    Alt av sjelelige skader har også en indre logikk. Men det blir ikke alltid like enkelt å oppdage denne logikken hvis vi ser på virkninger i stedet for på årsaker.Virkninger er ofte så kompliserte. Hvis vi slipper en glassvase i gulvet slik at den går i tusen knas, er årsaken enkel- -vil har sluppet glassvasen. Virkningene er imidlertid så kompliserte at vi kanskje aldri ville greie å finne ut hvordan glassvasen engang har vært ved bare å se på de små bitene. På samme måte kunne kroppslige sykdommer aldri leges hvis det var nødvendig først å kjenne alle virkningene. Det er nok å fjerne årsaken, så gjør livskreftene resten. Ingen ville finne på å kalle virkningene av fysiske skader for irrasjonelle, og det er like liten grunn til det når det gjelder sjelelige skader.

  5. Inger: Så tror jeg, jeg har forstået – og kunne ikke være mere enig.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s