Om kjærlighet

Bidragsyter: Inger

Kan kjærlighet brukes som «medisin»?

Freud sa en gang: «Psykoanalyse er dypest sett en kur gjennom kjærlighet». Har han rett, og i tilfelle — hvorfor?

Det finnes to former for kjærlighet avhengig av hva mennesker gjør med selvbevisstheten. Flykter de fra den, utvikler de en form for kjærlighet som «spiser opp sjelen», og tar de konsekvensene av selvgevisstheten vil deres kjærlighet forløse og lege sjelen.

Mennesker som flykter fra seg selv, har ingen evne til å føle kjærlighet til det andre er i seg selv. Det de elsker, er drømmene om hva de andre skal bli til utformet i eget billede og underlagt egen makt som en vegeterende utvidelse av seg selv. Da må de bryte ned den andres indre liv, selvet og naturen. En vegeterende enhet kan ikke ha flere maktsenter. Den må styres av organismens hode. Lemmer som følger sitt eget mønster, blir ubrukelige. En slik form for kjærlighet fungerer derfor som snyltevepsens egg i larver, de spises opp innenfra inntil de ender som tomme,døde skall.

Når mennesker tar konsekvensene av selvbevisstheten, vil kjærligheten ha motsatt virkning. Den vil gi nye, indre livsmulihgeter i stedet for å utgjøre en dødelig trussel. Kjærligheten er et resultat av at den andre gjennom seg selv som person tilfredsstiller behovet for å knyttes sammen med helheten ut fra seg selv. Dermed slipper mennesker bort fra den ensomhetsfølelsen som bevisstheten om seg selv som enkeltindivid skaper. Som ved all annen behovstilfredsstillelse, blir resultatet positive føleler.

En slik personkjærlighet kan ha en legende virkning på traumer. Årsaken er at den skaper en gjensidig, fundamental trygghet. De skadede må ha garanti for at de kommer gjennom prosessen med selvrespekten og egenverdien i behold. Ingen kan tåle å havne under nullpunktet i sitt livsregnskap. De må også ha garanti for at de selv ikke påfører den andre skader. Det å skade et menneske som de vet vil dem godt, vil de oppleve som verre enn å skade seg selv.

Siden personkjærligheten retter seg mot det som er ekte og levende i andre som personer, kan den ikke skades av deres ytre egenskaper.

De vonde følelsene, hatet, aggresjonen osv. kan ikke redusere deres verdi. Et menneske med evnet til personkjærlighet, kan heller ikke selv skades. Det har sin selvfølelse knyttet til erfaringer med selvet, og det et mennesker har erfart, kan ingen ta fra det.

I en slik absolutt trygghet, kan de skadede åpne dørene til mørkeloftet og slippe lyset inn. De gamle spøkelsene blir ikke så skremmende lenger.

Mennesker blir nevrotiske fordi de har vært avhengige av mennesker som har vist den formen for kjærlighet som «spiser opp sjelen». De har blitt elsket som gjenstander, som deler av en større enhet, og hatet som personer. Det de var i seg selv og av natur ble hatet, fordi det utgjorde en farlig konkurrent til den makten enhetens hode skulle ha og en  trussel om løsrivelse.  Dermed ble de tvunget inn i et fryktelig dobbeltspill. De måtte på den ene siden bekjempe alt i seg selv og i sin nautur og la seg formes og styres utenfra for å gjøre seg verdige til den formen for kjærlighet som de hadde gjort erfaringer med. På den andre siden måtte de  kjempe en fryktelig kamp for å ta vare på restene av seg selv for å unngå å miste seg selv,dø i seg selv.

For å kunne redde eget, indre liv måtte de bygge opp sterke festningsvoller  mot de hatske nålestikkene som skulle nedkjempe maktkonkurrenten. De måtte også desperat jakte etter noe som kunne styrke restene av eget, indre liv.

Personkjærlighet kan redde dem. Gjennom erfaringer med et sunt menneskes reaksjonsmønster i et ekte samspill ut fra seg selv, vil de gjøre den revolusjonerende oppdagelsen at sunne mennesker slett ikke har drivkrefter i seg mot å knuse og tilintetgjøre alt i dem selv for å kunne overta makten over hele deres personlighet.  Tvert imot  søker de ut fra sine egeninteresser utbytte av det som er ekte og levende i dem selv.

Men et slikt sunnhetsskapende samspill  skjer sjelden  fordi  sunne mennesker ikke klarer å oppdage mennesket bak selvforsvaret, all destruksjonen og alle nødløsningene.

Det å fjerne selvforsvaret  oppleves som en dødelig risiko for de skadede. Hvis andre inntar de sammen holdningene som de har gjort erfaringer med,  vil også de siste restene av indre liv bli tilintetgjort. Hvis et slikt møte likevel finner sted, vil grunnlaget for ny sunnhet skapes. Samspillet vil etterhvert gi så godt kjennskap til og tiltro til det de er i seg selv som personer at våger å bryte opp fra livet i utlendighet og flytte hjem til seg selv. De kan gjenerobre seg selv og ta bolig i sitt eget sinn, bli hele og levende igjen– hvile i seg selv.

Personkjærligheten gir derfor både de traumatiserte og nevrotikerne mulighet til å få oppfylt den største av alle drømmer, det å kunne vedstå seg selv fullt ut og likevel beholde selvrespekt og egenverdi. Alle faresignaler kan skrues av, og livskreftene i dem vil forløses. Sjelelige skader er virkelige skader, og virkelige skader er det bare livskreftene som kan gjøre noe med. Livskreftene slipper til når de skadede oppdager at de har evne til å tilfredssstille sine grunnleggende behov på en ekte måte, og at de ikke må  mishandle seg selv for å kunne kjøpe seg nødløsninger.

Den sunnhetsskapende pesonkjærligheten har tre kjennetegn:

Den er betingelsesløs fordi den retter seg mot andre mennesker som personer,og setter derfor ingen betingelser ved ytre egenskaper.

Den er egoistisk/selvisk –drevet av egoet/selvets egeninteresser. Det er derfor den er sunnhetsskapende. Mennesker kan bare tro på sin egenverdi hvis de erfarer at andre ut fra sine egeninteresser har utbytte av dem som personer.

Den er frigjørende  fordi samspillet gir gjensidig berikelse. Resultatet blir derfor takknemlighet, og ikke erstatningskrav.

Mens gjenstandskjærligheten er et tap/tap-prosjekt, er personkjærligheten et vinn-vinn prosjekt. Hvorfor ender da likevel noen i den fryktelite dødsspiralen?

Årsaken er at selvbevisstheten er en evolusonsmessig nyvinning som vi enda ikke helt har lært oss å leve med. Når det oppstår problemer, forsøker vi som alle andre livsformer, å løse dem ved å vende tilbake til et tidligere utviklingsstadium. Men mennesker som flykter fra sin selvbevissthet, bryter ned både seg selv og andre.

Reklamer

13 responses to “Om kjærlighet

  1. To ting her, som jeg studser lidt over: 1. Jeg ville ikke sætte lighedstegn mellem egoet og selvet. Egoet er hvem/hvad vi (og andre) tror, vi er, den ytre form, som vi ikke er, men har. Selvet er hvem/hvad vi faktisk er, bevidsthed, liv. Det gør den egoistiske, af egoets egeninteresser drevne «kærlighed» til genstandskærlighed, der med sit umættelige bekræftelsesbehov kaster sig over og opsluger alt, der kommer i nærheden af den = narcissisme.

    Det er her, jeg mener, Freud var – og vor tids psykologi er – på vildspor. Egoet er et kulturelt konstrukt, ikke vores inderste, sande natur. Freud missede at se det, fordi han var identificeret med sit eget ego, ligesom de fleste mennesker i vores kultur er det.

    2. Taknemmelighed er ofte det af narcissismens erstatningskrav forventede resultat. Betingelsesløs kærlighed til livet – i hvilken form det måtte komme til udtryk – frembringer intet andet, end betingelsesløs kærlighed til livet. Det i sig selv er vidunderligt at opleve, og få den, der giver til at føle taknemmelighed. Men det er noget helt andet, end at regne med taknemmelighed fra den, der modtager.

  2. «kan få» skal der selvfølgeligt stå.

  3. Jeg tror ikke vi er så uenige.Vi bruker bare ordene litt forskjellig. For meg er selvet og egoet synonyme begreper, slik det å være selvisk og egoistisk også er det sammen.
    Jeg er enig i at det finnes en destruktiv gjenstandskjærlighet og en sunnhetsskapende personkjærlighet. Det er nettopp den destruktive gjenstandskjærligheten som er årsaken til den nevrotiske tilpasningsformen.

    Det oppdragerne med en slik kjærlighet elsker, er drømmene om hva barnet skal bli til utformet i eget billede og underlagt egen makt som en utvidelse av seg selv. For å kunne overta makten, må de bryte ned barnets eget, indre maktsenter– selvet og naturen. I stedet for å elskes som person, blir derfor barnet hatet som person,fordi alt det står for i seg selv utgjør en trussel om manglende innordning og fare for løsrivelse.
    Som du sier, kan de to formene for kjærlighet skilles fra hverandre gjennom den virkningen de har på mottageren. Gjenstandskjærligheten skaper takknemlighetsgjeld,mens personkjærligheten skaper takknemlighet.

    De som viser gjenstandskjærlighet produserer «godhet» gjennom vijen som betalingsmiddel for å kunne kjøpe opp barnet «med hud og hår». Målet er at barnet skal redde dem fra dem selv ved å gå inn i en vegeterende enhet med dem. Men barnet har ingen slik mulighet,og resultatet blir et konstant, hardt trykk av erstatningskrav.
    Hvis barnet derimot elskes som person, blir resultatet takknemlighet– takknemlighet til selve livet. Samspillet gir gjensidig utbytte, og derfor ingen uoppgjorte regninger.

  4. God, men litt skremmende bok, om dette temaet:

    «Den sveitsiske psykoanalytikeren Alice Miller har blant annet tatt for seg «de flinke barna» (4). Dette er – utad sett –vellykkede mennesker som i sitt voksne liv strever uforholdsmessig mye med seg selv og som har liten evne til å tåle motgang. Dette settes i sammenheng med mangel på grunnleggende aksept av den de var i sin barndom – de ble sett for det de gjorde, ikke som den de var. En del av dem har valgt å bli menneskebehandlere av yrke nærmest som en forlengelse av sine erfaringer og egen dynamikk»

    Sitatet er fra en etter mitt syn lesverdig artikkel:

    http://www.tidsskriftet.no/?seks_id=1667376

    Det som skremmer meg med Miller, er at hun gir inntrykk av at det minste feilskjær er fatalt. Hadde jeg lest henne før jeg fikk barn, tror jeg ikke jeg hadde turt ta sjansen på å sette barn til verden. Og jeg er veldig glad for at de er her!

  5. Uff – det siste kan tolkes ganske skummelt i denne sammenhengen.

    Men jeg velger å tro på min datter som i sin tale til bl.a. meg i bryllupet sitt, understreket at det beste hun hadde fått hjemmefra, var friheten til å få lov til å bli seg selv, med foreldrene som støtter, etter beste evne, også når interessene til barna gikk i helt overraskende retninger! Sønnen min har det ikke med å erklære ting, men jeg har oppfattet ham som samtykkende…

  6. Jørgen Lund

    Titta, det du sier om Alice Miller og at et lite feilskjær skulle være fatalt for foreldre, tror jeg er en fundamental misforståelse av bøkene hennes. Jeg vil anbefale nettsiden hennes (alice-miller.com), og er temmelig sikker på at du vil få et oppklarende svar hvis du skriver en mail til henne og spør. Slik jeg forstår det, er bøkene hennes en eneste sammenhengende oppmuntring også for de mange som straks blir plaget av skyldfølelse overfor egne barn når det blir snakk om foreldres gale handlinger. Forestillingen om at man må være perfekt som forelder, er et symptom fra ens egen fortid, og reiser spørsmålet om hvem det er som i sin tid har fått en til å tro at man må være perfekt for å ha livets rett. Når «det flinke barn» er blitt voksent i fysisk forstand, og kanskje selv blir forelder, vil det – så fremt det ikke har befridd seg fra slik perfeksjonisme ved å rulle opp sin egen historie – ha mindre kjærlighet, varme og forståelse for barna sine enn det kunne ha hatt. Med andre ord: Alice Miller reiser etter min mening spørsmålet til alle oss voksne om hvorfor vi lar oss tyrannisere av krav som til syvende og sist alltid går ut over barna eller andre som trenger vår hjelp. Når vi begynner å ta dette spørsmålet alvorlig, kan vi endelig få styrke til å gjøre opprør mot våre egne foreldre og vår egen barndom. Og gjør da straks den erfaring at vi dermed automatisk får mye mer å gi til både barn og voksne. For eksempel behøver man da ikke frykte at voksne barn skal påpeke feil man selv har begått, men snarere anerkjenne at nettopp dette uttrykker at de er blitt så frie og modige at de våger å ta vare på sin egen sannhet. Millers bøker føyer seg ikke inn i den uendelige rekken litteratur om hvordan barn skal «oppdras», men er et opprør på vegne av retten til å kjenne sin egen historie.

  7. Jeg ser at jeg kan oppfattes slik du har oppfattet meg, Jørgen Lund. Men jeg er fullt klar over at det er perfeksjonisme og flinkhet hun advarer mot. Og det var på dette området jeg opplever henne som krisemaksimerende – den ubønnhørlige gjentagelsestvangen. Du uttrykker det for så vidt også:

    «Når “det flinke barn” er blitt voksent i fysisk forstand, og kanskje selv blir forelder, vil det – så fremt det ikke har befridd seg fra slik perfeksjonisme ved å rulle opp sin egen historie – ha mindre kjærlighet, varme og forståelse for barna sine enn det kunne ha hatt.»

    Og jeg satt igjen, etter lesningen i 1986, med et inntrykk av at hvis en først hadde ‘feilet’ ved å ikke fullt og helt ha befridd seg fra det flinke barns perfeksjonisme, så var det alltid for sent.

    For meg utløste lesningen den gangen en del dramatisk reparasjonsarbeide overfor mine barn på kort sikt, og følgene av den dramatikken måtte så repareres i ettertid. Jeg tror likevel at min lesning av Miller på lengre sikt har bidratt positivt både i mitt og barnas liv.
    Jeg tror også at det aldri er for sent – så lenge det er liv, er det håp.

    Men da kommer en ikke forbi smerten ved å bli konfrontert med det vonde en har påført sine barn ved å misforstå hva som var deres ’beste’, eller ikke ha vært i stand til å se og møte deres behov, alltid. Erkjennelse og tilgivelse (eventuelt forsoning) har imidlertid veldig sterk lindrende og helsebringende effekt.

  8. Titta: Der er jo ikke nogen i denne verden, der er perfekt. Vi begår alle fejl – ellers ville vi ikke være mennesker, men små guder, allesammen.

    Jeg tror, det afgørende er ikke at undgå at begå fejlene, men at man kan få sig selv til at erkende og acceptere, at man har begået dem. At man er menneske.

    Som du skriver: «Erkjennelse og tilgivelse (eventuelt forsoning) har imidlertid veldig sterk lindrende og helsebringende effekt.» For alle involverde. Jeg er ret sikker på, at jeg havde tilgivet min mor (og mig selv) alt, hvis bare hun havde indrømmet én gang, at have begået en fejl. Men det gjorde (kunne) hun ikke. Som det flinke barn, hun selv var.

    Selv om indlægget foroven kun taler om «neurotikeren», så er erfaringen jo, at det også for «psykotikeres» vedkommende kan føre til spontan helbredelse, hvis omsorgspersonerne magter, at erkende og acceptere de af dem begåede fejl (jf. Laing og Bateson).

    Vi har haft et meget «anderledes» rideseminar her hvor jeg arbejder de forløbne otte dage. Et af de mange egentligt ret så simple, men alligevel utroligt tankevækkende budskaber vi fik med på vejen, var at det ikke er slemt, at gøre noget forkert, men at det er virkeligt ødelæggende, at gøre noget forkert og holde fast ved, at det var det rigtige, man gjorde. – Og det skulle ikke undre mig, om underviseren har kendskab til bl.a. Alice Miller.

  9. Fint budskap dere fikk med på veien, ja, Marian! 🙂

    Og jeg anbefaler jo absolutt Alice Miller, men forbereder potensielle lesere, som har barn, på at de kan bli emosjonelt sterkt berørt, og at Miller kan virke veldig streng, og faktisk perfeksjonskrevende, i sin insistering på at vi må erkjenne fullt og helt – ellers…

    «Faen», sa legen min til meg i 1986 – «det er den verste boka eg har lese i heile mitt liv». Og ved første given anlednig presset han på meg vanvittige doser med Trilafon…

  10. Titta: Jeg sidder lige her og læser dit sidste svar fra for over en måned siden igen, og jeg tænker, at din læges reaktion egentligt ikke undrer mig. Der findes ufatteligt mange «flinke børn» blandt behandlerne. Og fordi deres eget psykiske velbefindende er så afhængigt af at de kan opretholde illusionen om det flinke barn, så kan de simpelthen ikke indrømme nogensinde at have begået fejl. Har man det sådan med sig selv, så er det klart at Alice Miller er noget af det allerværste, man kan udsættes for. – Og at den, der har dristet sig til at udsætte én for noget så desillusionerende, må uskadeliggøres med en gedigen dosis Trilafon. Som stedfortræder for Alice Miller selv, som man af praktiske årsager dårligt kan uskadeliggøre, med Trilafon eller på anden vis.

  11. Du kan godt ha rett i din hypotese, Marian!

    Han var en humørsyk ung mann – glitrende intelligent og sjarmerende, når han var i godlage – og brå og avvisende ved neste given anledning. Jeg avsluttet vår kontakt en tid etter at jeg hadde kommet ut av Trilafon-tåken, med begrunnelsen at vi to ‘svingte i utakt’. I 1995 var jeg innlagt, og tvangsmedisinert med Cisordinol som ga meg redselsfulle bivirkninger. Pleierne tilkalte vakthavende – som avviste å komme, da det ikke var noe rom for å justere dosen, men heller for å gi meg parkinson-medisin for å dempe noe av bivirkningene. Det viste seg at det var den selvsamme legen – jeg så ham krysse gårdsplassen, og pleieren bekreftet at det var vakthavende. Han drev og spesialiserte seg i psykiatri.

    Menneskesynet hans fikk jeg hakeslipp av da jeg for ca. 15 år siden skaffet meg utskrift av journal fra årene 1985 og framover, for å sjekke hvilke medisiner jeg hadde vært presentert for i årenes løp. Han hadde skrevet en søknad til psykolog på mine vegne (f ør Trilafon-episoden!), og ba om at jeg ble prioritert fordi jeg var en ‘plussvariant’ og som sådan ville kunne profitere på terapien! Da jeg leste det, ble jeg kvalm. Særlig fordi legen hørte til langt ute på venstrekanten den gangen, i det samme miljøet jeg selv frekventerte! Der skulle en ikke tro at begrepsparet plussvariant/minusvariant om mennesker var i aktiv bruk!

  12. Titta: Hvis du konfronterede ham med det, ville han nok slet ikke forstå, hvorfor du synes, det er nedværdigende at blive omtalt som «plusvariant», og sige, at det er det fagsprog, som alle professionelle bruger. Og det sidste ville han såmænd have ret i. Spørgsmålet er bare, hvad det siger om hele professionens menneskesyn, at mennesker betegnes som f.eks. «plusvariant». Og mht. den enkelte behandler kan man spørge sig, hvor bevidst han/hun er, om sig selv, om andre, om alt liv, når han/hun ikke tøver et øjeblik med at anvende et sådant sprog, der gør den anden til en ting.

    I mine øjne burde ingen med så lidt selv-/bevidsthed have lov til at arbejde på området. Men hvad jeg ser er desværre det modsatte: jo mindre selv-/bevidst, jo større chance for at gøre karriere.

    Og så er vi for resten ved selve indlæggets tema igen. Jeg ser psykiatrien lidt som den institutionaliserede selvforelskelse. Ægte kærlighed ville aldrig sætte noget liv i bås og gøre det til en ting. Men når man ikke kender til ægte kærlighed, kun til selvforelskelse, så har man brug for en masse spejle (ting) rundt sig, så man hele tiden kan få bekræftet, hvor guddommelig man er.

    Det er en problematik, der stikker noget dybere end hvad politiske holdninger osv. når til. Faktisk så kan politiske holdninger, holdninger i det hele taget, godt tjene til at fremtrylle de ønskede spejlbilleder: «Se, jeg er venstreorienteret – dvs. jeg går ind for ligestilling, afskaffelse af al uretfærdighed og umenneskelighed, osv. Så kom nu og fortæl mig, hvor guddommelig jeg er!»

    Under sådanne omstændigheder bliver holdninger til tom snak. Og når de ikke er mere end tom snak, så kan man godt sidde om aftenen og høste skulderklap fra holdningsfællerne for ens gudommelige dygtighed, klogskab, omtænksomhed, medmenneskelighed, you name it, for så næste morgen at gå hen og omtale et andet menneske som «plusvariant».

  13. Ja, såmenn!

    Det er rett og slett viktigere å være god (ha en ‘betingelsesløs kærlighed til livet’, som du sier lenger oppe, her), enn å være flink.

    Det betyr ikke at jeg nedvurderer flinkhet, men den må alltid være underordnet, og korrigert av, godhet for at den skal virke positivt.

    Takk for innspill, Marianne!

    Nå må jeg hvile 🙂

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s