Nei til aktiv dødshjelp, – Ja til lindrende behandling!

Bidragsyter: Ada Vagnhild Evju

Etter at landsmøtet i FrP gikk inn for aktiv dødshjelp har det oppstått stor debatt om aktiv dødshjelp.

Selv har jeg lenge vært usikker på om jeg er for eller mot, for noen år siden var jeg nok nærmere et ja, enn et nei. I dag ser jeg ulike utfordringer rundt temaet. Det er en svært vanskelig sak og med disse etiske utfordringene er det ikke mulig for meg å si at jeg er for aktiv dødshjelp.

Det oppstår noen etiske utfordringer som jeg er svært nysgjerrig på hvordan FrP ønsker å løse. Først og fremst lurer jeg på hvem som skal pålegges å hjelpe pasientene med å dø? Og hvem skal bestemme om man har rett til å dø?

Legene er ikke utdannet for å ta liv, legene er utdannet for å redde liv. Legeforeningen har sagt et klart nei til FrPs forslag om å legalisere aktiv dødshjelp. Hvem skal hjelpe pasienten med aktiv dødshjelp hvis ikke legene ønsker det?

Hvem skal bestemme om pasienten skal dø?
I enkelte tilfeller kan en pasient ha så store smerter at man heller ønsker å dø enn å leve videre, spørsmålet er om pasienten da har tenkt gjennom dette spørsmålet lenge og nok. Har pasienten forstått hva valget innebærer? Hvordan vet man at dette er et gjennomtenkt forslag, og hvem vurderer om pasienten er «i stand» til å avgjøre sin egen skjebne? Og skal de pårørende være med på beslutningen?

Hvis man kommer i den situasjonen at man føler seg som en byrde for samfunnet og for familien, er jeg redd for at pasienten til slutt mener det beste for alle parter vil være om man utfører aktiv dødshjelp. Hvis aktiv dødshjelp blir lovlig, kan det da være med på at pensjonistene føler seg desto mer utilpass med situasjonen og ønsker aktiv dødshjelp fordi man ikke ønsker å være en byrde for familien?

Til slutt lurer jeg på om man kan utføre aktiv dødshjelp for personer med en dårlig psykisk helse. Hvis man har store depresjoner og har alvorlige psykiske lidelser, vil det da kunne være mulig å gjøre slutt på livet gjennom aktiv dødshjelp? Skal aktiv dødshjelp kun utføres for de som har fysiske smerter, eller også de med psykiske smerter?

I stedet for aktiv dødshjelp mener jeg det må satses mer på lindrende behandling. Alle skal ha rett til en god omsorg ved livets slutt. Man skal få en verdig slutt på livet! Lindrende behandling skal bidra til en best mulig livskvalitet for pasienten.

 
Ada Vagnild Evju
1.kandidat for Vestfold SP
Advertisements

4 responses to “Nei til aktiv dødshjelp, – Ja til lindrende behandling!

  1. Når det gjelder psykiske lidelser, så burde man hatt mer aktiv livshjelp, synes jeg. Det er alt for lite fokus på den smerte som følger med det å ha en psykisk lidelse.

    Jeg vil si det sånn at helsemyndighetene mangler forståelse for den smerten. Selv har jeg levd med ubearbeidede traumer helt siden jeg som barn ble utsatt for overgrep gjennom mer enn ti år (og hadde mitt første selvmordsforsøk da jeg gikk i 4. klasse). Til tross for at jeg har skrevet til helsemyndighetene i mange år, ser de ikke ut til å skjønne.

  2. Dødshjelpen måtte begrenses til dem som er i den siste fasen av en uhelbredelig sykdom. En lege må fastslå tilstanden,men kan ikke pålegges utførelsen av hjelpen. Det finnes andre løsninger.
    Det verdifulle i en slik mulighet, er at vi kan føle oss tryggere mens vi lever. Vi burde slippe frykten for en avslutning i uutholdelige smerter. Men vi vet aldri hva som vil skje hvis situasjonen er der. Kanskje er livsviljen så sterk at vi står på til «the bitter end».

  3. Sier meg enig i Sigrun her. Har også prøvd å kommunisere med helsemyndigheter i årevis. Blir ikke tatt på alvor, og en møter og kjenner på den veggen av lover og paragrafer som stenger veien for bedre kvalitet. Disse reglene er desverre ikke konstruert av mennesker med sterke psykiske smerter. Hadde det ikke vært så vanskelig og kansje private disse mentale lidelsene så hadde «vi» kansje kunne gått sammen og organisert oss og brukt energien på å kreve det som er nødvendig for at vi skal ha det godt i hverdagen. Men hvordan starte noe sånt? blir vel ledd av. og det er vel problemet. Det er i hvertfall ingen politikere som noen gang kommer til å gjøre noe for oss som virker. Da hadde det vært gjort for lenge siden. » Og det det er trist nok et faktum» !

  4. Mye tyder på at mennesker slaktes på norske sykehus for å bruke organene til transplantasjon.

    Dette skjer ikke med folk som lider av en langvarig sykdom, men folks som har fått alvorlige skader, men hvis viktige organer er friske.

    Trikset som benyttes er på falskt grunnlag å erklere pasienten for hjernedød.

    Denne praksisen har også en sterk sosial slagside. De som slaktes er gjerne fra familier som er underpriviligerte i det Norske samfunnet, mens de som får organene gjerne tilhører en på fohånd priviligert klasse.

    Nå skjer dette ikke bare etter initiativ av de legene som tilsynelatende tar avgjørelsen og kommer med falske beskjeder til pårørende om at pasienten er «hjernedød».

    Disse legene har selv et sterkt press på seg fra sine overordnede og fra samfunnets styrende organer om å bidra med tilstrekkelig stort transplantasjonsmateriale, og helst fra unge mennesker.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s