Da jeg fikk psykologfobi

Bidragsyter: Sigrun

Jeg fikk meg et slags sjokk da jeg leste et innlegg om manipuleringdinevibber.no. Det var nemlig alt for mye å kjenne seg igjen i fra en terapi jeg gikk i. Jeg har vegret meg for å «diagnostisere» psykologen – jeg er ikke glad i å sette merkelapper på folk – og ikke vet jeg hva som er hans personlige måte å være på og hva som er «akseptable» manipulative terapiteknikker heller.

Om jeg hadde gått tilbake til ting jeg noterte ned mens det var som verst, samt hadde lest journalen min enda en gang, ville jeg nok ha kunnet skrive en god del om opplevelsen av å bli manipulert i terapien. Men det ville gjøre så vondt at jeg ikke orker, så jeg nevner kort noen av de tingene jeg ble utsatt for. «Gamle» lesere vil kunne kjenne igjen en del fra andre innlegg.

Tilbakeholdt informasjon
Psykologen holdt tilbake informasjon for meg om behandlingen. På den måten fikk jeg ikke anledning til å velge bort terapien. Han nektet også å fortelle hvilken diagnose han hadde satt på meg. Da jeg resignerte på det siste, ga han meg ros og sa at det var bra at jeg ga meg, slik at «det ikke ble en kamp».

Distrahering
Når jeg snakket om noe som var viktig for meg, kunne han bruke måter å få fokuset mitt bort fra det jeg var opptatt av. Det skjedde for eksempel når jeg sa at feminisme var viktig for meg. Når jeg nevnte Simone de Beauvoir, begynte han å snakke om Sartre. Når jeg fortalte om noe jeg hadde lest av Luce Irigaray, reiste han seg og hentet en notisblokk og ba meg stave navnet hennes sju ganger, samtidig som jeg skjønte at han aldri ville komme til å lese noen feminist.

Vage svar
Han svarte meg ofte på en måte som gjorde at jeg ikke fikk noe utav svaret og i stedet begynte å gruble masse på hva det var han mente. Dette opplever jeg sjelden i muntlig kommunikasjon ellers.

Skape skyldfølelse
Han hevdet flere ganger at det var min feil at jeg ikke opplevde terapien slik «den virkelig var», fordi jeg hadde skapt «min egen versjon» av den. Han bebreidet meg også kraftig, og flere ganger, for at jeg ikke ønsket å ha kontakt med min barndoms overgripere. Han snakket til meg som om jeg var et barn, og det klarte jeg ikke å godta, for jeg mener jeg har rett til å være en myndig, voksen person også når jeg er i klientrollen. Jeg kan ikke legge fra meg den rollen hjemme. Men skyldfølelse fikk jeg likevel, noe som kom fram særlig i nye drømmer.

Befalinger
Han spurte ikke hva jeg ønsket med mange ting i livet; han kom med befalinger. I dette innlegget har jeg nevnt hvor dårlig jeg fikk det på slutten av terapien. Tre år etter at jeg greide å slutte, ringte jeg psykologen og spurte om han kunne reparere ting som hadde skadet meg i behandlingen. Da sa han at jeg måtte ha mer av den terapien han hadde gitt meg, så vi skulle bare fortsette der vi slapp tre år tidligere.

Sykeliggjøring
Stadig vekk fikk jeg høre at krenkelser jeg opplevde i terapien bare var noe jeg innbilte meg fordi jeg hadde så store psykiske vansker. Når jeg kritiserte ham for noe, så var det egentlig mine egne projeksjoner, ikke noe han hadde sagt eller gjort.

Innta offerrollen
«Jeg skjønner ikke hva jeg skal gjøre med deg. Jeg føler meg rådvill og hjelpeløs», kunne han si – i stedet for å lytte til mine ønsker angående terapien. Dermed syntes jeg noen ganger synd på ham. Da jeg en gang fortalte at jeg hadde sett hovedoppgaven hans bli omtalt i en fagbok, og han skjønte at jeg ble litt nysgjerrig på å lese den, sa han: «Det må du ikke gjøre. Den er en av mine ungdomssynder». Jeg følte at jeg ville være illojal om jeg gjorde det, så dessverre ventet jeg med det til jeg hadde bestemt meg for å avbryte terapien.

Spille uskyldig/uvitende/forvirret/Nekting
Når jeg konfronterte ham med en del sårende utsagn, for eksempel «Hva skal du med barndommen din?» da jeg gang på gang ba om hjelp til å bearbeide barndomstraumer, nektet han for det i neste time. «Det kan jeg ikke huske å ha sagt», sa han mange ganger.

psykologi

Han var en teknisk sett dyktig terapeut, denne psykologen – dessverre for meg. En venn av meg som henvendte seg til en psykiatrisk poliklinikk med ønske om terapi, kunne fortelle at han fikk en liste over «anbefalte behandlere» med privatpraksis. Der sto denne psykologens navn.

Psykologfobi
Jeg utviklet sterk psykologfobi etter denne behandlingen. Selv ordet psykolog reagerte jeg på. Om jeg var i en bokhandel og så en hylle med skiltet Psykologi over, måtte jeg løpe ut. Terapien ble et svært traume for meg, og unngåelsesreaksjoner overfor ting som minner om traumet er typisk. Satt jeg i kirken og hørte en preken som minnet meg om noe psykologen hadde sagt, eller hørte jeg et foredrag der det ble referert til et eller annet fra psykologien, så måtte jeg reise meg og gå. Jeg fikk mye trim i den tiden. I tillegg kom en psykolog inn i familien min, gjennom giftermål. Men siden jeg er motstander av både tvangsekteskap og arrangerte ekteskap, var det lite jeg kunne gjøre med det…

Jeg hadde heldigvis også mye sinne i meg. I begynnelsen kunne det komme til uttrykk ved at jeg begynte å lese dødsannonser veldig nøye. Via en felles bekjent fikk jeg nemlig vite at psykologen hadde fått en alvorlig sykdom. Det første jeg gjorde hver morgen når jeg hentet inn Aftenposten, var forventningsfullt å slå opp på dødsannonsene. Men mine ønsker hjalp ikke denne gangen heller.

Så begynte jeg å skrive avisinnlegg om umulige terapeuter, og det var et steg i retning bort fra fobien. Riktignok var jeg på sammenbruddets rand da en psykologiprofessor tok meg fatt i en debatt, men siden jeg overlevde, valgte jeg å se det som min manndomsprøve. Kontakt med en hyggelig psykologistudent i forbindelse med at jeg tenkte å prøve å skrive en artikkel i et tidsskrift hun jobbet i, hjalp også.

Den dagen jeg hadde mitt første innlegg på trykk i Tidsskrift for Norsk Psykologforening, var da det snudde. Det må vel kunne kalles å ta tyren ved hornene?

Takk for inspirasjon til dinevibber.no.

Advertisements

35 responses to “Da jeg fikk psykologfobi

  1. etthjertetoindivider

    Tusen takk for at du deler dine erfaringer med oss, jeg har opplevd noe lignende med lærere og kan per i dag ikke fordra kristendommen eller matematikk!! 🙂

  2. Jørgen Lund

    Mange takk for denne erfaringen. Jeg har en lignende historie bak meg, der jeg gikk til en psykolog som fungerte både bremsende på utviklingen og i en del tilfeller regelrett retraumatiserende. Det sitter i ennå, og det er fortærende å tenke på at vi mennesker ofte er så lette ofre for falske hjelpere når vi nettopp trenger hjelp som mest. Det var første gang jeg var i terapi, og første gang jeg så på meg selv som en som trengte å gjøre noe fundamentalt med livet mitt. Da følte jeg meg så elendig at jeg trodde at jeg sikkert gjorde «riktig» ved å underlegge meg «ekspertisen», og tok det nærmest som et tegn på at jeg var på rett vei når jeg etterhvert følte meg enda verre hos denne psykologen.

    Nå tror jeg ikke lenger at det er sunt med «bahandling» som virker krenkende. Og jeg har skjønt at jeg lot barndommens manipulasjoner og overgrep gjentas da jeg gikk inn i rollen som håpløs pasient ved den store eksperts skrivebord. Nå tenker jeg at det raseriet og den motviljen jeg stadig kjenner mot denslags terapi ikke er «mitt problem» i forbindelse med en bestemt person som jeg må håndtere og «få ut», men derimot min konkrete erfaring med en destruktiv tankegang som ikke bare preger denne psykologen, men er et samfunnsproblem. Etter min mening er nemlig svært mye av dagens psykologiske tenkning og praksis i virkeligheten en overglattende og manipulerende virksomhet som preker ulike former for «positiv tenkning» og medikamentell «intervenering» på personer som ikke er «riktige». Ikke minst syns jeg det som kalles kognitiv terapi, og som går sin seiersgang i vår del av verden og på offisielt hold blir betraktet som empirisk fundert og noe som «virker», er en innsats for å skjule årsakene til lidelse og dermed forlenge den, i beste fall flytte symptomer. Å drille noen til å «tenke annerledes» er å sette alt inn på å skåne de som i utgangspunktet har forårsaket lidelsen og den «negative tenkning», i stor grad omsorgspersoner i barndommen. Selv opplevde jeg faktisk at den erklært ikke-religiøse psykologen siterte det groteske fjerde bud om å ære sin far og sin mor da jeg omsider begynte å skjønne at barndommen ikke hadde vært rosenrød.

    Jeg vet ikke når jeg får tid til å arbeide grundig nok med dette, men jeg har tenkt å bruke min psykolog-erfaring som anledning til et skriftlig forsøk på å bekjempe denslags terapeutisk tenkning og «hjelp», og ikke minst tendensen til å omklamre den fra «resultatorienterte» myndigheters side.

    Jeg våger en spådom til slutt: Etter hvert som fler våger å fri seg fra sånne manipuleringstaktikker som Sigrun beskriver over og forteller om hva som faktisk ofte skjer i navn av moderne terapi, kommer det til å bli en stor, selvforsterkende bølge. Courage!

  3. Jørgen Lund: Mange takk. Jeg er så enig i alt du skriver.
    Jeg hadde gått hos håpløse terapeuter før ham jeg skrev om her, selv om ingen traumatiserte meg som denne fyren.
    Når du beskriver den ikke-religiøse terapeuten, så kan jeg fortelle at min ikke-religiøse psykolog ville ha meg til å tro på helvete. Bakgrunnen var at han ønsket at jeg skulle gjenoppta kontakten med dem som krenket meg som barn og som jeg hadde brutt med mange år tidligere. De var nemlig veldig konservativt troende. Det hjalp ikke det spor at jeg på det tidspunktet hadde begynt på TF og fortalte ham at det gikk an å tro på Gud uten å ha en helvetestro. Men hva betyr vel klientens kunnskaper?
    Må si jeg ser veldig fram til at du skriver om terapi! Psykologisk behandling er jo noe som hittil har fått unnslippe kritikk i «brukermedvirkningens tidsalder».
    Når jeg leser Psykologforeningens tidsskrift, slår det meg hvordan manipulering i terapi er et totalt fraværende problem. Det gjelder andre fagtidsskrifter også.

  4. Jørgen Lund

    Til Sigrun: Det er grotesk hvor stor iver en slik «terapeutisk» holdning som din psykologs viser, hvor aktivt den går inn for å forvrenge sannheten: En ting er at det er vanlig å preke for å «forbedre relasjoner» som man er i, uten å spørre om det er godt for en i det hele tatt å ha relasjoner til den eller den. Men noe annet, og helt morbid, er det når «hjelperen» arbeider for å få en til å spole tilbake og gi opp erkjennelser og frigjørende handlinger, land som pasienten allerede har vunnet. Det demonstrerer etter min mening til fulle at slike moderne og «empirisk funderte» «hjelpere» ikke bare er i en uegennyttig rolle for andre, men derimot er ute i et aktivt ærend for egen del. De forsøker å fjerne fra sitt eget blikk handlinger som våger å gå motstrøms, folk som dermed indirekte minner terapeuten om vedkommendes egen ubearbeidete fortid. Utvikling og frigjøring hos pasienten blir en trussel for den som ikke våger å kjenne opprør og sinne på vegne av seg selv. Derav behovet for å «rydde opp» og faktisk forsøke å robbe pasienten for det som vedkommende har oppnådd.

    Jeg kommer til å tenke på en gang jeg hos min såkalte terapeut ymtet frampå om at jeg hadde begynt å legge merke til at jeg liksom ikke hadde følelser i det hele tatt, var kald og og «i hodet». Hans reaksjon da var straks å rykke ut for å snakke meg rundt ved å si at hvis jeg var redd for noe slikt, var jo dette også en følelse, ergo var tanken om følelsesløshet tull. Demagogi med andre ord. Og sårbar som jeg var ute i dette terrenget, trakk jeg selvfølgelig straks min nye erkjennelse skamfullt tilbake. I ettertid ser jeg at han ikke forpurret en gryende erkjennelse hos meg ganske enkelt på grunn av en faglig forståelse han hadde, men fordi han ble redd. Rett og slett redd, selvfølgelig uten å ville innrømme det. Hvorfor? Jeg er sikker på at grunnen var at følelsesløshet er et symptom, og at det kunne blitt første skritt i opprullingen av noe som han ikke orket høre om, fordi det minnet ham om noe han ikke var i stand til å møte.

    I all sin groteskhet tror jeg ikke sånne historier er uvanlige. Men jeg tror i grunnen denslags aktivitet avslører noe om grunnen til hvorfor for eksempel psykologforeningens tidsskrift ikke vil inn på manipulering i terapi, som du sier: Det rådende syn, establishment, er preget av folk som er ute i et aktivt overglattingsærend, og vil aktivt forsøke å rydde unna enhver «forstyrrelse». I mange tilfeller er hjelper-identiteten et skalkeskjul for en forskremt agering som går ut på å fjerne fra sitt åsyn det som minner om sannheter om egen fortid, som «hjelperen» ikke orker. Jeg tror det store gros av psykologer og psykiatere har en del av dette. Men de er ikke alene om det. De tilhører en stor gruppe «påvirkere» og «oppdragere» som samler disipler eller «trengende» ved sine føtter. Mulighetene til slikt er mange blant sosialarbeidere, leger, sykepleiere, misjonærer, lærere, prester, politiske og åndelige ledere, foredragsholdere, you name it. Rett og slett å få barn er vel den vanligste måten. Det er selvfølgelig langt fra alle i disse gruppene som først og fremst er ute etter å «rydde opp». Poenget mitt er at det er så uendelig mye lettere og mer fristende å stå øverst enn nederst, og at slik posisjonering, gjerne ikledd de mest uegennyttige gevanter, er en måte å distansere seg fra sine egne realiteter på. Ingen utdannelse, status eller yrkestittel kan endre på dette, tvert i mot. Dét kan bare spørsmålet om hvor dette «øvrighetsbehovet» kommer fra, og det spørsmålet fører tilbake til fortiden, barndommen og følelsene. Men å stille det sitter veldig langt inne, særlig hvis man har gått inn i en gruppe kolleger som gjensidig forsterker hverandre i troen, og redselen.

  5. Ja, og en grunn til at det er så vanskelig å bli trodd når man forteller om slike terapierfaringer (hvilket er min erfaring i alle fall), tror jeg er myten som lever i befolkningen om at terapi, det handler om å «grave i barndommen» og få hjelp med traumer.

  6. For tre-fire år siden skrev psykolog Sissel Ekern om at det ikke bare er lett å bli pensjonist, i artikkelen «Hvem er jeg når jeg ikke lenger jobber?» i Psykologforeningens tidsskrift:

    – Bekreftelsene vi trenger, må vi før eller siden hente hos andre enn kollegaer eller pasienter…

  7. Jørgen Lund

    Mener du at folk ikke tror på historier om fornektende terapeuter fordi de er sikre på at terapeuter bare lengter etter å få høre om vonde ting fra barndommen og liksom finne på ting? Og så bruker de klisjeen om den barndomsgravende terapeut til å slå fra seg hele fortellingen, og indirekte beskylde pasienten selv for å være den som ikke fikk med seg at terapeuten så gjerne ville høre og forstå? I så fall gir det meg frysninger, og minner meg om folk som jeg på den tiden forsøkte å søke støtte hos: Øvrigheten har alltid rett, fikk jeg «lære» da. Da føler jeg meg virkelig hensatt til isødet.

  8. Ja, jeg mener det.
    Og de færreste tror meg når jeg forteller at psykologer og andre lærer lite om overgrep mot barn i utdanningene. Mulig de tror jeg sier det fordi jeg er gal…

  9. Jørgen Lund

    Sigrun, det er elendighet det der, som jeg delvis kjenner meg igjen i. Det minner meg om at man faktisk er heldig som ikke er blant dem som ser hele fenomenet psykologi og terapi som en fordervelig spredning av ubegrunnede rykter om ulykkelig barndom. Men det minner meg også om hvor vanskelig det er å nå gjennom til dem som ikke er villige til å åpne seg, men i stedet latterliggjør barndommen og alt som kan minne om den. Jeg blir litt matt av å tenke på det: Hvordan skal man kunne kjempe for det man tror på når de man har lyst til å vinne gehør hos aldri kommer til å høre likevel, med mindre de er så heldige at det skjer ett eller annet i livene deres som gjør at de føler seg sterke nok til å slutte å fornekte? Vel, det blir vel å holde det gående og ikke tie uansett, og faktisk la dem seile sin egen sjø. Som de likevel selvfølgelig gjør. Heldigvis, hadde jeg nær sagt….

  10. «Nå tenker jeg at det raseriet og den motviljen jeg stadig kjenner mot denslags terapi ikke er “mitt problem” i forbindelse med en bestemt person som jeg må håndtere og “få ut”, men derimot min konkrete erfaring med en destruktiv tankegang som ikke bare preger denne psykologen, men er et samfunnsproblem.»

    Så väldigt bra uttryckt! Själv har jag gått i både dåliga och bra terapier, och håller fortfarande på och sliter med konsekvenser från min barndom som dyker upp i olika sammanhang. Och jag har tänkt mycket hur «samhället» och/eller människor i allmänhet ser på känslor överhuvudtaget, vilket också präglar dåliga terapeuter och dåliga «hjälpare» av olika profession. Det finns en tydlig norm när det gäller känslor, tycker jag, och det är att man INTE ska reagera känslomässigt, man ska INTE ha så mycket känslor överhuvudtaget. Bara det att ha känslor, och ännu värre – att visa känslor – betraktas som sjukt. De flesta människor lever också, medvetet eller omedvetet, efter denna norm. För mig fungerade det så att när jag väl hade öppnat Pandoras ask så kunde jag inte stoppa tillbaka de känslor som vällde fram, utan har varit tvungen att bearbeta dom från grunden. Men eftersom detta inte är det «normala» sättet att hantera känslor så har jag haft mycket skuld för att jag inte klarar det alla andra verkar klara, nämligen att konstatera «hoppsan, här kom en känsla – den stoppar vi undan igen!» och sen kan man bara gå vidare som om ingenting har hänt! Länge fungerade mina skuldkänslor så att jag trodde att jag överreagerade på saker och ting. Nu förstår jag att det inte alls är så – jag reagerar bara, de flesta gör inte det! De flesta låter inte omvärlden påverka dem känslomässigt helt enkelt. Efterhand som jag har kunnat släppa skuldkänslorna kring mitt eget sätt att förhålla mig till känslor, har jag också kunnat se att de människor som lyckas leva upp till normen och skära bort sina känslor efterhand som dom dyker upp har behov av att missbruka (mat, godis, alkohol, mediciner, maniska beteenden) som inte jag har. Sedan jag upptäckte det sambandet hos människor kunde jag känna mig friskare själv, utan att egentligen ha ändrat något, utan bara genom att se att det handlar om normer, och att jag kände mig sjuk bara för att jag inte kunde leva upp till normen!
    Som alltid när det handlar om normer så blir man blind. Samhället är blint, enskilda individer är blinda osv. Normer fungerar som en stor blind fläck! Kanske för att man tror att normen är det enda sätt något kan/ska vara på?

    «Jeg kommer til å tenke på en gang jeg hos min såkalte terapeut ymtet frampå om at jeg hadde begynt å legge merke til at jeg liksom ikke hadde følelser i det hele tatt, var kald og og “i hodet”. Hans reaksjon da var straks å rykke ut for å snakke meg rundt ved å si at hvis jeg var redd for noe slikt, var jo dette også en følelse, ergo var tanken om følelsesløshet tull.»

    Det här är också något som knyter an till mitt resonemang om känslor. När du pratar med din terapeut om att du inte har känslor antyder du också att det är något du inte är nöjd med, något du vill ändra på. Kanske också detta kan ha skrämt honom och framkallat hans mot-reaktion, som gick ut på att övertyga dig om att «det är inget fel på att vara känslokall!»

    Jag är också enig i allt du, Jörgen, skriver om kognitiv terapi.

  11. Litt på siden av tema, men likevel:

    Forsvar for vold mot barn. Advokat Ulrik Sverdrup-Thygeson skrev i Klassekampen på mandag:

    «I tidligere tider var ydmykhet bra. Jesus beskrev seg selv som ydmyk og ville at andre skulle ta etter. Departementet fremholder derimot flere ganger at det ikke er lov å ydmyke barn.

    Ordet vold er meget negativt og gir uriktig assosiasjon når det benyttes til å dekke fysisk irettesettelse.»

    I dag intervjues filosof Einar Øverenget. Også han reagerer på at foreldre ikke skal ha lov til å ydmyke barna sine.

  12. Jørgen Lund

    Sigrun, tusen takk for at du følger med og fanger opp slikt som disse to Klassekampen-oppslagene. Jeg blir matt og kvalm av å se sånt. Lurer alltid på når og i hvilken grad det svarer seg å bruke til til å skrive motinnlegg mot denslags. Jeg blir ikke overrasket over innholdet. Aller mest tyngende syns jeg det er å få indirekte illustrert hvor sterke krefter som arbeider i samme retning som disse to. Som tekst betraktet er jo Sverdrup-Thygesons bidrag så langt, så uklart – ja rett og slett så hjelpeløst – at det åpenbart er andre vurderinger enn de som kalles journalistisk-profesjonelle som gjør at Klassekampen setter det på trykk: Å avvise et bidrag fra en som forsvarer foreldrenes hevdvunne rett til å herse med barn og selv definere hva volden skal kalles, ville åpenbart utløst redsel og skyldfølelse i redaksjonen. Min erfaring – også med den «radikale» Klassekampen – er at man blir veid på en helt annen vekt og må gjennom et helt annet nåløye hvis man skriver uten slik underdanighet.

    Anja, tusen takk for det du skriver. Ordet norm virker for meg veldig riktig å bruke i denne sammenhengen. Norm er blindhet og lamhet. Jeg kjenner meg igjen i det du skriver, og skulle ønske jeg kunne eller våget å rive lokket av min egen eske så det aldri var noen tvil om at det er følelser det dreier seg om. For meg er det foreløpig som om en jevn, langsom strøm av raseri kommer ut, i form av tekst, ord og tenkning.

  13. Reaksjoner i bloggen min på å ydmyke barn: http://tinyurl.com/oms2ft

  14. Det jeg har lest om kognitiv terapi på nettet,fikk meg til å tenke at dette må være en helt riktig måte å gå frem på. Terapien skulle være en vennskaplig samtale hvor brukeren styrte forløpet. Dette skulle skje i erkjennelse av at brukerne sitter inne med den endelige løsningen, men trenger terapeuten som et speil for å bevisstgjøre seg den. Maktrollene ville dermed være byttet om.
    Dere fremstiller kognitiv terapi som noe helt annet. Jeg ville kalle det hjernevask. Det tankesettet som brukeren sitter inne med, skal renses bort, og et nytt settes på plass.
    Hvis min første oppfatning av kognitiv terapi ikke er riktig, så burde noen utvikle denne retningen.

  15. I går var jeg i kontakt med en Ap-politiker på Twitter om behandling etter overgrep i barndommen. Hun ba meg sende henne en mail.

    Det gjorde jeg. Der la jeg ved to linker til blogginnlegg om dårlige terapierfaringer, bl.a. dette.

    Som svar fikk jeg høre at hun er glad for å lese at jeg har forsøkt å få profesjonell hjelp. Enkelte gjør aldri det, sier hun.

    Å uttrykke at hun er glad når jeg har fortalt at jeg er blitt retraumatisert i terapi, er utrolig frekt. Er politikere følelsemessige idioter? Eller bare dypt og grunnleggende overfladiske?

  16. Svaret er en ren hån. Politikere burde ikke slippe så lett unna. Alle kløktige hoder, foren dere, og finn frem til en løsning slik at de tvinges til å sette seg ordentlig inn i forholdene.

  17. Inger: Unnskyld at jeg ler: «Vennskapelig samtale». *Ha ha*
    Den gode, fortrolige samtale liksom. Ja, gid det var slik. Det er det nok ofte ikke.
    Fyren jeg gikk hos omdefinerte med sine kognitive teknikker seksuell trakassering til «forsøk på en hyggelig flørt». Jeg kommer altså ikke over det!

    Vi burde kanskje starte en forening for å ivareta våre interesser?

  18. Kjempeide!
    Jeg vil gjerne begrunne mine synspunkter litt bedre. Brukeren må være det handlende subjektet og terapeuten et speil,et medium, som gir brukerne mulighet til å bli bevisst det de egentlig vet, fordi det er brukeren selv som er den egentlige eksperten.
    Brukeren sitter inne med erfaringskunnskaper, mens terapeuten bare har abstrakte,teoretiske kunnskaper. De teoretiske kunnskapene går på ytre symptomer, ikke på den indre dynamikken. Alt sees utenfra,ikke innenfra.
    Terapeutene er derfor i utgangspunktet som de blinde som skulle finne ut hvordan en elefant er. Noen fikk tak i en fot og forklarte elefanten ut fra den, andre fikk tak i snabelen osv. Bare den som ser helheten, har mulighet til å oppnå virkelig innsikt og erkjennelse.
    Det er brukerne selv som utgjør helheten,og det er derfor de som må styre løpet. Terapeuten skal bare være en medløper.
    Hvis de skadede i startfasen ikke klarer denne rollen, betyr det også mye for mennesker bare å få være hos noen som vil dem godt. Det å kunne være svak og gråte uten at det blir misbrukt og utnyttet, kan i seg selv være en ny og revolusjonerende erfaring.

  19. Jørgen Lund

    Inger, jeg er skeptisk til tanken om terapeuten som uvitende, som en som, liksom blind, er henvist til å motta kunnskap fra «pasienten» langsomt og møysommelig. De prinsippene fra kognitiv terapi som du siterer over her, er et eksempel på en retorikk om «brukerstyring» som omgir en god del av dagens kliniske virksomhet, og som smykker seg med en moderat, nøytral og liksom teorifri og fordomsfri holdning. Men det er en misforståelse å tro at det er en oppvurdering av «pasienten» å stille vedkommende overfor et sinn som er som en «tom tavle». Dette ligner mer på å la vedkommende være alene. Det eneste som gjør at noe terapeutisk kan oppstå er jo at «pasienten» endelig møtte et engasjement som både tør og vil være med på en opprulling av en smertefull og hårreisende historie. Man kan først virkelig la lidelsen komme til uttrykk og bli kjent med den når den man snakker med viser en holdning som er i radikal opposisjon til de voksne «ansvarspersonene» i barndommen, deres holdningsløshet eller fiendtlighet.

    Vi er sikkert ikke så uenige egentlig, men jeg mener at det er helt avgjørende å se at det er følelser og åpenhet for følelser (det samme som å ha følelser selv) det handler om, ikke mye eller lite kunnskap på terapeut- eller pasientsiden. Og intet tillært og vedtatt prinsipp om kommunikasjonsformer kan lære noen opp til å møte lidelse, det kan bare tilgang til egen historie. Jeg er sikker på at et hvilket som helst prinsipp om hvordan man skal forholde seg som terapeut, selv slike»alternativ-prinispper» som vi lengter etter her, er verdiløse så lenge terapeuten ikke har et avklart forhold til sin egen historie. Da blir resultatet farlig uansett. Man kan ikke lære å møte folk på en støttende måte, bare oppnå det som en bigevinst når man er åpen for sin egen historie og har gitt det førsteprioritet. Bare den som har et avklart forhold til sin egen barndomserfaring har tilgang til de følelser som skal til for å bli med på det som motparten er i ferd med å huske og omsider begynner å fortelle, bare en slik lytter gjør at det ikke finnes ensomhet der lenger, men fellesskap og dermed språk og uttrykk.

  20. Jørgen Lund
    Vi er kanskje slett ikke uenige,men uttrykker oss på litt forskjellig måte. Det speilet jeg snakker om, er terapeutens eget sinn, eget reaksjonsmønster. Terapeuten må derfor være et mentalt sunt menneske selv, for bare da kan han lære brukeren hvordan et sunt menneske reagerer.
    Terapeuten skal etter min mening være en slags prøveklut som brukerne i sitt eget tempo kan prøve seg selv ut mot. Da kan de gjøre helt nye erfaringer. Slike erfaringskunnskaper er avgjørende. Det er derfor en ikke kan lese seg til sunnhet gjennom bøker.
    I et slikt samspill vil brukerne oppdage at de har i seg alt som skal til for selv å fungere på en sunn måte. Det er ikke farlig å vedstå seg sine følelser -selv hat og bitterhet, fordi terapeuten forstår at det er snakk om virkelige skader. Uansett egenskaper så finnes det en verdi tilbake,egenverdien som person.

  21. Jørgen Lund

    Inger, dette er spennende. Uenige eller ikke, uansett er det høy energi i dette stoffet, og jeg er interessert i nyansene. Når du sier at terapeutens sunnhet er noe som «lærer brukeren hvordan et sunt menneske reagerer», og at det handler om å erverve «erfaringskunnskaper», får jeg fornemmelsen av en modell- eller forbildetenkning, og det er jeg svært skeptisk til. Den som lider, lider etter min mening ikke under mangel på gode forbilder, men under faktisk mangel på mennesker som åpent og bramfritt kjemper en slik kamp som den lidende ennå holder inne i seg selv. Barndommens erfaring av en verden tom for hjelp og forståelse fortsetter som voksensamfunn. Bedring i dette er ikke snakk om læring, om å erverve seg en manglende kompetanse, men om å finne steder og mennesker der man kan begynne å leve med og uttrykke de følelsene som er dypt begravd i kroppen. En som lider, og som våger å innrømme det ved å søke etter forstandige og følsomme samtalepartnere, er ikke en «bruker» eller «klient», men en medsammensvoren i kampen mot den dominerende holdning som alltid gir de sterkeste og foreldrene rett. En som lider er ikke fattig på erfaringer, men – slik som også alle de «vellykkede» som går rundt og skaffer seg undersåtter i stedet for å vise følelser – undertrykt av en kollektiv fattigdom på sannhet og følsomhet. Etter min mening er det den fattigdommen man begynner å bekjempe når man våger å vise følelser, også når man for eksempel skriver bøker som rokker ved samfunnets kult for foreldrene. Utsagn og uttrykk fra andre mennesker, om det er ansikt til ansikt eller gjennom tekst, er en vesentlig støtte i arbeidet for å finne sin egen sannhet, og desto mer man har funnet den, desto mer har man å gi andre, tror jeg. Men å erverve seg en teori om hva andre trenger og forsøke å instituere denne teorien som terapi- eller samtaleform, syns jeg smaker av å finne en mal for «riktig oppførsel» sånn at man slipper å føle eller stole på følelsene sine. Det viktige da, er spørsmålet om hvorfor man ikke våger nettopp det, hvilken forhistorie dette har.

  22. Jeg er helt enig i det du skriver. Det er ikke en mal jeg tenker på,men holdninger. Skadede og sunne mennesker har rett og slett forskjellige egeninteresser. Skadede mennesker,mennesker som flykter fra seg selv, vil bruke andre som en vegeterende utvidelse av seg selv,som en lem på en organisme. De må derfor knuse alt indre liv,selvet og naturen, slik at all makt kan flyttes over til organismens hode. En lem på en organisme kan ikke «gå sine egne veier». Da ville alt gå i oppløsning.
    Sunne mennesker inntar helt andre holdninger. De fungerer som helhetlige enkeltindivider, og har derfor ikke bruk for sjelelig makt. Det deres interesser går ut på, er å dra utbytte av andres egenverdi som personer.
    Ved å gjøre erfaringer med slike sunne menneskers holdninger,vil de skadede oppdage at også de selv har evne til å fungere på en sunn måte. I samspillet får de kjennskap og tiltro til det de er i seg selv som personer. De får jo bevis på at det må ha verdi siden andre kan ha utbytte av det.
    Til slutt vil de kunne foreta det revolusjonerende maktskiftet. I stedet for å la seg formes og styres utenfra etter den vegeterende enhetens behov, kan de flytte hjem til seg selv. Det er da de fungerer på sitt beste for alle andre enn dem som vil utnytte og misbruke dem.

  23. Jørgen Lund

    Inger, å tenke kroppslig om dette, at mennesker blir brukt som andres lemmer, syns jeg var veldig meningsfullt. Jeg har ikke hørt det før, og det gir meg mye å grunne på. Jeg er interessert i å høre mer om hvordan du tenker det. Det slår meg umiddelbart som noe som passer på misbruk mellom jevnaldrende eller voksne, der det på overflaten ikke syns at den ene er underordnet den andre. Eller hvordan tenker du? Misbruk av barn kan kanskje ikke forstås som å bruke dem som en forlengelse av kroppen, for de er jo uansett barn og kan ikke bli et effektivt redskap som en voksen arm, liksom?

    Du skriver at de skadede «vil oppdage» sin egen evne når de opplever sunne mennskers holdninger. Her tenker jeg: Det er ingen garanti for at en som er skadet vil tjene på å bli konfrontert med folk som står for noe annet. Tvert i mot er vel det langt vanligste at man blir angrepet og forsøkt utdefinert og sykeliggjort når man gjør noe som anfekter (foreldre)makten. Sigruns erfaringer med politikerens hersketeknikk nevnt over her, er normalen. Kan godt hende jeg misforstår deg, men poenget mitt er ikke bare at man ikke kan endre noen som ikke vil det selv, og at man også må passe seg for å slite seg ut på manipulerende mennesker. Først og fremst tror jeg det er avgjørende at man ikke primært «tenker» og «administrerer» dette som et behandlingsmessig spørsmål om påvirkning og spredning av holdninger overfor tredjeperson, men snarere «lever» det som personlig kamp i høylydt førsteperson, liksom. For meg er i hvert fall det å være frampå med tanker og erfaringer for eksempel her, og høre andres stemmer gjøre det samme, den beste terapi jeg har vært borti. : )

  24. Det jeg tenker på er mitt eget forhold til min mor som barn. Hun utviklet seg til et maktmenneske, og jeg måtte slåss mot henne hele tiden for ikke å bli sjelelig okkupert slik at jeg mistet meg selv. Jeg forsto selvsagt ikke sammenhengen som barn, ante bare at det var livsfarlig å gi etter. Og jeg fikk fryktelig dårlig samvittighet for ikke å følge tilsynelatende rimelige forventninger.
    Bildet med legeme og lemmer har jeg fra Bibelen. Min mor ville ha makt fordi hun flyktet fra seg selv– sin egen selvbevissthet. Da havner en i det førbevisste,vegeterende utviklingsnivået, og er ikke lenger en hel enhet.
    En må ha noen å flykte sammen med, organismens hode må ha lemmer. Et hode kan ikke klare seg alene. Jeg var derfor en del av hennes nødløsning.
    Selv om jeg klarte å slåss mot henne, havnet jeg likevel senere i den samme tilpasningsformen. Årsaken var at jeg aldri hadde erfart at det fantes et alternativ. Gjennom sunne menneskers holdninger kan en lære at det finnes et alternativ, at en kan verdsettes som person og ikke bare som en kontrollerbar gjenstand. Da vil en velge alternativet. Ingen drikker saltvann mot tørste hvis de oppdager at det finnes friskt kildevann.

  25. Jeg sendte den kvinnelige politikeren en mail. Da svarte hun at hun skulle ha skrevet «forsøker» i presens. Men jeg driver ikke og ringer rundt til psykologer lenger. Det har jeg gjort halve livet.

  26. Det psykologene gjør,er å kartlegge de ytre symptomene på skadene. Men hva så? Virkelige skader forsvinner ikke gjennom kartlegging. En benbrudd blir ikke leget ved å studere et røntegenbillede av det.
    Bare de gjenskapende livskreftene kan fjerne virkelige skader. Det eneste som er av interesse,er derfor hva som kan forløse livskreftene.
    For mennesker med den nevrotiske tilpasningsformen betyr dette å få dem til å oppdage at de har et alternativ. Det er ikke nødvendig å kjøpe seg bruksverdi ved å mishandle seg selv, bekjempe alt i seg selv og i sin natur og la seg formes og styres utenfra. De må oppdage at de har egenverdi i kraft av seg selv som personer.
    Bare misbrukere er ute etter deres bruksverdi. «Brukere» derimot er ute etter den verdien de har som personer når de overtar eiendomsrett og kontrollrett over seg selv og fungerer ut fra eget,indre liv. Når mennesker bruker hverandre som personer, gir det gjensidig fordel. Begge tilfredsstiller sjelelige behov på en ekte måte. Alt som er verdifullt er gjensidig, for bare gjensidighet gir frihet.

  27. Jørgen Lund

    Inger, det høres jævlig ut det der, å bli en kroppsdel under en annens hode, under en som bare er hode. Grunnen til at jeg ble så interessert i det, er at det gir meg en anelse om at jeg kan forstå mer av historien om min egen mor. Jeg pleier å føle meg som et hulrom som min mor har spist ut av, nesten som om jeg er et åpent trau som er reist på høykant. Etter det du skrev, kan jeg også se det som om jeg er et klesplagg som hun har kledt på seg og tatt rom i, en temmelig motbydelig tanke. Det er mye uhygge å oppdage og finne igjen i dette, rene horrorfilm-bildene. Uansett hvor mye som er blitt sagt om «glad i deg» og sånt, skjønner jeg etter hvert at for henne har jeg alltid vært ingen, men snarere et depot av næring å tære på. Blir tydeligere og tydeligere for meg hvorfor jeg har problemer med virkelig å fatte at jeg er en, selvstendig person, og for eksempel hun er en annen. Det gir meg the creeps.

    Forresten liker jeg det uttrykket ditt om å bruke noen «som person». Det er noe helt annet enn å bruke som næring eller gjenstand. Jeg er enig i at begrepet å bruke bør få en positiv formulering, for i og med at vi alle er ute etter å leve, vil vi alltid søke etter det som gjør oss godt og er til vår fordel, uten at det er noe galt eller egoistisk ved dette i det hele tatt. Klisjeen om at man «bør» gjøre andre til formål i seg selv, syns jeg smaker av et krav om selvutslettelse.

  28. Der ser du,vi er egentlig ganske enige. Men for meg er egoisme og selviskhet positive ord. Egoet/selvet er jo ikke noe annet enn menneskets bevissthetssenter, evolusjonens siste nyvinning. Det er maktmennesker og maktgrupper som misliker selviskhet og egoisme. Mennesker som er forankret i sitt selv/ego kan ikke manipuleres som brikker i et sjakkspill.
    Menneskers egenverdi blir bare en tom frase hvis det ikke ligger erfaringer bak. Hvis det skal ligge erfaringer bak, må andre vise sin egoisme/selviskhet dvs. søke utbytte av andre som personer. Resultatet er til gjensidig fordel, og gir derfor også gjensidig frihet. Begge blir kjent med og får tiltro til sin egenverdi som personer.
    Det at mennesker skal være mål i seg selv, betyr bare at de skal få livsbetingelser som setter dem istand til å ta i bruk sin iboende egenart. Dette er best for alle livsformer,også for mennesker. Det er slik de får størst verdi for alle som vil bruke dem, ikke misbruke dem.
    Misbrukere ønsker ikke å skape gode indre livsbetingelser, men tvert imot knuse selvet/egoet og naturen til tom leire. Bare da kan de forme dem ut i eget billede og underlegge dem egen makt.

  29. Du skriver så vakkert om sosionomen at jeg får tårer i øynene. Dette bekrefter det som er en av mine viktigste overbevisninger, alt som er godt,er gjensidig.
    De nye kunnskapene en trenger er erfaringskunnskaper, ikke teoretiske kunnskaper. Slike avgjørende erfaringskunnskaper kan en bare gjøre i et ekte samspill ut fra eget,indre liv. Da vil en oppdage at sunne mennesker ut fra sine egeninteresser søker utbytte av andre som personer, ikke som tom leire som de kan forme og kontrollere som en utvidelse av seg selv.Resultatet er kjennskap
    og tiltro til sin egenverdi som person.
    Tilslutt blir denne tiltroen til seg selv så sterk at en våger å flytte hjem til seg selv, fungere ut fra sitt indre liv som en helhetlig peroson.

    Sunne mennesker er ikke interesserte i andres skader og svakheter. Det er bare bra,for de kan ikke gjøre noe med dette likevel. Virkelige skader er det bare livskreftene som kan rette opp. Den nye tilpasningsformen forløser de gjenskapende livskreften. Resten er bare et tidsspørsmål.

  30. Oppsummering:
    Det finnes to tilpasningsformer. Forskjellen består i hva vi gjør med selvbevisstheten.Vi kan flykte fra den og tilpasse oss som deler av førbevisste enheter,eller vi kan ta konsekvensene av den og fungere ut fra eget bevissthetsliv og natur som helhetlige enkletindivider.
    Grunnlaget for ny sunnhet er å forandre tilpasningsform. Vi må lære oss å ta konsekvensene av selvbevisstheten i stedet for å flykte fra den. Da trenger vi nye kunnskaper. Slike nye kunnskaper kan alle mennesker med den sunne tilpasningsformen gi oss.
    De nye kunnskapene går ut på å oppdage at sunne mennesker har helt andre egeninteresser enn dem vi har gjort erfaringer med. De ønsker å bli kvitt den ensomhetsfølelsen som selvbevisstheten skaper ved å knyttes sammen med andre ut fra seg selv, ikke ved å smelte sammen med dem på det førbevisste utviklingsnivået. Dermed oppdager de skadede at den sunne tilpasningsformen er mulig også for dem.
    Ved å overta eiendomsrett og kontrollrett over seg selv og fungere fra sentrum av seg selv, får det tilfredsstilt behov og mishandlingen tar slutt. De får gjøre de bevissthetsskapende erfaringene med seg selv og livet rundt seg som trenges for å bygge opp en trygg plattform i seg selv, og de slipper å mishandle sitt indre liv for å kunne kjøpe seg nødløsninger.
    Sjelslivet er en form for liv. Det fungerer etter de samme grunnprinsipper som alle andre livsformer. Tilfredsstillelse av behov og fjerning av mishandling forløser livskrefter. Den nesten utdødde planten kan skyte friske skudd.

  31. Tilbaketråkk: Klienttilpasset terapi « ~ psykisk ~

  32. Jeg er glad på dine vegne. Du får jo akkurat det du har bruk for du,og jeg føler meg trygg på at du får det helt fint etterhvert. Gi denne sosionomen en klem fra meg. Jeg skulle virkelig ønske at alle som sliter med sjelelige problemer fikk møte de samme holdnigene.

  33. I dag er denne Sverdrup-Thygeson igjen i Klassekampen om refselse av barn. Mannen er panisk redd for at staten kommer til å «eie» barna dersom foreldrene ikke får lov til å slå dem.

  34. Vakkert skrevet, Inger! Mine foreldrene sa alltid «for ditt beste», men i realiten er det alltid «for mitt beste/enkleste for meg». Jeg har alltid følt at alle ville tråkke på meg. OK, nok med personlig historie nå! 🙂

    jeg siterer og kommenterer Jørgen Lund, jeg håper at det blir til nytte for deg!

    > jeg liksom ikke hadde følelser i det hele tatt, var kald og og “i hodet”.

    Det kalles tanker. jeg er også slik, jeg er veldig rasjonell, rolig og sindig. Det er ikke så vanlig, da folk flest lar seg først styre av sine følelser (utavendte). Kvinner forventer at jeg skal være brautende og kommandende hele tiden. Jeg syntes det er bare slitsomt, men det betyr ikke at jeg er taus hele tiden. De innavendte er ofte undervurderte for de vurderer omgivelsene først, tenker kanskje litt og så «acting out», men etterhvert de får mer erfaring slutter de å tenke seg om, tankene har blitt til en følelse i kroppen. En sunn følelse reagerer raskere enn en tanke.
    En sunn/god følelse er enda mer effektiv enn en usunn tanke/følelse.

    Tanker kan være logiske og nyttige for fremtiden/nåtiden. Andre tanker har de ikke rot i virkeligheten, men bruker jeg det riktig skaper jeg en virkelighet fremover. Aldri bakover, da forverrer jeg mine egne følelser. Enkelte fortidstanker er nyttige for det får meg til å forstå meg selv bedre NÅ, men det kommer som et plustelig innsikt. Disse er uvurdelige! Psykologen din fikk deg til å fortrenge den innsikten fordi han skjønte at hans tanker var kraftløse overfor den nye kraften din.

    Jeg prøver å slutte å tenke. Alt jeg gjør er å føle.
    Går jeg en tur er hodet mitt tomt. Da føler jeg en glede av å være fri fra jeg’et. Da blir jeg lykkelig. 🙂
    Mine egoitiske fortidstanker vil forvrenge virkeligheten min for å beskytte seg selv, den vil nære seg fra smertekroppen min, det går bare rundt og rundt. Jeg åpner opp for meg selv, men jeg nekter å la fortiden min styre nåtiden, jeg nekter å være et skadet menneske mer.

    Min psykolog lo av meg og var totalt uforstående da jeg snakket om at folk er forutsigbare, at de pleier å oppføre seg likt, jeg så rasjonelt på det og beskrev denne prossesen overfor henne, jeg begynte å bli flink til å lese av andre mennesker. Jeg hadde en innsikt jeg ville dele med henne, men hun ville ikke høre noe av det. Hun er ekstremt opptatt av makt, stirrer meg i senk, gjør ingenting for at jeg skal være komfortabel, presser meg til nye innsikter hun mener at jeg bør ha. Får det hun ikke vil ha blir hun frustert. Hun oppfører seg nesten som en hissig 5 åring!

    > jevn, langsom strøm av raseri

    Jeg har alltid begrenset meg til et smalt spekter av følelsesløshet som har hindret meg mer enn jeg trodde. Jeg har ikke et behov av å sette ord på mine følelser, for jeg føler at det forvrenger og forenkler meg selv, jeg definerer meg selv gjennom mine tanker og tidligere erfaringer.

    (Inger) Den nesten utdødde planten kan skyte friske skudd.

    Alt som trengst er «jeg er…»

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s