Svikt i psykiatrien

Bidragsyter: Angelino

Det har vært mye omtale i media og blant andre bloggere om svikten som råder innenfor Psykiatrisk avdeling. Dette svikten er ofte basert på pasientens medisinske behandling og “unødvendig” bruk av tvangsmidler (som i dette tilfelle defineres som: bruk av mekaniske,- og medikamentell tvang). Jeg, som arbeider ved Psykiatrisk avdeling, har hele tiden vært imot de negative meningene rundt denne omtalen som florerer blant samfunnets medborgere, og har i min posisjon sett det faglige i problematikken, som en viktig del av det miljøterapeutiske arbeidet rundt en pasient.

Mange pasienter som innlegges ved en Psykiatrisk avdeling, har behov for en lettere “ekstrem” tilrettelagt form for behandling, for å kunne opprettholde og ivareta deres egenomsorg og de grunnleggende behov. Personalet ved en Psykiatrisk avdeling (miljøarbeideren og legene/psykologene) har hver sine ansvarsdefinisjoner for å se til at dette opprettholdes på et slikt plan som er for pasientens beste. Og i noen, nokså sjeldne tilfeller, er nettopp bruk av tvang nødvendig.  Jeg kan godt forstå de mennesker som har selv opplevd å være i en rolle som pasient ved en psykiatrisk avdeling. Hvordan deres opplevelser gjennom et opphold oppleves, skulle som en plikt, blitt vurdert fra pasienten selv og levert til avdelingens overordnede. Jeg tror at på denne måten ville mye av dagens stigmatiserende holdninger, tanker og meninger ville tatt en annen vending enn den vendingen man pr idag ser at synspunktene for psykiatrien har tatt!

Men hva når svikten i Pskiatrien blir en realitet og man kan tydelig se sviktens verk på en pasient?

For meg, som er utdannet innenfor psykisk helsearbeid, er det et stort svik og en skam å se et annet menneske som har blitt utsatt for dette sviktet! Det er totalt imot mine egne verdier og tanker om at et hvert menneske har rett og krav til å motta den nødvendige hjelpen, omsorgen, annerkjennelsen og respekten dem skal få (da utenfor og innenfor en pskiatrisk avdeling)! Jeg kom over et innlegg, som jeg baserer mitt eget innlegg på, hvor en pskiatrisk avdeling viste et stort sviktresultat i behandlingen av en pasient!

Pasienten, som innlegget beskriver, ble innlagt ved en psykiatrisk avdeling hvor oppholdet var på nærmere 2 uker. Pasienten er knyttet til et bemannet bofellesskap for psykisk syke. Da pasienten var uhåndterlig i boligen, ble pasienten, som et ledd knyttet til kriseplanen for pasienten, overflyttet direkte til psykiatrisk avdeling. Hovedformålet med oppholdet var å stabilisere og gi nødvendig behandling. Pasienten eskalerer (sykdomsmessig) totalt, noe som resulterer til at pasientens evne til å opprettholde egen egenomsorgen sviktes. I en slik situasjon er det naturlig å tenke at personalet ved den psykiatriske avdelingen skulle aktivt grepet inn for å opprettholde pasientens egenomsorg og grunnleggende behov! Denne naturlige tankegangen ble aldri iverksatt fra avdelingens side og som et resultat av denne mangelen for deltagelse, kommer svikten i psykiatrien inn i bildet!

Pasienten ble deretter overflyttet, slik det står beskrevet i innlegget, til en annen psykiatrisk avdeling. Personalet ved denne avdelingen ser tydelig at pasientens egenomsorg og grunnleggende behov ikke har blitt ivaretatt, og starter direkte med tiltak som skal opprettholde disse “manglene”! En riktig miljøterapeutisk observasjon og handlingstiltak!

****    ****    ****    ****    ****    ****    ****    ****    ****    ****    ****    ****    ****    ****    ****

Det er en tragisk hendelse, og en hendelse som aldri skulle ha funnet sted i Norsk helsevesen og spesielt ikke innenfor psykiatrien. Psykiatrien har vært i dårlig vær i en lang periode, og dette er en annen hendelse som setter psykiatrisk behandling i dårlig lys!

Hva mener du om denne saken?

Reklamer

9 responses to “Svikt i psykiatrien

  1. http://www.dagensmedisin.no/nyheter/2009/04/16/pasienter-rammes-av-frre-s/index.xml
    http://www.tidsskriftet.no/index.php?seks_id=1824189

    Viser til de to linkene ovenfor.
    Det er bra at virkeligheten kommer fram i klare tall. Det er for få sengeplasser i psykiatrien! Det går ut over de sykeste. Departementet peker på styrkingen av de kommunale tilbudene, men det hjelper ikke de sykeste.
    Vi som har opplevd mangelen på sykhusplasser i psykiatrien i nærmeste familie, håper at andre skal slippe de marerittene som ubehandlet psykose kan skape.
    Sykehuset skrev flere ganger ut sønnen min som var blomstrende psykotisk mot hans vilje, han fikk beskjed om han ikke kunne oppta en seng, han var for frisk. Han ble utskrevet uten utredning, uten nødvendig behandling eller oppfølging. Etter et års mareritt fikk han nødvendig helsehjelp av et annet sykehus.
    Et lite plaster på såret for meg var det å få medhold av Helsetilsynet på alle punkter, men sønnen min lider fortsatt på grunn av den manglende behandlingen.

  2. Angelino, et kort spørsmål angående den pasienten du forteller om: Fikk vedkommende noen å snakke med på noen av de avdelingene han eller hun oppholdt seg? Noen som var interessert og åpne for å høre vedkommendes historie, altså om den oppveksten som hadde ført til så mye lidelse og forvirring senere?

  3. Tilbaketråkk: Vrangforestillinger « ~ psykisk ~

  4. Angelino: Du skriver at det har vært mye omtale i media og blant bloggere om svikten som råder i psykiatrien. Uten å gå inn i den konkrete saken du nevner, så vil jeg bare nevne at kritikken for min egen del ikke primært gjelder bruk av tvangsmidler, som eksempelvis beltelegging for å løse utagerende situasjoner.

    Min kritikk mot psykiatrien retter seg først og fremst mot selve tvangsinnleggelsene i behandlingsøyemed (psykisk helsevernlovens §3-3a), og mot planlagt, regelmessig tvangsbehandling med medisiner dag ut og dag inn på ubestemt tid (psykisk helsevernlovens §4-4a) uansett innleggelsesgrunn.

    Slik bruk av tvangsinnleggelse og tvangsbehandling med medisiner, kan ydmyke og provosere pasienten så sterkt at det oppstår situasjoner som medfører bruk av beltelegging og andre akutte tvangsmidler som eksempelvis tvangsinjisering med beroligende og bedøvende medikamenter – utagerende eller utageringstruende situasjoner som ikke ville oppstått om man hadde gitt pasienten en frivillig innleggelse eller ingen innleggelse.

    Hva tenker du om dette? I ditt arbeid, har du erfart pasienter som har reagert sterkt negativt på på det å være tvangsinnlagt og tvangsbehandlet? Hender det at du erfarer pasienter som du etterhvert ser at det ville vært best for om hadde fått slippe den tvangsinnleggelse og tvangsbehandling med medisiner som pasienten utsettes for?

  5. (Sorry, glemte å krysse av for follow-up comments via e-mail, derfor denne ekstra linjen her.)

  6. Hei Jon Olaf.

    Jeg kan nok kun uttale meg ifht de kunnskaper jeg innehar om Psykisk helsearbeid, og føler jeg ikke er kompetent nok til å utdype mitt svar når det kommer til førstegangsinnleggelse/multiinnleggelser når innleggende psykiater ser det som en nødvendighet at vedkommende legges inn under § 3-3a. Dette er jo en vurdering som blir foretatt av en psykiater på bakgrunn av vedkommenens anamnese og bakenforliggende årsak til en innleggelseshenvisning. Tilfellene hvor man innlegges innunder en tvangsparagraf er veldig individuelt.

    Jeg har nå jobbet ved den samme psykiatriske avdelingen i 2 år, og jeg kan med hånden på hjertet si at jeg ikke har opplevd en pasient som har stilt seg kritisk til å bli lagt inn på tvungen paragraf. Mye av dette kan nok også skyldes at ved avdelingen så er det pasientens beste som blir satt i fokus, og paragrafen er kun en formalitet. Pasientene ved avdelingen har full mulighet til å gjøre aktiviteter utenfor avdelingen som ikke kreves tilsyn av personal. Dette blir jo også en vurderingssak utfra hva pasienten selv ønsker og hvordan pasientens psykiske form er. Håper du forstod meg på dette?

    Pasientene som er ved vår avdeling, er innlagt enten på tvunget paragraf eller på frivillig paragraf. Det er også pasienter som blir lagt inn på frivillig paragraf, men som samtykker til tvunget observasjon i en tidsperiode på 2 – 3 uker. Når miljøpersonalet, meg inkludert, ser at nødvendigheten for at pasienten ikke lenger behøver å være under tvunget innleggelse, har vi et godt faglig samarbeid og miljø, at legene (som i dette tilfelle kommer med siste avgjørelser) hører på oss og våre meninger. Mange ganger formidler pasientene selv dette ønsket gjennom oss, så vi kan bringe det videre til legene.

    Det er ikke så mye tvangsmedisinering ved avdelingen jeg jobber ved. Pasientene har samtykket til den medisinske behandlingen som legen mener er best for pasientene. Ukentlige oppfølgingssamtaler med lege, og daglig oppfølgingssamtaler med miljøpersonalet, gjør at pasienten kan gi uttrykk for hvordan han/henne føler medisineringen er.

    I de ytterst få gangene hvor man benytter oss av tvangsmedisinering, er det ofte et ønske fra pasienten selv at vi skal gjennomføre et slikt tiltak. Etter min oppfatning, som jeg tror mange deler med meg, er det krenkende for et menneske å oppleve bruk av mekaniske eller medikamentell tvang. Vi jobber målrettet for å unngå dette.

    Håper det bar godt nok svart c»,)

  7. Hei Jørgen Lund.

    Det er jo et meget godt spørsmål å stille, men det kan jeg desverre ikke svare på. Det kom ikke frem i den saken som jeg har basert mitt innlegg på. Dette er ikke en reell historie som jeg har beskrevet fra min egen jobb.

    Men jeg ser tankegangen din, og jeg støtter den fullt ut. Vi mennesker er så kompliserte vesener og for mange av oss er det å vise omsorg, annerkjennelse, respekt og gehør noen viktige elementer i livet for å oppleve velvære med oss selv. Om denne pasienten hadde hatt mulighet til å uttrykke sine tanker, opplevelser og følelser ville man nok kommet inn i en allianseforhold med pasienten, og på den måten kunne opprettholdt pasientens egenomsorg og grunnleggende behov.

  8. Hvilken psykiatrisk avdeling jobbet du ved,hvor det bare ble brukt tvang en sjelden gang?
    Ditt innlegg var ikke troverdig……

  9. «I de ytterst få gangene hvor man benytter oss av tvangsmedisinering, er det ofte et ønske fra pasienten selv at vi skal gjennomføre et slikt tiltak.»

    Hm. Lyder mistænkeligt meget som voldtægtsforbryderes og andre overgrebsfolks «undskyldning»: «Du ville jo have det selv!» eller: «Du fik mig til at gøre det!»

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s