BREV TIL EN PSYKIATER

Bidragsyter: Jonathan

La oss si at jeg var «gal», at jeg var skikkelig, alvorlig paranoid, tror du da at jeg hadde fortalt noen om mine innviklede konspirasjonsteorier? At jeg hadde stolt på at mine beste venner ikke var på fiendens side i konspirasjonen? Tror du at du ville ha vært istand til å hjelpe meg, eller kan det tenkes at dine velmenende forsøk på å komme nærmere innpå meg bare ville ha bekreftet mine mistanker om din deltakelse i konspirasjonen mot meg? Og hvis jeg var så «gal» som dette, tror du da at det å si slike ting som jeg nå har sagt ville vært noe jeg hadde sagt for å gi deg et hint om at jeg hadde gjennomskuet din deltakelse i konspirasjonen, eller tror du det ville vært et kodet eller skjult rop om hjelp?
For å gi deg en ting til å tygge litt på; hadde jeg vært istand til å tenke ut det jeg her har sagt hvis jeg ikke var paranoid?
La oss så se for oss at jeg befinner meg på et høyere intellektuelt nivå enn deg, akkurat høyt nok til at jeg er istand til å synke ned på et intellektuelt nivå som ligger rett under ditt nivå og holde meg der så lenge jeg ønsker, vil ditt nivå da være høyt nok til at du klarer å gjennomskue meg? Eller vil du fortsette som før med dine behandlingsstrategier som tilfeldigvis passer perfekt i forhold til den du tror jeg er? Vil det noensinne gå opp for deg at dine fremgangsmåter passer perfekt på meg fordi jeg lar dem passe perfekt på meg, eller vil du fortsette å leve i uvitenhet og la din «suksess» i behandlingen av meg styrke din faglige selvtillit?

Du må ikke ta dette ille opp doktor, jeg mener ikke på noen måte å fornærme din intelligens, det klarer du utmerket godt selv hver gang vi treffes.
Du lurer sikkert på hvorfor jeg skriver dette brevet, og jeg kan forestille meg at det akkurat nå jobbes på spreng i hodet ditt for å finne en dypere psykologisk forklaring. Lykke til! Jeg kan knapt vente med å få høre dine teorier! Så spent er jeg faktisk, at jeg vil ta meg den frihet å hjelpe deg litt på vei. La meg da bare få begynne med å si at utifra din personlighet å dømme, og dine meninger om de store tingene i livet, som du ikke har klart å skjule slik som jeg mener at gode psykiatere skal, så har du hatt en god oppvekst i et konservativt hjem. Din mor var en snill og varm person, din far var en god far, men han var autoritær og han hadde et følelsesmessig distansert forhold til deg og din storebror og/eller storesøster. Du hadde et sterkt behov for å gjøre «opprør» når du kom i tenårene, men din fars autoritet var sterk nok til å holde deg rimelig i tømme. Etterhvert ble du selvfølgelig «venstreradikal», og selvfølgelig unngikk du militærtjenesten, og siden du nå er psykiater vet du sikkert at disse «valgene» hadde mer med din avsmak for autoriteter å gjøre enn med ideologi.
Og nå er du en noen og femti år gammel mild, snill og liberal mann. Du stemmer SV. Du er naturligvis din fars motstykke. Og siden din personlighet har blitt sånn som den har blitt, så regner jeg med at du leser brevet og tenker i milde baner, at du føler en viss nysgjerrighet og at du smiler overbærende samtidig som du tolker det du leser. La meg gjette: Jeg overfører mine ubevisste aggresjoner mot min mor eller far eller begge over på deg? Eller er det forakt det handler om? En forakt for alle som har «oppnådd» noe i livet, en forakt jeg overfører mot deg, en forakt som egentlig er mot meg selv fordi jeg ikke har oppnådd noe i livet til tross for mine evner? Er det det du kommer frem til? Eller kan det tenkes at en ond kvinne og/eller ond mann gjorde forkastelige ting mot meg da jeg var for liten og for dum til å forstå at ingen ville ha klandret meg dersom jeg hadde stukket dem ihjel med en brødkniv mens de sov? Er jeg homofob fordi jeg ser på homofile som forrædere som har gått over på den «onde» kvinnen fra min barndom sin side? Eller vil du tolke min homofobi som at jeg egentlig er homofil selv? Er det ikke akkurat det som er så populært for tiden, å ta folks ukorrekte meninger og «psykoanalysere» dem tilbake til dem slik at de som har en uhørt mening om homofili som ingen tåler å høre, blir uskadeliggjort og bagatellisert som en frustrert homofil selv?
Er ikke din jobb som homofil, unnskyld, som psykiater, å grave så dypt som mulig i en som meg? Isåfall kan jeg fortelle deg at du aldri har klart å grave dypere enn en prosent av hele min personlighet og psyke. Så mislykket er din behandling at jeg vil våge å påstå at jeg er en bedre psykiater enn deg selv om jeg ikke er psykiater.
Det tok meg under en time å forstå hva slags strategi du ville komme til å bruke på meg for å få meg til å åpne meg selv. Det jeg ikke kan forstå er at du med din lange fartstid og erfaring ikke engang klarte å peile deg inn på samme bølelengde som meg. Du er helt sikkert god til å behandle luksusproblemene til folk som oppsøker psykologer mer fordi det er på moten enn fordi de virkelig trenger hjelp. Kaffebeger, hastverk og fast psykolog er alle viktige deler av den fantastiske klisjevirkeligheten. Det er kult å ha hastverk, å være en travel person. Man trenger ikke engang å like kaffe, det bare ser så jævlig bra ut å ha begeret i hånden. Men, men.., fra din håpløse karriere til noe ganske annet, som sikkert vil forvirre deg ytterligere. Jeg satt på bussen en dag og tenkte på livet da det plutselig stod helt klart for meg; hva hvis det er slik at det finnes en høyere mening, en høyere mening der forklaringen på absolutt alt finnes, en høyere mening som er mer logisk og innviklet enn vi er istand til å forestille oss. Og la oss så tenke at det til enhver tid er noen mennesker som på en åndelig måte svever opp til denne høyere meningens nederste grense, slik at de får et innblikk i hvordan alt henger sammen, et innblikk i den høyere logikken og meningen, slik at de i tillegg til å skjønne alt med den største klarhet også skjønner at de skjønner mer enn menneskesinnet er istand til.
Med denne forståelsen kommer også forståelsen for at de aldri vil kunne være istand til å forklare sin høyere forståelse til andre mennesker. Og de skjønner at det er akkurat dette som er deres egen undergang, fordi behovet for å forklare noe som er så fantastisk at det aldri kan bli forstått, er så stort at frustrasjonen i seg selv før eller siden vil få deres hjerner til å bikke over i galskap. Og de skjønner at det er nødt til å gå slik, at det er prisen de må betale for å ha fått et innblikk i den høyere meningen. Mange av dem vil likevel nekte å akseptere dette, og de vil for resten av sine liv prøve å forklare det de forstår, så godt som de kan, gjennom kunst og litteratur.

Vennlig hilsen oss.

Advertisements

12 responses to “BREV TIL EN PSYKIATER

  1. Maria Mytterist

    Jonathan – du skriver utrolig godt! Jeg er så imponert over formidlingsevnen din.

  2. Tusen takk Maria! ; )

  3. Jeg må si jeg kjenner meg svært godt igjen i dette brevet og de tankene du har. I tillegg formidler du de bedre enn jeg noen gang kunne gjort.

    Med noget misunnelig hilsen fra Lars Martin

  4. Takk Lars Martin! En av de første postene jeg leste når jeg begynte å blogge var «Hvordan er det å leve med angst?», og det gjorde «godt» å se/oppdage at det finnes flere der ute som sliter med de samme tingene som en selv! Så ikke undervurder din formidlingsevne, den fikk nemlig meg til å ta meg en slags solidaritetsøl i ett-tiden på formiddagen med god samvittighet! ; )

  5. Veldig bra!! har slitt litt med å formidle lignende ting. kan vær eg ikke forsto helt hvorfor du har skrevet akkurat dette. Jeg har hatt problemer med helsevesenet etter mange år i terapi. og er nå så sint og skuffet at det blir brev skrevet i raseri og føler jeg sviker meg selv hvis det er saklig. saklighet og retorikk er i mitt hode for den resurssterke og friske. problemet mitt er at jeg ikke får svar. *De nekter å svare på noen av mine henvendelser. mvh paranoid

  6. Dette var virkelig bra ja :), men gir meg jo lite tro på Psykologer. Er og misunnellige.

  7. En person skriver i en ennå upublisert kommentar at vi på denne bloggen er gale, stygge svin. Jeg publiserer ikke n0en kommentar fra denne personen før han kommer med saklig begrunnelse for sin påstand.

    For å ta meg: Hva er det som gjør at jeg er et galt og stygt svin?

  8. Sigrun:
    Hvorfor skriver du det her på mitt innlegg? Jeg har da aldri kalt noen her for noe som helst!

  9. Jonathan: Ikke du, nei!
    Jeg skriver det her fordi en person har sendt en kommentar til innlegget ditt, der han kaller oss på denne bloggen for gale, stygge svin. Men jeg ønsker ikke å publisere sånt svineri.

  10. Sigrun:
    Ok, det er jeg helt enig med deg i. Med tanke på hvem bloggen er ment for så er vel sånne kommentarer best å holde tilbake.

  11. Anonymikos:
    Dette «brevet» ble skrevet mange år etter at jeg var innlagt og var ikke ment som noe jeg skulle sende noen steder, det bare gjorde godt å skrive det der og da. Når det gjelder raseri har jeg funnet ut at det får en dårligere effekt på det man skriver enn saklighet og sarkasme og ironi. Sarkasme osv er ofte uttrykk for raseri/sinne på en kontrollert måte.

  12. Humla:
    Ingen grunn til å miste troen på psykologer pga av dette her! : )
    Psykologer er stort sett dyktige de, men hvis man er riktig uheldig så får man en som rett og slett ikke er istand til å forstå deg pga helt forskjellige personligheter.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s