Jeg er slem

Bidragsyter: Sigrun

En gang var det en i min nære omgangskrets som syntes det var så forferdelig ille at jeg slet psykisk. Ikke slik at det var meg hun hadde særlig vondt av. Nei, det var venninner, familie, naboer og slikt hun tenkte på. DE MÅTTE IKKE FÅ VITE!

Det var innmari dumt av henne å mase sånn på meg om dette. For noen ganger kan jeg bli slem. Om anledningen byr seg.

Det gjorde den denne gangen. En journalist som laget en serie om psykisk helse, var nemlig til stede på et møte jeg var på. Jeg var taletrengt den kvelden, og etter møtet kom journalisten løpende etter meg og spurte om hun kunne få lage et intervju.

Gjett om hun kunne!

Journalisten jobbet nemlig i ei avis som denne damen fikk på dørmatta hver morgen. Venninner, familie, naboer og slikt abonnerte også på denne avisa.

Et stort bilde ledsaget intervjuet, som ble laget under fullt navn. Jeg tror nok det var noen som fikk morgenkaffen sin i vrangstrupen akkurat den dagen.

Neste gang vi møttes sa hun: «Det var fint det som sto i avisa.»

Ja, kjempefint var det. For maset stilnet.

Advertisements

2 responses to “Jeg er slem

  1. Kommenterte jo denne på din blogg, men må bare gjøre det her også. Denne teksten har jeg tenkt mye på siden jeg leste den!

    Du fikk i alle fall stoppet munnen hennes…

  2. Victoria: Jeg angret ikke på det et sekund.

    Men det er trist, synes jeg, at man skal være «nødt» til å gå til avisen fordi man ikke blir lyttet til. Det har jeg også opplevd overfor hjelpeapparatet.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s