The light of Eärendil

Bidragsyter: zhayena

I give you the light of Eärendil, our most beloved star. May it be a light for you in dark places when all other lights go out.

Jeg har lyst til å ta opp tråden til Virrvarr om “skumle piller” som jeg kaller dem, rett og slett fordi bivirkninger er mange og lange som et vondt år (Men for å si det rett ut, så er ikke hodepine-tabletter og jerntilskudd noe bedre heller).

Folk som har lest denne bloggen vet nok at jeg ble kunstig deprimert av de skumle pillene jeg tar. Ja, tar; fordi jeg når jeg halverte dosen, så gikk det helt fint. Eller rettere sagt; det går helt fint.

«De er en slags guilty pleasure for meg.»

Jeg er egentlig ikke noe glad i å ta piller, og jeg vil gjerne fikse ting selv. Får jeg influensa så springer jeg ikke til legen og får penicillin; jeg går og legger meg og håper det ikke varer så lenge. Jeg er en disse toskene som sier «bank i bordet! – Jeg har ikke vært hos legen på 10 år!» (Akkurat som det betyr så mye som helst)

Men det er ikke tull når jeg skrev at «Jeg står faktisk og ser på den mentale veggen jeg kommer til å treffe hvis jeg ikke gjør noe nå (…)»

Jeg har gått rett inn i den veggen før. Flere ganger, og jeg har vært både mentalt og fysisk utslitt. Fordi jeg skulle fikse ting på egenhånd, helt alene.

(…) May it be a light for you in dark places when all other lights go out

Jeg er heller ingen zombie (utenom kanskje kl. 5 om morgenen når jeg surrer rundt og tenker “kaffe, kaffe, må ha kaffe”; men sånn vil jeg være både med og uten piller); jeg er deprimert, jeg er redd, jeg er trist, (men) jeg er glad, jeg er lykkelig, jeg ler, jeg er. Jeg er faktisk meg.

Nå er min situasjon annerledes enn Virrvarrs, fordi hun behandler sykdom, jeg behandler symptomer.

Men det som skjer nå er at jeg ikke blir overveldet; det blir ikke svart.

Jeg får faktisk tid til å se på hva som trigger. – “Hvorfor er jeg redd nå? Hvorfor takler jeg ikke dette?”

Og så får jeg tid til å se på “Hva fungerer for meg? Når er det jeg fungerer best? Hva kan jeg gjøre for meg selv?”

Jeg får lov til å finne ut av ting i stedet for å bruke krefter på å korrigere angstanfall og svarte tanker.

Jeg tenker at det er dette folk ikke helt forstår; Vi vandrer faktisk rundt i Mordor hvor alt er forvridd og alle vi møter er orker.

Og jeg nekter å sitter her og skamme meg over å bruke hjelpemidler i en slik virkelighet.

Jeg får lov til å være Sam som husker alt som er flott og fint i denne verden, i stedet for å være Frodo som ikke har noe filter mellom seg og det store øyet.

I give you the light of Eärendil, our most beloved star.

Advertisements

3 responses to “The light of Eärendil

  1. Jeg skammer meg heller ikke over å bruke piller! Men jeg beklager at jeg er blitt avhengig av dem, og har som mål å til enhver tid innta den minst mulige dosen av det minst mulig skadelige stoffet. Det betyr lange perioder med ’steady stay’ på visse medisin-regimer – men jeg vil aldri slå bombastisk fast at jeg skal stå på noe som helst av det resten av livet!

    Og fra legene ønsker jeg hjelp til dette, og ærlig og etteretterlig informasjon, både om muligheten for å bli avhengig, og om hvilke bivirkninger og eventuelle skader som kan oppstå ved langtidsbruk – pluss om mulige slemme reaksjoner som kan komme hvis en seponerer for brått. Og veiledning i hvordan en kan unngå det. Eventuelt også tilbud om innleggelse eller annen tett oppfølging i en nedtrappingsperiode.

    Den informasjonen og det tilbudet har vært fraværende i de snart 24 årene som har gått siden jeg første gang ble medisinert. Det er takket være mye dyrkjøpt erfaring, pluss stahet og evner til å lete opp og tolke informasjon – at jeg nå er relativt lavdosert. Og hadde jeg ikke vært i stand til å uttrykke meg, verbalt og skriftlig, er det nok tvilsomt om den legen jeg nå har, faktisk hadde lyttet og lært – og kun supplert meg med sin kunnskap der jeg kommer til kort. (Men at hun faktisk gjør det, er jeg evig takknemlig for, de fleste jeg har møtt på har overkjørt meg, eller også diagnostisert min verbalitet som sykdomssymptom!).

    Jeg ønsker at det skal bygges opp reelle alternativer til piller – medmennesker som kan tilby lindring og støtte – fysioterapeuter, kunstterapeuter, psykologer, omsorgsarbeidere, filosofer osv. Hver grend sitt omsorgssenter! (En er ikke syk fordi om en trenger omsorg, men mangel på omsorg, trøst og lindring kan gjøre en syk!) . Asyler vil også trenges, men da som skjermede, vennlige oaser, ikke som sykehus med sprøytestikk og beltesenger som håndtering av stor, agitert uro.

    Mens jeg drømmer – og etter beste evne prøver å påvirke leg og lærd til å gjøre ’lindring mot lidelse’ i stedet for ’piller mot sykdom’ til h o v e d s p o r i det psykiatriske helsevesenet – tar jeg altså uten skam de pillene som er nødvendige for å klare livet mitt.

  2. zhayena: Du skriver så godt, det var fint å lese dette. Det er så mange ting jeg kunne ha sagt nå, men jeg blir bare sittende å scrolle oppover – lese dine ord en gang til..
    Tusen takk!

    Titta: Tusen takk til deg også. For alle dine lange kommentarer og innspill. Det er så fint gjort av deg.
    Skulle ønske tiden strakk bedre til akkurat nå – jeg skal bli flinkere til å være her inne, kommentere innlegg slik du gjør.

    Ønsker dere begge en god dag!!

  3. Tusen takk, Victoria 🙂

    Titta: jeg var sjøl veldig nøye med å lese bivirkninger etc. med de «skumle pillene» jeg tar, for ja, legen min var heller ikke så flink til å informere om alt.

    – Og jeg tror kanskje en god del av disse feilskjærene og skrekkhistoriene kommer nettopp fordi man har fått for lite informasjon om medisinen man får utskrevet.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s