Bidragsyter Margrethe
Virrvarr skriver her om hennes følelser rundt det å gå på antipsykotika. Blogsniker som jeg er, har jeg lest alle hennes “gale damen”-innlegg, og tenkt en del rundt dem. Men mest har jeg kommet tilbake til dette innlegget, om det å være på medisiner og føle at det er “galt”.
Hun beskriver pillene som en guilty pleasure, noe som er bra men ikke burde være det, for de får henne ikke til å føle slik man hører piller for psykiske problemer skal få en til å føle, eller kjenne seg. Jeg har det på samme måte. Tidligere har jeg skrevet at jeg hadde problemer med å gråte da jeg gikk på Cipralex, og det samme begynner å gjøre seg gjeldende med Wellbutrin, tror jeg. Men jeg føler meg ikke som en zombie, slik den gjengse antidepressivabrukeren beskriver seg selv som.
Likevel kjenner jeg på denne skammen over å ta en pille hver dag, når det “ikke er noe galt med meg”; jeg er mer eller mindre oppegående, sånn rent fysisk, og for det meste fungerer jeg jo, psykisk også. Men så tar jeg disse pillene da. Hvorfor det, egentlig?
Da jeg seponerte av Cipralex for en tre ukers tid siden, samtidig som jeg begynte med Wellbutrin, var det noen dager der kroppen min var uten tilsatte kjemikalier, og det kjentes. Jeg gikk fra å være den monotone meg (slik kan jeg vel si at jeg kjenner meg litt igjen i denne zombie-tilstanden, men ikke til samme grad som en leser om) til å vandre rundt på campus og føle at det ikke er noen vits i noen ting. Jeg satt hjemme og gråt uten å klare å stoppe, og måtte ringe inn syk til jobb dagen etter, og dagen etter det.
Derfor. Derfor tar jeg denne pillen hver dag. Fordi jeg er redd for hva som kan skje om jeg slutter.
Men tanken om at jeg burde klare meg ute, burde takle problemene mine på egenhånd, kan være ganske overveldende.
For tiden leser jeg Skamløse damer som toalettlektyre. Hele boken handler om skam, og hva vi skammer oss over. En av disse tingene er vår psykiske helse. Godø referer til Mental Helse Norge som gir oss parallellen til det å brekke et bein. Joda, jeg tar den, men likevel skammet jeg med da jeg snek med over parkeringsplassen og inn på DPS, hvor jeg gikk nå i høst (uten resultater, men det kan jeg komme tilbake til i en senere post).
Jeg vet ikke hvordan vi skal bryte ned stigmaet over det å ha en psykisk helse, selv om alle har en. Og jeg skammer meg over at jeg ikke klarer å hjelpe til. Til det skammer jeg meg for mye.
Psykiskbloggen 