Bidragsyter: Samuel – Confusicus
Selvtillit er et stort tema. Et viktig tema. Et tema som opptar de aller fleste på et eller annet nivå. Jeg har flere ganger blitt spurt om tips til hvordan en kan få bedre selvtillit, og ofte har jeg ikke kunnet gi noe ordentlig svar. Det kan jeg fremdeles ikke.
Denne artikkelen er en utlevering av meg selv på det aller mest personlige. Mange vil kanskje reagere på det jeg skriver, og bli overrasket på noen nivåer.
Noen vil kanskje syntes mye her er flåsete, barnslig, umodent eller teit. Dette kan både gjelde de som har opplevd dårlig selvtillit, og de som ikke har det. Jeg vil invitere dere skeptikere til å forsøke. Jeg vil invitere alle som leser til å komme med gode forslag eller forbedringer. Desto mer informasjon vi har, desto bedre hjelp vil denne bloggen kunne yte.
Andre igjen vil kanskje se på teksten som naiv og enkel. Jeg håper allikevel det lyser gjennom at jeg ikke tror jeg gir noen en snarvei til “lykke”. Dette er personlige erfaringer og opplevelser, og teksten vil nok også være begrenset av dette.
Jeg har aldri vært så personlig offentlig før. Kan det hjelpe én person har jeg utrettet langt mer enn jeg håpte på.
Min egen historie
Som barn ble jeg mobbet. Ikke verre enn andre, det er jeg helt sikker på, men jeg hadde svært få venner. Opplevde å få en toalettbørste smørt over låret og dengt i hodet i 2. klasse. Opplevd å bli jaget og banket av en eller flere medelever frem til i 9. klasse. Har blitt frosset ut. Har blitt kalt stygg, teit, jævlig, ekkel, idiot og mye mer, samt fått jevnlig bank eller blitt plukka på gjennom alle disse årene.
Jeg vil ikke ha din sympati*. Nå er jeg glad det skjedde.
Der og da derimot, følte jeg meg som verdens minste menneske. Det er jeg sikker på at de aller fleste som opplever mobbing gjør. Uansett hvordan de blir mobbet, og stor grad mobbingen påvirker hverdagen deres. Det påvirker selvtilliten noe enormt; når alle forteller meg at jeg er stygg, må jeg jo være det..?
Da jeg reiste meg
De fleste oppfatter meg som en gutt med svært høy selvtillit. Og det er sant, jeg har det. Dersom noen antar at den har kommet gratis, og at den ligger naturlig til meg, tar de feil. Det er noe jeg må jobbe med hver dag. Usikkerhet finnes i oss alle, og den slipper svært sjeldent helt taket i de som har møtt den.
Det er en del ting jeg vet om meg selv. Det er en del ting du vet om deg selv også om du tenker deg om. For min del vet jeg at det finnes mennesker som er mindre pene enn meg. Jeg vet også at det finnes mange mennesker som er langt penere enn meg. Jeg vet jeg er hyggelig. Jeg vet jeg kan være morsom. Jeg vet jeg er til å stole på. Jeg vet jeg stiller opp for venner. Jeg tror jeg vil bli en bra pappa en dag. At det finnes mennesker som er glade i meg. Jeg vet svært mange positive ting om meg selv, og de aller fleste kan jeg tenke meg til selv uten å få dem i form av bekreftelse fra andre. Jeg vet naturligvis om mange negative ting også, men det er ikke der min fokus ligger.
Saken er den, at da jeg gjennom år med dårlig selvtillit plutselig en dag innså at jeg rett og slett ikke er så ille som jeg trodde jeg var, som jeg var blitt overbevist om at jeg var, så innså jeg at jeg hadde masse gode egenskaper. Å komme hit var allikevel ingen lett og hurtig prosess.
Det er fremdeles utfordrende.
Lav selvtillit
Det er lav selvtillit jeg skal snakke om her. Ikke mobbing, mobbing blir i denne sammenhengen nevnt fordi det er en kanal som kan føre til dårlig selvtillit hos offeret, og som ofte skjer på grunn av dårlig selvtillit hos mobberen. Det finnes svært mange andre grunner til å ha et dårlig forhold til seg selv. Uten å forsøke å liste opp disse grunnene, vil jeg hevde at det for de fleste dreier seg om ens forhold til seg selv eller andre. Dårligere, styggere, feitere, kjedeligere, rarere..
Noen er preget av dette hele livet. Noen klarer aldri å reise seg igjen, uansett hva grunnen var. Alle dette gjelder har min dypeste sympati*, og jeg håper de finner nok gleder i livet ellers til at de allikevel er lykkelige. I den sammenhengen anser jeg meg som ekstremt heldig som er der jeg er idag. Dersom du er en av “oss”, håper jeg du har klart eller vil klare å reise deg ut av elendigheten.
Dersom du ønsker å reise deg
Dersom du, som meg, har slitt eller sliter med dårlig selvtillit, så vit at det ikke finnes noen snarvei til å forbedre den. Det finnes ingen fasit, så jeg vil ikke late som om jeg har svaret for hva akkurat du må gjøre. Jeg kan allikevel forsøke å gi deg noen tips i forhold til ting som fungerte og fremdeles fungerer for meg.
Og ta meg på ordet når jeg sier at selv jeg fremdeles må jobbe med flere av disse punktene!
- Positiv Egenskapsliste
Lag ei så stor liste som mulig over ting du er god til, ting du er flink til, ting du liker ved deg selv og ting du tror eller vet at andre liker ved deg. Legg merke til at jeg har en slik liste lengre oppe. Dette er en utrolig viktig liste. Minn deg på disse tingene så ofte du kan. De kommer til å gjøre deg glad 🙂 - Negativ Egenskapsliste
Dårlig selvtillit er ofte et resultat av at en syns egenskaper ved seg selv er dårlige. En god øvelse er da å skifte fokus på disse egenskapene. Finn ut hva de er, skriv dem gjerne ned, og fokuser på hvordan du kan endre disse. Misfornøyd med vekta? Begynn å tren. Syns du at du er en dårlig venn, mor eller bror; fokuser mer på å tilbringe tid med dine nærmeste. Hva enn det er du syns du gjør galt, finn ut av det, og gå virkelig inn for å gjøre noe med det. Alle kan forbedre noe. Ved å forbedre disse punktene, vil du kanskje merke at du får bedre selvtillit. - Holdning
Dette er en rent mekanisk øvelse, men du kan bli overrasket over hvor mye den hjelper. Holdning har mye å si for hvordan du blir oppfattet av andre, og her er tipset:- Rett opp ryggen. Ikke lut, da ser du både lavere og tristere ut. Gå heller ikke som om du har en pistol mot ryggen din, men finn en holdning hvor ryggen er rett uten at det ser unaturlig ut. Fokuser på å gå slik så ofte som mulig, etter hvert vil det bli en vane.
- Gå sikkert og bevisst. Ikke subb beina etter deg, ikke gå halvveis, men bestem deg for hvor du skal, og gå dit i et jevnt tempo. Du trenger ikke nødvendigvis gå fort, men gå heller ikke for seint.
- Hold blikket opp og frem. Ikke la øynene hvile på bakken to meter foran deg, men fokuser et par hundre meter fremover. Da hever du hodet, som igjen gir et tryggere inntrykk ovenfor andre.
- Hold øyekontakt. For all del, ikke stirr, men vær heller ikke redd for å se noen inn i øynene. Hvis øynene dine svirrer på alt annet enn du snakker med, virker du usikker. Klarer du derimot å holde kontakten, vil du fremstå som trygg på deg selv.
- Smil mye. Smil til deg selv, smil til mennesker du får øyekontakt med. Bare husk at det her såklart er viktig at smilet er ekte, og ikke et påklistret fakesmil.
- Fortell deg selv at du er bra Dette er et typisk “psykologtriks” som du hører om over alt. Prøv det. Når du står opp, se deg i speilet og si til deg selv, høyt eller lavt, “Idag ser du bra ut!” etter du har stelt deg. Smil til deg selv.
- Skryt av andre. Bryt den negative sirkelen og finn positive egenskaper hos andre, og fortell dem at du setter pris på de egenskapene deres. Ved å skryte av andre får du selv mer fokus på det positive i livet, og dermed åpner du dørene for å se dine egne positive trekk.
- Vær positiv, vær optimistisk. Prøv å se det gode i så mye som mulig. Håp på det beste (men forbered deg på det verste). Selv om det ofte er vanskelig, selv om det ofte blir motbevist; forsøk å leve etter regelen “Smil til verden, og verden smiler til deg”.
- Ikke frykt et nederlag. Ta sjanser! Alle driter seg ut. ALLE opplever nederlag. Det er ikke å oppleve dem, men hva man gjør med dem, som definerer hvem man er. Sett pris på dine nederlag minst like mye som dine oppturer, og lær av dem. Le av dem om du kan. Og nyt dine seire, for hver gang du får til noe du kanskje ikke trodde du ville klare, vil din selvtillitt vokse som gress!
Dårlig selvtillit kan bli en ond sirkel
Ulempen med dårlig selvtillit er at det merkes ofte av mennesker rundt deg. Deres holdning til deg påvirkes av det, og deres humør kan påvirkes av det, alt avhengig av hvordan du reflekterer din selvtillit naturligvis. Dette igjen kan påvirke deg, og trykke deg enda lengre ned.
God selvtillit kan bli en god sirkel
Alle legger merke til god selvtillit og en positiv innstilling. Jeg merker det selv nesten hver dag. En positiv holdning og et smil om munnen sprer seg utrolig raskt, og når en legger merke til at sitt eget smil får andre til å smile blir en faktisk glad. Dermed smiler en mer, oftere, og større. Dermed øker selvtilliten.
Den rike blir rikere, den fattige blir fattigere.
Hvorfor jeg er glad jeg ble mobbet
Vil bare kjapt nevne hvorfor jeg lengre oppe sier jeg er glad jeg ble mobbet. Det har rett og slett med at jeg lærte meg selv å kjenne ufattelig godt av det. Merket at jeg har vilje til å stå for det jeg mente var riktig, og at jeg ikke lar meg trykke ned. Det kom til et punkt hvor jeg bestemte meg for at min egen mening om meg selv (den positive innstillingen) betyr mer for meg enn hva de andre mener. Så banalt og “enkelt” var starten på min forandring. Fra det punktet har min selvtillit økt til det stadiet det er idag, blant annet ved hjelp av mye av det jeg nevner tidligere. Ved at de forsøkte å tråkke på meg, og jeg klarte å reise meg, har jeg innsett at jeg har en kapasitet til å ta imot mye uten å bryte sammen.
Det er allikevel viktig å nevne at jeg syns mobbing er forkastelig, og langt fra alle klarer å reise seg slik. Jeg unner ingen å oppleve det.
Hverdagsjobben
Å forbedre sin egen selvtillit er ikke hokus-pokus, det er ikke lett og skjer ikke plutselig. Det krever mye jobb, og det vil for mange av oss kreve daglig fokus. Det betyr ikke at man hver dag tenker over våre dårlige egenskaper og strever for å fikse selvtilliten, men at man må gjøre det til det faller naturlig. Jeg tror jeg har nådd det punktet hvor mange av disse “øvelsene” faller naturlig for meg, og jeg tenker ikke over dem en gang, de bare skjer. Det har blitt en naturlig del av den jeg er.
Misforstå meg riktig; det finnes dager hvor jeg føler meg kjempelow og har det kjipt som bare det, det er disse dagene det er viktigst å kjempe. Poenget er bare at en positiv innstilling vil gjøre livet mye bedre generelt, selv om vi alle møter tilbakeslag.
Aldri glem
Aldri glem at du har masse gode egenskaper. Aldri glem at det finnes mennesker som setter deg utrolig høyt, som er glade i deg, som liker deg for den du er. Aldri glem at du er den eneste som finnes av deg selv. Aldri glem at det er du som må ta ansvar for ditt eget liv.
Du er din egen lykkes smed. Ikke glem det!
Fortell meg!
Hva syns du om teksten? Hvordan forholder du deg til din egen selvtillit? Hvis den er positiv; hva har du gjort for å komme dit du er nå? Hvis den er dårlig; hva tror du at du må gjøre for å få det bedre med deg selv? Jeg er kjempeinteressert i å høre din historie. Post gjerne anonymt hvis det blir for personlig..
Psykiskbloggen 
Man er ikke sin egen lykkes smed!
Alle er vi avhengig av andre, av andre menneskers velvilje. Det er ikke alt man greier «å reise seg fra» ved hjelp av egen vilje.
Såklart du har helt rett i det, Sigrun, og jeg trodde ikke jeg sa at man må gjøre alt alene i teksten heller. Jeg baserer hele denne teksten på hvilke ting man kan gjøre på egenhånd, og avslutter med «aldri glem at det finnes mennesker som setter deg utrolig høyt, som er glade i deg, som liker deg for den du er.»
Som du sier finnes det ingen tvil om at man ikke vil klare seg på egenhånd, så takk for at du poengterer det.
Samuel : Jeg er ikke sikker på at ALLE mennesker har noen som setter dem utrolig høyt og liker dem slik de er.
Kan ellers legge til at innlegget ditt om selvmord inspirerte meg til å skrive et på min egen blogg.
Sigrun: Personlig er jeg overbevist om det, men du har kanskje rett allikevel.
Jeg har lest innlegget, og selv har jeg skrevet et blogginnlegg på min egen blogg om at dere har publisert mine tekster.
Godt og interessant innlegg Samuel!
Jeg har en lignende historie som din, men når jeg leser hva du legger i at du er glad for at du ble mobbet, kjenner jeg at jeg har det annerledes. Jeg ser tilbake og ser at jeg lot folk trykke meg ned, jeg lot dem ta fra meg både meninger og selvfølelse, og jeg føler på den gamle fortvilelsen og gråter over hvordan jeg kunne la dem gjøre det mot meg. Ingen skal noensinne få behandle meg slik igjen, men det klarte jeg ikke å stå for før jeg hadde fått tilbake en del av kontrollen. Det er litt det samme som Sigrun er inne på — det er ikke alt man klarer å ordne selv i utgangspunktet, om man vil det aldri så mye.
Jeg skal legge til at min mobbing varte i over ti år, og jeg håndterte den, og ettervirkningene, gjennom å flytte vekk og bygge meg selv opp uten å behøve å forholde meg til det gamle livet mitt. Nå har jeg både styrke og god selvtillit, men — som deg — har jeg fått jobbe for det. Jeg liker spesielt tipsene du gir om hvordan man fysisk påvirker hvordan man oppfattes; jeg har brukt slike teknikker og kan skrive under på at det virker, og ikke minst får man bedre selvtillit når folk begynner å behandle en med respekt.
Det finnes ingen «mirakelkur» mot dårlig selvtillitt. Og nei, man klarer ikke alt alene.
Jeg har selv slitt, og sliter, med problemer som er så store at jeg ikke kan klare de alene. Det er dager jeg føler jeg ikke fikser noe som helst. Men likevel kom det en dag da jeg begynte å bli lei av å være så anonym og usynlig, bare fordi jeg følte meg så i veien for alle andre. Jeg begynte å tenke sånn at, hvorfor skulle ikke jeg også kunne være med? Særlig siden det idag bare er jeg som holder meg selv utenfor, ingen andre.
Slike lister kan være fine for noen. Men etter min erfaring, kun etter at du har begynt å tro du får det til. Særlig denne negative egenskaper-lista skal du være forsiktig med. Det er nemlig veldig lett å bli oppsatt på å forbedre seg, uten å tro man skal få det til. Og da går det ikke bedre, heller, og selvtillitten blir enda dårligere.
Min taktikk har vært å sette meg små nok mål – så små at jeg vet jeg kan få det til. Da har også selvtilliten min vært så dårlig, at bare det å sette seg et mål har vært nok til å gjøre meg pesimistisk. Så da har jeg blitt positivt overrasket over at jeg nådde målet, selvom jeg egentlig var fullt klar over at det ville gå. Neste gang kunne jeg øke målet bittelitt og slik jobbe meg opp, ett museskritt av gangen.
Jeg tror uansett dette er noe hver enkelt må finne ut av selv og at følelsen av at, ja, dette kan gå, den må komme inne fra hjertet. Den kan ikke alltid øvelser og mål gjøre noe med. Det kommer helt an på hvor dypt selvforakten stikker, hva som skal til for at man begynner å tro på seg selv.
Hei kamikaze.
Det er jo naturlig at noe så rystende som mobbing vil oppfattes forskjellig fra person til person. Da mobbingen foregikk så var det forferdelig. Friminutter ble brukt på å fotfølge lærervakten fordi jeg var redd for bank. Ofte måtte jeg løpe inn igjen og til klassen av frykt for at noen skulle ta meg på veien. Jeg følte meg aldri trygg i skolegården.
Grunnen til at jeg idag kan si jeg er glad for det, handler om måten jeg overvant det på; at jeg aldri forandret min væremåte på grunn av det ytre presset. At jeg aldri gav inn for deres press. At jeg overvant det uten å måtte flytte. Jeg var heldig. Det er ingen tvil om at innlegget er farget av hvordan jeg opplevde og overvant det, og jeg håper ikke jeg gav inntrykk av at jeg ikke tror det finnes varianter som er forskjellige.
Takk for din støtte, takk for din kommentar. Det er svært hyggelig å se at jeg ikke står alene om dette; det kan kanskje være med på å understreke for andre at det faktisk fungerer.
Synes mye av det du skriver høres fornuftig ut. Jeg er glad opplegget har hjulpet deg videre, og at du deler dine erfaringer med oss. For jeg tror faktisk mange kan hente tips de kan nyttegjøre seg i teksten, selv om ikke hele pakken passer. Noen har nært forhold til sin familie, andre ikke – enkeltmedlemmer, eller hele familien som sosial enhet, kan også være del av problemet. Noen har et nettverk å spille på, andre ikke. Noen evner å ta kontakt, åpne seg og skaffe seg fortrolige, mens andre slett ikke evner dette. Det kan skyldes svik fra tidligere fortrolige og mennesker man trodde ville stille opp, eller en sterk følelse av å ikke høre til i noen sosial sammenheng.
Utgangspunktet for å ta tak i problemet med lav selvfølelse, er nok svært ulikt. Derfor finnes også mange løsninger, både gode og dårlige. Hver og en som skal bedre sin selvfølelse, har en jobb å gjøre før de kommer til dine tips, tror jeg. En jobb som går ut på å definere noen av sine veivalg videre. Selv om det er opplest og vedtatt at det å delta i sosiale sammenhenger er en god ting: «Du vil ha godt av å komme deg mer ut blant folk», at det å engasjere seg og være aktiv skaper kontakt og er bra for selvfølelsen, vil mange velge annerledes. For mange er det utfordrende nok å fungere i et lite jobbmiljø, enn si skaffe seg og holde på en jobb. Disse vil ikke ta den utfordringen det er å være sosialt aktiv, da den kan virke både skremmende og lammende. Det å skulle forholde seg til fremmede mennesker, risikere å møte krav eller situasjoner man kanskje ikke mestrer, representerer en fare for å falle enda dypere. Slik jeg ser det, er det selvforakten som først skal bekjempes. Dernest forventningene man føler kommer utenfra.
For noen er det kanskje riktig å trekke seg ytterligere tilbake, i hvert fall en periode. Velge sin arena for å ta opp kampen mot egen selvforakt eller utilstrekkelighetsfølelse. Benytte ditt tips om å lage liste over gode egenskaper ved sin person, kanskje fokusere på en hobbyaktivitet man mestrer noenlunde, og så dyrke den sterkt. For et viktig stikkord som går igjen, er mestring. Det handler om å mestre. Mestring gir selvrespekt. Det handler om å vise for seg selv at man har ressurser og evner som kan utvikles. Slik får man noe å vise til og vise frem, og man lærer så mye om temaet at terskelen for å søke kontakt med hobbybrødre og -søstre blir overkommelig. For mange er nok det å presentere seg og sin hobby på nettet, kanskje legge ut bilder av egne produkter på blogg, en slik terskel. (Det er for øvrig noe å tenke på for de som fristes til å legge igjen sure kommentarer til mennesker de ikke vet noe om. Oppmuntrende kommentarer eller konstruktiv kritikk, er gull verd – for alle. Jeg tror Internett er den eneste sosiale arenaen for langt flere enn vi tror, og ingen bør se det som sin oppgave å besudle den).
Som du skriver, finnes ingen fasit. Det er ingen som har klart å slipe universalnøkkel til menneskesinnet. Ingen låser er like – heldigvis. Og det er heller ikke slik at vi alle nødvendigvis må lære å mestre de samme arenaer. Har du flyskrekk, betyr ikke det så mye om du ikke er reiselysten og avhengig av fly for å nå din destinasjon. Blir du syk av tanken på å snakke til en forsamling, betyr ikke det noe om du ikke ønsker en posisjon der det er nødvendig. Har du sosial angst, kan det frata deg eller begrense mange valg, men det kan også åpne for andre muligheter. Det som betyr noe, er at veivalgene du tar gir deg utfordringer du kan takle, at du trives med dem og skaper livskvalitet som gir deg glede og løft i hverdagen. Jeg tror mye handler om å finne sin plass, sin puls og sin rytme. Om selvrespekt og selvaksept. Når man kommer dit, tror jeg listene og tipsene dine kan bidra til å flytte grenser for den sosiale arenaen, med eller uten profesjonell hjelp, om det føles riktig.
Man er nok ikke til enhver tid sin egen lykkes smed. Mange har nok snarere følt de har spilt rollen som ambolt for andre smeder. Men, jeg tror vi kan bli det. Jeg tror alle kan finne seg selv igjen og skape en bedre hverdag. Det handler om å legge lista der den hører hjemme.
Så utrolig optimistisk og fint innlegg, Samuel! 🙂
Det du skriver her Samuel er et perfekt eksempel på det jeg ser på som «psykologisk overlevelsesstrategi». Jeg tenker mye på samme måten selv, og jeg mener det har fungert for meg også.
Det handler om å lære seg til å vri noe positivt ut av det negative man bærer med seg. Å nekte seg selv å være et evig «offer» for sin fortid. Det er selvfølgelig ikke lett, men jeg tror det er lettere enn å forbli et «offer». Og når man klarer å tenke på den måten så kan man også anerkjenne de problemene man har idag pga sin fortid som en del av seg selv på godt og vondt. Og da slutter man også å skamme seg over sine problemer. Det er derfor du kan skrive om din mobbing, uten at du føler skam, og det er derfor jeg har sluttet å bry meg om hva folk tenker hvis jeg forteller dem at jeg har vært innlagt på psykiatrisk og at jeg til tider sliter veldig med depresjoner, angst og paranoiditet. Hvis folk lar det overskygge alle mine positive sider som jeg vet at jeg utstråler, så vil jeg uansett ikke ha noe med dem å gjøre.
Men samtidig vet jeg hvordan det føles å være fullstendig paralysert og handlingslammet av angst, og føle seg totalt håpløs i depresjonens mulm og mørke. Og da er det lite som hjelper, untatt bevisstheten om at det før eller siden vil lysne igjen.
phalloides:
Beklager sen tilbakemelding.
Det du skriver er absolutt gjeldende. Man er ikke til enhver tid sin egen lykkes smed, men samtidig så kan man ikke kreve noe av andre heller før man aktivt gjør noe selv. Dersom noen uten forbehold stiller opp så er dette de beste vennene som finnes, og jeg skulle naturligvis ønske alle hadde minst én slik venn. Slik er det dessverre ikke. Som du sier spiller også familie, medelever og eventuelle kolleger også en rolle her. Mitt poeng er nok at man i det store og det hele må ta med seg selv i det hele, og klarer man det er veien kortere til alle disse andre menneskene.
Å bruke en blogg til å presentere sine tanker, produkter eller evner er jeg absolutt for – naturlig nok. Som blogger har jeg fått mulighet til å prate med svært mange jeg aldri ville pratet med ellers (som deg!), og også blitt publisert på en blogg for psykisk helse. I seg selv er det en kjempepositiv opplevelse som absolutt har styrket min egen selvtillit. Det finnes også mange andre arenaer, og det å finne noe som funker for nettopp seg kan være utslagsgivende for enkeltindivider.
Takk for din kommentar med mye hyggelig innhold, men mest av alt konstruktivt, oppbyggende og tilførende!
Anonym:
Hjertelig takk!
Jonathan:
Nå er jeg litt usikker på om det er lettere, for det å være et offer er til tider svært «enkelt» og kreve lite, samtidig som det å dra seg ut av offerrollen og kreve sin plass kan være ressurskrevende uten like. Men det er BEDRE å nekte seg selv å være offer, langt bedre!
Jeg syns din holdning er helt topp; for et menneske må kunne akseptere sine «mørkere» sider eller sin egen historie – og kreve aksept for dem av de man kaller venner. Uten en slik aksept så er det som du så fint sier ikke venner.
Det å kjempe seg ut av et slikt mørke ser jeg på som et fantastisk verktøy man kan bruke for å være der for andre som kanskje befinner seg i samme mørke akkurat nå. Det å vite hvordan det var, kjenne igjen følelsene, det er ikke noe alle kan. Bruk ditt verktøy slik du kan, om du kan – jeg akter iallefall å gjøre det, der jeg kan.
Samuel: Det er dette Nasjonen handler om! ; )
Hva er selvfølelse? Kan større tiltro til ytre egenskaper gi ekte selvfølelse? Jeg tror ikke det. Det finnes f.eks. mennesker som vet at de er langt dyktigere enn de fleste, men som likevel mangler selvfølelse.
Språket inneholder stor livsvisdom. Når det heter selvfølelse, er det fordi det er snakk om føling med selvet, ikke føling med ytre egenskaper. For å kunne oppnå føling med selvet, må mennesker ha indre frihet. Bare da kan de gjøre erfaringer med hvem de er i seg selv og av natur ut fra egne drivkrefter i samspill med omgivelsen.
Indre frihet han vi oppnå på to måter. Vi kan innse at de nødløsningene vi oppnår ved å selge friheten er falske,og derfor velge friheten, eller vi kan gjøre erfaringer med et sunt menneskes reaksjonsmønster og oppdage at vi har i oss alt som skal til for å fungere i frihet, og at det er på denne måten vi kan tilfredsstille våre sjelelige behov på en ekte måte.
Men slike teknikker som du nevner,er likevel nyttige. For oss f.eks. som har vært utsatt for sjelelige maktovergrep, og som har vært fullstendig selvkontrollerte gjennom hele oppveksten, finnes det et reaksjonsmønster som det er vanskelig å få bukt med. I en del situasjoner er det fort gjort å falle tilbake i dette reaksjonsmønsteret i stedet for å være spontan og naturlig.
Gratulerer til dere, Samuel, og utdanning i Norge. På din alder du allerede har en modenhet som imponerer meg. Ikke bare var det en fornøyelse å lese, men det var svært lærerikt.
Venlig hilsen
Jan
sitat av samuel. «Som du sier finnes det ingen tvil om at man ikke vil klare seg på egenhånd, så takk for at du poengterer det». Hvis en ikke har noen til å hjelpe en, skal en da gi opp? jeg kan og klarer ikke ha kontakt med mennesker.