Jeg kan godt fortelle om depresjonen

Bidragsyter: Mannfolkprat

Det var antakelig i begynnelsen av oktober.  Jeg stod i veikanten og pisset grønt. Oppvaskmaskinen hadde ikke gått på tre uker, jeg spiste jo aldri. Nesten seks uker på juice, mengder av kaffe og femti sigaretter om dagen. Selvsagt må man en dag begynne å pisse grønt. Egentlig skulle jeg plukke tyttebær. Men da jeg stod der i høstlyset og pisset grønt, ble jeg redd, snudde og kjørte hjem.

Det var en stor lettelse å innse at jeg kom til å komme hjem til meg selv. Jovisst, jeg kan godt fortelle om depresjonen. Jeg kan fortelle om den, så enhver som leser kan kjenne lusa på gangen, og vite hva det er. For det var jo bare kjærlighetssorg.

Jeg skriver dette til alle som vil lese, ikke minst til framtidige googlere av ordet ‘depresjon’ eller ‘kjærlighetssorg’, som natterstid sitter og funderer på hva det hele er verdt. Jeg håper at tankene mine kan skape gjenkjennelse og pågangsmot. For dersom du tør lese videre, og det synes jeg du skal, vil du se at dette har en ende, og at du bør åpne kjøleskapsdøren og spise.

Jeg har mange ganger tenkt over dette med skråsikkerhet. Hva det er som gjør at mennesker kan tørre å være så skråsikre på hva det skal være. Folk som vet alt mulig og har svar på ett komma ti, er jeg livredd for å komme i nærheten av. Depresjonen gav meg en pekepinn på at du aldri kan være sikker på noe annet enn at du overlever. For det gjør du. Hvis du som leser lurer på det: Du overlever. Men jeg skal gi deg et nakent innblikk i hvorfor du tror at du ikke gjør det.

Signalene kom selvsagt den dagen hun gjorde det slutt. Jeg kjørte tjueto mil gatelangs og ’syntes synd på meg selv’, som det het da jeg omsider kom tilbake til et oppløst hjem utpå kvelden. Jeg bebreider henne ikke, jeg burde selvsagt vært hjemme, tatt det som en mann og snakket med barna. Men de var allerede ferdigsnakket da jeg kom hjem, og velinformert om hva hun tenkte. Det var faktisk ikke mer å si. Ikke mer å snakke om, eller mer å gjøre. Men signalene kom selvsagt da. Ingen med forstanden i behold kjører vel tjueto mil gatelangs? Jo, jeg tror det. Nå. Man var vel bare litt på villspor?

Det skulle selvsagt bli verre, det gjør jo det. Da jeg forsvant fra jobben, ut i sykmeldingen, ble de ikke bare engstelige for meg, men noen av dem ble livredde, har de sagt i ettertid. De visste bare ikke hvordan de skulle ta det. Flere ganger har jeg snakket med dem som stod og står i depresjon om dette: De som sier ‘husk at du bare kan ringe, når som helst’. Men klokka 0330 på natta? Til småbarnsfedre og -mødre med hus og hjem og nattesøvn å ta vare på? Glem det. Ingen kunne jo uansett gi meg noe som helst slags svar på hvorfor jeg ikke ble tatt i nåde, hvorfor unnskyldninger ble fortiet, eller hvordan hun hadde møtt denne artigkaren som plutselig hadde begynt å skrape på døra hennes, og til sist slapp inn. Som la igjen studiebøkene sine om barneoppdragelse på bordet hjemme hos henne allerede tidlig i prosessen. Kunne det bli verre? Javisst.

Noen måneder senere vet man at han bare er en overgangsfigur, og at det aldri vil bli dem, samme hvilken lykkelig fasade de setter opp på Facebook eller i barnehagen. Du kan velge å søke trøst og selvsikkerhet i det. Men hjelper det? Kortsiktig, ja, men ikke på sikt. Var all sorgen bortkastet? Nei. Den bringer deg videre inn i en stødighet, det skjer gradvis, og du kommer aldri til å vende tilbake til hva du var. Også depresjonsspøkelset er en overgangsfigur som gjester deg helt til du sier ‘nei, nå må du gå, jeg må rydde litt’.

La oss vende tilbake til bruddfasen, eller pausefasen som det kalles av mange. Det verste du gjør når det blir verre, er å sende tekstmeldinger. Gjerne ti og ti i slengen. Om barna som du savner, om fortvilelsen, og om kjærlighet.  Men du har gjort det du også, ikke sant? De første tegnene på at ting begynte å snu seg, var da hun rundhåndet delte ut og viste fram tekstmeldingene jeg hadde sendt henne. Da gikk det alarmklokker rundt meg som jeg ikke så, men som folk varsomt har fortalt om i ettertid. Kloke mennesker som tenkte klare tanker: ‘Hva gjør et menneske villig til å dele fortvilte tekstmeldinger ut som underholdning?’ For jeg var definitivt ikke i stand til å tenke klare tanker. Jeg leste side opp og side ned på nettet om SSRI-preparater, om tvangstanker, om skumle vegger og om folk som ble avhengige, ikke bare av antipsyko-preparater, men også av sin egen depresjon. Kjenner du deg igjen, der du nå kanskje sitter klokka fem på morrakvisten og leser Felleskatalogen mens du har dette bloggvinduet åpent samtidig? Det går over. Du kan trygt lese videre, for dette har en lykkelig utgang, stol på meg.

Jeg har fortalt om dette med spisingen – den fraværende spisingen. Og jeg skal fortelle om lysten på sex som plutselig bare dro avgårde. Jeg fattet det ikke. En av dagene jeg lå i sengen og skulle onanere, fordi jeg måtte ha et slags utløp, trodde jeg at jeg permanent var impotent. Jeg hadde dessuten søkt dårlig råd hos et dypt uansvarlig menneske som påstod at det kunne ta et par år å få lysten tilbake. I dag vet jeg noe annet: Det bestemmer du selv etterhvert. Men der og da, en av disse dagene da du ikke vet om du har innovertiss eller utovertiss, følte jeg meg kjemisk, hydraulisk og følelsesmessig  avskrudd. Jeg ble dypt skrekkjaget av tanken på aldri mer å ha lyst. Men det blir bedre. Fortsett å lese.

Jeg holdt den personlige hygienen vedlike. Den forsvant aldri. Jeg bar ut søpla, jeg støvsuget og vasket huset, selv om jeg godt kunne ha tenkt at det ikke var noen vits, det var jo bare meg selv. Og jeg drakk rødvin, men det hjalp ikke, verken på potens, vettet eller antallet kilo. Jeg vasket klær, men måtte kjøpe nye bukser da kiloene forsvant, jeg hadde brukt opp alle egenmeldingsdagene på jobb, og måtte gå til legen igjen, en dansk fyr denne gangen, og jeg måtte innse at jeg faktisk var deprimert. Eksen sa kortfattet at hun var glad, fornøyd og stod i full jobb, barna hadde en ny far, og  jeg begynte å føle at det gikk oppover: Jeg hadde nemlig møtt de sprø menneskene.

Det var denne pussige psykiateren som foreslo kurset, med mulighet for personlig oppfølging. Jeg hadde dagen før stått på butikken og svaiet med skjelvende venstrehånd, det var et kroppslig resultat av selve depresjonen, ingenting fysisk galt, men noe som sitter i hodet. Og jeg var nysgjerrig på hvordan kurset skulle gå. Og der satt de. De gale. Vi gale. Vi var litt nervøse i starten, for å ha en depresjon er i et lite samfunn omfattet med slarv og omfattende fordømmelse, uansett hvor mye man enn romantiserer bygdesamfunn, samhold og vakker natur. Jeg har sett utallige eksempler på det, og jeg har fått tilbakemeldinger om at man på ingen måte er mer ensom i storbyen. Det er i lukkede, stereotype lokalsamfunn det er verst.

Men det var ingenting å være redd for. Vi satt der på kurssamlingens første dag, og jeg kikket på en kvinne i femtiårene. Hun var hvit i ansiktet av søvnmangel, og hun skalv. Vi hadde de samme symptomene, de samme redslene, og de samme tankene om Felleskatalogen klokken fem på morgenkvisten.

Det hjalp å bli satt i system. Det hjalp å føle seg mindre alene, og det hjalp å høre at alt ikke er din egen feil. Det var hensikten med hele greia, nemlig å forsøke en bypass-operasjon forbi skyldfølelsen, engstelsen og skammen. Ikke slik at man skulle miste selvinnsikten i hva man selv var skyld i før katastrofer inntreffer, men å akseptere at katastrofer skjer, og at du må håndtere dem.

Det skjedde noe mer, også. Jeg hadde gjenopptatt bloggen, nesten som en ryggmargsrefleks, og trodde ingen leste meg. Jeg isolerte meg, slik du kanskje gjør der du sitter nå, og jeg var såre fornøyd med det. Men plutselig begynte kjente og ukjente å slå ring rundt meg. Jeg fikk mitt første kyss i midten av oktober, noe som var en helt vidunderlig operasjon foretatt av en kvinne jeg er veldig takknemlig for å ha møtt, og hun vet det ikke selv engang, jeg har sjelden kontakt med henne. Og jeg oppdaget en side ved et vennskap: ei kvinne jeg hadde vært gift med i sju år før dette. Den utrolige ekskona fra før i tiden, som kjente og kjenner meg, hun stod fast, og hun viste seg som en drømmevenn som jeg aldri, aldri kommer til å slutte å kjenne eller stille opp for. Og det var disse bloggerne, som begynte å lese, flere og flere, til det til slutt ble flere hundre av dere, dag etter dag. Jeg blogget om farger, og om musikk, om bilder og situasjoner. Og dere besvarte. Med kommentarer, med lenker til deres egne blogger, og med et liv utenfor meg selv.

Jeg fant også ut at eksens familie ikke slo hånden av meg. De holdt kontakten, varsomt, og vi gjør det fortsatt. Jeg vet nå at vi kommer til å ha kontakt for alltid, og det er en opplevelse jeg er dypt takknemlig for. Jeg har lært meg å takke mye.

Og jeg tok mot til meg og gikk ut på kjønnsmarkedet. Jeg fikk et kortvarig forhold til en kvinne, som tok meg med på en spennende tankerekke om å lære av hva man lever. Jeg ble fulgt dag etter dag av en vakker sjel i Bergen som undret seg på om hun elsket, jeg fikk meg en aha-opplevelse av en kvinne som fortalte om lange, varme dusjer, og jeg ble fulgt opp på jobb av nydelige sjefer som tok meg inn under vingene og sa: ‘Vi vil heller ha deg tilbake som hele deg, enn bare bitene.’

Et av de store spørsmålene du sitter med, er : Når kommer gråten? Den kom første gang etter gud vet hvor mange uker. Den første gangen var da jeg skjønte at jeg måtte snu. At alt var forgjeves dersom jeg ikke skaffet meg evnen til å tilgi, forstå og sette meg utenfor min egen sorg. Den seine høstdagen husker jeg godt. Og deretter kom gråten da jeg reiste utenlands, og fikk et annet perspektiv på hva mennesker egentlig vil meg, og hva jeg ville gått glipp av ved å være avskrudd. Deretter kom gråten hyppigere og hyppigere, og det var en kul opplevelse. Jeg hadde begynt å sirkulere igjen.

Å få et menneske på fote igjen under en depresjon er et stort teamarbeid med en rekke lagspillere. Alle spillerne på laget har hver sin styrke, og hver sin posisjon. Jeg brukte hver eneste rådgiver. Og jeg har aldri angret på de telefonene jeg tok mot til meg å ta.

Javisst faen kan jeg fortelle om depresjonen. Men vet du hva jeg like mye vil fortelle om? Evnen til å elske. Til å fortsette å stå i følelsen av at man elsker, og kommer til å fortsette å gjøre det. Det er definitivt verdt det. La aldri noen frata deg lysten til å gjøre det, heller ikke deg selv. Og evnen til tilgivelse er en greie du kan trene deg på, om du vil. Kan du ikke tilgi, blir du aldri noe annet enn en dust. Det går også an å se brutte forhold på annerledes måter, slik Tornerose gjør det i dette blogginnlegget.

Man overlever å pisse grønt. Men man overlever ikke uten gang på gang å tørre å si: Jeg elsker deg.

Nå kan du gå i kjøleskapet, hente ut noe pålegg, skjære deg en skive brød og høre på denne melodien for full guff. Det kommer en helt splitter ny dag i morgen, helt sikkert. Tro meg, jeg har sett den. Spis nå.

Advertisements

2 responses to “Jeg kan godt fortelle om depresjonen

  1. Tilbaketråkk: Confusicus » Jeg har blitt publisert!

  2. himla bra… som om jeg hadde skrevet det selv, jo… (:

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s