*Pårørende av psykisk syke*

Bidragsyter: Angelino

Jeg velger å skrive om egen erfaring rundt dette emne, for selv om jeg jobber innenfor psykiatrisk sykehusklinikk, og daglig jobber for at vår pasientgruppe skal oppleve brukermedvirkning, skape tillitsbånd til pleiere og det øvrige system innenfor psykiatrisk behandling er det noe annet å selv inntre i en rolle som pårørende for psykisk syke.

I et tidligere innlegg, skrev jeg om min da 15 år gamle lillebror som har opplevd et stort svik innenfor det norske skolesystem. Han er nå fylt 16 år, og har siden første innlegg jeg skrev om han, vært til ukentlig oppfølging gjennom BUP (Barne og ungdomspsykiatrisk poliklinikk) i vår hjemkommune. Det viste seg at ukentlige oppfølginger ikke var tilstrekkelig nok for hans kompliserte psykiske helse, og nye tiltak måtte derfor iverksettes umiddelbart dersom hans situasjon skulle stabiliseres. Det er nå kommet frem nye “hindrer” som skaper en viss uro eller nekymring i familien. “Hindringer” som vi ikke kunne tenke oss skulle oppstå.

Dagene er ikke like, noen ganger oppleves lettere mens andre dager tunge. Min lillebror, som gjennom hele barneskolen har slitt med dype depresjoner og en massiv tankevirksomhet, har fått den omsorgen basert på (helt uvitende) det faderlige og moderlige prinsipp, som anses å være et godt utgangspunkt i å gi omsorg.

Han sluttet sin videregående opplæring etter at han kjente at påkjenningene fra sine klassekamerater ble for store, og fraværet steg, mens nye tiltak fra den videregående skolen ble iverksatt (all cred til dem og deres fantastiske tiltaksføringer), men desverre var ikke dette godt nok og byrden på hans skuldre ble tyngre. Skolens spesialrådgivere anbefalte at min lillebror skulle følge et arbeidstreningsprogram gjennom NAV, dersom han valgte å slutte skolen,- noe familien og han selv var innstilt på. Prosessen for å få til dette ble derfor satt ut i liv. Det er bare en liten hake ved dette, og det er NAV i vår kommune sin nonaktive deltagelse. Pr telefon, uten noen form for konsultasjon med pårørende og min lillebror, får han avslag på dette tiltaket gjennom NAV. Da må jeg spørre meg selv et viktig spørsmål; På hvilket grunnlag kan NAV avslå denne type oppfølging og tiltak uten å ha noe konsultasjon med vedkommende? Slike avslag gjennom NAV er det ikke kun min lillebror som opplever, det er mange som hendvender seg til NAV for å få den rette hjelpen, men som får et avslag uten noen konsultasjon. Er det virkelig slik det skal være??

Juleferien har vært en trygg periode for han, trodde vi alle sammen hvertfall. Hans tankevirksomhet utartet seg til å bli noe destruktivt. Hans tankevirksomhet farte fortere, som et tog på sin høyeste hastighet, og tankene ble mer og mer destruktive ettersom dagene gikk. Han følte at alt håp var borte, at livet ikke ga noe mening og at et suicid var det eneste som ville hjelpe han å få bort alt det vonde, få bort smerten og tankene. Han har aldri gjennomført noe suicid, mye takket være det nettverket han har rundt seg (tror jeg).

Selvskading blant ungdom er et nyskapende fenomen i dette samfunnet. Det er ikke godt nok forsket på dette området innenfor et menneskets psykiske helse. Selv har jeg skrevet en fordypningsoppgave om dette tema, så jeg kjenner til årsakene for at en ungdom skader seg selv, og jeg har en annen forståelse rundt denne type selvbehandling. Min lillebror “fant” veien til denne selvbehandlingsformen etter at han ikke følte at sitt behandlingsnettverk ga han den rette oppfølgingen, og han begynte å “utforske” andre former for å dempe sin indre smerte på, som i realiteten kun forsterker de indre tankevirksomhetene.

De to siste ukene har på mange måter vært en sann prøvelse for oss som har vært pårørende, og ikke minst for min lillebror. Han er blitt flinkere til å snakke om sine indre tanker, noe som jeg anser som å være veldig positivt da det demper litt på hans indre tanker. Han har gitt uttrykk for at han ønskes innleggelse, og etter en konsultasjon på Legevakten, mente selv legen at dette kunne være et tiltak som kunne bedre hans nåværende situasjon. Jeg var selv med under samtalen med legen på Legevakten, og jeg ga klart uttrykk for at han IKKE skulle innlegges ved Kommunens Akuttpsykiatriske avdeling,- noe legen selv var enig i. Erfaringene mine, som jobber ved en såkalt subakutt, rehabiliteringsavdeling innenfor Psykiatrisk Sykehusklinikk, er på mange måte veldig positivt, men samtidig følte jeg at for en 16 år gammel gutt var ikke dette den rette avdelingen å innlegges på.  Min Lillebror trenger en tettere oppfølging fra Psykiatrien, og en akutttime dagen etter på BUP fikk saken en annen vinkling, og han ble vel også på en måte tatt mer “seriøst” enn han gjorde tidligere. Denne uken som nå snart er omme, har vært en uke hvor han har fått daglige timer ved BUP for samtaler og introduksjon for de tiltak som kan iverksettes videre.

Lillebroren min har aldri hatt et ønske om å bli syk, som jeg tror og kanskje vet at andre ikke har hatt ønske om. Han er på veldig mange måter en veldig sterk person, som kun ønsker å få den hjelpen han trenger for å fungere i det daglige. Han er bestemt med seg selv at en innleggelse må finne sted, dersom han skal bearbeide sine tanker på, og i mine øye står det respekt for! Til uken er det ny runde med samtaler, og en avklaring på hvorvidt han skal innlegges for en periode ved Ungdomspsykiatrisk senter i vår Kommune.

Jeg håper bare at avklaringen som nå skal finne sted, er for hans beste! Desverre er det en realitet at mange som virkelig trenger en tettere oppfølging og andre tiltak for å bearbeide sin psykiske helse på, ikke får det!

Reklamer

6 responses to “*Pårørende av psykisk syke*

  1. Er i samme situasjon med ei syk søster. Hun har desverre vært pasient i nesten 25 år. Hun ble innlagt som 16 åring med skitzo diagnose. Hun har ikke fått hjelp og ingen terapi før nå, etter et nesten vellykket selvmordsforsøk. Men tendensen er at de foretrekker å medisinere fremfor å kommunisere med pasientene.
    Stå på for lillebroren din, og gjør det klart for ham at dere prøver å hjelpe. Hvis det finnes private terapeuter som er dyktige, bruk disse! Det vi angrer mest er at vi stolte på det offentlige og at så mange år og muligheter til et anstendig liv er gått tapt for min søster, og at hele familien har mistet masse livsglede og selvrespekt fordi vi ikke har klart å hjelpe henne.
    Hvis vi klarer det nå er det ingenting som er bedre, men vi kan ikke stole på at ting fungerer innen psykiatrien i det offentlige. Håper du klarer å finne gode allierte, for eksempel pasientombud, fylkesmann eller fylkeslege. Lykke til!

  2. Angelino: Jeg har lyst til å slette dette innlegget. Årsaken er at du omtaler en identifiserbare tredjepersons psykiske helse. Dersom du ønsker å skrive som anonym, er det selvsagt noe helt annet.

  3. Håper det går bra med deres fam.medlemmer. Det er så trist og leit når noen i fam. har problemer. Man blir så maktesløs. Jeg er alenemor til 3, (12,14 og 15 år) der den eldste har litt angst, nr. 2 har sosial fobi og anorexia og nr. 3 vet jeg ikke diagnosen på.. (vi skal på BUP i morgen) men hun kaver med en usynlig venn som ikke lar henne være i fred. Har tidligere vært suicdal med litt selvskading. Nr. 2 som har sosial fobi går ikke på skolen – derfor må jeg nå ha møte med barnevern, lege og rektor. Jeg har mest tro på hjemmeskole, for jeg tror ikke at hun blir bra til august (hun får ikke time på BUP før det). I tillegg til å kjempe for disse, må jeg kjempe mot en «gal» ex-mann + en arbeidsgiver som ikke lar noen være syk og borte fra jobb. Jeg er så fordømt sliten!! Skal de ødelegge meg også med alle møtene som jeg må gå på. Kan de ikke heller hjelpe meg?

  4. Sigrid: Det er trist å måtte lese ditt svar på dette innlegget, hvor du vil/ønsker å slette det jeg har skrevet som bidragsyter. Er det ikke slike emner som i dette innlegget som blir tatt opp, som kan være en tankevekker for mange? Man ser at systemet på mange måter er til hjelp for dem som er psykisk syke, men på samme måte finnes det svikt i systemet!

    Jeg omtaler ikke min lillebror ved bruk av navn, og jeg ser derfor ikke farligheten ved at dette innlegget skal kunne bestå. Ser du på responsen som innlegget har fått, andre som er i lik situasjon som det jeg har skrevet om, føler jeg det blir feil av deg å slette dette. Da skal du vel i samme trykket, slette svarene som har kommet inn?

    Jeg vil gå ut i fra at dem som «godkjenner» innleggene som kommer inn, har lest dette også, gjort seg opp en formening og valgt å la det stå slik det står nå! Om ikke dette er tilfelle så kan man ikke legge «skylden» på meg, men på den som har «godkjent» innleggets post! Om det da er krav til godkjennelse da??

    Men jeg ønsker ikke å kverulere med deg, du får gjøre det du syns er det beste for deres side. Min mening, er at det er feil av deg å slette dette! Det er ikke i nærheten av å «utsette» identiteten» til den jeg skriver om, og ikke er det navngitt bosted, behandlingssted etc. Skal det slettes kun pga jeg forteller en privat hendelse om min lillebrors psykiske helse, og vår opplevelse rundt hans situasjon med systemet, er det mange innlegg som bør vurderes å bli slettet!

    Håper på svar!

  5. Linda: Det er lett å forstå at du er fryktelig sliten. Har du forsøkt å få støttekontakter til barna? Det å ha noen som kan ta dem med på turer, hjelpe til med leksene osv. kunne gi dem verdifulle erfaringer og avlaste deg noe.

  6. Inger:

    Støttekontakt-ordning er et tiltak som skulle vært benyttet ved flere anledninger innenfor Helse- og sosialsektoren. Fokuset på å gi mennesker med et særlig behov en meningsfylt hverdag skulle vært mer i søkelyset enn det kanskje er pr dags dato.

    Støttekontakter etter min mening, vil bidra til avlastning til pårørende og samtidig gi den det gjelder en meningsfylt hverdag og ikke minst sette fokuset «vekk» fra det som ellers kjennes veldig tungt.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s