Augustus og Bjarne Håkon

av Georg Apenes, direktør i Datatilsynet

Igjen har vi lyttet til beretningen om denne keiser Augustus som ville ha ’all verden’ innskrevet i manntallet sitt. Som skattebetaler til Roma skulle heller ikke Josef kunne lure seg unna selv om forloveden var i omstendigheter.

2008 år senere er behovet for å administrere orden og oversikt overhodet ikke svekket. Tvert om: Registre er uunnværlige verktøy i de fleste politiske bestrebelsene for å utvikle, foredle og effektivisere Den moderne Staten.

Ikke minst vil helsevesenets kvalitet og resultatoppnåelse ofte avhenge av at presise, ajourførte og detaljerte pasientopplysninger er umiddelbart tilgjengelige.

Helseminister Bjarne Håkon Hansen skal ikke sammenlignes med Augustus, men det må være tillatt å antyde en aldri så liten parallell til Qvirinius – fylkesmannen i Syria. Han er den som fikk kjeften dersom det ikke ble laget gode nok registre den gang i år null….

Hansen vil at vi alle skal bære med oss, i et plastkort, all den kunnskapen de vil trenge som skal ta seg av oss når vi henvender oss til helsevesenets institusjoner med bønn om hjelp.

Ennå oppfylt av juleevangeliets registerperspektiv forteller han Aftenpostens lesere nyttårsaften at han har under utredning innføring av et slikt elektronisk kort på størrelse med et bankkort, som kan romme anselige mengder personopplysninger. Han tenker seg at det skal være pasienten selv som skal eie og råde over kortet og kortets innhold.

– En spennende tanke, sier legeforeningens leder, Torunn Janbu. Og det er jeg enig i. Men som så mange spennende tanker som er i omløp i vår tid, må det oppstilles visse forutsetninger for at Den gode Hensikt skal kunne realiseres til gagn for oss alle. ’Sikkerhet’ og ’misbruksfarer’ er noen stikkord; ’personvernhensyn’ og ’kvalitetssikring’ er andre.

Et elektronisk helsekort kommer nok en gang i fremtiden. Men den samfunnsverdi det vil representere vil underveis måtte veies mot andre, viktige og omforente hensyn. Det er gammel innsikt at fortrolighet mellom pasient og behandler er ønskelig, ja nødvendig.

  • Hva skal kortet inneholde?
  • Hvem skal kunne ha innsyn i det?
  • Hva skal til for at en bevisstløs, senil eller ruspåvirket pasient i en akuttsituasjon selv skal kunne åpne for innsyn?
  • Skal absolutt alle opplysninger, også de historiske, som kan antas å kunne bli av interesse i en tenkt situasjon i fremtiden, taes med i kortet? Sensitive som trivielle? (Har bruk av antidepressiva relevans for legen som skal spjelke benet etter bruddet?)
  • Skal det være et sentralt register” ett eller annet sentralt sted? Skal korteieren også administrere ’sin’ del av dette?
  • Hvem tar det reelle ansvaret og byrden dersom kortets, ja hele løsningens sikkerhet, ikke er god nok og sensitive personopplysninger kommer på avveie?

Og sist, men ikke minst:
Skal registeret være obligatorisk slik det for tiden er vanlig å tenke? Eller skal man vedkjenne seg den biten av demokrati-definisjonen som omhandler mindretallets rett til å stille seg utenfor eller avventende når dette ikke skader andre, men foretrekkes av henne selv?

Augustus’ forvaltningstiltak var både rasjonelt og fornuftig. Det kunne han selv – alene – avgjøre. Bjarne Håkon Hansens visjon må imidlertid av et stortingsflertall oppfattes som en fornuftig avveining av kryssende hensyn. Det må inngås kompromisser. Datatilsynet blir gjerne med Bjarne Håkon Hansen i en slik dialog.

ETTERTRYKK OPPMUNTRES

Kilde: Georg Apenes’ blogg

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s