Om å ønske å dø, selv om man har barn

Bidragsyter: Victoria

Noen vil helt sikkert kalle det egoistisk. Det verste man kan gjøre som mor. En garantert måte å ødelegge barnets liv på. Jeg har hørt det før.

Jeg har selv opplevd andres dels vurderende, dels dømmende blikk. Jeg har selv ønsket å dø, også etter jeg ble mor.

Kjøkkenet var en destruktiv skrivestue.

For en del år siden bodde jeg i en leilighet på Bjølsen. Det var den fineste og mest koselige plassen jeg hadde bodd til da. Det var høyt under taket, det var rosetter og stukatur. Jeg hadde det fineste kjøkkenet. Det var ikke så stort, men det var så fint. Det hadde brede vinduskarmer jeg kunne sitte i om kveldene. Der satt jeg og drakk Nirvana-te og tenkte på verden og livet og i soverommet like ved hadde jeg verdens fineste lille gutt. Han sov som en engel. Selv små bråkebøtter trenger hvile, og jeg kunne se på ham i timesvis mens han sov. Fredelige lille skapning som ga ro i sjelen.

Inne i meg var det ikke like fredelig. Der hersket kaos og underlige destruktive riter. Jeg tror nok at jeg klarte å fremstå som normal overfor omgivelsene. Men det kostet. Jeg skulle klare alt, selv om jeg ikke egentlig klarte noenting. Det var slitsomt, det var som å drasse rundt på seg selv dag etter dag og bli sittende med tanker om at livet var underlig og vondt på kvelden. Timene brukt til å se på den sovende sønnen skapte så stor sårhet, det var en følelse som liknet savn, savn av det jeg hadde lyst til å oppleve sammen med ham, men som jeg ble stadig mer og mer klar over at jeg ikke ville få oppleve.

For jeg ble mer og mer klar over at jeg ikke kom til å leve så lenge. Og det var en følelse, en sinnstilstand, som var så bevisst. Det var ikke noe psykotisk over det. For jeg tenkte over det, om og om igjen. Jeg tenkte på det mens jeg satt for meg selv, jeg tenkte over det mens jeg var sammen med andre. Hele tiden følte jeg meg mer og mer dysfunksjonell.

Verden var kaos, den raste. Praktiske problemer hopet seg opp i like høyt tempo som de indre vonde følelsene. Kan hende var det manien som raste de gangene jeg fant ut at jeg ville gi en drøss med penger til veldedige organisasjoner. Kan hende var det sårheten over verdens urettferdighet, for jeg følte det så meningsløst at jeg skulle sitte i en koselig leilighet med alle muligheter til å ha det godt, samtidig som dødstrangen ble sterkere, når det bor barn på gata, uten penger men med en overlevelsestrang som vi her i Norge kanskje ikke vet så mye om. Det var en følelse av å bære verden på skuldrene. Kan hende var det mani som fikk meg til å ta opp lån, slik at jeg kunne bruke masse penger på en gang, kan hende var det ønsket om å gjøre noe gøy, være gal og impulsiv, leve hver dag som om det var den siste, for det var jo nesten den siste, jeg visste jo dét.

Jeg satt i vinduskarmene og drakk te, jeg så på folk som hastet forbi ute på gaten, jeg satt ved kjøkkenbordet og skrev en notatbok full. Boken skulle være mitt siste notat til verden, jeg skrev et selvmordsbrev på over sytti sider.

Innimellom vasket jeg litt. Nå i ettertid har jeg de særeste erindringer. Jeg vasket kjøkkenbenken med Jif Oxy Action for å klamre meg til verden, for å beholde et snev av normalitet, for at livet ikke skulle rase fullstendig var det nødvendig å ha en ren kjøkkenbenk, at det ikke var støv på hyllene, at skoene stod rett i gangen, at jeg ikke spiste så mye at følelsen av renhet ble borte, at jeg alltid smilte, at jeg aldri var feil, men jeg var feil, jeg var så feil, det var en kunstform jeg praktiserte mens jeg vasket kjøkkenbenken.

For jeg trengte å forklare

Jeg skrev en bok full. Kveld etter kveld satt jeg der, skrev noe sider om hva jeg tenkte, hva som tenkte for meg, for innimellom var det som om min vilje ikke var min vilje, at tankene i hodet ikke var mine, og det skremte meg.

Selvsagt var jeg klar over at selvmordstanker, planer og genuine ønsker om iversettelse er å regne som det Unevnelige og Utenkelige når man har barn. I ettertid er det ikke vanskelig å forstå dette, jeg tenker på det så ofte, jeg gjør det sikkert hver dag, jeg gjør det når jeg pakker inn ungene (for nå har jeg jo to, på den tiden dette stod på hadde jeg ett barn) i dyner og tepper på kvelden, jeg gjør det når jeg ser på ungene som leker, løper rundt, ubekymrede og fornøyde.

Poenget mitt er at jeg ikke tenkte på samme måte da som nå. Ikke sant, tanker endres, følelser endres, hele liv endres, men det er ikke så enkelt å se det mens det står på, for verden blir slik som verden er, og det er lett å tenke tanker om at det alltid kommer til å være slik.

Og det var dét jeg ville forklare i mitt lange brev. I min bok.

Jeg ville forklare hvordan jeg rasjonelt hadde kommet frem til at det beste for de andre ville være at jeg ble borte. Og jeg kan forstå at noen vil rynke brynene og tenke at det ikke er tilfelle, men noen ganger er det faktisk slik, at det eneste man i bunn og grunn gjør er å ødelegge for andre. Stadig skremme, stadig svikte, prøve men ikke få til, ha det så vondt at det ikke går an å tenke seg en morgendag som noe annet enn en prøvelse man rett og slett ikke vet om man vil makte.

Jeg skrev om hvordan jeg så inderlig skulle ønske at jeg kunne være en del av deres liv, selv om jeg ikke lenger fysisk var tilstede. At jeg skulle kunne snike meg inn på natten, pakke dyner, være et pust – nærmest – av tilstedeværele, at de skulle ha meg allikevel, at jeg på sett og vis fantes for dem.

Jeg visste det jo da også, selvsagt – er man død, så er man død. Da kan man ikke liste seg inn på soverom og pakke folk inn i dyner, man kan ikke stryke dem over kinnet, man kan ikke hviske at jeg er glad i deg.

Jeg tror det var min måte å si noe om at det ikke var på grunn av de andre jeg ville vekk.

Det var ikke noe de kunne ha gjort annerledes, det var ikke de som slet meg ut, det var ikke slik at jeg ville vekk fra dem, det eneste jeg ville var å oppleve flere dager sammen med dem, og gudene skal vite at jeg forsøkte å gi andre gode dager, jeg ville vise at vi kunne leve hver dag som om det var den siste, jeg ville at de skulle ha noe fint å tenke tilbake på, jeg gjorde ikke dette for å lage trøbbel for andre, jeg tenkte det jeg tenkte, jeg utførte de handlingene jeg gjorde for at det skulle bli bedre for dem, det skulle være som en lettelse.

Det var så mange ting jeg ville de skulle vite. Derfor skrev jeg.

Nå – eller for bestandig?

Jeg trodde det ville vare for alltid. Selvsagt trodde jeg det. Hadde jeg visst at jeg ville ha det slik i fem år, syv år, ti år, så ville jeg ha klart det, jeg ville ha taklet det på andre måter enn intense dødstanker. Men jeg ble fanget. Fanget i et mønster av tanker om uendelighet, og de tok nakkegrep på meg, jeg klarte det ikke.

Det fantes ikke egentlig noe vendepunkt. Det var ikke et magisk trylleformular som gjorde svarte netter og vonde dager til noe annet i en fei. Jeg husker så godt hvordan jeg opplevde det som om folk virkelig ikke hadde forstått hva dette dreide seg om dersom de sa at det sikkert ville bli bedre etter en natts søvn. På en måte hadde de litt rett, for mange netters søvn gjør underverker, flere gode dager etter hverandre gjør livet bedre. Noen ganger er ting faktisk så enkelt som det. Allikevel er det samtidig så vanskelig. For når noe er slik, så er det slik, og når det ikke går over så kan det da vel ikke gå over?

Men det gjorde det. Gradvis og litt etter litt.

Jeg husker jeg en gang ble møtt med et spørsmål og ikke en påstand. Det var en som spurte meg

Ønsker du å være død nå, eller ønsker du å være død for bestandig?

Og det spørsmålet kan være så retorisk det bare vil, det var likefullt et spørsmål, det var noen som spurte meg om min mening, hva jeg tenkte, det var ikke en påstand, det var ikke en anklagelse om at min død ville forårsake at de mennskene jeg var glad i og forsøkte å skåne ville ta skade, trolig for livet.

Jeg tenkte at dersom jeg kunne velge helt fritt, så ville jeg ikke være død bestandig, men bare akkurat nå. Kanskje bare være borte til alt det vonde hadde løst seg.

Kanskje det faktisk var mulig at det vonde kunne bli borte? At ting kunne løse seg? Kanskje det ikke kom til å være slik for alltid?

Alt endres når man plustelig får litt håp.

[Det var vanskelig å skrive dette. Allikevel fløy fingrene over tastaturet.]

Advertisements

12 responses to “Om å ønske å dø, selv om man har barn

  1. «Ønsker du å være død nå, eller ønsker du å være død for bestandig?»

    Jeg blir grepet av historien din på flere måter – hjertelig takk for åpenheten din. Det kunne ha vært jeg som hadde skrevet den – om meg selv for noen år tilbake. Det å lese ordene dine vekker til live minner om hvor nære jeg var å gjøre det endelig selv. Til tross for at det egentlig «bare» var i de vonde, men lange øyeblikkene jeg ønsket å være død. Jeg blir ekstra grepet fordi jeg også har barn. Barn det i dag er utenkelig å forlate, og som jeg er livredd for å måtte forlate. Den gangen, tenkte jeg oppriktige tanker om at det ville bli en lettelse for dem om jeg ble borte – at det ville åpne dører og gi dem mulighter og stimulering jeg aldri ville kunne leve opp til eller gi dem.

    – Jeg blir også grepet fordi jeg får en kraftig påminnelse om at jeg har verdens mest meningsfylte og viktige jobb i psykiatrien. Det blir stadig klarere for meg, at det å gjøre en god jobb, i stor grad handler om å stille de gode og viktige spørsmålene. Jeg snakker ofte med pasientene mine om det å ta en så stor avgjørelse som det er; å velge mellom å leve eller dø, mens man er midt i en krisesituasjon og egentlig ikke har oversikt over noe. Heller ikke konsekvensene, om man velger den «endelige» løsningen. Samtaler i spørsmålsform, som handler om akkurat nå, eller for alltid… Disse samtalene er det mange som takker for i ettertid. Flere sier noe om at det ble begynnelsen på å tenke annerledes – på det å tørre og utforske alternativene. I det så ligger det at alt kan endres, dersom det er håp… Og at man ikke må være redd for å stille disse spørsmålene, selv om det innebærer å være direkte om et vanskelig tema.

    Takk for at jeg fikk lese dine tanker om dette 🙂

  2. Tusen hjertelig takk for den lange kommentaren. Det var veldig hyggelig å høre at du satte pris på teksten, og jeg er glad du ikke har det slik lenger heller!

    Håper du har en god kveld!

  3. Få tekster har rørt meg så sterkt som denne. Takk for at du skriver. Dette var en veldig, veldig viktig tekst!

    Hurra for at du har kommet deg igjennom det, og kan skrive så nært og godt om det!!

    Vennlig hilsen Lilac

  4. Tusen hjertelig takk for kommentaren din, Lilac 🙂 Den gjorde godt!

  5. Det var sterk lesing, Victoria, og jeg er veldig glad for at du valgte å skrive om dette, selv om det var vanskelig.

  6. Kjerstin Kjeverud

    Sterkt, så utrolig sterkt skrevet… Du er ei utrolig flink og god ung dame, Victoria, som klarer å skrive om dette!

    Tusen takk!
    Beste ønsker for framtida!

    Klæm Kjerstin

  7. Jeg kan begynne meg og si at jeg er en gutt i 20 årene som sliter med mye av det samme du skrev over, foruten at jeg ikke har barn. Jeg vurderer siste dag hver dag, og det har jeg gjort i ganske nøyaktig 7 år, men jeg prøvde første gang allerede i begynnelsen av barneskolen og gjøre slutt på alt, egentlig har jeg alltid hatt følelsen av at jeg ikke skulle vært her. men når jeg tenker tilbake på den tiden nå så tenker jeg at den gang var jo livet egentlig helt ok.. eller?? jeg skal ikke sitte her og syte over mine problemer, men artikkelen din skapte et par krokodilletårer noe som sjeldent fremkommer, da jeg er best til og konsumere og pakke det inn å gjemme det bak i skolten samtidig som det hele tiden går over synet som dagdrømming.. Jeg fikk sist helg høre fra en venn at han mente jeg var modig, (det var snakk om og gjøre ting som fort kunne ent med varig men som og henge etter bil på akebrett i stor hastighet osv..) jeg har tenkt en DEL kan man si, og jeg tar meg selv stadig i og snakke med meg selv og diskutere(i tankene) det gjør jeg forsåvidt hele tiden egentlig. Jeg har finne ut at jeg er den feigeste og reddeste personen jeg noensinne har møtt. Hvorfor og hva som er bakgrunnen legger jeg ikke ut her. men hver dag er den siste dagen i mitt liv, og det har jeg blitt avhengig av, jeg klarer ikke slutte og tenke negativt. Som du, har jeg også skrive en siste avskjed, flere ganger. Og når jeg har skrevet ferdig, så leser jeg mellom det og kjenner at det hele er patetisk og jævlig. og at jeg likegodt kunne drite i det for det er ikke noen som hadde skjønt hva faen jeg babbler om i de breva uansett.. jeg har kuren, men jeg er fortsatt for feig og redd til og møte døden alene. Ikke at jeg ville blitt med i noen selvmordsgjeng av den grunn, jeg vil bare det skal være en ulykke hvor jeg ikke har skylden, for da slipper jeg og tenke at jeg tok selvmord, noe som sies og være det feigeste osv blabla.. vel, dette her ga meg en dag ekstra. får håpe det ikke ble FOR lang kommentar da 😉

    når det kommer til spm: Ønsker du å være død nå, eller ønsker du å være død for bestandig?
    så blir mitt svar, jeg skulle bare ønske jeg aldri var blitt født inn i denne verdenen. og det blir vel nesten som sistnevnte alternativ i spm..

  8. Utrolig bra at noen skriver om dette.Jeg har akuratt mistet min søster i selvmord, og hun etterlater seg flere barn.Så jeg vet at det er mulig å ønske seg dette selv om det er barn med i bildet.Jeg synes det er forferdelig vond og skulle selvfølgelig ønske at det var noe jeg kunne gjort.Godt å se at du som selv har hatt tanker om dette skriver at det ikke er noe noen andre kan gjøre.Takk for det Victoria.

  9. Rydder i arkivet mitt, gjenleser dette, og får rørte tårer i øynene, men kjenner også på smertefull gjenkjennelse.

    Vakkert skrevet, Victoria, og klokt.

    «Alt endres når man plutselig får litt håp»

    Ja.

  10. Tusen hjertelig takk for det, Titta! Det var fint sagt av deg!
    Jeg tror mye endres da, ja – det er noe helt annet nå.

  11. Utrolig sterk lesning, fikk tårer i øynene.
    Du er tøff som skriver om dette, det er så viktig!

  12. Tusen takk for kommentaren din! Det setter jeg stor pris på.
    Victoria

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s