Tvangslidelse. Etterpåklokskap ..

Bidragsyteren av denne posten ønsker å være anonym

Det er gått syv år siden jeg gikk til psykolog første gang. Da hadde jeg gått med tvangstanker allerede i fire-fem år, fra jeg var rundt 14-15 år. Det var flere utløsende årsaker til at jeg begynte å utvikle lidelsen, men det jeg ønsker å fokusere på er erfaringen og etterpåklokskapen jeg sitter med. Etterpåklokskapen jeg sitter med etter å ha neglisjert mitt problem, til det ble for stort for meg å bære på lenger. Til jeg var kjørt i senk, og jeg ikke lenger klarte å fungere skikkelig. Det var så vanskelig å be om hjelp. Å gå til psykolog var noe jeg forbandt med å være stigmatiserende. Og jeg forbandt psykiatri med galne folk som ikke hadde kontakt med verden vi lever i. Jeg tenkte at det å innrømme min psykiske tilstand ville innebære stempling. En stempling jeg helst ville være foruten.

Jeg mener å ha lest at rundt 2 % av befolkningen har en utviklet tvangslidelse i en eller annen form. Trolig er tallet høyere, og selv folk som er normale kan ha irrasjonelle tanker fra tid til annen. Tanker som at: «Hvis jeg tråkker på kummelokket vil ulykke forfølge meg», eller «Hvis jeg ikke vrir om dørlåsen minst to ganger vil noe fryktelig, fryktelig skje!» Vanligvis er dette tanker som forsvinner, og som man heller ikke bruker tid på å reflektere over en gang. Det er når tvangstanker eller tvangshandlinger gjentar seg, eller stjeler mer og mer av tankerommet at det er et problem. Det kan være alt fra en overdreven angst for å vaske seg, såkalt vaskemani, til å utvikle tellemønster og ritualer som må gjentas gang på gang. Ritualer som tilsynelatende skaper orden i tilværelsen, men som gir tankemessig kaos straks man ikke får utført disse ordentlig. Og det er selve frykten bak som trigger og gjør at man følger impulsen. Gang på gang. Dag etter dag. Og år etter år. Og slik går tiden.

All tid jeg brukte på tvangshandlinger. Jeg måtte for eksempel lese setninger om og om igjen. Ikke fordi jeg ikke forstod innholdet, eller hadde glemt hva jeg hadde lest. Men fordi jeg hang meg opp i at alt måtte gjøres 10 eller 20 ganger. En impuls om at hvis jeg ikke gjorde dette, kom noe fælt til å skje, og jeg ville være svar skyldig. Selv jeg som syk innså det irrasjonelle elementet i hva jeg holdt på med. Men hver gang jeg repeterte mine ritualer og øvelser, jo mer bekreftet jeg funksjonen til det likevel. Impulsen var styrt av en angst. En angst jeg kun ville kvitte meg av med om jeg gjentok øvelsen. Men som like straks kunne dukke opp igjen, og den sirkulære øvelsen var problemet. Jeg visste aldri når jeg skulle klare å slutte med det.

At man selv innser det irrasjonelle i det man driver med, og er redd for å sette ord på følelser, er kimen til at man dekker til problemet og prøver å skjule det for omverden. Og grunnen til at det kanskje rekker å utvikle seg til å bli problematisk. Det er folk med sterk ansvarsfølelse som utvikler tvang, og for meg var nevrosen et resultat av annet følelseskaos som ble sortert ut og kontrollert gjennom tvangsmessige øvelser.

Så mye for intet.

For tvangshandlinger har ingen funksjon. Egentlig. Eller kanskje hadde de det en gang. Men så ble tvangen altoppslukende. Jeg kontrollerte ikke lenger angsten, men angsten kontrollerte meg. Den syke delen gapte over den friske delen av meg. Og jeg ble stadig mer plaget over den tid jeg brukte på tvangsritualer. Jeg ble lettere irritabel.

Stadig tilbakevendende tanker jeg fikk handlet om død. Jeg vet ikke noe mer skremmende enn døden.. Døden som det mørkeste avgrunnet, men som den eneste sikre tingen man vet: for alle kommer vi en dag til å dø. Tanker jeg ikke kunne forsone meg med ble næring til min nevrotiske karakter. Sakte men sikkert gikk jeg fra å være normal til å bli syk. Jeg så nesten ikke forvandlingen selv, for det skjedde skritt for skritt. Glidende overganger er ikke så lett å merke. Og med fornektelse blir det ikke lagt merke til likevel. Og omverdenen skal i hvert fall ikke se, for det prøver man alt for å unngå. ..

Jeg som skulle være sterk, og som var sterk, gjorde meg selv svak. Det faktum at jeg lot min psykiske tilstand passere, gjorde at jeg skrantet hen. Jeg følte meg fullstendig nedbrutt. Hele immunforsvaret var nede, og jeg var syk. For syk for kontakt med andre mennesker. Tvang og angst går hånd i hånd, og min angst ble invalidiserende. Jeg hadde problemer med å gjøre helt vanlige ting som å gå på butikken. Som å gå på åpne steder med mye folk. Som å stå i kø, eller å ta bussen. Det gjorde i det hele tatt tilværelsen vanskelig.

Likevel gikk jeg videre. Jeg presset meg til å leve et normalt liv. Eller i hvert fall et så normalt liv som mulig. Jeg ble etter hvert student, og jeg gjennomførte på normal tid. Men jeg hadde ingen eller bare sporadisk kontakt med andre studenter. Jeg orket ikke mer.
Nå står jeg på trappen til arbeidslivet. Det er nå det stopper opp. Og jeg vet ikke veien videre. Kanskje NAV. Jeg får se.

Så hva vil jeg med dette innlegget? Er det i det hele tatt vits å skrive for andre lesere? Det jeg ønsker å si er at om du sliter med tvang og angst så skal du vite at du så langt i fra er alene. Dette er den skjulte sykdom, men som mange, mange flere kjenner til enn du aner.

For det trodde jeg en gang. At slik jeg tenkte var unikt.

Ingen andre tenkte styggere tanker enn meg, eller kunne være et mer ondt menneske enn meg. For det måtte jeg nødvendigvis være som tenkte så mye på døden? Jeg merket ikke mekanismen som jeg så tydelig ser og vet nå: At jo mer man fornekter en følelse eller tanke, og prøver å dytte den unna, jo mer vil den hjemsøke en. Det nytter ikke å legge lokk på. Gjennom å samtale med andre mennesker, skremmer man uhyrene vekk. Man gir ikke næring til fantasimonstre.

Vi er alle bare mennesker. Og det på vondt og godt. Det er dessuten forskjell på tanker og handlinger. Ingen tar skade av hva jeg tenker. Bare jeg er meg. Men min oppfordring er: Ikke vær redd for å få hjelp! Se det heller som starten på et nytt og bedre liv, og som et første skritt mot å bli frisk. Ikke bare finnes behandling mot enhver psykisk diagnose, men jo før du innser problemet og VELGER å gjøre noe med det, jo større er sjansen for at du kan leve et normalt liv. Du slipper å bli så syk som jeg ble.

Om du derfor er ved en korsvei, slik jeg var for mange år siden, og lurer på om du tør å be om profesjonell hjelp- ikke nøl. Jo tidligere man kommer til behandling, jo bedre er utsiktene. Dette kan jeg ikke få presisert nok. Og det er intet mindre enn en befrielse å sette ord på det som er vanskelig!

Selv ventet jeg for lenge med å be om en utstrakt hånd. Det har kostet meg dyrt. Men jeg evig optimist. I hvert fall prøver jeg.

Advertisements

22 responses to “Tvangslidelse. Etterpåklokskap ..

  1. Er ikke enig med deg i at det alltid betyr så mye å søke hjelp tidlig. Jeg har brukt hele mitt voksne liv på å søke hjelp, uten å få det. Første gang jeg søkte hjelp var jeg sytten.
    Men det skyldes kanskje at overgrep ikke er en diagnose?

  2. Det varierer sikkert veldig, noen har nok godt utbytte, mens andre har mindre.

    Overgrep er jo ikke en diagnose, men mange som har vært utsatt får vel problemer etterpå, og depresjoner og angst er jo diagnoser som man kan få hjelp for, uavhengig av om problemene skyldes overgrep eller andre faktorer.

  3. Jeg mener symptombehandling ikke er tingen, men at man må bearbeide traumer.

  4. Men, mener du da at dersom jeg (for å ta et fiktivt eksempel) har vært utsatt for overgrep og derfor har sterk angst ikke skal angstbehandles, men at man kun skal bearbeide det som har skjedd?

    Og så er det jo slik at mange sliter uten å ha noe traume som har medført det, og da kan det da vel være en idé å få behandling?

  5. Jeg mener i alle fall at traumebearbeiding er det vesentligste for den som har en traumatisk bakgrunn. Og spesielt dersom det er det brukeren selv ønsker.

  6. Enig med Sigrun. Det hjelper ikke å behandle symptomer hvis man ikke får bearbeidet traumene. Når man får bearbeidet det, vil symptomene forsvinne av seg selv.

  7. Jeg tror nok det er forskjell på en generell angstdiagnose, enn den som er forårsaket av svært spesielle hendelser.
    Men når det gjelder generell angt eller begynnende psykose, er nok tidlig behandling det anbefalte.
    Det har noe med at negative spiraler stopper på et tidligere tidspunkt, noe som gjør det enklere å behandle for tilstanden.

  8. Generell angst og psykose har kanskje ikke konkrete, avgrensbare hendelser som forårsaker dem. Men de er like fullt symptomer på lidelse, og ikke selvstendige sykdommer. Lidelsen trenger å bli sett , forstått og gis rom til å uttrykke seg innen trygge rammer.

    Hvis hele fokuset settes på symptomlindring både akutt og langsiktig, tapes muligheten til å finne lidelsen som ligger til grunn slik at det kan åpnes for medmenneskelig, kompetent hjelp til lindring, bearbeiding og forsoning.

    Er det den typen behandling du tenker på, Anonym?

  9. Jeg har selv vært borti kognitiv terapi. dette handler om å endre på negativ tenkning, og å arbeide systematisk med
    lidelsen.

    Jeg har tro på at man må komme til bunns i problemet, i betydning årsak til diagnose. Men terapi bør så gå over på her – og nå situasjonen, slik at man ikke graver seg for langt ned i ting som har vært, og ikke lenger kan endres ved uansett.

    Medisiner kan være symptomlindrende, men skal man bli «frisk» må man i tillegg være villig til å arbeide med seg selv. Og det tar gjerne tid.

  10. Kognitiv terapi har også jeg noe positiv erfaring med, men har også erfart at den kan brukes til å tvinge fokus på her og nå og positiv tenkning før lidelsen, og lidelsens årsaker, er tilstrekkelig undersøkt, og heller ikke har fått rom til å bli uttrykt emosjonelt. Så bygget trykket seg opp og uttrykte seg i somatiseringer i fleng, og i psykoser.

    Følelsesutbrudd utover sipping som tørkes pent bort med litt kleenex er det lite plass for i de terapeutiske rommene jeg har frekventert.

  11. Kognitiv terapi har jeg dårlig erfaring med, siden det ble til at problemet liksom var at jeg hadde «feile» tanker.

    Er uenig i at her og nå-situasjonen er det viktige dersom det – som i mitt tilfelle – handler om mange år med svære traumer.

  12. Enig, Sigrun – her og nå fokuset må komme etter at det vonde er tilstrekkelig belyst og bearbeidet. (Bortsett fra fokus på nødvendige overlevelsesteknikker og -tiltak i det daglige, underveis, da).

  13. Jeg mener kognitiv terapi blir for enkelt i forhold til å behandle traumer. Har lest at metakognitiv terapi skal være bedre for traumer, men jeg vet for lite om det til å mene noe om det. Noen som har prøvd det kanskje?

  14. At ikke en stor del av behandlingsapparatet ikke har gitt (kan gi) riktig individuell behandling er ikke grunn nok til ikke å søke hjelp. Kanskje nettopp du får den hjelpen du trenger. Som regel kan det ikke bli verre uansett.
    Det en eventuelt har opplevd av traumer kan selvfølgelig bearbeides til en hvis grad, men aldri slettes. Derfor vet jeg ikke om det alltid er årsaken det bør jobbes med, men eller gi styrke i nåtid. Jeg har litt tro på at en må gjøre noe med det en kan gjøre noe med.

  15. Det er den som har skoen på, som vet hvor den trykker.

    Hvorfor har ikke psykiatrien lært det ennå?

  16. Inger: Å bearbeide traumer betyr absolutt ikke å slette.

    Er man uheldig – slik jeg har vært – kan dårlig terapi være langt verre enn ingen terapi.

  17. Å jo da, dårlig terapi kan gjøre stor skade. I dag plager feilbehandlingen jeg fikk meg mye mer enn traumene.

  18. Visst kan det bli verre, Inger! Dårlig terapi, kan skade. For meg har det mest vært fysisk, kjemisk og elektrisk tvang, paret med autoritær respektløshet og krenkende omtale (journaler og epikriser) som har påført meg traumer og skader i stort omfang. Og forsterket, i stedet for å lindre, de mentale sår og skrammer jeg hadde fra før.

    Å rense byller, og gi god sårbehandling er viktig og nyttig også når det gjelder mentale skader. Du går ikke videre på en infisert fot! Kanskje det trengs smertestillende og krykker i noen faser, men behandles ikke skaden kan det gå riktig ille med foten, ja hele kroppen kan komme i fare.

    God traumebehandling er ikke å fjerne årsaker – det er et håpløst prosjekt. Men det er lokalisering av skadeområdet, emosjonell bearbeiding (som å renske et sår for skitt og lort og puss – i terapi kan det være tårer, frykt, raseri m.m. som ‘må ut’), lindrende omsorg – og så kan en håpe på tilheling slik at smertetrykket avtar og arrvev erstatter hissige og betente sår.

    Samtidig kan en bruke kognitiv terapi for å trene opp mestringsteknikker for å klare å leve et noenlunde levelig liv mens bearbeidingen foregår.

  19. Vet dere om noen behandlere i dette landet som har kunnskaper om hvordan psykiatrisk tvang faktisk kan skade oss?

    Eller enda bedre, vet dere om noen lærebøker i psykiatri som beskriver hvordan psykiatrisk tvang faktisk kan skade oss?

  20. Sigrun, du skriver at du har brukt hele ditt voksne liv på å søke hjelp, uten å få det. Slik jeg forstår det, stiller du videre spørsmålet, om det at du ikke har fått hjelp hos noen, kanskje skyldes at overgrep ikke er en diagnose.

    Du skriver videre at du mener at symptombehandling ikke er tingen, men at man må bearbeide traumer, iallefall hvis det er det brukeren selv ønsker. Du skriver videre at du har dårlig erfaring med kognitiv terapi, siden det ble til at problemet liksom var at du hadde “feile” tanker.

    Hva mener du selv at en ideell behandler må «gjøre» for at du skal bli kvitt de problemene som overgrepene har medført? Hva legger du i begrepet ‘det å bearbeide traumer’? Hva ville de sentrale punktene i traumebehandling vært?

  21. Og så til dere som har gode erfaringer med psykiatriens måter å behandle traumer på: Kan dere forklare litt mer konkret om hvordan psykiatrien gjør dette, hva skjer eksempelvis i en time på et DPS, hvordan legges timen opp? Og når man er på et sykehus, hvordan behandles traumene?

    Finnes det noen gode linker på nettet som beskriver psykiatriens/psykologiens måte å behandle traumer på?

    Jeg lurer også på om det finnes noen linker som beskriver mekanismene som ligger bak traumer, hvilke psykologiske mekanismer som ligger bak at traumer i det hele tatt oppstår.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s