Lutrygget over kaffekoppen

Bidragsyter: Anne Marie
Jeg sitter hjemme i sofaen med en kopp kaffe og er psyk. Psykisk syk.

Visst kunne jeg klart å komme meg på jobb. Jeg klarer jo det nesten hver dag, nesten hele året, nesten hvert år. For noen år siden var jeg lenge borte fra jobb, men siden det har jeg vært veldig flink. Jeg har vært borte en en uke her og en uke der, og hatt noen litt halvforkjøla dager hjemme med egenmelding selv om det ikke egentlig var forkjølelsen som stanset meg fra å sette meg på toget og reise inn til Oslo. Men nesten hver dag har jeg vært på jobb og virket som et gagns menneske.

Jeg har en mental lidelse, en psykisk sykdom. Nå er det ikke lenger bare legen min og meg som tror at jeg er deprimert. Nå har en offentlig betalt psykolog på en offentlig institusjon sagt at jeg har en personlighetsforstyrrelse av den engstelige og unnvikende sorten. Jeg har F60.6 i den store diagnosemanualen. Ikke bare angst, men en hel personlighet som er så redd at den er på avveie.

Så jeg er hjemmeværende. Jeg jobbet hjemme et par uker, for jeg orket ikke sette meg på toget hver morgen og utsette meg for NSBs forsinkede tog. Kanskje det ville være buss for tog og menneskekaos i firsprang mot bussene. Jeg orket ikke møter med folk på jobb, å måtte smile, å se flink og kompetent ut, å snakke ubesværet med folk, ta kritikk, få ros, gjøre alt som er en del av det å fungere som et helt ordentlig menneske. Jeg er nemlig ikke noe helt ordentlig menneske, jeg er psykisk syk. Så jeg jobbet hjemme i to uker. Tilrettelegging av arbeidet, kalles det, og NAV liker det. Jeg gjorde ferdig prosjektet jeg jobbet med og var flink og kompetent her hjemme i stedet for på jobb. Så ble jeg sykmeldt, og det har jeg vært i snart to uker. Det liker ikke NAV, meningen med tilretteleggingen er at jeg skal være frisk igjen når jeg har vært tilrettelagt for i to uker. Men jeg er psykisk syk, psykologen sier at jeg er for flink, og jeg tenkte noen banneord og bestemte meg for at jeg ikke gidder å være flink igjen før 1. januar. Når kalenderen viser 2009 lover jeg å troppe opp på jobb med pågangsmot og kompetanse og, om nødvendig, med gråten stappet godt nedi i halsen.

Det blir ikke helt jul i år. Jula er for meg den slappe ferien som kommer når jeg kjenner at jeg trenger den som mest. Jeg er hjemme , med katter og småfugler og adventspynt og følelsen av å ikke klare livet mitt. Det som er et godt liv, men som jeg ikke tåler uten å bli syk. Psykisk syk til og med. En sånn sykdom som man skulle reist seg fra og ristet av seg og nektet å gi innpass på nytt.

Mange har det mye verre enn meg. Mange har opplevd fryktelige ting i livet sitt. Mange har mye mindre enn jeg har, både av ting, og av ting som gir mening til livet. Mange er mye sykere, både fysisk og psykisk. Mange har god grunn til å være psykisk syke. Selv har jeg det bare slik at jeg ikke tåler et liv som burde være mer en tålelig. Jeg har ikke rett til å legge meg psykisk syk. Jeg er ikke frisk, men har ikke rett til å være syk heller.

Jeg skal rette ryggen og gå til poliklinikken på distriktspsykiatrisk senter en gang i uka og være verdens beste pasient. Jeg skal ta tak i alt som er vanskelig og fryktløst endevende det og sparke det ut av hoveddøra på DPS, og psykologen min skal si at hun aldri har hatt en flinkere eller mer intelligent pasient enn meg. Før neste sommer skal jeg ha en helt ny, helt uforstyrret og mye bedre personlighet.

Egentlig vet jeg ikke hva jeg skal gjøre nå. Jeg hører meg selv bestemme meg for at jeg skal være flink. Og jeg hører psykologen si at jeg er syk nettopp fordi jeg alltid er flink. Det vil altså være flinkt av meg å være mindre flink. Hvordan gjør jeg det? Jeg er fanget i en «Catch 22». Jeg vet jo at jeg kan rette ryggen. Nå skal altså det være feil?

Jeg vet ikke hvorfor jeg skriver dette. Jeg er redd for at dere som leser det tenker at jeg ikke har noe å klage over. At jeg sutrer og er ynkelig. At jeg enten burde rette ryggen og gå på jobb og være frisk, eller at jeg burde rette ryggen og bli hjemme og akseptere at jeg er psykisk syk. Skal man skrive noe i en blogg, og ikke bare hjemme for seg selv, bør man dessuten ha et budskap. Mitt er nok bare at vi psykisk syke kommer i mange versjoner og i mange grader av funksjonsdyktighet.

Jeg leser ofte at de som står fram i media med psykiske lidelser sier at de ikke ville vært problemene foruten. Da banner jeg igjen. Jeg ville sagt det fra meg på et øyeblikk. Jeg ville kastet det på hue og ræva ut og bedt det reise tilbake dit det kom fra. Men jeg har drukket opp kaffen og er fremdeles psykisk syk.

Advertisements

7 responses to “Lutrygget over kaffekoppen

  1. Jeg er ikke psykisk syk, men jeg kjenner meg igjen i mange av de følelsene du beskriver – og jeg har vært gjennom en knekk fordi jeg var for flink og hadde alt for strenge krav hengende over meg (gud og sånn). Samtidig så leser jeg at det å ikke jobbe ikke hjelper noe særlig, så min første tanke var om du klarer å finne noen andre utløp for behovet for å ikke være flink?
    Hvis du har det noe i den retningen som jeg har det/har hatt det, så er det å være snill med seg selv noe av det «slemmeste» som finnes – og samtidig noe av det mest helbredende. Å begynne å snakke gode ord til hjertet mitt, å begynne å høre etter når sjelen gråter, å synes synd på meg selv når jeg synes alle burde hate meg. Gjør du det nok vil du kanskje oppleve at du begynner å gjøre positive ting for deg selv som ikke føles som å være «flink», men som gir overskudd. Sannsynligvis er du et nydelig menneske – nesten alle jeg kjenner som er glad i katter er det… 🙂

  2. Jeg er glad for at du deler, det rammer så mange, uansett hvor vi er i livet og hvordan vi har det. Jeg er også for flink, og jobber med saken.. Ønsker deg en riktig god jul, håper at du kommer videre på den veien som er riktig for deg! God bedring!

  3. Hei Anne Marie

    Dette du skriver, dette du deler med en håndfull mennesker som er aktiv lesere av bloggen er helt fantastisk. Måten dui setter ord på din psykisk sykdom, måten du deler den på er så vakkert og noe egenpreget over.

    Du har en fantastisk talent, og jeg ser ikke innlegget ditt som om du syter eller klager,- det er rene tanker og følelser jeg kan lese der.

    Ønsker deg en god jul og et godt og rikt nyttår!

  4. Sånn er det! Ein føler at ein ikkje er eit ordentleg menneske som ikkje taklar «vanlege» ting. Fordi ein har angst for å gjere feil og for å gjere noko som helst. Eg kjenner meg igjen.
    Då eg var på mitt sjukeste i sommer, med innlegging på psykiatrisk og alt, tok eg meg sjølv i å skulle vere superpasienten som smilte og var glad. Det var frykteleg slitsomt. Tanken på å skulle sitje der og grine – grusomt! Men vi har det jo kjipt av og til! Det er vanleg! Lukke til. Du klarar det. Ta vare på deg sjølv.

  5. Jeg tenker at man ikke skal henge seg altfor mye opp i diagnoser. Det skaper en type «uhelbredelig» tilstand som man er klistret fast i, men slik trenger det ikke være.
    Og leger sier noen ganger feil mht hva som er problemet…

  6. Du, og bare du vet hvordan du har det med det selv. Jeg, eller andre, har ingen rett til å kalle deg sutrete og ynkelig.
    Innlegget ditt forteller om kampen du har for å ha et godt liv. Kampen mellom å være «flink pike», komme deg på jobb og/ eller å tillate deg å kjenne på dine egne følelser.
    Noen ganger må en bare ha lov å krumme ryggen, holde seg hjemme i trygghet uten å måtte.

    Klart du er et ordentlig menneske fordi om du er psykisk syk, fordi om du ikke greier alt «andre» greier, om du er sint på NAV…

    Takk for et flott innlegg. La deg selv gå foran, stol på egne følelser. Du er verd det!

  7. Sier som andre her, flott at du skriver om det! Så flere som skriver og jo flere som forteller jo flere forstår kanskje. Hvem vet, kanskje noen fra NAV leser dette og dermed gjør dagen litt lettere for noen andre i samme situasjon? Skulle ønske man sparket hele NAV og ansatte oss som har vært arbeidsledige og de som ikke går på jobb pga psykisk og fysiske problemer. Så kunne enda flere fått den hjelpen de trengte ikke bare tullprat og dårlige løsninger..

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s