10 000 skritt fra galskap

Bidragsyter: Anne Sofie

Kapittel 1.

Jeg er vandreren. Den som drives frem og tilbake. Går og går. Dag og natt.

Jeg har en følgesvenn. Jeg kaller han Løven. Vi er ikke venner. Noen ganger sluker han meg helt. Så lenge jeg går når han meg ikke. Noen ganger må jeg nesten løpe, andre ganger holder det å rusle en liten tur frem og tilbake.

Vi har blitt godt kjent Løven og jeg. I mange år har vi kjent

hverandre. I lange perioder har han vært nesten ute av syne, men ofte

er han helt nær. Han står ved sengen min når jeg våkner. Angsten griper

med alt før jeg har fått åpnet øynene ordentlig. Ja, vi har blitt godt

kjent, Løven og jeg.

Kanskje har jeg møtt deg på gata en gang. Du husker det nok ikke. Jeg

ser helt vanlig ut. Om vi snakker sammen får du vite helt vanlige

ting. Jeg er student, en dyktig en også, men det sier jeg ikke. Vil

ikke skryte.

Jeg holder meg mye for meg selv. Tør ikke si så mye. Later heller som

jeg er opptatt. Har dårlig tid. Viktige ting som må gjøres.

Egentlig har jeg ingen planer. Ofte er den eneste planen å komme meg

unna Løven.

Jeg har alltid vært flink. Flink til det meste. Aktiv og engasjert.

Ganske uredd vil jeg si. Over gjennomsnittlig intelligent. Noen ganger litt for rapp i kjeften. Utålmodig.

Men det var før. Nå er jeg vandreren. Den som går og går, med Løven i

hælene. Hjertebank og kaldsvette.

Du lurer kanskje på hvor jeg er? Det er det få som vet. Jeg holder det

for meg selv. Jeg sitter på et grått rom. En dør midt i en lang gang.

Døra er på gløtt, så jeg hører det meste som skjer der ute. De har det

travelt i dag. Nye pasienter kommer inn, andre skrives ut. Rom må

vaskes og papirer ordnes. Jeg er på et sykehus, eller psykehus som jeg

liker å kalle det.

Løven sitter i hjørnet. Han er rolig nå. Vi har gått 4216 skritt i

dag og klokka er ennå ikke blitt tolv.

Det regner ute. Snøen siger ned fra taket. Det har vært mye snø i år.

Det sier de ihvertfall på nyhetene. Jeg stoler på dem. Jeg selv har

ikke vært så mye ute, men snøen kan jeg se fra vinduet. De kan nok ha

rett i det. Det har vært mye snø der ute.

Kapittel 2.

Man møter mange slags mennesker på et sted som dette. Etterhvert tar

man dem på typen med en gang. Jeg sorterer etter noen hovedgrupper.

Det er omtrent sånn:

Engstelige gamle damer. Dem finnes det alltid noen av. De gjør ikke så

mye ut av seg. Sitter i stua og tvinner tumler. De har det ikke så

lett de gamle damene. Sukker en gang i blant. Det irriterer meg at de sukker. Jeg holder meg unna dem så godt jeg kan.

Så er det de unge jentene. De snakker ganske mye. Spesielt med de

andre jentene, og mest på røykerommet. De er selvskadere.

Røykeromsaktiviteten fører ofte til selvskadingsepidemier som får

personalet til å rive seg i håret. De kutter seg ofte på armene, men

sjelden særlig dypt. De prøver ikke å ta selvmord. Det er smerten de

jager etter. Heller ytre smerte enn indre. Jeg kan forstå det.

Selvskading er ikke noe for meg. Jeg misunner dem ikke de hvite arrene

som dekker underarmene deres. Smerten deres er synlig for alle. Jeg

ønsker ikke det. Jeg holder min smerte for meg selv.

Syklubben. De holder til i stua. Voksne kvinner med barn og familie.

De leser Allers, strikker og holder symptomene sine for seg selv. De er utslitte etter å ha prøvd å gjøre alt riktig. Tidsklemma har innhentet dem. De blir aldri særlig lenge. Etter ett par uker pakker de kofferten sin og drar. De kommer sjelden tilbake.

Du tenker kanskje at to uker er lenge? I psykiatrien er det knapt nok

et øyeblikk. Ofte går det måneder. Noen ganger år.

Det er en gruppe menn som jeg også ofte ser. Det er sjelden mer enn en

inne om gangen. De er i tyve eller tredve årene. Ofte stillferdige.

Holder seg for seg selv. De har mange år med rusproblemer bak seg.

Ofte psykotiske. De er redde. Føler seg forfulgt. Det meste av dagen

er de på røykerommet. Der sitter de stille og hører på selvskaderjentene.

Ofte er de selvskadere de også, men mye mer dramatisk enn jentene. De leker med livet. Det er ikke bare små kutt med barberblad. De kutter dypt. Reiser hjem på permisjon og ruser seg. Etter en mislykket henging eller elektriske støt kommer de tilbake. Bleke. Ser og hører ting som andre ikke kan.

Det er en liten gruppe som ofte gjemmer seg bort. Små, tynne jenter.

Man ser dem kun under måltidene. Man kan ikke unngå å legge merke til

dem da. Maten skyves rundt på tallerkenen. Ertene telles og sorteres

før de langsomt blir puttet i munnen. En og en. De drikker store

mengder Pepsi Max. Jeg ser dem ofte når jeg vandrer. Jeg rekker mange

hundre skritt før de er ferdige.

Du lurer vel på hvor jeg passer inn? Det svaret har jeg ikke. Jeg er en av dem som ikke passer inn. Verken ute i verden eller her inne i vår lille boble på psykehuset.

Kanskje sitter det flere som meg på rommet sitt sammen med en løve.

Kapittel 3.

8532 skritt. Vi har passert middag. Løven er helt ute på gangen. Vi

har gått mye i dag. Tror nok vi bikker 10 000 før natta er over oss.

Det skal jo være så sunt å gå ti tusen skritt om dagen. For meg

holder det galskapen unna. Det var kanskje ikke det som var den

opprinnelige tanken, men det funker for meg.

Når jeg går tenker jeg ikke stort. Det er når jeg setter meg ned at

det kommer. Alle tankene, alle minnene. Alle menneskene jeg har møtt.

Så mange skjebner. Noen ganger må jeg bare le. Folk er rare. Jeg er

rar selv. Jeg ler av meg selv også. Jeg prøver å le av Løven, men det

er verre.

Jeg møtte en vakker sjel en gang. Hun het Lisa. En liten spurv. Hun

satt på røykerommet første gang jeg så henne. Alene sammen med to

store menn. De så skremmende ut. Lille Lisa var ikke redd. Hun var

vant til dem. Ingen hadde nok hjerte til å skade henne. Hun var en av

de små tynne jentene. De som bruker timevis på bare noen få erter.

Det var ikke vanskelig å se at hun ikke hadde det så lett. Hun hadde

slitt lenge. Likevel hadde hun beholdt seg selv. Helt ubeskrivelig

vakkert var det. Jeg har mange ganger lurt på hva det var som gjorde

henne så spesiell. Kanskje var det bare at hun skilte seg sånn ut. En

liten lilje i et hav av ugress. Lille lyse Lisa. Hun er borte nå.

Jeg tenker ofte på henne. Når jeg føler at jeg mister meg selv i all

psykiatrien. Det er mulig å leve midt i galskapen uten å la seg berøre

av den. Jeg trøster meg med det. Det er ikke så mange riktig gale her

som man skulle tro. Jeg vet det ikke er politisk korrekt å si gal, men

jeg sier det likevel. Det er mitt privilegium som pasient. Jeg trenger

ikke være korrekt. Jeg kan egentlig si akkurat hva jeg vil. Jeg er jo

syk i hodet. Eller kanskje er jeg ikke det? Kanskje er jeg egentlig en

helt vanlig kvinne. Kanskje har jeg bare opplevd litt for mye i mitt

ennå ganske korte liv.

Løven begynner å strekke på seg der borte i kroken. Det er på tide å gå igjen.

11588 skritt. Kveldsmaten er overstått. Jeg er sliten i beina.

Skritt-telleren sier at jeg har gått 8,7 km og forbrent 714,8 kalorier.

Det er blitt en del runder i gangen innser jeg. Løven sover. Det gir

meg mulighet til å fortelle litt mer.

Det er ikke til å komme bort ifra at man opplever en del merkelige

ting på et slikt sted som dette. Noen ganger må jeg virkelig ta meg

sammen for å ikke brøle til noen. Jeg har det liggende på lur. Prøver

å holde det for meg selv.

Jeg deler bad med en eldre dame. Hver gang jeg er på do, hører jeg

henne gå å hviske med seg selv. Det irriterer meg noe så innmari. Jeg

foretrekker å være alene på do. Det synes å være umulig. Sant nok står

hun ikke inne på badet, men det høres slik ut.

Dette er ikke det eneste problemet. Hun har for vane og ikke låse

døren når hun er på do. Ikke gidder hun alltid å lukke den heller.

Dette har så langt resultert at jeg har gått rett inn flere ganger. Hun

bare ser dumt på meg. Det er da ikke jeg som er dum. Hun irriterer meg

dypt og inderlig.

Dette leder meg inn på en annen ting som har plaget meg i det siste.

Jeg tror jeg ved et uhell må ha havnet på en alderspsykiatrisk

avdeling. Det subber rundt eldgamle stinkende folk med smekken åpen

overalt. Jeg greier ikke spise. Mister appetitten helt.

Jeg liker ikke gamle mennesker. Spesielt ikke når de er på do. De røyker i gangen og har masse uappetittlige behov som jeg ikke kan unngå å få med meg. I

tillegg hører de dårlig. Dette medfører at informasjon som kanskje

ikke var ment for alle, blir det likevel. Jeg vil virkelig ikke høre

om andres luft eller fordøyelsesproblemer. Jeg trodde dette var et

sted for slike som var syke i hodet. Et asyl. Et tilfluktssted. Hvis

ikke eldrebølgen går over snart må jeg finne meg ett annet asyl.

Kapittel 4.

Jeg sitter og filosoferer over navn. Jeg har bare ett navn og er

fornøyd med det. Navnet representerer hvem jeg er. Når noen sier

navnet mitt vet både jeg og andre hvem det gjelder. Her på psykehuset

har vi navnene våre skrevet på et skilt på døren. På mitt står det ett

navn. På naboens står det fem. Det står Birgitte-Hanne, Britney,

Justin, The hypnotizer og Siduay. Jeg er nesten litt misunnelig. Tenk,

jeg har bare ett jeg. På den annen side er det jo litt greit at jeg

bare trenger ett navn for å finne rommet mitt. Jeg tror kanskje til og

med at jeg kunne ha funnet det uten navnet. Jeg er heldig sånn. Det er

noe å være takknemlig for. Birgitte-Hanne er også ofte på gangen. I

høyhælte sko, skjørt og en stor flisjakke. Hun vrikker frem og

tilbake. Stopper ofte foran speilet for å sjekke at alt sitter som det

skal. Det gjør det tydeligvis. Hun har betrodd meg at hun bruker

hypnose for å få menn i seng. Jeg må si at jeg nok ser nødvendigheten

av slike metoder.

12071 skritt. Jeg har tatt pillene mine. Alle sammen. Må ikke forstås

som at jeg har tatt ALLE så klart. Bare dagens dose. De sørger for

slikt her. Dessuten er medisin ikke gitt før den er tatt. I klare ord

betyr det at de skal se at du faktisk tar den.

Jeg får så lyst til å fuske. Jeg er da et voksent menneske. Klarer fint å ta

medisinene mine selv hjemme. Men her må noen med minst tre års

høyskoleutdannelse se at jeg faktisk svelger. Det tar jeg som en

utfordring.

Ellers må det sies at nattevaktene er på plass. De er en egen rase. De

snakker tregere enn noen andre. De eneste som kan snakke like tregt

som nattevakter er enkelte psykiatere, men det er langt imellom dem.

Nattevakter er det mange av. Noen er bedre til det enn andre. Jeg må

si at jeg har stor respekt for jobben de gjør. Det å få fjorten

gærninger til å gå å legge seg uten noe kludder er ingen enkel

oppgave. Heldigvis er det piller tilgjengelig. Etter tre blå sover til

og med elefanter. Kanskje jeg skulle prøve å gi løven min tre blå. Det

var en interessant tanke. Jeg selv har hoppet over mine tre blå i

kveld. Jeg bruker dem ikke så ofte. De funker som bare det. Problemet er at de ikke slutter å virke like lett som de begynner. Det tar tolv timer å bryte opp øynene igjen. Det gidder jeg ikke. Jeg sover som oftest bra nok uten.

Det virker som det er automatikk i bruk av sovemedisin på psykehus.

Samme om du sover til vanlig eller ikke. Sovemedisin skal man ha. Men

jeg er en opprører. Opprøret får ikke så mye oppmerksomhet, men har

man ikke annet å gjøre så får man ta til takke med den spenningen man

får.

Piller er forresten en yndet tema på et sted som dette. Pasientene

faller stort sett i to kategorier. De som vil ha flest mulig, men som

ikke får, og de som får mange, men som ikke vil ha. Jeg passer best i

den siste gruppen. Narkoman kan ihvertfall ingen kalle meg. Jeg står

på en masse snacks av piller. Mange misunner meg dem. Jeg har som

prinsipp å ta minst mulig. Ofte trygler nesten personalet meg om å ta.

De mener Løven min vil ta seg en tur da.

Jeg ser her at det trengs en forklaring. Personalet vet ikke om løven. Den er bare min. De kaller den alt mulig annet. Angst, uro, panikk, å ha det vanskelig. Jeg kaller det Løven. Ferdig med det. Det ville innebære en ikke ubetydelig risiko å fortelle dem at jeg har en løve. Det kan medføre misforståelser og overflytting til et mindre hyggelig sted. Jeg har det tross alt greit her jeg er.

Jeg tror jeg skal gå å legge meg. Det verker i beina. Skritt-telleren

sier at jeg har gått over 9 km. Jeg som aldri trimmer hjemme. Det

endte på 12278 skritt. Galskapen har ikke tatt meg igjen i dag.

I morgen blir det den store gangsperredagen. Det finnes sikkert en

pille mot det også.

Kapittel 5.

0 skritt. Klokka er kvart over syv. Vakttelefonen ringer, og ringer og

ringer. Ikke rart de stapper i folk sovemedisiner når de bråker sånn.

Hva om de bråker litt mindre og gir tilsvarende mindre sovemedisin?

Kanskje det ville være en tanke. Ville nok spare staten for noen

kroner også.

Løven er på plass som vanlig. Da er det vel bare å stå opp. Får ikke

sove noe mer så lenge han stirrer på meg. Jeg ordner det mest

nødvendige før jeg legger ut på pillejakt.

Pillejakten gjør vondt. I føttene. Tolv tusen skritt på sokkelesten

merkes i beina. Tror muligens at sko kan være tingen fremover.

Ihvertfall hvis jeg har planer om å gå like mye.

1873 skritt. Frokosten er inntatt. Jeg er kvalm som bare fy. Maten min

er Løvens mat også. Det tar på nervene å dele med han. Som oftest

må jeg gå meg en runde halvveis i spisingen. I dag klarte jeg meg uten

pause. Det henger kanskje sammen med at jeg spiste en skive og ikke

to. Det kan nok derfor ikke regnes som fremskritt.

Jeg merker at frokostpillen begynner å sige inn. Det var på tide. En

og en halv time har Løven tuslet rundt her. Nå går han å legger seg for en liten stund. Om femten minutter skal eldrebølgen ha bevegelsestrening. Jeg

tror jeg dropper det. Beina gjør vondt. Jeg får nok trening når jeg

vandrer i gangen.

11469 skritt. Det har vært en lang dag. 8,6 km på beina og 5 mil i

hodet. Nå legger jeg meg. Orker ikke mer av all galskapen der ute.

Jeg er våken. Jeg våknet av stillheten tror jeg. Det er noe som er

annerledes. Jeg kan ikke helt sette fingeren på det. Det er tomt.

Løven er ikke her. Jeg trodde jeg ville være lettet,  men tomheten er

egentlig verre. Som om det er ett rungende ekko inne i meg. Jeg kan

ikke høre hva budskapet er. Det er forvrengt slik som lyd blir når

bølgene slås tilbake av tomme vegger.

Jeg kjenner etter. Følelsen er ikke så uvant som jeg først tenkte. Jeg

kjenner den igjen. Det er den tomheten som kommer før alt annet

faller. Jeg husker denne følelsen. Det er Nikolaj.

Jeg ble voksen den dagen tomheten kom. Naiviteten fra barndommen

ble blåst bort. Ingenting kan forutsies. Det finnes ingen sikkerhet.

Jeg husker sjokket. Hvordan verden sto stille rundt meg. Kroppen

paralysert mens hodet prøver å forstå. Det føltes som om det gikk

timer, men det var kun brøkdelen av et sekund. Tomheten er den som

runger rett før alt faller. Det øyeblikk når sansene ikke virker.

Tiden står stille.

Jeg husker hva jeg sa til han. Nikolaj. Min Nikolaj. Jeg ville at han

skulle være min, men det ble aldri oss. En ungdomsforelskelse. Han

visste om det. Jeg hadde sagt det til han. Han tok det bra. Lo ikke.

Sa tusen takk. Var snill, men bestemt. Det ville aldri bli oss.

Jeg lengtet slik kun et ungpikehjerte kan. Når jeg så han fosset

blodet opp i hodet. Det ble vanskelig å snakke. Jeg sølte kaffe.

Snublet i mine egne bein. Jeg tenkte på han når jeg la meg om kvelden.

Tenkte på han når jeg våknet om morgenen. Oppsøkte alle steder hvor

han kunne være.

Jeg husker det som om det var i går. Han satt rett ovenfor meg på

kafeen. Det var mange andre der. Vi snakket ikke sammen. Han var

opptatt av noe annet. Jeg skulle til å gå. Jeg begynte å reise meg og

øynene våre møttes. Jeg glemmer aldri hva jeg sa. Ha det bra, Nikolaj.

Det var den siste gangen jeg så han. Så kom tomheten. Den rungende

tomheten. Jeg sto med telefonen i hånden. Lammet av hva som ble sagt.

Det kunne ikke stemme. Ikke Nikolaj. Ikke min Nikolaj. Det måtte være

feil. Det måtte være en spøk. Men det var det ikke. Han var borte. Han

hadde valgt det selv.

Tomheten varte i dagevis. Jeg gråt, men følte ikke noe. Det var som å

gå i en  tunnel. En parallell verden. Uker gikk. Verden kom tilbake,

men jeg ble aldri den samme igjen. Jeg var blitt voksen.

Det noe spesielt med natten. Tanker er nærmere da. Om dagen er det så

mye som forstyrrer. Jeg er blitt ordentlig våken nå. Tomheten begynner

å gi slipp.

Jeg tror tomheten etter Nikolaj alltid vil være der. Om natten dukker

det frem. Jeg trenger Løven. Han beskytter meg.

Kapittel 6.

Jeg har våknet med et rykk. Noe ble knust ute i gangen. Roping. Flere

stemmer. Noen løper. Det slutter like brått som det begynte. Jeg kan

høre noen snakke lavt sammen. Jeg sparker av meg dyna og kommer meg

opp på beina. Jeg stikker hodet ut. Ingen ser meg. Det er kaffe utover

gulvet. En lang stripe. Jeg kan se kruset som ble knust. Det fløy et

godt stykke før det traff veggen. Et bra kast vil jeg si. Noen er i

gang med å finne en mopp. To minutter senere er alt tilbake til det

vanlige. Som om det aldri har skjedd. En helt vanlig dag. En helt

vanlig morgen.

Jeg tar noen runder i gangen mens jeg forbereder meg til å spise

frokost sammen med Løven. Jeg får sagt hadet til Birgitte-Hanne. Hun

forsvinner ut sammen med tre menn. De har pakket kofferten hennes. Jeg

ser henne nok ikke igjen. Navnene strykes bort fra skiltet på døren

hennes. Det er som om hun aldri har vært her. Hun blir ikke nevnt. Jeg

vet hvem som kastet kaffekruset. Man skal være forsiktig med å drikke

for mye kaffe om morgenen.

Det går langt ut på dagen før jeg oppdager at jeg har glemt å ta på

meg skritt-telleren. Vi har en rolig dag i dag. Både jeg og Løven.

Jeg bruker mye tid på å se i veggen. Den er malt i en slags gråtone.

Muligens er det noe gult i den også. Det slår meg at man burde tenke

nøye igjennom hvilken farge man velger til pasientrom. Det er nok få

vegger det blir sett så mye på. Muligens ser de enda mer i veggen i

fengsel. Det vet jeg ikke. Jeg har aldri vært i fengsel. Men jeg har

vært her. Hvis jeg blir lenge nok kan jeg kanskje overbevise noen om å

gi meg en annen farge.

Jeg er egentlig glad for at noen andre allerede hadde valgt farge for meg da jeg først kom hit. Det hadde blitt for mye om jeg skulle ta stilling til det også.

Jeg kom en ettermiddag. Vinter. Jeg husker ikke hva slags vær det var.

Jeg vet ikke om det var glatt. Jeg husker en masse snakking. Mange

spørsmål. Fremmede mennesker. Jeg husker Løven. Like stor som en elg.

Jeg svarte så godt jeg kunne. Prøvde å fremstå så normal som mulig.

Etterpå husket jeg ingenting. Bare lyden av løvebrølene som ingen

andre kan høre.

Det hjelper å se på veggen. Granske den så godt jeg kan. Da tenker jeg

ikke på noe annet. Slik går timene. Dagene sklir over i hverandre.

Dagene blir uker. Kanskje går det fremover. Jeg vet ikke. Det jeg vet

helt sikkert er at det er fem hull etter spiker i den ene langveggen,

men bare tre i den andre. Det er godt å vite noe sikkert.

Det er en stor stein på marka nedenfor vinduet mitt. Den ligger halvt

skjult bak et tre. Hver gang jeg ser ut tror jeg et øyeblikk at det

er en elg. Jeg har elghallusinasjoner. I virkeligheten har jeg kun sett elg en eneste gang. Freud ville nok hatt en mening om dette. Om elgens skjulte mening. At den er et symbol på min undertrykte maskulinitet eller noe slikt. Jeg tror ikke på Freud. Jeg tror han burde fått seg noen piller. Han var full av vrangforestillinger. Grensepsykotisk. Det tror ihvertfall jeg.

En elg og en løve. Ingen av dem er virkelige. Ikke slik som vi vanligvis vurderer ihvertfall. Men hvis de er virkelige for meg, så er

de vel her på en måte likevel? Man kan ikke se vind, men den er der jo. Man kan føle den. Se at den påvirker omgivelsene. Jeg kan ikke se løven min, men jeg føler at den er der. Den påvirker meg. Gir gjenklang i hvordan jeg lever. Hvordan kan man si at vinden da er virkelig, men at Løven ikke er det? Det vet man med fornuften, tenker du kanskje. Det er ikke fornuften som råder her. Det er lenge siden jeg kjente vinden mot ansiktet. Kanskje er det vinden som ikke finnes.

Kapittel 7.

I går var Løvens dag. Jeg fikk ikke skrevet noe. Han jaget meg hele

dagen. Det begynte allerede om natten. Utpå morgenkvisten slo han til

for fullt. Når han er sånn klarer jeg ikke engang å løpe. Jeg blir

bare sittende. I senga. Rister og skjelver. Kan ikke tenke på noe

annet. I blant føles det som om verden er i ferd med å forsvinne. Det

er bare meg og Løven. Han styrer. Jeg har ingen kontroll. Jeg prøver å

finne en vei ut av det hele. Løpe ut herfra. Ikke stoppe før jeg når

havet og hive meg uti. Kanskje følger han meg ikke da.

Men det er bare tanker. Egentlig vil jeg ikke det. Når Løven slipper meg en liten stund, kommer livslysten tilbake. Alle drømmene. Planer for fremtiden. Alt som jeg allerede har oppnådd. Jeg må kvitte meg med Løven. Det hjelper ikke å løpe. Jeg må ta en konfrontasjon. Se han i øynene og si at nok er nok. Jeg skal gjøre det en dag. Kanskje om en uke, eller en måned.

Jeg håper dagen nærmer seg.

Reklamer

4 responses to “10 000 skritt fra galskap

  1. Deler håpet med deg!

    Og du skriver så godt at jeg smiler og gråter samtidig.

  2. Ja, du skriver veldig godt. Takk som deler og gir det psykiske et ansikt.
    Jeg håper løven slipper tak i deg snart og at du får en fredelig tid fremover.

  3. Har du lest noe av Arnhild Lauveng? Hun er en kjent psykolog, som tidligere hadde diagnose og som er kommet ut av det. Hun har en veldig inspirerende historie, og formidler ikke minst håp!

    Ønsker deg en fin dag!

  4. Fantastisk bra skrevet. Du burde bli forfatter 🙂

    Det er en stund nå siden. Håper du har klart å slippe løven, møte tomheten og klart å fylle den opp med fine farger, drømmer og ..alt. Hvis ikke ønsker jeg deg videre lykke til, og håper løven er blitt på størrelse med en marihøne.

    Takk for fin lesning og at du fortalte oss din historie! 🙂

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s