Du er kjempeflink

Bidragsyter: Valgerd

Jeg tok blodprøver i dag. Og ja, jeg lagde en scene.
Jeg gråt, hylte, ulte, jamret meg, sippet og sutret «nå orker jeg ikke mer».
Heldigvis har Fürst byens beste laboranter, som stikker smertefritt, raskt og rasende effektivt.
Jeg kom meg ut av tappingen på under fem minutter, og jeg overlevde, denne gangen også.
De var helt fantastiske. De sa det var greit, at det ikke var min skyld, at angst er ukontrollerbart, at det ikke gjorde noe og at jeg bare kunne komme tilbake neste gang, så skulle de være like flinke. De holdt meg i hånda, støttet meg ned, der jeg svimlet rundt og ikke fant heisen, de ville gi meg vann og de tørket mine tårer.

Jeg høres ikke 37 år ut vel? Snarere 7.

Jeg oppførte meg på samme måte da jeg var 7 år, og var innlagt på sykehus helt alene. Ingen mamma, ingen pappa, ingen trøst eller varme klemmer. Bare sure nonner, stålsenger, metalldører og gassmasker som ble tvunget på av et operasjonsteam, holdt nede av fire voksne og bedøvet inn i forsvarsløsheten.

Jeg vet ikke hvordan jeg oppførte meg første gang jeg var innlagt på sykehus, jeg var 1 år. Jeg spiste ikke, jeg gråt hele tiden. Faren min er alkoholiker og hadde laget så mye bråk hjemme, at moren min fikk nok. De kranglet, sloss og kunne ikke enes om en eneste ting. Det såklarte «kjærlighetsbarnet» kastet opp hele tiden, og ble lagt inn for intravinøs næringstilførsel. I flere omganger. Hver gang jeg kom hjem, ble jeg syk igjen.
De har fortalt at jeg gråt hele tiden.

Psykologisk er det ikke vanskelig å finne nok grunner til mine traumebaserte fobier, men folk flest kan lite om angst, panikk og umodne følelser.

Det som forundrer meg mest, er at i 2008 hvor alle vet så mye om psykiatri og mental helse, er det fortsatt svært få helsearbeidere som vet noe særlig om psykiske lidelser, som f.eks angst.
Altså de som ikke jobber konkret innen psykiatrien. Ikke det at de forstår noe særlig heller.

Når jeg får disse fryktanfallene mine og går i regresjon og blir et jamrende, klynkende, livredd «barn» i min angst – så ber jeg bare om å bli sett, tatt vare på, holdt og det er nok.

Det som er helt sikkert, er at jeg blir ikke bedre av å få kjeft. Eller å høre at ting ikke er farlig. Eller at jeg «er så kjempeflink»! For jeg er 37 år. Jeg vet veldig godt at dette ikke er farlig og jeg vet også at sure miner, nebbete kommentarer eller uvøren behandling ikke hjelper – det gjør situasjonen kritisk værre.

Jeg har opplevd at tannleger får panikk, når jeg sier at jeg har angst og at vi må avtale noen «koder» slik at han tar pauser under rotfyllingsarbeidet, hvis jeg får klaus av å ha et plastrekk for hele munnen og sitter fast. Jeg fortalte likeså at jeg har vært voldtektsutsatt og ikke takler at folk presser fremmedlegmer i munnen min.

«Jeg vet ikke jeg, jeg er ikke psykiater, jeg vet ikke.. Jeg får bare gjøre det fort?» Akkopanjert av stresset klapping/stryking over hodet mitt? Angsten slapp jo taket, for jeg ble rent lattermild.

Jeg har opplevd at legesekretærer oppgitt sukker «Får du ikke noe hjelp for dette her da?» når de vet hvor mye jeg går til legen, år etter år – og ingen «medisin» eller behandling tar magisk bort angsten.

Jeg har hørt en fysioterapeut si «Hvis jeg ikke kan gjøre det jeg gjør nå, så kan du gå, dette er den behandlingen jeg gir».
En annen sa «Angst kan jeg ingenting om».

Fremmede på gata kan finne på å si «Skal jeg ringe sykebil?»
Nei takk, la meg bare sitte her noen minutter å få igjen pusten, det er «bare» angst. Bare tanken på sykebil gjør meg ti ganger værre. Jeg har dessverre opplevd hasteinnleggelse med intravinøst stikk og «Gud, kan det være hjertet?» hvisking av folk som MÅ glo.

Hva er det med folk? Hvorfor er de så utrolig redd for følelser?

Det beste jeg hører er «Det er helt greit, bare gråt om du vil. Er det noe jeg kan gjøre for deg?»
Da viser man respekt, medmenneskelighet og ikke minst verdighet ved å la den syke selv avgjøre hva som skal skje.

Stort sett trenger man ikke gjøre noenting, bare være. Nær. Det går over.

Advertisements

4 responses to “Du er kjempeflink

  1. Takk for et informativt innlegg.

  2. I dag er fjerde dagen på rad jeg har funnet på unnskyldninger for ikke å gå og avtale en legetime fordi jeg er redd for at de skal ville ta en blodprøve. Jeg er akkurat som deg, og akkurat nå er jeg helt alene i et fremmed land og jeg har ingen som kan holde meg i hånden og vise meg at det er greit å ha det sånn. Jeg må bare stole på meg selv, og det gjør jeg ikke.

    Takk for innlegget ditt!

  3. Sif-det kommer en dag du føler deg klar, og da kan du jo tenke på at du gjør det for «noe». Jeg vil gjerne fortsette utredning og derfor har jeg altså gått mot min følelse som sier nei – men det tok 5 mnd med gruing.
    Flott at vi er flere – :-), det føles godt, tross at det er trist.

  4. Kjerstin Kjeverud

    Utrolig sterkt og godt skrevet!
    Du er utrolig verdifull!
    Husk det i alle situasjoner!

    Beste ønsker for fremtiden!
    Klæm Kjerstin

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s