Om livsfarlige menn, knivmenn og tikkende bomber

Bidragsyter: Victoria

Det skjedde noe den dagen for fire år siden, på trikken, da en mann med alvorlig psykisk lidelse drepte én og skadet fem andre. Medias fremstilling av den paranoid psykotiske trikkedrapsmannen med rambokniv møtte motbør. Både brukerorganisasjoner og andre reagerte på oppslagene om tikkende bomber og at det nær sagt ble satt likhetstegn mellom psykiatrisk pasient og livsfarlig forbryter.

Slike fremtillinger forvrenger, fordummer og forenkler. Og: de fører til ytterligere stigamtisering. Senest i går var det liknende oppslag, denne gang i mitt nærområde, lenkene er fra hhv. Drammens Tidende og Nettavisen.

Jakten på knivmannen er over

Alle tilgjengelige politipatruljer lette etter mannen da han rømte fra en psykaitrisk avdeling i Lier ved 10 30-tiden.

Mannen var i besittelse av en kniv, og hadde kommet med trusler mot navngitte, offentlige personer. Aller mest var det politiet han var ute etter, sier Hagen.

Jaget livsfarlig mann

– Vi har politipatruljer ute i hele distriktet for å se etter mannen, og vi har varslet nabodistrikter, sa operasjonsleder Tor Stein Hagen ved Søndre Buskerud politidistrikt til Nettavisen.

På ettermiddagen kom mannen selv tilbake til institusjonen på Lier. Selv kjenner jeg ikke detaljene i saken, men jeg sitter med en følelse av at det sikkert var fint for ham selv at han dro tilbake på egenhånd. Jeg kan forestille meg frykten ved å være syk, sinna og ha politipatruljer etter seg.

Politiets håndtering av tvangsinnleggelser og leting etter pasienter på rømmen har vært omtalt mange ganger. Noen opplever store traumer etterpå, noe vi blant annet kunne se i Brennpunktdokumentaren om tvang kort tid tilbake.

Politiet på sin side, forklarer selv at omfanget av oppdrag knyttet til tvangsinnleggelser øker etter hvert som kapasiteten i helsevesenet reduseres. Det er også store regionale forskjeller.

I et brev fra Politidirektoratet til Justisdepartementet fra 2006, skrev daværende assisterende politidirektør, Odd Berner Malme:

«Tilbakemeldinger fra politi og brukere tyder på at politiet håndhever et større antall personer med psykiske lidelser enn det som er både ønskelig og nødvendig. Problemene synes å være knyttet både til politiets håndtering av personer med psykiske lidelser generelt og til at politiet i for mange tilfeller opptrer alene uten helsepersonell til stede».

Kilde

Jeg tenker at verken politi eller helsepersonell bevisst ønsker å påføre folk vonde opplevelser. Men resultatet blir ofte slik allikevel. Kan hende skyldes det mangel på tid, mangel på ressurser, mangel på kompetanse, skremmende situasjoner som oppstår brått. Se denne artikkelen fra Forskning.no, som illustrerer dette:

Flere ganger i uka er det et sterkt press på menn i det psykiske helsevernet om å trø til med musklene sine.

Ofte kommer det henvendelser av typen «det er behov for en sterk mann i ti minutter».

Når alarmen går, slipper de det de har i hendene, og løper til en annen avdeling for å få kontroll over en aggressiv og utagerende pasient.

I Tidsskrift for psykisk helsearbeid (Årgang 2008, Nr 1) beskriver Rita Sommerseth den samme problematikken. Artikkelen hennes kan kjøpes på nettet, eller leses i TPHs papirutgave. Her er deler av sammendraget:

«Det trengs en sterk mann i ti minutter» Om kjønn og risikosituasjoner i psykisk helsearbeid (side 5-13)
av Rita Sommerseth
Hensikten med artikkelen er å undersøke hvordan menn i psykisk helsearbeid konstruerer kjønn i risikosituasjoner hvor det er behov for akutt bistand for å mestre en pasients aggressive og utagerende atferd. Forespørselen om bistand kan forstås som en jakt på en heroisk mann og oppfattes som en forsterkning av maskuline stereotypier, men det ser og ut å finne sted en svekkelse hvor mannen plasseres i et emosjonelt proletariat som handler om klass…

Etter Brennpunktdokumentaren ble det skrevet mye også på blogger rundt om. Hjorthen skrev dette, og jeg skjønner poenget. En del mennesker, og da særlig pårørende – opplever at det brukes for lite tvang. Videre er det historier fortalt av mennesker som mener de ikke ville ha vært i live i dag, dersom de ikke hadde blitt lagt inn og behandlet mot sin vilje.

Så, jeg forstår at problematikken er sammensatt. Jeg klarer ikke å si bestemt ja eller nei til tvang, til det er nyansene for mange.

Imidlertid må det kunne være slik at de som er satt i posisjon til å håndheve tvangen gjør dette på en måte som skaper minst mulig trøbbel for den det gjelder i etterkant.

Kan hende er det ikke alltid så mye som skal til.

Kan hende kan det holde at de ansatte på avdelingen etter bruk av tvang (eksempelvis belter), setter seg ned sammen med pasienten – spør hvordan det opplevdes, om noe burde ha vært håndtert annerledes. Og så deretter, selvsagt – å lære av den inputen til neste gang de eventuelt må gjøre det samme. Det er et spørsmål om respekt, om å få lov til å ha muligheten til å ha mer autonomi i eget liv, egen behandlingssituasjon.

Det samme gjelder for politiet. Vær skånsom. Ikke skrem. Ikke vær så brutalt macho. For det skader så veldig. Dere vet det jo nå? Det er blitt sagt så mange ganger.

Og det gjelder for media også. Ved å være konsekvent i å omtale folk som folk og ikke tikkende bomber eller livsfarlige psykiatriske pasienter, så kan det hende det skjer noe i avisleseres og TV-seeres hoder. Resultatet kan jo bli mindre frykt, mindre behov for voldsomme og til dels voldelige tiltak. Samtidig kan det hende det skjer noe inne i hodene til de som forvalter den makten som ligger i å håndheve tvang også.

Ved å bruke de stigmatiserende betegnelsene, som nærmest er blitt gjengangere i Mainstream Media – så går vi hele tiden i konstant motvind.


Advertisements

9 responses to “Om livsfarlige menn, knivmenn og tikkende bomber

  1. Tvangsbruk i psykiatrien er etter min mening og erfaring helt nødvendig.

    Det som er så forferdelig, er at måten tvangen blir utført på, og innholdet i tvangsbruken, altfor ofte er både krenkende, forverrende på tilstanden ved innleggelsestidspunktet, og som regel starten på en karriere som medisinslave.

    Som mange riktig påpeker blir mennesker som etter utskriving slutter på medisinene gjerne helt rabiate. Det kalles ‘rebound-effekt’ og kan sammenlignes med det som skjer hvis du etter å ha holdt en badeball under vann brått slipper den. Den går ’til himmels’ før den eventuelt legger seg rolig duppende i vannflaten. Denne effekten blir ikke tatt på alvor innad i psykiatrien. De bruker den derimot som et argument for livslang medisinering.

    I min erfaring (innbragt ved tre anledninger) var forresten politiets medisinfrie behandling av meg mye bedre og mer tjenlig enn den behandlingen som møtte meg etter at jeg ankom psykiatrisk. Politifolkene var rolige, vennlige, og grep meg bestemt men uten aggresjon når jeg fektet og sparket vilt. Så snart jeg roet meg, slapp de taket og var vennlige og rolige igjen. Da var også jeg det. Men bilturen tok jo slutt, og og freden og roen likeså – da jeg ankom psykiatrisk.

    Når psykiatrien skriver ut tungt medisnerte pasienter, som er satt ufrivillig på disse medisinene, er det faktisk tikkende bomber de slipper fra seg. For sannsynligheten er stor for at de slutter på medisinen, mange søker også lindring i alkohol eller B-preparater, og sammen med rebound-effekten kan det bli litt av en smell.

  2. Tvang har vel lite med ressursmangel å gjøre. Det går nok mer på (u)kultur. Se Sunniva Ørstaviks kronikk «Myter om tvang»: http://www.aftenposten.no/meninger/debatt/article2309117.ece

    Ellers mener jeg folk kunne burde få skrive et psykiatrisk testamente, der de selv kune avgjøre om de ønsker å bli utsatt for tvang eller ikke. Så fikk alle det som de ønsket.

    Og de pårørende jeg kjenner, er imot tvang.

  3. Jeg er ikke 100% mot tvang, men meget skeptisk. Jeg har selv sett en del helt unødvendig tvangsbruk. Et eksepmpel: En dame jeg kjenner ble ikke trodd da hun fikk fryktelige bivirkninger og søkte hjelp. Men psykepleieren hun hadde kontaktet mente hun bare gjorde seg til for å få oppmerksomhet. Hun seponerte selvfølgelig medisinen selv så de ikke skulle bli kroniske, og ikke lenge etter ble hun så psykotisk som hun aldri før hadde vært. Og hva skjedde da? Jo, tvangsinnleggelser til og fra i flere måneder. Fullstendig unødvendig. Forferdelig.

  4. Å gripe inn med tvang i akutte situasjoner kan være helt nødvendig.

    Tvangsbehandling med psykofarmaka burde bli forbudt.

  5. Slik er saken for meg:

    Sinnsyk i gjerningsøyeblikket blir falskt brukt av advokater for å få mildere straffer for klientene noe som fører til unødvendig stigmatisering.

    Medisiner har den effekten at man mister følelseslivet, gleden, mennesker som ikke føler «lever» ikke og om du er død innvendig vil det også på en måte utrykkes utvendig.
    Slik har det ihvertfall blitt for meg da jeg aldri var voldelig før jeg begynte med psykofarmaka. Hvordan kan en inaktiv tenkende person begå forbrytelser i sin naturlig tilstand for å si det enkelt?

  6. hoLkaPoLka: Jeg har også hørt andre si at man kan bli aggressiv av psykofarmaka.

    Men til den siste setningen din: Også mange begår kriminelle handlinger, som vold, uten noe som helst innabords.

  7. Til informasjon (jeg har sluttet å d i s k u t e r e temaet offentlig!):

    Da jeg i sin tid gikk på Seroxat måtte jeg kjempe mot insisterende tanker som sa at livet var så vondt, og verden var så ond, at både jeg og mine kjæreste måtte dø for å unnslippe elendigheten.

    Den versjonen av suicidalitet har jeg ikke opplevd før SSRI-ene ble introdusert for meg (Først Fevarin, deretter Seroxat).

    http://www.matoghelse.no/helse/2003/12/01/ulykkelige-lykkepiller.aspx

  8. Sigrun skrev: «Og de pårørende jeg kjenner er imot tvang.»

    De følgende to citater er taget fra en længere beretning på LAPs diskussionsforum:

    «Da jeg havde været der godt en uge, kom der en dag en ung kvinde ind ad døren – hun skreg og sparkede og bed de to plejere som holdt hende – hun prøvede at kaste sig ned på gulvet for at slippe fri af dem – intet lykkedes for hende – de slæbte hende ind på et værelse og lukkede døren – jeg ku høre hende skrige – kort efter kom et meget pænt ægtepar ind ad døren – det var deres adoptivdatter og hun skabte sig jo bare, sagde kvinden.»

    «Jeg overhørte en samtale hvor datteren snakkede med sygeplejersken, at moren havde fået foretaget ”det hvide snit”, på datterens opfordring – det var det bedste for hendes mor…»

    Selv husker jeg adskillige nyhedsindslag om en ung kvinde, stemplet som»skizofren», der for nogle år siden blev påkørt og dræbt af en lastbil i Spanien, hvorhen hun var «stukket af» (der blev vist klip af et tidligere interview med hende, hvor hun blev spurgt, hvorfor hun gentagne gange havde forladt Danmark; hendes svar: «For at komme væk… fra Danmark.. fra alt her…», og jeg kan kun sige, at jeg forstod, hvad hun mente, da jeg så og hørte hendes mor andetsteds i udsendelsen… ). Moren havde gentagne gange henvendt sig bl.a. til pressen, og altså også klaret, at få sendetid på TV, fordi hun mente, der var alt for lidt tvang i psykiatrien, at stemplede mennesker, som hendes datter, burde få frataget deres pas, så de ikke kunne forlade landet, og at de meget nemmere burde kunne tvangsindlægges.

    I USA findes der en hel, landsdækkende pårørendeorganisation, der, overordnet, er pro tvang: NAMI. Det er USA’s største pårørendeorganisation.

    Jeg kan måske ikke sige, at jeg kender disse personer, da jeg ikke kan se nogen grund til, at omgive mig med mennesker, som jeg har så lidt tilfælles med, som jeg faktisk føler ubehag ved at bare så meget som «opleve» på TV-skærmen. Men jeg ved, at de findes. Og at det ikke er enkelttilfælde.

    Titta: Det du beskriver angående hvordan du blev behandlet af politiet, er netop hvad jeg mener, er den eneste acceptable måde af tvangsanvendelse. Hvis man da overhovedet vil kalde det for tvang. Men det ville nu være dejligt, hvis alle politiansatte var i stand til at håndtere kritiske situationer på en så fornuftig måde. Og hvis det iøvrigt ikke var i forbindelse med tvangsindlæggelser, at de kritiske situationer overhovedet opstod.

  9. Situasjonene var svært kritiske før politiet kom inn i bildet.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s