Virrvarr tester: psykofarmaka

Bidragsyter: Virrvarr

Noe av det mest slitsomme med å ha en psykisk lidelse, er at alle skal legge seg opp i hva slags piller du spiser eller eventuelt ikke spiser. Når jeg forteller folk at jeg er epileptiker, begynner de aldri med detaljerte spørsmål rundt hva slags medisiner jeg står på, om jeg føler meg nedsløvet eller om jeg er for eller mot medisinering av epileptikere.

De spør gjerne om jeg kjører berg og dalbane, og om anfallene plager meg i hverdagen. Og vet du? Jeg er en umedisinert epileptiker. Legen min synes jeg har anfall for sjelden til at medisiner er noe vits.

Medisiner mot psykiske lidelser er derimot et sosialt minefelt. Noen er så varme tilhengere at det virker som misjonering. «Du tar vel medisiner? Datteren til niesen min har adhd, og hun har sååå god effekt av ritalin, altså!» «Jeg håper du får medisinsk oppfølging? Bipolare må jo stå fast på noe!»

På den andre enden av skalaen har vi medisineringsmotstanderne. All psykofarmaka er en slags konspirasjon fra legemiddelselskapene for å kjemisk dressere alle de stakkars ofrene for samfunnets undertrykkelse. «Du tar vel ikke medisiner? Du mister personligheten din! Det er zombiepiller! Livet på lithium er lobotomi

Jeg prøver å unngå medisineringsdiskusjonene som pesten. Jeg får lyst til å gjøre stemmen min så skarp og syrlig som mulig og si: «Takk for gode råd, men dette er en diskusjon mellom legen min og meg. Mulig at datteren din ikke hadde overlevd uten antidepressiva. Mulig at broren din ble tvangsmedisinert og ikke har vært seg selv siden, men jeg er meg. Hva som passer for meg er ikke noe hvem som helst kan mene noe om.»

Uansett – psykofarmaka har et ufortjent skremmende rykte. Jeg sitter og ser Steven Fryes dokumentar om bipolaritet, hvor han snakker om at de fleste med min lidelse er mer redd for behandlingen av sykdommen enn sykdommen selv. Blås i sjansen for å ta livet av seg i nedetiden. Blås i sjansen for å bruke alle pengene din på drops og dromedarer i oppetiden.

Psykiatrisk innleggelse og humørstabiliserende midler skremmer gjennomsnittet av bipolare mer enn konsekvensene av lidelsen, i enkelte tilfeller i så stor grad at bipolare som blir konfrontrert med mulig behandling og ikke vil det selv, er mer utsatt for selvmordsforsøk.

Jeg kjenner godt igjen bekymringen som Frys intervjuobjekter beskriver. Tanken på å muligens måtte ta piller kjentes som et nederlag, en dom, en «jeg klarte ikke få kontroll, nå må jeg lobotomeres»-beskjed. Det er en stund siden ordet «medisinering» fikk meg til å fryse som et lite dyr i møte med en motgående bil.

Jeg har prøvd halvannen håndfull ulike piller, og tenkte jeg skulle skrive litt om hver enkelt. Ikke fordi en type medisin kommer til å kjennes lik ut for deg som den gjorde for meg, men for å vise at «nei, psykofarmaka er ikke livsfarlig». Noen ganger har det god effekt, noen ganger virker det ikke og noen ganger får du rare bivirkninger. Det endrer ikke personligheten din eller ødelegger hjernen din.

Først ut: Sovemedisiner:

Imovane:

Et innsovningsmidde som er ganske svakt, men også svært avhengighetsskapende. Du må ligge i senga når du tar det, og slappe av mens det skal virke. For meg kjennes det ut som om jeg ligger i en hengekøye som begynner å svinge av seg selv, helt til jeg sovner inn. Fordelen med Imovane er at du ikke får noen hangover dagen derpå, fordi dopet går fort ut av kroppen. Ulempen med Imovane når jeg er skikkelig manisk er at det er litt som å klø seg når du har byllepest: Det er for svakt. Uansett, siden det er vanedannende, går folk sjelden på det lenge av gangen.

Vallergan:

Jeg fikk vallergan for å kunne sove hele natten igjennom. I de mer angstfullte periodene våknet jeg etter halvannen time og hyperventilerte. Dermed trengte jeg et sovemiddel som kunne gjøre meg tung og sløv hele natten. Vallergan var opprinnelig en allergimedisin, men det fungerte for sløvende til at de gir det til allergikere mer. Ikke så rart, siden middelet gjør deg tung som en potetsekk, får deg til å snuble på vei til do og skaper mange «wops, jeg bommet på munnen»-øyeblikk når du skal drikke vann i løpet av natten.

For meg var Vallergan en dyne av bly som ikke gav seg før etter noen kopper kaffe til frokost. Jeg sluttet med det fordi jeg fikk så festlige bivirkninger: Siden pillene doper hele systemet, gav de meg tidenes mest fantastiske forstoppelse. Du vet ikke hva flau er før du har gått på apoteket og kjøpt femten flasker klyster, og legen synger «En kjempebæsj!» hver gang han ser deg. Fordelen med middelet var at jeg fikk sove hele natten, og at jeg ikke ble avhengig.

Angstdempende, antipsykotisk og humørstabiliserende:

Alle pillene jeg får virker som om de skal hjelpe «litt mot alt» på felleskatalogen. Her er noen av dem jeg har stått fast på eller brukt i nødstilfeller:

Truxal:

Antipsykotisk, angstdempende medisin fra midten av forrige århundre. «Velprøvd» som legen min liker å si. Å ta Truxal kjentes ut som å skru av lyset i hode for noen timers tid. Du blir tung og grå innvendig. Hadde du fått Truxal i fantasy rollespill, ville de solgt det som «zombiepulver». Jeg har bare tatt Truxal som akkuttmedisin, så jeg kan ikke si noe om hvordan de er å stå på fast. Jeg sluttet med dem fordi de er håpløse i maniske faser – da er de altfor svake.

Nozinan:

«Hva hjelper når jeg er så manisk at jeg ikke får sove?» spurte jeg psykiateren. «Haha, ingenting duger på mani!» lo han. «Vel, jeg har ett alternativ, forresten…» Så fikk jeg Nozinan. Smertestillende, angstdempende, beroligende, antipsykotisk, søvndyssende – de kunne like gjerne slått meg i hodet. Overdose kunne i følge pakningen føre til parkinson, men jeg kunne ta opp til fem om gangen «etter behov».

Når du er bipolar, er «etter behov» ganske varierende. Jeg tok en pille en formiddag i nedetiden jeg følte meg dårlig, og det kjentes ut som om noen slapp meg ned i et varmt bad. Jeg gikk i oppløsning og våknet tolv timer senere, sløv som en solvarm katt. Neste gang jeg prøvde å ta pillene, var jeg manisk som få. Da kunne jeg knaske tre-fire uten å merke noe som helst. Jeg sluttet på Nozinan fordi det bare fungerer når du er hjemme og er sykmeldt. Ja, du blir rolig. Ja, du slutter å være redd – men face it: Du sover bare tungt og megalenge.

Sobril:

«Jeg orker ikke mer. Jeg skal gjøre masse mediastæsj. Jeg er kjemperedd.» Jeg satt hos psykiateren og så i gulvet. «Åh,» sa hun. «Da skal du få yrkesdopet ditt, lille forfatterspire!» Så skrev hun ut en resept på sobril. «Men!» sa jeg. «Dette er jo narkotika!» «Det skal være gøy å gi ut bok!» sa hun. Og ja, sobril er helt fantastisk. Jeg satt på kaffebaren min og hørte på musikk. Selv om det var den vanlige musikken min, var det jammen den beste musikken i hele verden.

Og kaffen! Den var så digg at jeg fikk ståpels! Regnfulle, uoversiktlige Marjorstua var nydelig i den mørke kvelden. Vakkert, rett og slett. Jeg var ikke redd. Jeg var ikke trist. Jeg hadde funnet lykken i livet. Needless to say, de er giftige som eff og forferdelig vanedannende, i tillegg til at de er selvmordsforsøkpille #1. Du lærer ingenting om å mestre egen angst og vonde følelser mens du spiser dem. Velvel, jeg kan alltid selge dem med god fortjeneste om jeg ikke spiser alle…

Seroquel:

For meg er Seroquel støttehjul til hjernen. Jeg sovner godt, men ikke «dopet» godt, og våkner uten skyldfølelse om morgenen. De er antipsykotiske og humørstabiliserende, og jeg står fast på en lav dose. Første gang jeg tok middelet, hatet jeg det. Jeg fikk det på sykehuset, og siden de bestemmer når du skal legge deg, gav de meg det i åttetiden på kvelden, og jeg satt og så ordene forsvinne fra boken jeg leste.

«Omg!» tenkte jeg. «Kan jeg ikke lese, vil jeg ikke spise disse pillene!» Når jeg begynte å ta dem igjen senere i høst, tok jeg dem senere på kvelden og sov godt hele natten. Sløvhetsfølelsen gikk over etter et par dager, og nå kjennes det bare ut som om fornuften min har balletak på humørsvigningene. Manien og depressiviteten går ikke ut av kontroll.

Som du sikkert ser, har jeg ikke prøvd noen av de klassiske bipolar-medisinene. Hovedgrunnen er at jeg har et såpass hektisk liv at åtte ukers tilpasningstid med blodprøver og styr har vært umulig å presse inn i timeplanen. Akkurat nå er jeg komfortabel med pillene jeg står på, men utelukker ikke at jeg kommer til å forsøke flere typer. Fordelen med å stå fast på Seroquel er at jeg ikke trenger noe sovemidler ekstra.

Som dere ser, fungerer ingen av medisinene som en reell løsning på de psykiske problemene. Jeg kan ikke spise piller og fjerne noe, men jeg kan bruke piller som hjelp med situasjoner som går ut av kontroll. NB: Husk at min effekt av et legemiddel ikke nødvendigvis gjelder deg. Og husk at folk ikke er «mer syke» eller «mer friske» om de spiser psykofarmaka eller ei. Noen må ta sovemedisiner og antipsykotiske piller i perioder, på samme måte som noen må ta smertestillende.

Reklamer

8 responses to “Virrvarr tester: psykofarmaka

  1. Veldig ålreit artikkel!

    Har selv vært innom samtlige av medisinene du skriver om, med mye «interessante» resultater. Veldig ålreit å se at noen har virkning av Seroquel, personlig fikk de meg til å hallusinere som en gris, svime av og liknende, men for all del, hvis jeg først sovna så sov jeg som et barn.

    Det er mye misforståelser rundt bruk av psykofarmaka, og har også irritert meg veldig over begge sidene. Kanskje spesielt «Å nei! Du blir lobotomert-gjengen», selv om jeg kanskje har hellt litt mot den siden, etter å ha knaska meg gjennom felleskatalogen., blitt alvorlig feilmedisinert osv. Men det at man får et bedre liv som følge av en del medisiner er faktisk et ubestridelig faktum.

    Det virker forresten som om du har en fantastisk lege *peker på uttalelsene angående Sobril*. For min del har det som oftest vært mye mas når jeg har hatt behov for den type medisiner. Sa man ordet Vival hos legen, var man med en gang narkoman på utkikk etter et fiks. Takk og lov er ikke alle leger slik!

    Igjen, takk for en veldig ålreit artikkel! Lurer nesten på om jeg skulle skrevet en tilsvarende med mine erfaringer.

  2. «Jeg prøver å unngå medisineringsdiskusjonene som pesten. Jeg får lyst til å gjøre stemmen min så skarp og syrlig som mulig og si: «Takk for gode råd, men dette er en diskusjon mellom legen min og meg.»

    Jamen Virrvarr, resten av dette innlegget er jo nettopp opplegg til medisineringsdiskusjon?

    Derfor velger jeg å bidra.

    Jeg har erfaring med alle de medisinene du nevner – og mange fler. De som virket godt har uten unntak enten sluttet å virke godt, eller begynt å virke paradoksalt etter lang tids bruk.

    I 2006 ble jeg introdusert for Seroquel. Da jeg ett år etterpå forsøkte å trappe ned, viste det seg at jeg fikk svært ubehagelige fysiske symptomer knyttet til en ubønnhørlig insomni. Så jeg gjorde nedtrappingen langsomt, over flere måneder. Imidlertid ble psykologen min alvorlig langtidssyk og jeg måtte skifte psykolog kort tid etter at jeg hadde blitt vellykket medisinfri og stabil. Og så gikk det galt i slutten av mars i år. Av mange grunner gikk det denne gangen relativt raskt å komme på rett kjøl igjen, og jeg aksepterte Seroquel som krykke. Trappet langsomt ned til en liten dose som hjelper meg å sove, slik du beskriver.

    Problemet mitt de siste månedene er imidlertid at jeg slett ikke sovner raskt og greit på samme dose. Min rolige tilværelse gjør at jeg likevel bare sjelden trenger doble dosen, for det er sjelden jeg ‘må’ noe som helst dagen etter en dårlig natt. Jeg er også ferdig med mitt yrkesaktive liv og har ingen ambisjoner utover det å leve i fred og fordragelighet med meg selv og mine nærmeste. I tillegg er jeg heldig og har både psykolog og psykomotoriker som støtter meg fullt og helt.

    Jeg har ingen som helst slags mening om hva du skal gjøre i ditt liv og med medisinering. Men du har en vanvittig autoritet i miljøet her ute, og jeg syns det er trist at du bruker den til direkte reklamering for psykofarmaka.

  3. Eg syns innlegget er veldig greit og nyansert og lurar litt på korleis du meinar at det er «direkte reklamering for psykofarmaka» Titta?
    Det sluttar jo blant anna med avsnittet der Virrvarr skriv «Som dere ser, fungerer ingen av medisinene som en reell løsning på de psykiske problemene. (…)»

  4. Du har rett, Guri, i at den siste setningen i min kommentar er for bastant og uten dekning i Virrvarrs innlegg. Jeg regnet med å bli ‘arrestert’ veldig raskt, men ble det ikke.

    Det Virrvarr derimot slår fast uten forbehold, er at psykofarmaka har et ufortjent skremmende rykte. Jeg er slett ikke sikker på at det er ufortjent, sett over lang tids bruk. Som pasient gjennom mer en tyve år har jeg sett en del skremmende forvandlinger av pur unge mennesker innen de har rukket å bli middelaldrende.

    Jeg syns også at Sobril-omtalen , til tross for at hun korrekt forteller om farlighet m.m., signaliserer en flåsete og bagatelliserende holdning til å bruke det for å orke noe du egentlig ikke orker, men svært gjerne vil få til, selv om du ikke må. («Da skal du få yrkesdopet ditt, lille forfatterspire»).
    Tvilsom yrkesetikk fra legens side, er det jo også.

    Situasjonen i dag er forresten ikke at du blir uglesett hvis du tar psykofarmaka – i de siste 10 – 15 årene er det slik at om du f.eks. har en bipolar diagnose blir du ansett å være behandlingsvegrer hvis du ikke vil stå fast på medisin. Indirekte tvang, vil jeg si. Jeg har blitt utskjelt og fratatt hjelp og støtte på grunn av min vegring. Med svært alvorlige (livstruende ) konsekvenser.

    Men har en først blitt satt på medisin over tid, er det ikke verken lett, eller til å anbefale, å kaste fra seg alle medisiner. Derimot kan en godt ha på bremser, og gjerne tenke at hvis en trenger å ta dop for å gjennomføre noe, er det kanskje bedre å avstå? I alle fall hvis en har gode relasjoner rundt seg, privat og profesjonelt.

  5. Greit å «av-mystifisere» litt dette med medisiner da, for ha sagt det.

    Syntes igrunn Imovane hørtes skummelt ut! Ligge i senga og gynge, jeg blir sjøsyk av tanken… ;).. tror jeg bare hadde blitt liggende og vært fascinert av følelsen og ihvertfall ikke villet sove..

    Har fundert litt på å få igang noe opplegg med lege/psykolog for å få noe å sove på, men som du nevner også, det er enten vanedannene eller det ene eller det andre. Og koster sikkert penger jeg ikke har, altså må man til NAV og alt det der. Den rekka er liksom ikke verdt en avhengighet. Da får jeg heller bruke en halvtime+ i senga før jeg sovner.

    Jeg sovner greit nok, som oftest likevel, det er bare så forbanna kjedelig å være trøtt, legge seg, rette på puta, få den god, snu dyna litt så jeg får mer fyll i toppen (fyllet mitt stikker av!) osv… og kjenne at det føles godt. Og så bare ligge der og ingenting skjer.

    Jeg støtter forresten også argumentet at man ikke løser noenting med medisiner. Fysisk eller psykisk. Hjelper like lite å ta medisiner mot høyt blodtrykk når man bare eter grisemat og aldri gidder å trene f eks. Like lite hjelper antidep og sovemiddel når alle problemene stadig er rundt deg likevel. Så fort man taes av medisinene eller de slutter å virke så er alt som før likevel, jeg støtter heller å komme seg vekk og starte på ny. Det fungerte for meg.

  6. Jeg tenker i alle fall at det er bra at det er en del fokus på bivirkninger. Fra jeg som tenåring ble deprimert, og også senere, har jeg opplevd mye mas og press fra legene jeg hadde om å begynne med psykofarmaka.

    Da jeg ble slått ned og skadet på 90-tallet, ble det svært vanskelig for meg i og med at jeg hadde blitt utsatt for mye vold i barndommen. Derfor oppsøkte jeg et DPS. Der fikk jeg kun fire timer med samtale, fordi jeg ikke ville ta imot resept på piller.

    Imidlertid har jeg i senere år kunnet komme til fastlegen også når jeg har vært langt nede eller «utafor» uten at piller overhodet har blitt nevnt av legen. Det har jeg satt stor pris på.

  7. Siden jeg ble provosert til å gjøre rede for min erfaring med bruk av Seroquel i en tidligere kommentar, føler jeg meg forpliktet til å bringe videre oppdagelsen av at det jeg trodde jeg skulle ta pillen for, faktisk ikke hører inn under indikasjonene for å starte på den. Jeg oppdaget også at gjentatte for meg uvanlige, behandlingstrengende infeksjoner som jeg har hatt i den senere tid, høyst sannsynlig er resultat av noen av de vanlige bivirkningene ved bruk av dette preparatet.

    Heldigvis hadde jeg kommet i mål med full nedtrapping innen disse opplysningene dukket opp i en omfattende preparatomtale fra produsenten. Den seilte inn på trefflisten min da jeg ville ta en siste sjekk før jeg bestemte meg for om preparatet skulle på min ’nei for all fremtid-liste’ eller ikke.:

    http://www.astrazeneca.no/preparater/Seroquel_po.html

    Under ’indikasjoner’ står det i omtalen blant annet:

    DET ER IKKE VIST AT SEROQUEL FORHINDRER FOREKOMST AV NYE MANISKE ELLER DEPRESSIVE EPISODER.

    Da jeg ble satt på medisinen, trodde jeg riktignok ikke så mye på en slik effekt, men det var de eneste relevante begrunnelsene som ble gitt for å sette meg opp på medisinen, og jeg hadde den gang ingenting brukbart å ty til for å få sove, så da svelget jeg pillen, så lenge den ga meg søvnhjelp. Og turde ikke trappe ned (brukte nesten 2 måneder på det!) før jeg hadde et brukbart alternativ som gir god effekt på søvn.

    Under bivirkninger la jeg merke til disse, angitt som ’Vanlige’:

    LEUKOPENI
    NEDSATT ANTALL NØYTROFILE

    Noe fikk meg til å sjekke ut hva disse to betyr (bivirkningslisten er laaaaang!):

    ”Leukopeni er bare en betegnelse på lave hvite eller imunnceller i blodet. Man må finne årsaken til dette før det evt kan behandles. Noen har normalt lite”

    ”Gjennom sin produksjon av hydrolyttiske enzymer, hydrogenperoksid og reaktive oksygenforbindelser er de nøytrofile granulocyttene svært viktige i vårt forsvar mot infeksjoner.”
    (Forklaringene er nokså tilfeldig valgt fra trefflistene, jeg forsto poenget, og lette ikke etter eventuelt mer utfyllende forklaringer).

    Til trøst har fabrikanten lagt til disse opplysningene under bivirkningslisten:

    ”Det var ingen tilfeller av vedvarende alvorlig neutropeni rapportert i kontrollerte kliniske studier med Seroquel. I klinisk praksis er leukopeni og/eller neutropeni forsvunnet ved opphør av behandling med Seroquel.”

    Det får jeg da inderlig håpe!

  8. psykologstudenten

    Da jeg ble lagt inn for første gang hadde jeg bare tatt Cipramil noen dager, ble skrevet ut med en stor bærepose med medisiner jeg skulle ta. Beroligende og sovemedisiner av alle slag. Siden jeg gjemte dem unna trodde de at jeg trengte flere og sterkere medisiner. Den bæreposen ble tilslutt tatt fra meg på neste sykehus.
    Der var det strengt forbudt med B preparater, egentlig ganske greit. Men da ble alternativet Truxal og Nozinan, som i mine øyne er apedop rett og slett. Var også innom diverse andre nyere anti psykotika før jeg fant en uten bivirkninger, selv om jeg egentlig enda ikke forstår hvorfor jeg fortsatt står på dem, har jo aldri vært psykotisk i mitt liv.

    Felleskatalogen ble etterhvert flittig lest for bivirkninger og jeg traff masse pasienter med egne erfaringer. Så da ble jeg strengere med hva jeg ville ta. Så jeg endte opp med en anti depressiva, stemningsstabiliserende, anti psykotika, sovemedisiner, allergi medisiner og melatonin. Tok også beroligende i flere år men har nå sluttet uten problemer så da var jeg kanskje ikke rusmisbruker likevel fordi en er jo selvsagt nødt til å bli det av å ta den samme lille pilla hver dag i 4 år.

    Og så det er sagt så sier alle legene og psykologene at det er umulig å medisinere folk med ustabil personlighetsforstyrrelse men jammen meg prøvde de.

    Men jeg føler at nå fungerer jeg veldig godt med de medisinene jeg tar, uten bivirkninger og det hele. Og jeg tror jeg er blitt bedre også, men det kommer av at jeg har gått i terapi og hatt masse annen behandling i tillegg. Så jeg tar medisinene frivillig og håper på det beste. Har jo fast metabolism også så de går ut av systemet ganske fort til neste dose blir gitt. Lurer egentlig på hva som ville skjedd om jeg skulle nektet å ta medisiner, ville jeg bli tvangsmedisinert da.

    Men jeg har sett mange som har blitt feilmedisinert og det er trist at legene ikke innser det før det har gått lang tid.

    Så jeg er både for og imot medisiner rett og slett. Tar mine men vil andre ikke ta dem får de bestemme det selv.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s