Åpent brev til motkur.no

Bidragsyteren av denne posten har valgt å være anonym

Åpent brev til motkur.no

Hei “motkur”

Jeg fant nettopp hjemmesiden deres, etter et google-søk på “skader seroxat”. Det var interessant lesing. Jeg hører med til de “mislykkede” SSRI pasientene, som opplevde et sant helvete under “behandling” og et vedvarende helvete etter seponering. Jeg har ikke orket å face situasjonen før, selv om det er 4 år siden jeg var kjemisk giftfri fra SSRI.

Min historie med antidepressivum startet sommeren 1995 da jeg opplevde et traume i forhold til min samboer. Jeg ble gitt preparatet Seroxat og tok 1 tablett om dagen (10mg) i en uke. Jeg ble sjokkert over virkningen. Jeg fikk medisinen fordi jeg var i akutt sjokk og gråt konstant hysterisk, fikk ikke sove, ble plaget av vonde mareritt og klarte ikke ta vare på meg selv av sorgreaksjon. Tablettene gjorde at jeg glemte alt. Hodet mitt ble helt tomt. Jeg sov og jeg forstod ikke helt hvor jeg var, eller hvem jeg var. Jeg husker at jeg ble angstfri i form av å stupe ned trappene, og slenge meg over rekkverket som et lite barn. Jeg hadde aldri rast nedover trapperekkverk i en slik fart før, der liv og helse kunne ha stått på spill. Jeg var blitt uredd og ufølsom. Jeg syns denne medisinen var som å bli lobotomert og seponerte selv akutt etter en ukes forsøk. Legen påstod at det tok 3 uker før medisinen “virket”, men den virkningen jeg kjente fra første dag – var svært uvelkommen. Jeg fikk alle krise- og sjokk reaksjoner tilbake umiddelbart, men kom meg igjennom dem på naturlig måte ved hjelp av støtte og omsorg fra venner og familie, og ikke minst tid. Etter 2 mnd begynte jeg å jobbe igjen og etter 6 mnd var jeg ikke lenger plaget av mareritt eller frykt for å være alene.

Fem år senere fikk jeg mitt første panikkangst anfall. Jeg ferierte utenlands og ble innlagt ved sykehus, da alle trodde jeg hadde et heteanfall. Legene ga meg preparatet “Stemetil” som gjorde at jeg ble hakket mindre svimmel, og klarte å fly hjem som planlagt noen dager etterpå. Da jeg kom hjem og oppsøkte lege, forteller han meg at jeg har hatt et panikkangst anfall og at jeg bør prøve antidepressiva for å “slippe og ha det så vanskelig”. Jeg sa “nei takk“. “Stemetil”en gjorde meg følelsesmessig utilgjengelig, som om jeg levde inni en bomullsdott, og måtte følges rundt omkring, jeg klarte ikke gå uten støtte. Jeg kunne ikke forstå at jeg skulle dopes ned til å bli verre enn jeg allerede følte meg!? Hva slags medisin er det?

Panikkangsten hadde dessverre ingen planer om å skli over, og jeg ble stadig verre. Jeg oppsøkte legen igjen og gikk med på å prøve SSRI mot angstanfall. Jeg fikk preparatet “Cipramil” og tok en tablett om dagen (10mg). Jeg ble akutt syk. Jeg fikk noen grusomme angst anfall, som jeg kalte kjemisk-angst. De kom en liten stund etter jeg hadde tatt medisinen, og da var det bare å legge seg rett ned å puste seg igjennom denne skjærsilden av et sant helvete. Jeg var på den tiden alene med et lite barn, og fikk totalt panikk av å få disse anfallene og vite at jeg ikke kunne ta vare på meg selv eller andre, når jeg ble så dårlig. Jeg fikk også synshallusinasjoner, som at fliser på badet ble til et sjakkmønster som vred seg rundt og rundt og ble et psykedelisk mønster som beveget seg. Jeg var også ekstremt kvalm hele tiden, klarte ikke spise, brakk meg og kastet opp, hadde intens migrene hele tiden, svettet og var kald og varm i kroppen, drømte skremmende rare drømmer og mistet impulskontrollen i tanker, språk og handlinger. Svært ubehagelig. Jeg klaget til legen min, som anbefalte meg å ta “Seroxat” istedenfor, siden jeg “hadde tålt denne før”. Jeg gikk over på “Seroxat” ½ tablett om dagen, (5 mg) og ble litt mindre syk enn på “Cipralex”en.

Det var så vanskelig å skulle velge mellom å være umedisinert og ha det grusomt vanskelig med angst, panikk, uro og hemming fra “normallivet“, eller å ta i mot denne giften og ha det verre, men klare å gjennomføre noen ting for “normal aktivitet i samfunnet”. Da jeg klaget til fastlegen min at jeg følte meg iskald, urolig, gal og kvalm, hadde fått masse tvangstanker (om kniver, blod og katastrofer), sov dårlig, tålte ikke alkohol (ble totalt gal), gjorde rare ting (som å sloss, sløse bort alle pengene mine eller slutte å vaske meg) sa han bare at jeg “måtte ta i mot behandling“. Jeg kunne ikke regne med at trygdekontoret ville betale sykepenger for meg, om jeg ikke tok i mot adekvat hjelp og var villig til å få det bedre. Jeg turte ikke annet enn å fortsette. Jeg var heller ikke klar for å innse/innrømme hvor dårlig jeg faktisk var av angst, og jeg visste at jeg ikke kunne klare å fortsette og jobbe, ferdes blant folk eller reise, om jeg sluttet med denne “kjemiske lobotomeringen“. Jeg “solgte sjelen til djevelen” i nærmere 2 år. I den perioden tok jeg fra 1 tablett (10 mg) til ¼ (2,5 mg) “Seroxat” hver dag ettersom hvor vanskelig jeg hadde det med å takle “verden”, og brukte også noe Valium (svært lite) og Antihistaminer i perioder ved siden av, hvis angsten var ute av kontroll, eller jeg var plaget av allergi eller søvnproblemer.

Jeg så livet mitt forandre seg og reise fra meg i denne perioden. Jeg var svært intolerant for støy, stress, forventninger, jeg mistet interessen for sosial deltagelse, jeg “orket” ingenting, jeg jobbet – spiste og sov, kun det. Jeg hadde ingen glede av noen ting lenger. Jeg tenkte ofte på at jeg ville dø, og ønsket bare det, i perioder. Jeg hadde fortsatt angst, i forskjellige merkelig former. En type var den konstante angsten, uroen som ikke forsvant. Den hadde jeg ikke før medisinering. En annen type var den brusende kjemiske-angsten som kom en liten stund etter jeg hadde svelget tabletten, den hadde jeg absolutt ikke før medisinering. En tredje type angst var paranoia, som jeg heller ikke hadde hatt før jeg begynte på “Seroxat”. En fjerde type angst var panikkanfallene, som kom og gikk, bølget fra lavt til høyt nivå, men forsvant ikke helt. Et anfall som ble holdt tilbake av medisinen der og da, kunne ligge og murre til det fikk utløp timer etterpå, og da ble det et stort, høyt og jævlig anfall. Slik hadde ikke mine panikkanfall vært før medisinering heller. Da var det “rene” anfall som kom sakte og stoppet før jeg mistet vettet, og gikk etter noen timer igjen. Nå ble anfallene så “høye” at jeg mistet munn og mæle, lå bare å gispet etter luft, trodde jeg skulle dø, det svartnet for meg og jeg kunne ikke redegjøre for tid og sted etterpå.

Det værste var kanskje følelsesløsheten. Jeg brydde meg ikke om noen ting lenger. Jeg brydde meg ikke om hva jeg spiste og la på meg over femten kilo. Jeg sprakk uniformsbuksa på jobb en dag, og en kollega lo, “I couldn’t care less“. Jeg klipte av meg det lange kvinnelige håret mitt og jeg sluttet med all sminke, pynt og detaljer. Det samme gjaldt for hjemmet mitt. Det ble en praktisk lagerplass, der pizzaesker og brusflasker sto på kjøkkenet og aviser og post fløyt utover soverommet. Jeg brydde meg ikke. Folk kunne si hva som helst, jeg hørte det nesten ikke, et slags kjemisk skjold “beskyttet meg” og fengslet meg. Jeg mistet kontakt med livet. Jeg var ingenting annet enn en zombie.

Jeg var konstant svimmel, kvalm, forvirret hadde vondt i hodet, tung og vond metallsmak i munnen, elektriske “ilinger” gjennom hodet og kroppen som i støt, ukontrollerte ticks – (spesielt i hodet, øynene, hender, fingre), mathunger, søvnproblemer, piping i ørene, synsforstyrrelser (spesielt så jeg masse stjerner og lys-flekker som fløt rundt på netthinnen), masse angst, tvangstanker, deprimert, urolig og manisk i perioder, mareritt, dårlig humør; sur, gretten, sa stygge ting, antisosial og uvennlig/fiendtlig. Ingen libido, men fortsatt “grenseløs“.

Eh – kan noen minne meg på… “Hva var bra med denne medisinen“?? Jeg bestemte meg for å kaste inn håndkleet og slutte. Når alt kom til alt hadde jeg det MYE verre på medisin, enn jeg hadde hatt det før jeg begynte på den (og grunnen til at jeg skulle tåle alt dette). Men å slutte var enklere enn antatt. Jeg ble veldig syk når jeg trappet ned, og det kom mer kjemisk-angst, voldsomme panikkangst anfall, hysteriske gråteanfall, mer tics, mer svimmelhet, og kvalme, metallsmak i munnen og sterke elektriske ilinger gjennom hodet og kroppen.

Jeg trappet ned fra 1 tablett til ½ tablett over 3 mnd, så over til ¼ over 3 mnd, så ¼ tablett annenhver dag i 2 mnd, så en ¼ tablett hver tredje dag i 2 mnd og var fortsatt dårlig av “bivirkninger” i over ett år etter seponering! Det er for sykt til å være sant. Og ikke mange har trodd meg. Kun mine venner og de som sto rundt meg når jeg slet med dette, vet at det er sant. Legen sa bare “ja, det funker ikke like godt for alle, men de fleste av mine pasienter har et godt liv med denne medisinen”.. Som om det skulle være noen trøst for meg.

Et halvt år etter jeg var medikament fri, ble jeg sengeliggende av en sterk influensa som slo meg helt ut, og etter dette ble jeg aldri helt bra. Jeg fikk kraftig fatigue som vedvarte. Svimmelhet, slapphet, blodtrykksproblemer, pusteproblemer, svekket appetitt, svekket muskelstyrke, kulde og varmeanfall og ble sengeliggende pasient i nærmere 2 år. Jeg fikk diagnosen ME – kronisk utmattelsessyndrom. Ingen vet med sikkerhet hvorfor man får ME, men jeg har flere ganger funnet koblinger mot “Seroxat” medisineringen. Det nevnes at SSRI endrer bioenzymene i hjernen, som kan skape en ubalanse som kan føre til CFS cronic fatigue syndrom eller ME. Et annet aspekt er også at jeg ble utslitt av å ha det så grusomt i årevis, at kroppen ble ødelagt av å sloss med kraftige bivirkninger som aldri gikk over. Nå er jeg midlertidig uføretrygdet i 3 år pga angst og ME.

Først nå har jeg fått en riktig psykiatrisk utredning, og det viser seg at i tillegg til angst, har jeg bipolar lidelse 2, og skulle aldri vært satt på “Seroxat” i utgangspunktet. Det er godt kjent at SSRI kan forsterke de maniske periodene hos bipolare pasienter. Jeg sitter med en gjeld på over 300 000 kroner, jeg pådro meg i med “medisinerte” perioden med “Seroxat”. Jeg har også bulimi, panikklidelse, PTSD og suicidalfare. Det er også mulig jeg har emosjonelt ustabil PF, men jeg er ikke ferdig utredet for denne. Alle disse kontraindikasjonene gjør at jeg aldri burde fått utskrevet “Seroxat”, og at det er et under at jeg overlevde nærmere 2 års “behandling”. Behandlingen var å forlenge sykemeldinger, ta i mot resepter og få en klapp på skulderen. Jeg fikk aldri hjelp til en psykiatrisk utredning, men fikk kun en liste med hundrevis av offentlige psykologer i hånda, som jeg aldri var i psykisk form til å komme i kontakt med, enda mindre få en time hos. Ikke fikk jeg blodprøve oppfølging heller, for å justere serumsinnholdet i blodet. Nå vet alle leger at SSRI må justeres individuelt, og at opptaket av medikamentene er svært forskjellig og må dosereguleres. Jeg er overbevist om at jeg ble “forgiftet” av normal dosering.
Etter at det har kommet frem at jeg har bipolar lidelse har jeg prøvd ut “Cipralex”, “Tolvon”, “Sobril” og “Lamictal”. Alle har gjort meg så syk av bivirkninger, selv i ørsmå doser at jeg trodde jeg skulle dø. Spesielt “Sobril”. Jeg ble overhodet ikke rolig eller døsen, men fikk sterk akutt angst og voldsom uro og trodde jeg skulle bli splitter pine gal i timene før preparatet gikk ut av kroppen. Med “Lamictal” fikk jeg ekstrem migrene, voldsom kvalme, brennende kløing i huden og inni ørene, svimmel og helt “ute”. Hodet mitt klarte ikke tenke en eneste tanke. Jeg var syk i 3 dager, av 2,5 mg “Lamictal”. Det er ikke mulig sier du kanskje, men psykiateren min som ga meg medikamentet hadde hørt om andre pasienter som også var så overfølsomme. Han trodde meg i det minste. Jeg har venninner som går på 75 mg “Lamictal” om dagen..

Det er dessverre slik at ME er en autoimmun sykdom som også påvirker ernæringsspaltingen, og påvirker enzymer og medikament opptaket. Nå tåler jeg absolutt ingenting! Hva kom først av høna eller egget? Gjorde “Seroxat” meg syk, og nå er jeg enda sykere og tåler ikke mer psykofarmaka, eller blir jeg “bare” syk av medikamentene og overreagerer på bivirkninger? Det står nevnt i Felleskatalogen om “paradoksale” bivirkninger. Jeg er en av dem, der alt går svært galt. Nå er jeg så overfølsom at selv tropisk juice fra Rema 1000 som inneholder Guava (tropisk frukt med c-vitamin bombe), gir meg panikkangst i doser av 2 glass (4 dl).

Jeg vet bare én ting, og det er at ingen leger, psykiatere eller andre får lov å presse meg til å ta mer av denne dritten. Nå får jeg bare overleve slik jeg er, før de ødelegger siste rest av funksjonalitet av meg. Jeg har noen få prosent av livskvalitet i det umedisinerte livet jeg har, og de har jeg tenkt til å kjempe hardt om å få beholde. Takk for at dere finnes og gjøre en slik modig og viktig jobb! Hold on out there.

X

Advertisements

4 responses to “Åpent brev til motkur.no

  1. Dette var et sterkt og ikke minst viktig innlegg. Det er så viktig å få satt fokus på hvilke store skader medisinene kan gi. Så får vi bare håpe det når inn hos de som skriver dem ut – en vakker dag…

  2. Så modig og sterkt av deg å fortelle denne historien! Takk.

    Den minner veldig om en venninne av meg sin og historier jeg har hørt andre med ME fortelle.

    Har noen påvist sammenheng mellom bruk av antidepressiva og utvikling av energisvikt?

  3. Å gi alle psykiatriske pasienter samme dose medisin, er som å gi alle personer samme brillestyrke, sier farmakolog Helge Refsum.

    http://www.nrk.no/programmer/tv/schrodingers_katt/1.6445410

  4. Enig med Sigrun. Jeg har sett folk som har hatt veldig god nytte av ulike SSRI-tabletter (av en eller annen grunn oftere for panikkanfall eller tvangslidelse enn for depresjon) uten noe særlig bivirkninger, og andre som har blitt tvangsinnlagt (med god grunn) etter å ha tatt dem i et par uker for en ikke spesielt alvorlig depresjon. Synes egentlig at det er sprøtt at folk kan få dette av fastlegen, som vanligvis ikke kan noe særlig om psykiske lidelser. Jeg fikk selv Seroxat av fastlegen min for mange år siden; hadde han stilt meg de riktige spørsmålene ville han fort ha forstått at jeg hadde bipolar lidelse (BP2). Heldigvis ble jeg ikke manisk, men de hadde heller ingen registrerbar effekt på depresjonen. Etter at jeg selv forsto at jeg hadde BP2 fikk jeg litium, som hadde dårlig effekt og bivirkninger som gjorde at jeg ikke kunne jobbe og knapt nok stelle for meg selv. Da jeg endelig fikk Lamictal gikk jeg derimot fra en nærmest zombie-aktig tilstand til å føle meg slik jeg gjorde før jeg ble syk – på under to uker! Har gått på 100 mg daglig i ca. 4 år nå; føler meg helt frisk, er i full jobb og har nesten ingen bivirkninger. Men det var etter mer enn 10 år med prøv-og-feil. Det må da gå an å finne en bedre metode for å finne riktig medikament enn bare å gi alle som havner i sekke-kategorien «deprimert» den pillen akkurat den legen tilfeldigvis liker best?

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s