Ble jeg voldtatt?

Bidragsyter: Helle

Var det noe jeg gjorde?
Oppførte jeg meg på en måte som sa at det var greit?
Hva hadde jeg på meg?
Burde jeg sagt ifra tidligere?
Burde jeg anmeldt det?
Hvorfor sa jeg ikke bare nei?
Eller kjempet imot…?

Spørsmålene har torturert meg siden det skjedde. Skammen rundt det, og løgnene. Jeg bestemte meg nemlig for å lyve for kjæresten, jeg sa jeg hadde vært utro. Kanskje var jeg usikker selv, hva skjedde egentlig? I dag skjønner jeg hva som skjedde, og jeg skjønner også at det slett ikke var min feil. Det spiller ingen rolle hva jeg hadde på meg eller hvordan jeg oppførte meg. Ingen har rett til å forgripe seg på noen!
Likevel tenker jeg ofte at det var min egen feil. Jeg kunne sagt nei, men gjorde det ikke. Hvordan skulle han da vite at jeg ikke ville? Jeg kunne slått han eller sparket eller løpt bort fra han…

Jeg har levd ett år alene med hemmeligheten, ingen visste om det. Espen fikk vite sannheten for et halvt år siden, og han tok det overraskende bra. Han trodde på meg, og det var godt. Det var kanskje det jeg var mest redd for, at han skulle tro det var noe jeg fant på for å komme meg ut av utroskap-påstanden min. Noe som får meg til å tenke på hvorfor jeg gjorde det… Hvorfor ikke bare si med en gang at jeg ble misbrukt, voldtatt? Fordi jeg var redd og usikker på om det faktisk skjedde. Fordi jeg har følt meg utro, jeg har følt skam og jeg har vært sint på meg selv fordi det skjedde. Jeg har følt et ansvar for det som skjedde, selv om det ikke er jeg som har ansvaret.

Jeg har enda ikke fortalt familien om dette, og ikke mange venner vet det. De to som vet, vet ikke mye. De vet at det skjedde, men ikke hva, hvor, når, hvem. Sannheten er at det har skjedd to ganger, like etter hverandre. Kanskje var det en måned imellom.

Første gang var hjemme i Norge, jeg var på fest i påskeferien hos ei venninne. Jeg hadde drukket, men jeg var ikke full. Jeg gikk for å legge meg ned, slappe av litt, på et av soverommene, og da kom han. Faren hennes. Hun vet det ikke, og jeg tenker ikke å fortelle det til henne heller. Jeg husker ikke mye fra selve overgrepet, og jeg tror nok at mye av det er bevisst fortrengt også. Jeg husker kun følelsene etterpå, og skammen. Jeg overbeviste meg selv med en gang at jeg hadde villet det selv, vært utro. Jeg ville ikke være et offer…

Andre gang var på ferie i Tyrkia. Jeg fikk overbevist mamma om at det var trygt å bli med den hyggelige kelneren fra hotellrestauranten på byvandring den siste kvelden. Ikke slo tanken meg at han hadde planer om noe helt annet.
Jeg skjønte det da vi satte oss på mopeden hans og kjørte. Vi skulle slett ikke på noen byvandring… Han tok meg med til en utkikkspost høyt oppe i fjellet. Jeg visste det kom til å skje. Jeg var redd, jeg gråt. Jeg sa det var vinden, han lo. Jeg kunne sagt nei, jeg kunne protestert eller blitt sint for at han trodde jeg ville ha sex med han. Isteden sto jeg som frosset fast og lot det skje. Jeg var redd for å dø, jeg var redd for at hvis jeg sa nei og sto imo han, ville han drepe meg. Kaste meg nedover fjellskrenten eller kvele meg. Så jeg lot det bare skje, lot til og med som om jeg likte det. Dagen etter, rett før vi skulle reise hjem, kom han med blomster til meg. Jeg måtte løpe opp på rommet og kaste opp.
Da jeg satt på gulvet foran doen bestemt jeg meg. Dette skulle jeg aldri si til noen, ikke til Espen, mamma, ingen… Jeg skulle leve med det alene og greie meg helt fint. Og det har jeg gjort. Jeg har stappet det helt bakerst i hodet, i håp om at jeg aldri kom til å tenke på det igjen. Slik gikk det altså ikke.

I dag har jeg endelig begynt rehabiliteringen. Jeg har begynt å gå til en psykolog for å prate om det. Det er vondt. Vondt å tenke på, vondt å måtte føle det igjen, gjenoppleve det. Men jeg kjenner at hjertet mitt blir lettere av å prate om det, jeg får lov til å være sint. Jeg får lov til å hate, gråte og skrike. Jeg får føle det jeg har holdt inne i over ett helt år, og det er befriende…

Grunnen til at jeg poster dette innlegget er for å få folk til å forstå, få opp øynene. Dette skjer hver dag med jenter over hele verden! Jeg var heldig og slapp å bli voldtatt av noen jeg kjenner, og det er jeg glad for. I tillegg vil jeg hjelpe andre til å stå fram med sin historie og få hjelp til å bearbeide følelsene rundt en voldtekt. Hvis bare én person leser dette og får en reaksjon på det, er det verdt det, enda så vanskelig det var å bestemme seg for å gjøre det…

Helt til sist vil jeg rette en stor takk til Blondinbella som har inspirert meg til å stå frem, til å tørre å føle sinne.

Jeg ble voldtatt.

Advertisements

3 responses to “Ble jeg voldtatt?

  1. Så bra at du har begynt på rehabiliteringen.
    Og så bra at våger å skrive om det her – så andre kanskje også tør å begynne på sin rehabilitering.

  2. Ja, uten psykologen hadde jeg ikke klart meg… Det er godt å endelig få ut alt det fæle jeg har inni meg!

  3. Kjerstin Kjeverud

    Kjære deg..

    Vondt å lese, vondt å kjenne..¨
    Veldig bra du har klart å få det ut, og fått snakke med noe profesjonelle, som kan hjelpe deg å bearbeide, å snakke ut…

    Har selv opplevd dette, både som lita jente- og nå i det senere, og det er forferdelige opplevelser..

    Håper det går bra med deg!
    Takk for at du deler dette med meg, med Oss!!

    Stå på videre- du er unik!

    Klæm Kjerstin

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s